Er DU fittepositiv?

- Det hadde vært fint å gjøre noe med seksualopplysninga. På videregående lærer du at her er vagina, eggstokker og kondom. Hvor er den jævla klitorisen?
- Vi vil også lage en motvekt til pornouttrykket. Vi har sett en del lesbeporno, og det er ikke naturtro greier, sier Maren.
- Det er iscenesatt for menn. Som oftest er det to klønete, forsiktige jenter som pirker hverandre i skrittet og nusser hverandre på puppene. Poke, poke, krafs, krafs, forklarer Ida og krøker pekefingeren i luften.
(fra Dagbladet fredag)

Mye kan sies om hvordan seksualundervisningen er lagt opp i skolen. Enda mer kan sies om hvordan sex og kvinnekropp blir fremstilt i medier og populærkultur. Jeg skal ikke ryke på en rant om saken her (selv om jeg slett ikke lover at jeg ikke kommer til å gjøre det i senere bloggposter), men jeg har et budskap til dere som er drittlei av hvordan sexvinklingen har vært fremstilt i samfunnet så langt:
Nå blir det annen bolling!

Ida Jackson (også kjent som Virrvarr) og Maren Kristiane Solli (a.k.a Grevinnen) har så å si reist kjerringa, og er i disse dager rykende aktuelle med boka "Jenter som kommer".
De har skrevet en penisfri sexbok for jenter, og det er rett og slett den første boka på norsk som snakker om jenters seksualitet på jenters egne premisser. En ikke-heteronormativ bok, som det heter på fint.

På vegne av vanvittig mange (minst femti prosent av oss her til lands) kan jeg bare takke og bukke og neie, for dette var jaggu på tide.
Dessuten må jeg tilstå at jeg føler et spesielt engasjement for bokutgivelsen på et mer personlig plan. Da forfatterne skulle presentere boka for forlaget, viste deg seg nemlig at bokhandlerne feiget ut på arbeidstittelen «Jentesex, puling uten pikk».

I smådesperasjon gikk Ida ut på bloggen sin og ba om tips til en ny og spiselig tittel. Og her er det altså undertegnede (overtegnede?) kommer inn i bildet. Jeg mente at originatittelen var den beste, og argumenterte for det, men foreslo samtidig "Jenter som kommer", sånn i tilfelle bokhandlerprektigprompene ikke ville gi seg.
Og sannelig!

Det er MITT forslag!

Jeg føler meg rett og slett litt som en slags tilbakelent gudmor her, altså. Og lurer på om jeg kan klaske en flaske sjampis i baugen på boka, eller noe?
Bare sånn for seremoniens skyld.
For dette er stas!

P.S. Boka koster langt mindre enn et abonnement på et glossy kvinnemagasin. Jeg bare nevner det.

Fredagsdiktet: Hvem er det du er

Jeg var ganske nyinflyttet til Volda, ganske nysingel i sivilstand og skråsikker på at nå skulle jeg virkelig ikke rote meg borti noe seriøst på en stund.
Jeg skulle leve det glade studentlivet i det ville vesten, være fri og frank og ikke så rent lite raus.
Etter en utagerende fest på studentkroa inviterte jeg mine femti beste splitternye venner på et enda mer utagerende nachspiel i mitt eget kollektiv.
Dessverre var ingen av medboerne mine motivert for fest, og etter en stund ble samtlige deltakere skjelt ut og kastet på dør av en ubegripelig olm og morgenkåpekledd skikkelse som var blitt frarøvet nattesøvnen (hun hadde til overmål soverom under stua, så i ettertid er det lett å forstå irritasjonen).

Jeg skammet meg som ei bikkje, og bestemte meg for å søke asyl hos en medstudent for å unngå den verste stemningen dagen derpå.

Han var blond, blid og snakkesalig - med andre ord det stikk motsatte av alt jeg var tiltrukket av.
"Han er virkelig ikke min type, så han kan jeg bli med hjem i natt. Det er ingen fare for at jeg blir forelska i ham", resonnerte jeg fornøyd. Og ble med den blonde pratmakeren hjem (ja, jeg sa at jeg skulle være raus).

Dette skjedde i november 1995.
Temmelig nøyaktig tretten år, to barn, et rekkehus og mye moro senere kan jeg konstatere følgende:
- At det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden.
- At noen ganger oppdager man at man tidligere har lett på feil sted.
- At lykken er større enn forstanden.
- Og at når man plutselig finner noen man leker godt med, bør man fortsette med det.

Sånn er forklaringen på valg av ukens fredagsdikt. Gratulerer med dagen, kjekken!


Hvem er det
du
er, hvem er det vi er, vi som er
glade, glade

- jeg ser inn
i et par
øyne som lever
og får

til svar: Vi er to som fikk
en tid
sammen, her nede, til å være
glade - skal vi prøve det?

(Jan Erik Vold)



P.S: Bildet er for øvrig tatt på det tidligere omtalte nachspielet. Ikke at noen av oss husker at det ble tatt, men det er fint med et minne.

Din stemme teller

Ikke før er ett stort og skjellsettende valg over, så står det neste for døra.
Og denne gangen har DU stemmerett!
Jeg snakker selvsagt om bloggkåringen Tordenbloggen.

Fram til midnatt kan du blant annet stemme på undertegnede (eller heter det kanskje overtegnede, når navnet mitt står helt øverst her på siden?), og senere kan du stemme på mange andre friske og fjonge bloggere over det ganske land.

- Kan en gutt være prest, mamma?

De første årene av Storebrors liv ble han utelukkende utsatt for kvinnelige prester (her er en liten presisering på sin plass: Han ble utsatt for mange flere yrkesgrupper enn prester, men i den grad han forholdt seg til prester, var samtlige av dem kvinnelige). Det begynte med Margrethe prest som døpte ham, og fortsatte med blant andre Anne prest som hadde de fleste gudstjenestene han var tilstede på. Julaftener, familiegudstjenester og sånt.
Da den unge mannen nærmet seg fire år, dro barnehagen hans på julegudstjeneste.
Det var en fortørnet fyr som kom hjem den dagen.
Han hadde store nyheter:

- Presten var en gutteprest!
Ifølge de ansatte i barnehagen hadde han påpekt det snurrige avviket midt under kirkebesøket også, til stor munterhet for de voksne.
Og senere samme dag kom altså kontrollspørsmålet:
- Kan en gutt være prest, mamma?

Den lille hendelsen ga meg god anledning til å tenke på hvor langt vi er kommet siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest i 1961, som den første kvinnen i Norge. På den tiden var motstanden mot kvinner i presteyket enorm. Nå skal man lete lenge i mørke kroker for å finne noen som for alvor synes at prester må ha skjegg og en viss mengde testosteron for å kunne formidle den rette tro.
Selv folk som ellers er mot prester, er for kvinnelige prester.
Og Anne Dalen, som har formet Storebrors bilde av selveste Presten, kommer i disse dager ut med boka "Interesseforening, plogspiss og vaktbikkje. Norsk kvinnelig teologforenings historie 1958-2008". Det er med andre ord gode tider for feministteologien.
Og er ikke feministteologi et fint ord, så vet ikke jeg.

Men ikke minst har hendelsen vært en fin påminnelse om hvor stor symbolverdi det er i de menneskene barna våre forholder seg til, enten det er i nærmiljøet eller i mediene.
Det vi er vant til å se, blir normen.
Og den normen forholder vi oss til, bevisst eller ubevisst. Når vi former selvbildene våre. Når vi trekker slutninger om andre, og når vi tar små og store valg i livene våre. Valg av utdanning og yrke, for eksempel. Eller valg av livspartner.
For øvrig leste jeg en veldig interessant post hos Virrvarr om habitus, som jeg anbefaler på det aller groveste.

Derfor vil jeg heller ikke undervurdere den enorme symbolverdien som ligger i at USA har fått sin første ikke-hvite president. Vi snakker om et land som formelt avskaffet de siste raselovene i 1964, altså tre år etter at Barack Obama ble født (og tre år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert til prest, uten at det har noen sammenheng).

Når jeg lurer litt på om det har noe å si for den oppvoksende generasjon, så tenker jeg på Storebror og guttepresten. Og når jeg blir melankolsk og litt mammanevrotisk engstelig for de tingene Lillesøster og hennes enorme selvbilde kan møte, trøster jeg meg med at verden går framover.
Noen ganger med solide, små museskritt, og noen ganger med luftige, symbolske steg. Begge deler er viktige. Men noen må gå opp løypa.
Det kan like gjerne være oss.

"You must be the change you wish to see in the world" (Mahatma Gandhi)

Popcorn og presidenter

Jeg er altså så innmari spent på dette valget.

I lange tider har jeg fulgt valgkampen med en syk, syk blanding av ekte politisk interesse og en følelse av at jeg ser på en knallgod serie av typen West Wing.
For valgkampen har vært så stappfull av underholdningshøydepunkter at det er så man kan kjenne popcornlukta.
Anders Giæver har oppsummert sine høydepunkter i Amerikanske tilstander, og det er selvsagt en god liste (elsker Anders Giæver!), men bare toppen av kransekaka.

Jeg må selvsagt innrømme at i denne serien har Obama vært selveste Helten.
Helt siden jeg leste "Dreams from My Father" har jeg gitt ham et snev av superheltstatus.
Vel å merke superhelt som i “Åh, for en fin forfatter og en imponerende reflektert fyr”, ikke som i “åh, han kan sikkert fly”.

Det har vært uker og måneder med spennende debatter, hylende morsomme parodier, interessante analyser, gode bakgrunnsartikler, elendige oppfølgingsartikler, nedrige angrep, brillefine argumenter og en hel masse underholdende utenomfjas.

Og så topper hele greia seg med at Obamas bestemor, som han delvis vokste opp hos, sovner inn dagen før valget. Da måtte jeg virkelig klype meg i armen for å sjekke om jeg virkelig var våken, eller om jeg hadde forsvunnet inn i TV-en min ved en glipp. Dramaturgisk sett kunne neppe Aaron Sorkin gjort det bedre.

Såfremt Obama faktisk vinner valget, da.
For hvis han taper ender dette opp som den største dramaserieavsporingen siden Lost gikk av hengslene og ble teit og ingen gadd følge med lenger. Totalt antiklimaks.

Faren for antiklimaks er vel uansett overhengende, når jeg tenker meg om. For når valgstøvet har lagt seg, er hvetebrødsdagene over.
Da kommer den kjedelige hverdagen, og vi må begynne å bli kritiske igjen.
Ikke minst må jeg finne meg annen underholdning.
Noen som har en god TV-serie å foreslå?


------------------
Liten oppdatering: Jeg snublet over denne finfine posten om valget og West Wing hos Eirik Newth. Les den i stedet for å henge her!

Same shit, new wrapping

Jeg fikk transplantert en ny kropp.
Det var visstnok en helt fersk og banebrytende teknologi.
Den gamle kroppen min ble fjernet raskt og smertefritt, og en helt annen ble festet til hodet mitt.
Selve inngrepet foregikk uten komplikasjoner og jeg våknet opp med full bevegelighet. Jeg ville kjenne et svakt ubehag i begynnelsen, fikk jeg beskjed om, og jeg måtte ikke anstrenge meg for mye den første tiden.
Men allerede dagen etter var jeg på beina igjen, og jeg gjorde meg klar til å gå ut i verden med min nye design.
I speilet kunne jeg se en slank og grasiøs figur. Jeg kjente det også. Det var en rar følelse. All polstring var borte, jeg var mer kantete.
- Nye klær, tenkte jeg begeistret.
Jeg tok på meg en kort, smal, sort kjole med belte i livet, strammet det ekstra og trippet forventingsfullt avgårde. Det var litt uvant å manøvrere i det nye skallet, men etter hvert mestret jeg det tekniske, så å si.
Det gikk imidlertid ikke lang tid før nyhetens interesse sank som en stein, og jeg ble overveldet av en helt enorm sorgfølelse.
Denne kroppen var sikkert fin, men den var fullstendig fremmed.
Og nå var den gamle kroppen borte, jeg kunne ikke få den tilbake, den var tapt for alltid.
Jeg savnet meg selv så det gjorde vondt!

Den vonde følelsen satt igjen som en skikkelig klump i magen da jeg våknet i dag tidlig.
Drømmer henger gjerne igjen en stund utover dagen, særlig de veldig livaktige med sterke følelser. Jeg er fremdeles forundret over hvor livaktig drømmen var, og hvor trist jeg faktisk ble over plutselig å få kroppen min erstattet med en ny og objektivt bedre versjon. Det var noe inn i granskauen guffent.

Så hva kan jeg få ut av denne drømmen?
Jeg er slett er ingen profesjonell drømmetyder, men jeg har noen mer eller mindre plausible alternativer:

A. Det er godt at legevitenskapen fremdeles har sine begrensninger.
B. Man skal være fornøyd med det man har.
C. Kropp og sinn henger sammen og kan ikke uten videre skilles fra hverandre.
D. Jeg må slutte å se på ER før jeg legger meg, særlig når temaet er transplantasjon.


fig.1: den gamle kroppen uten hode (for det er altså fjernet)

Sannheten ifølge stjernene

Jeg tror egentlig ikke på horoskop, men jeg er villig til å gjøre et unntak for sannsigerne til The Onion.