Stein på stein (snapshot spesial)

I høstferien trampet vi rundt i østfoldskjærgården, snarere bestemt på halvøya der hytta vår ligger.
Der er det mye stein. Noen av dem ligger naturstrødd her og der, andre er blitt slept møysommelig på plass, til både nyttige og pene formål.
Jeg tok en del bilder underveis. De er knipset med iPhone i forbifarten, så det bildetekniske er ikke all verdens, men jeg har lyst til å dele.
Fine, gamle steinene.


Noen har bygd ei finfin trapp opp til hytta si. Om sommeren blomstrer det rundt trappetrinnene.



Flere steder er stien markert eller gjort mer farbar av hjelpesteiner. Ikke så elegant, men veldig hendig.



Vi fant en bålplass - av stein - vi kunne bruke. Det er ikke vanskelig å se at mange har gjort det før oss. På en av steinene sitter litt av pekefingerhuden min igjen nå. Varm rakker. Klønete meg.



Her har noen gjort et skikkelig stykke lempe- og løftearbeid en gang i tida.



Naturen har også møblert en del. Denne svære steienen bare ligger der, sånn omtrent halvveis til hytta, og heter selvfølgelig halvveis-steinen.



Evighetstrapp med løv og mose. Den ser ut som den ikke er blitt brukt på årevis, men fører opp til ei ganske så nyrenovert hytte.



Andre steiner har virkelig fått stå i fred en stund.
Denne muren har naturen tatt tilbake. Lurer på hvem som bygde den i første omgang, og hvorfor? Det er ikke noen hytte i umiddelbar nærhet.

Fredagsdiktet: Minutter

Minutter

Minutter, kanskje timer
av din eksistens

som du har glemt,
men som jeg

husker. Du lever
et hemmelig liv

i en annens minne.

(Tor Ulven)

En femårig fashonistas viktigste råd

Lillesøster (5) viste seg tidlig som en kreativ og entusiastisk klesbruker. Vi er så heldige at vi har gode kilder til arvetøy, og når sånne bæreposer ankommer, er det jubel og skiftebonanza.
Jeg har forlengst gitt opp å styre dette. Det betyr at hun har ganske fritt valg innenfor rimelighetens grenser.

Noen tommelfingerregler har vi imidlertid, som feks:
– ingen bunad i barnehagen
– bruk fottøy når det snør
– maks tre klesskift om dagen
Kall meg kjip, men akkurat der bøyer jeg meg ikke (bortsett fra det med fottøy i snøen, som hun faktisk fikk lov til å kjenne grundig på selv, men det er en helt annen historie).

Uansett, Lillesøsters interesse har ført til mange fiffige antrekk. Noen av dem er tildigere omtalt i en egen motebloggpost, andre har blitt vist fram i forbifarten. Og man kan si hva man vil om småbarns smak, men påfallende ofte treffer hun blink på en litt sånn overraskende, gledevekkende måte.
Hvorfor skal man for eksempel på død og liv ha matchende sokker, når det er mye morsommere med én grønnblomstrete og én rosastripete? Hvem har sagt at det ikke er mulig å kombinere tre forskjellige hodeplagg på en gang? Og trenger fotballdrakter være så konservative? Alle ser jo at de blir mye friskere med ei bursdagskrone og noen smykker.

Lillesøster kler seg etter humør og innfall – hun kler seg energisk. Det håper jeg hun fortsetter med. Kanskje har noen hver av oss litt å hente på det området.

Hvis det gjør deg glad: Bruk det!
Hilsen Lillesøster.


Gif animator

Snapshot (6)

Høst- og vinterferiene er ypperlige for museumsbesøk, synes Storebror og jeg. Tidligere har vi besøkt Kon-Tiki, Fram, Folkemuseet, Vikingskipmuseet og Teknisk Museum (sistnevnte opptil flere ganger). I dag dro vi på Forsvarsmuseet sammen med kollega Stian og hans sønn (som er jevnaldrende med Storebror). Sannelig var det kjekt å ha med seg en egen historielærer på museumsbesøk. Og gutta fikk klatre på tanks.

TV-bilder kommer langveis fra

Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.

Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.

Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.

(klikk på bildene for større versjon)





Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.

Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.

Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?


Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)

Thank heaven for little girls

Av barn og fulle folk skal man høre sannheten, sies det. Når jeg hører hva Lillesøster (5) kan lire ut av seg, skjønner jeg hvorfor det ikke er lov å skjenke unger. Det ville avstedkommet en så nådeløs ærlighet at det knapt ville være menneskeheten til gagns.

Et eksempel fra forrige dagens leggeseanse. Vi ligger og klapper hverandre på kinnet, og stemningen er myk. Tror jeg.
– Jeg synes ikke du skal ha pannelugg, altså. Du er mye finere uten, og jeg vil at mammaen min skal være pen. Er det forstått? sier hun med streng mine og bydende tone.

Men jøssenam, hun er løsningsorientert også. Jeg sitter i sofaen og slapper av, da Lillesøster krabber opp i fanget mitt, trekker fram det lille lekekjevlet sitt, bretter opp ermene og sier gledesstrålende:
– Mamma, vil du ha flat mage?

Mæh, det er forsøket verdt.

Fredagsdiktet: Spor

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

(Annie Riis)