Fredagsdiktet: The Fly

I forbifarten: En skikkelig klassiker som fredagsdikt i dag. Nå skal jeg ut og trekke sommerluft. God helg!


The Fly

Little Fly,
Thy summer's play
My thoughtless hand
Has brushed away.

Am not I
A fly like thee?
Or art not thou
A man like me?

For I dance
And drink, and sing,
Till some blind hand
Shall brush my wing.

If thought is life
And strength and breath
And the want
Of thought is death;

Then am I
A happy fly,
If I live,
Or if I die.

(William Blake)

Ukas fredagsdikt: Leserbrevet

Denne uka går jeg virkelig ut over all sedvane med fredagsdiktet. Riktignok har jeg vært spenstig og slått til med sanger tidligere, men nå drar jeg det et hakk lenger og tilbyr et leserbrev.
Jepp, et leserbrev.
- Hvorfor det, spør du kanskje?
En link til dette leserbrevet ble postet på Twitter av @stephenfry i går, med teksten
"The best letter I've read for a long time. (...) Not ashamed to say it made me cry".
Rikke (som er på langhelgsbesøk her nå) leste det høyt for meg, og vi gråt begge to.
Uten å være det spor flaue.

Det er så godt at det trygt kan regnes som poesi, og budskapet bør deles med mange, mange
– ergo blir det fredagsdikt i avisform:

Many letters have been sent to the Valley News concerning the homosexual menace in Vermont. I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people.

I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. You have been robbing me of the joys of motherhood ever since my children were tiny.

Les resten her.

God helg.

Vann - en fotoutstilling

Vi har mange fotointeresserte elever. I morgen åpner andreklassingene våre sin fotoutstilling på Akershusmuseet, avdeling Strømmen. Bor du i nærheten, anbefaler jeg at du tar deg en tur innom en dag for å nyte bildene.
Hvis du vil ha en liten sniktitt før besøket, eller bor et stykke unna (stakkars!), kan du klikke her.

Selv er jeg slett ingen fotograf, da min visuelle begavelse er usedvanlig begrenset. Men elevenes dyktige fotolærer (og min hyggelige kollega) Stian blogger også, og du kan besøke hans fotoblogg her.

Kvinne (37) slått ned av fjærkre

Jeg så den plutselig på vei hjem fra skolen, den fløy faretruende lavt, rett mot meg. En overivrig redebygger med en altfor stor grein i nebbet. Greina var godt over halvmeteren lang, og fuglen ikke på langt nær like stor. Snakker om sviktende dømmekraft. Den kjempet for å holde høyden. Det måtte gå galt. Jeg dukket ned over sykkelstyret, men ikke langt nok.
Whækk, sa det da greina traff meg midt i hodet så det sang.

Slått ned av fjærkre, nå.
Så har man prøvd det også. Og jeg som hadde et anstrengt forhold til fugler allerede. Små, stikkende øyne, spisse nebb, rare klør og ekle, lusete fjær.
Morderiske jævler. Nå er det personlig.

Hvem er jenta di?

I ettermiddag var Lillesøster i bursdagsselskap hos ei litt eldre nabojente, og det var etter sigende veldig stas. Bursdagsbarnets foreldre har en ekstra soft-spot for Lillesøster. Muligens fordi de kommer fra området hvor Lillesøster er født, muligens fordi Lillesøster simpelthen er bedårende. Samme det, hyggelig er det uansett.
Selv tilbragte jeg ettermiddagen rett nedi gata, i hagen til verdens beste svigerinne. Vi påførte oss den tradisjonelle vårsolbrentheten, og hadde for øvrig ubegripelig mye å snakke om.

Da bursdagen var ferdig og Lillesøster skulle hentes, kom jeg trampende inn i en entré som var fullstappa av sukkerhøye barn og høfligventende foreldre. Noen av ungene ropte ned Lillesøster med den klassiske barnehagebeskjeden "Du blir heeentaaa!".

I hjørnet av entreen sto ei jente i seksårsalderen og kikket inkvisitorisk på meg:
– Hvem er du mammaen til?
– Jeg er mammaen hennes, sa jeg, og pekte på Lillesøster, som tok på seg skoene.
Seksåringen kikket vekselsvis på meg og Lillesøster, med et stadig mer mistenksomt blikk. Jeg ante den neste replikken. Ganske riktig:
– Det er litt rart at du er mammaen hennes.
– Åh, hvorfor det?
– For dere har så forskjellig farge. Hun er brun, og du er veeeeldig lys.

( – Heyh, så innmari lys er jeg vel for pokker ikke, jeg har jo drukket vin i sola i to timer allerede!
Nei, det sa jeg ikke, det tenkte jeg bare. Dette er hva jeg faktisk sa:)

– Joa, vi har forskjellig farge, men det er jo mange forskjellige farger på folk?
Jenta var fremdeles ikke overbevist, og gikk imponerende systematisk til verks:
– Hvor er DU født hen?
– Her i Norge.
– Hvor er jenta di født hen, da?
– Hun er født i Etiopia.
Jeg forberedte meg på en forklaring på hvor Etiopia er, hvorfor Lillesøster var født i et annet land, hvordan alt henger sammen og alt det der, men nå demret det betraktelig for seksåringen. Hun lyste opp:
– Åååh, er hun adoptert?
– Ja.
– Ååååja! DA skjønner jeg det!

Og dermed var den saken grei, end of story, ikkeno' problem.
Der har enkelte voksne noe å lære.

Fredagsdiktet: Nåken gode ting

Aiaiai, dette holder akkurat - men jeg er en deadlinejunkie, og er dermed godt fornøyd med at fredagsdiktet postes en snau halvtime før fredagen er offisielt ferdig. God margin, spør du meg. Særlig med tanke på at noen har hatt en dag stappfull av travle moroting. Skoledagen var nemlig ikke en helt vanlig dag: Vi har gjennomført tidenes første utdeling av Gullsnilen-prisen. Det ble en finfin affære med pynt, pomp og prakt, og noen av oss gjorde ting vi slett ikke kan (som for eksempel å ræppe en selvkomponert greie, iført onepice lagd av søplesekker og gaffatape - bare for å nevne noe).

Mange fine elever fikk velfortjente priser, mange fine elever var entusiastisk publikum, og mange fine elever gjorde en fantastisk innsats med selve arrangementet. Det er mye god læring i å gjennomføre slike ting, og ikke minst er det identitetsskapende så det holder. Hurra!
At vi lærere på avdelingen fikk noen suverene timer etterpå med utekafé og restaurant, god mat, god drikke, gode historier og alt som ellers hører med, gjør ikke akkurat dagen noe kleinere.

Men nok om det: Fredagsdiktet, ja. Jeg må jo huske fredagsdiktet midt i alt dette fine. Kanskje virker det litt rart å bruke et trøstedikt på en dag man er generelt glad, men egentlig er det helt logisk. For diktet handler jo om å finne (og ikke minst holde fast ved) de fine, gode tingene her i verden. Diktet er for øvrig visstnok best kjent som en sang av vestlandsbandet Vamp, men ettersom jeg slett ikke er noen Vamp-jente, velger jeg å se bort fra akkurat det, og heller konsentrere meg om selve teksten.

Og da jeg gikk av bussen i kveld, trakk jeg pusten skikkelig og kjente på vårlukta som ligger i lufta, hvor pent det er når det lyser fra rekkehusvinduene i skumringen og hvor godt det var å kunne løpe opp bakken til hjemmet mitt. Det er ikke småtteri, egentlig.


Nåken gode ting

Når verdo bler dumme, så leita
eg fram nåken gode ting;
Ein støvete blom i ei veita,
ein måse som fyke i ring.

Ein måne e go’ nå’ han velta
på ryggen og slappe av,
og føllte drops mens di smelta,
ei velstelte, gammadle grav.

Og ungar e go’ når di grine,
ein hund nå’ du kjeme him,
ei kalde pils e vel fine?
Og så e eg så glad i rim.

Eg lika regnet som sipa
nå regnet e mildt og lett,
ei nyrensa, snille pipa,
og noken som helde meg tett.

Har du sitt kossen Drammen lyse
på vei fra Oslobesøk?
Eg lika pyttar som fryse,
og sursild med masse løk.

Nå’ jevedl slite og streva
seg inn i meg gong på gong
så vidt att’ eg våge leva,
då laga eg ein toskjen song.

D’e hjelp i ein blom og ein måse,
ein måne, ei grav og ein hund,
og følte drops i ein påse
di trøsta ei lito stund.

(Ingvar Moe)

Nerds 'r' us

Torsdag ettermiddag, mens jeg monterer ny sykkel, tar jeg sykkelkurven på hodet og snur meg mot Lillesøster:
- Ser du hvem jeg er nå?
- Du er Darth Vader! utbryter 4-åringen begeistret, uten å blunke.

The Force is strong with this one.