Uhu!

For oss som ikke er norgesmestere i rengjøring, er Halloween en veldig fin høytid. Kunstig spindelvev gjør underverker for å skjule støv og smuss, og skulle det dukke opp noe ekte spindelvev, er det bare et pluss. Og når man skal ha ni guttunger på fest, er det ingen grunn til å vaske gulvet i forveien. Fine, importerte høytiden.


Når man attpåtil kan slippe unna med å dekke bordet med søplesekker og bittesmå plasthodeskaller, er det bare å omfavne hele tradisjonen. Under serviettspøkelsene skjuler det seg magisk trylledrikk (en god, gammeldags blanding av cola og appelsinbrus).


Lillesøster skulle egentlig være bie, men klarte ikke helt å legge fra seg tanken på de flotte indianerfjærene i utkledningskista. Hun fulgte sitt sedvanlige "less is a bore"-motto og gikk for begge deler. Den lille indianerbien skulle på minifest hos sin jevnaldrende venninne i gata, mens de store gutta skulle feire her i huset.


Blant de store gutta er det ikke farger som gjelder. Der skal det være svart og skummelt. Storebror resirkulerte en gammel kappe, og supplerte med Darth Vader-hjelm. Den gikk mye av og på, for man kan ikke dytte godteri i fjeset med en diger hjelm i veien. Da hans jevnaldrende gjester kom, ble det åpenbart at vi hadde havnet i en stim av litt korte sith lords.


Middagen besto av fingertupper (pølsebiter med tortillalefse og ketchup) og marker med blod (grønn spaghetti med ketchup). Og for en gangs skyld var det lov å spise grisete. Det ble sågar oppmuntret til det.


Vi fikk celebert besøk utpå kvelden: Jammen stakk ikke selveste Sarah Palin innom. Veldig, veldig skummelt.

For øvrig klarte jeg å skremme livskiten ut av anslagsvis to tredjedeler av de som ringte på døra, noe jeg må si meg godt fornøyd med.
Noe skal man tross alt ha igjen for å dele ut godteri gratis.
Dagen etter hadde Lillesøster tidenes sukker-bakrus, men alle var enige om at det hadde vært en fin fest.

Fredagsdiktet: Halloweenspesial

Come now

my child

if we were planning

to harm you

would we be

lurking here

beside the path

in the very darkest part

of the forest?

(Kenneth Patchen)



I anledning dagen har jeg valgt et grøssefint dikt.

Diktet snublet jeg over mens jeg leste om fotograf Joshua Hoffine, som lager de skumleste bildene ever. Han viser oss våre klassiske mareritt på en måte som får det til å knyte seg i magen.
Ta en titt på siden hans.

Twitter schmitter

Det er mulig jeg eksponerer meg selv som en skikkelig gamlis her (noe som er litt ironisk, gitt tittelen på forrige post), men det lever jeg godt med: Jeg kan virkelig ikke skjønne vitsen med Twitter.

Er det noen som kan forklare meg hva i all verden som er poenget med den greia?
Hvorfor vil man være med?
Noen?
Hæ?

Gretne gamle gubber

Det er vanskelig å komme helt utenom pastellpopfenomenet Hannah Montana/Miley Cyrus når man har barn i huset. Ungene elsker det, og det er ikke så rart, for barn har ikke særlig god dømmekraft. Jeg tar det med en slags stoisk ro, de har visse faser de må gjennom.

Nå har Dagbladet vært i Tyskland for å intervjue selveste Miley Cyrus, og det ble stygt.
Men ikke på den måten Dagbladet-journalisten hadde planlagt det.
For det er helt tydelig at den utsendte pressemannen synes det er langt under hans verdighet å drive med akkurat dette, og at han synes Miley Cyrus er skikkelig teit.
Og det har han bestemt seg for å bevise, koste hva det koste vil.


- Kan du si noe mer om dine holdninger til internasjonal klimapolitikk, spør Dagbladets utsendte.

Ærlig talt, han snakker med en 15 år gammel popstjerne som intervjues fordi hun har utgitt ny plate. Det er vel ikke akkurat noen stor forventning om at hun skal ha dyp innsikt i internasjonal klimapolitikk.
Egentlig burde hun (eller noen av pressefolkene hennes) ha kontret med å be journalisten redegjøre for den spesielle og den generelle relativitetsteorien, eller noe sånt. Det ville vært akkurat like relevant for settingen.

Gjennom hele saken jobber journalisten iherdig for å vise akkurat hvor dum og overfladisk unge frk Cyrus er. Shopping, krig og fred og sånn, lissom. Hihihi, se på henne! Hør på henne!

Jeg synes hun høres ut som en femtenåring, jeg. En femtenåring som får en bråte mer eller mindre interessante eller vanskelige spørsmål kastet på seg.
Og hun ser ut som det hun er: En femtenårig Disney-stjerne. Så kan man selvsagt (mer enn gjerne) mislike og kritisere hele pastellmaskineriet som driver et slikt barnestjerneikon framover.

Men ved å henge ut en jentunge på denne mugne måten, viser journalisten seg bare som en skikkelig surkuk.
La nå mannen få jobbe med noe annet, noe virkelig viktig. Idol eller fotball, eller noe sånt.

Wot er hot i høst

Forrige dagen kom naboene våre på døra med favnen full av injera og wot og annet snadder.
"What??" tenker du kanskje.

La meg forklare: Dette er tradisjonell mat fra Etiopia og Eritrea. Wot betyr simpelthen stuing/gryterett, mens injera er et pannekakelignende surdeigsbrød som utgjør hjørnesteinen i det etiopiske kjøkken. Det er laget av en kornsort som heter teff. Teff er først nylig å få kjøpt her til lands, markedsført som helsekost til den nette sum av 55 kr/kg.

Lillesøster ble glad som ei lerke. Hennes første tid med fast føde inneholdt store mengder av denne maten, og det husker en liten gane. Selv har jeg en utmerket livskvalitet uten injera, men de forskjellige typene wot og sauser som finnes i det etiopiske kjøkkenet er skikkelig, skikkelig snaddermat.
Så jeg har prøvd å gjenskape noen oppskrifter (med god hjelp fra folk som kan mer om dette enn jeg), og har kommet frem til et par brukbare resultater.
I dag skal jeg dele med dere en oppskrift på doro wot. Ordrett oversatt betyr det rett og slett kyllinggryte.

Ifølge ekspertise jeg har konferert med, heter min variant alicha doro wott. Den er ikke helt autentisk, f.eks. mangler det spesielle, harsknede smøret som brukes mye i etiopisk kjøkken.
Men oppskriften er vennlig mot norske ganer (uten å være tannløs) og gir en finfin smak av Etiopia.

DORO WOT

Du trenger:
4-5 kyllingfileter
3-5 løk, hakket i store biter

2 ts salt
saften av en sitron

4 ss smør
1 ss knust ingefær
4 fedd hvitløk, finhakket eller knust
1/2 ts fennikel
1/2 ts kardemomme
1/2 ts muskat
1 ss sukker
1/2 ts berbere - veldig ca, må smakes til (mer om berbere lenger ned)
2-3 ss tomatpuré eller tomatjuice
1 dl hønsebuljong
1 dl rødvin

4-5 hardkokte egg

Slik gjør du det:
Skjær kyllingfiletene i store biter. Legg dem i en bolle sammen med sitronsaften og halvparten av saltet. La marinere i 30 minutter (eller lenger).

Stek løken på medium varme i et par minutter i en stor gryte, uten fett eller olje. Rør konstant så den ikke blir brunet. Den skal bare bli myk og blank.

Tilsett smøret sammen med hvitløk, ingefær, fenikkel, kardemomme, resten av saltet, sukker, berbere og tomatpuré. Rør.
Tilsett hønsebuljong og vin. Gi et oppkok og la det putre et par minutter mens du rører. .

Tilsett kyllingbitene, vær sikker på at sausen dekker dem. La det hele småkoke i 30-40 minutter – eller til kyllingen er ferdig. Smak til med mer berbere mot slutten av koketiden.

På dette tidspunktet pleier etioperne å tilsette hele, hardkokte egg i gryta. Jeg synes det er litt ekkelt og dropper det gjerne, men hvis du føler deg gæern, så kjør på.

Server.
Den tradisjonelle måten er å servere doro wot sammen med injera, men for oss som ikke er fullt så etiopiske, fungerer det utmerket med ris og/eller nanbrød ved siden av.

BERBERE



I wot-oppskriften er berbere en ingrediens. Og ikke en hvilken som helst ingrediens, heller: Dette er selveste Krydderet i etiopisk kjøkken, og forekommer i utrolig mange av rettene. Det har en nydelig, særegen lukt og smak.
Vi kjøpte med oss uanstendig mye berbere fra Etiopia, og ettersom det er sterkt, har vi sannsynligvis nok av det til Lillesøster når konfirmasjonsalder, sånn omtrent.
Det er slett ikke umulig at man får tak i det i såkalte innvandrerbutikker. Du kan også prøve å lage det selv, eller du kan bestille det her.
Jeg er heller ikke fremmed for å sende noen gram til trengende sjeler, gi evt et lite vink.

For å gi det hele et snev av autentisitet slenger jeg på et bilde av hvordan det ser ut når man spiser injera & wot på restaurant i Etiopia.


Ha en gla'-etnisk høst!

Oss kløner imellom

Det finnes knapt noen bedre start på en grytidlig mandags morgen i slutten av oktober enn at den helsikes %$#&-bilen ikke virker.
Det er så man forbanner alle bilprodusenter generelt og franske bilprodusenter spesielt, samtidig som man sender en ekstra olm tanke til den $%#&!! elektronikken som de stapper inn i nymotens automobiler.

Egentlig har jeg vært fornøyd med Renaulten vår, selv om onde tunger hevder at jeg bare ville ha den på grunn av det fjonge småstashet inni, og at jeg dermed, i realiteten, kjøpte verdens dyreste solbrilleetui.
Det er selvsagt bare sludder, jeg er sikker på at det finnes langt dyrere solbrilleetuier å få kjøpt, sågar uten fire hjul, motor og en hel masse potensielt irriterende elektronikk.

Vel hjemme igjen fra jobb har jeg fått rikelig med anledning til å irritere meg over registreringsskjemaer på nett som slett ikke fungerer som de skal og praktiske ting jeg i vanvare har forlagt/ryddet til et såkalt lurt sted og slettes ikke finner.
Hvor har jeg for eksempel gjort av stiftemaskinen min?
Og hva skjedde med den nye termosen, egentlig? Bortført av utenomjordiske gjester med hang til varme drikker?
Dessuten var jeg klønete og kom i skade for å knuse en tallerken. Ikke i sinne, dessverre - det hadde vært et løft.

Jeg er nemlig notorisk klønete. Let me count the ways:

* Jeg er av den typen som klarer å snuble mens jeg står stille. Stadig vekk.
* Jeg har skallet hodet i bakdøra på bilen (ikke den nåværende, den gamle) så blodet rant nedover ansiktet.
* Jeg har satt fast en nøkkel i leppa. Det var en sånn gummidings utenpå, med en sprekk i, og jeg satt fraværende og bet i den, da den smatt på plass som en skikkelig vond piercing.
* Høygravid og fin, bare få dager før Storebrors fødsel, løp jeg nedover en skråning etter bussen, da jeg skled i gjørma og måtte halte hjem og ringe jobben om at jeg ble hjemme. Den eneste buksa som passet akkurat da var jo tilsølt av gjørme.
* Jeg har kilt meg dønn fast inni svingdøra hos Sveriges Televisjon. Det var en søndagskveld, så det var ikke akkurat flust med folk der til å få løsnet den døra. Desto færre som bevitnet fadesen, da.
* Jeg har utallige matlagingsarr på armene fordi jeg stadig dulter borti kantene på stekeovnen mens jeg lager mat. Et praktfullt nanbrød-arr, for eksempel.

Da er det sannelig godt å se at noen har hatt verre dager. Noen har hatt en skikkelig drittdag, rett og slett. Jeg ler godt av at det ikke er meg, og kjenner meg bedre allerede.
Så får vi se hvordan det går med bilen framover.

(P.S. Bildet av bumperstickeren har jeg forresten fått på mail av en hjelpsom Rikke)

Fredagsdiktet: En blödande ros

I boka "Vandre med vers" trekker Halldis Moren Vesaas fram dikt hun har festet seg ved i løpet av livet. Om ukens fredagsdikt sier hun:
"Er det sant, alltid? Vi er åleine på ytste øy i våre tyngste stunder.
Ja, men kan det ikkje tilmed dit komme noko som gir hjelp, håp, trøst? Ei slik 'blödande ros' som Olof Lagercrantz talar om her?
Eit dikt kan vere ei slik rose, som gjer at allting blir om ikkje bra så i det minste betre."



EN BLöDANDE ROS

Finns en blödande ros
i världens stora trädgård.
Bryt den åt mig,
kära mäster.
Jag vet ett hjärta
i otakt med hela världen.
Jag vet et bröst
i pansar tvingat inn.
Där fäster jag rosen
och allt blir bra.
Visst blir allting bra.


Olof Lagercrantz