Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 

Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.
Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 

Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 

På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 

Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.

Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).

For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 

I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.

Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 

Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.

Ferdaminne fra Danmark, del 1

I forrige uke var jeg på jobbreise. Klokka 05.30 mandag morgen sto jeg på Oslo Lufthavn (det heter visst ikke Gardermoen lenger?) med kollega Åse og venta på elevene våre mens jeg tviholdt på lister og dokumenter for hele reisefølget og styrta kaffe som en tulling. Det finnes ikke nok kaffe i verden (i hvert fall ikke på det som en gang het Gardermoen) for meg så tidlig. Men alle reisedeltakerne dukka opp i riktig tid, vi besto sikkerhetskontrollen med glans og flyet til Købehavn var i rute. Og jeg, som ofte har et snev fly...eh..anstrengthet, tok meg skapelig sammen, som seg hør og bør for den som skal være reiseleder og voksen og ansvarlig og rollemodell og alt det der.

Fra flyplassen gikk togturen via Købehavn og til Roskilde, hvor vår danske lærer guida oss med lokalbussen til Himmelev gymnas, en videregående skole noen minutter utenfor Roskilde sentrum. Her venta ei spent gruppe danske vertselever på sine norske gjester.

På mange måter to måter kan man si at Roskilde er Danmarks svar på Lillestrøm: Begge ligger nær hovedstaden, og de har omtrent like mange innbyggere. Ut over det er likhetstrekkene få. Roskilde er en av Danmarks eldste byer, og er kjent for vikinghistorie, musikkfestival og en imponerende domkirke som rommer alle avdøde medlemmer av kongefamilien. Lillestrøm fikk bystatus i 1998, og kan skilte med Tom Lund, byfesten og varemessa.

Et litt fiffig poeng er dog at Lillestrøm sannsynligvis er den eneste norske byen som er flatere enn en hvilken som helst dansk by, samtidig som Roskilde har en ganske imponerende oppoverbakke fra havna og til sentrum (til dansk å være, vel å merke).

De første par timene gikk som forventa: Elevene var litt keitete og sjenerte, og prøvde iherdig å late som de var kule og utadvendte. Vi lærerne var litt desorienterte og stressa, og prøvde iherdig å late som vi var forberedt og avslappa. Samtlige deltakere lyktes helt middels med akkurat de prosjektene, og det er omtrent den måloppnåelsen man bør forvente i begynnelsen, da alle skal bli kjent med hverandre, skolen, planene og ikke minst nabospråkene.

Nabospråkene kan nemlig være så inderlig lunefulle, med sine falske venner og vanskelige vokaler. For det norske jentenavnet Aina høres da vitterlig ut som guttenavnet Einar på dansk? Og når noen er rar, er hun da søt eller underlig? Må man eller kan man gjøre noe? Skulle vi virkelig spise frokost klokka tolv hver dag? En av våre norske elever hadde fortalt sine danske vertselever at hun hadde hybelkaniner. Det tok en stund før de fant ut av at det slett ikke dreide seg om møysommelig oppdrett av en helt spesiell form for pelsdyr. Humor over landegrenser er slett ikke uten fallgruver.

Men vi kom nå i hvert fall godt gjennom bli kjent-leker og morsomme spørreleker om de respektive landenes kultur, språk og egenart, vi stifta bekjentskap med begge lands tekster, helt fra Ja, vi elsker og Der er et yndigt land til Natasjas Gi mig Danmark tilbage og Don Martins Nilsen.

Digresjon: Da vi spilte Mitt lille land for danskene kom vi inn på 22. juli. Jeg ble overraska og litt satt ut av hvor sterkt det virka å høre dem fortelle om hvordan de hadde reagert og fulgt med oss i den tida. Det var rett og slett så jeg måtte klype meg litt i hånda for ikke å bli upassende rørt (dessuten ble jeg litt svar skyldig da danske kolleger senere lurte på hvordan valgresultatet nå i høst kunne bli som det ble, sett i lys av det vi hadde opplevd).

Men uansett: Vi så Flammen og Citronen i skolens egen biograf, for vi skulle se Max Manus dagen etter, analysere de to filmene og sammenlikne hvordan de presenterte historien om andre verdenskrig (kino på huset! misunnelig!).

Vi fikk med andre ord gjort ganske mye. Deretter var skoledagen slutt, og det var tid for å trekke oss tilbake, hver til vårt. Elevene våre skulle bo hjemme hos danske vertselever. Vi lærere trodde vi skulle bo på et deilig pensjonat. Det viste seg at vi skulle bo i en skummel film.

Dette er med andre ord en cliffhanger (den oppvakte leser vet å sette inn skummel musikk akkurat nå). Mer om vår dogmeskrekkfilmopplevelse i del 2, coming soon to a blog near you. Og der byr vi på bøttevis av bilder.

Posten skal frem - men hvordan?

I kveld var vi på postkontoret post i nærbutikk for å sende en liten bunke julekort som skal av gårde til ymse deler av Norge og verden. Det går evigheter mellom hver gang jeg faktisk sender et brev (i fjor ble det for eksempel ikke produsert noen julepost herfra), så jeg var nesten litt rusten der jeg sto og kjøpte frimerker og måtte spørre hvor konvoluttene egentlig skulle puttes når de var ferdig frankert (den derre luka var ikke påfallende synlig, det må jeg understreke).

Lillesøster (8) hadde også tegna og skrevet et kort. Det skal sendes til ei venninne i Bergen, og hun syntes hele prosessen var praktfullt eksotisk. Da kortet var trygt plassert i postluka, trakk hun meg ivrig i armen:
– Kom! Nå må vi forte oss hjem og høre om brevet er kommet fram!
– Det går nok ikke så fort, jenta mi.
– Hæ? Hvor lang tid tar det egentlig å sende et sånt brev, a?
– Du må huske på at brevet ikke blir trylla dit. Det skal faktisk reise helt til Bergen.
– OI! Skal det reise HELE veien? 

Lillesøster ble både stum og storøyd da det gikk opp for henne hvor mye som skulle skje med brevet hennes underveis. Og det var da det gikk opp for meg at i en verden hvor email og sms og alle slags kjappe trykk-på-en-knapp-løsninger er det hverdagslige for ungene, er det nesten helt umulig å forestille seg den fysiske turen et konkret og håndfast brev skal ut på. Det var nesten så jeg ble litt flau – her har jeg åpenbart forsømt meg.

På hjemveien prøvde jeg å forklare brevets reise trinn for trinn, helt fra noen låser opp boksen på den lokale butikken vår og til det havner i bergensvenninnas postkasse. Men jeg må tilstå at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene prosessen selv. Jeg er tross alt ikke så stø i dette lenger, for alt jeg vet kan posten ha endra fraktprosedyrene sine både tre, søtten og femhundre ganger siden jeg lærte om denslags i forrige århundre, den gang da jeg fremdeles hadde brevvenner over hele verden og alltid gikk med frimerker i lommeboka.

– Drar brevet med pasientfly? lurte for eksempel Lillesøster på underveis i den noe vage beskrivelsen min. Det viste seg at hun tenkte på passasjerfly, uten at det hjalp noe særlig på svaret. En litt overflatisk leteaksjon på postens nettsider kunne heller ikke gi meg noe svar, der var det mest snakk om porto og merkevarer og kjerneverdier.

Så nå lurer jeg på følgende: Finnes det noen sånne litt informative filmsnutter på internettet om hvordan et brev reiser fra A til B her i landet? Det kunne vi visst trenge, både Lillesøster og jeg. 



P.S. Alt dette brevgnålet mitt fikk meg forresten til å tenke på denne finfine petiten om skummel papirteknologi som en av de daværende elevene mine skrev for noen år siden. Den føles stadig mer aktuell. 

Førtismobbing på Facebook - når foreldrene er på feil banehalvdel

Det er ikke ålreit å mobbe småbarn. Det er helt greit å mobbe fjortiser. Nå er jeg usikker: Kan noen forklare meg nøyaktig hvor denne aldersgrensa går?

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley. 

”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.

Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).

Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.

Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?

Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.

I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.

Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!

Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?

De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).

Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.

Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.

Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.

Lang dags ferd mot julekalender

– Julekalender? I daag? Nei, de er utsolgt for leeenge siden, fniste dama i lekebutikken, mens dama ved siden av himla diskret med øynene. Det var mandag 2. desember, litt etter arbeidstid.

Det er åpenbart mye skam knytta til å handle julekalender 2. desember. På mange måter er det foreldreskapets walk of shame, altså voksenvarianten av å luske gjennom byens gater tidlig om morgenen 18.mai – iført bunad. Tro meg, jeg har prøvd begge deler, riktignok med noen tiårs mellomrom. Men det er en digresjon.

Saken er at jeg var skikkelig, skikkelig seint ute med julekalender til barna i år. Jeg har ikke hatt all verdens måloppnåelse tidligere heller. Det har vært mange seine 30. novemberkvelder med frustrasjon, banning og en haug med teip og dillete småpakker. Heldigvis la jeg kalenderlista lavere før barna ble store nok til å insistere på at pakkekalender var en nødvendig tradisjon (Storebror har dessuten velsignet kort hukommelse på den slags), og de siste åra har vi levd lykkelig med enklere kjøpekalendere.

I år var bestillinga klar og grei: Storebror (13) ville ha Flaxlodd-skrapekalender (barneskirenn!) og Lillesøster (8) ønska seg Lego-kalender (easy-peasy-lemon-squeezy!). Og jada, det er enkelt. Noen må bare huske på å kjøpe det. Noen bor ikke i vårt hus. Her bor bare noen andre, og noen andre har jobba 60 timer i uka den siste tida, med undervisning, vurdering, hospitering, faginformering, evaluering, foresattesamtaler, elevsamtaler, utveksling og ikke minst den prestisjetunge julebordskomiteen. Atter andre bor også her, men atter andre var visst også opptatt og dessuten trodde atter andre at noen andre skulle fikse det og omvendt, og – ja.

Før jeg visste ordet av det var jeg altså mora til Børre fra Jul i Svingen, og for å kompensere for dette løp stressa gikk jeg rundt i på Strømmen storsenter i dag for å oppdrive den (forhåpentligvis) ene Lego-kalenderen som var igjen i kongeriket. Om ikke annet gjorde jeg en god gjerning, for jeg fikk veldig mange til å føle seg veldig, veldig selvtilfredse.

Men på Skjettensenteret fikk jeg napp. Tyggegummijenta bak disken rørte ikke en gang på et øyenbryn da jeg spurte om julekalender (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker 2013 Skjetten?).
– Åjada, vi har minst tre Lego-kalendere igjen borti hjørnet bak reolen til høyre bak der borte, vet du, drøvtygde hun beroligende. Og vips, så var jeg så kvitrende juleglad at jeg måtte kjøpe med noen kokosboller hjem for å feire (dessuten var det bursdagen til Mannen. Han fikk sofaputer, forresten).

På hjemveien rakk jeg å tenke litt. Og da kom jeg på den gode ideen min fra de tidligste morgentimene i dag, da jeg lå og veksla mellom søvn og bevissthet, og tenkte at en juleGLADkalender, det er tingen. Noe som er enkelt, som skaper glede i hverdagen, samhold i familien og gir både voksne og barn et lite løft (ikke døm meg, jeg drømmer av og til på pedagogsk, det er tross alt tredjespråket mitt). De fleste ideene man får i slumretilstand viser seg å være fullstendig ubrukelige når man våkner på ordentlig. Men denne bestemte jeg meg for å prøve i virkeligheten.

Så dette gjorde jeg i kveld: Jeg ba Storebror, Lillesøster og Mannen om tips til fine, enkle ting som gjør oss og andre rundt oss gladere i førjulstida (responsen var litt varierende, men Lillesøster skrev ei lang, fin liste som gjorde meg alldeles mo og mør om hjerterota). Jeg klipte ut 22 firkanta pappbiter og skrev dato på dem. På baksida av hver kartongbit skrev jeg en liten oppgave som hele familien må gjennomføre den aktuelle dagen. Og vips, så har vi en ekte juleGLADkalender.

Det er ikke nødvendigvis viktig at designen er enkel, men sånn ble det her i huset: Pappbiter, papirklemme og gavebånd.

Det er imidlertid viktig at oppgavene er enkle å utføre, men allikevel fremmer fine ting. Tidligere har jeg prøvd meg på ambisiøse greier som timeplanlegger hele desember, og det kan man jeg altså ikke drive med.

Men oppgavene her kan klemmes inn absolutt når som helst i en hverdag, samtidig som de jobber sammen om et mål: Å gjøre juletida litt gladere og varmere. Dessuten må alle, både voksne og barn, gjøre dette.

Jeg lurer på hvem som kommer til å bli den heldige mottaker av en tegning fra meg. Og jeg lurer på hvordan dette opplegget kommer til å virke. Jeg holder dere oppdatert, uansett utfall.

Fredagsdiktet: Nattfugl

Bak skolen jeg jobber på er det en stor parkeringsplass. Der er det et stort tre. Hver eneste ettermiddag hvert eneste år på denne tida fylles treet opp av svarte fugler. Mange svarte fugler. Noen av dem flyr litt rundt, men det er alltid nok fugler til å fylle treet på en skikkelig skummel og dyster måte. Der sitter de og stirrer på en stakkar som er på vei hjem fra jobben.

Jeg innbiller meg at de har en plan. Med meg. Og jeg har for så vidt god grunn til å tenke at fjærkre er ute etter meg. Foreløpig har ikke disse i treet gjort noe som helst som bærer preg av verken ondskap eller genialitet, men jeg senker ikke skuldrene ennå.

De lurer ikke meg.



Nattfugl

Kråkene er nattens fugler.
Tungt kommer de ut av demringen
og speider på oss med stenkullsøyne
hele dagen og med hårde skrik,
at vi ikke skal fortape oss i lyset.
Tunge skygger over takene,
mørke vinger på rutene
binder trådene sammen
fra natt til natt.

(Rolf Jacobsen)

Fredagsdiktet: Bare et barn

Da ungene var bittesmå syntes jeg tida gikk så sakte, den sto nesten helt stille. Jeg var hjemme i permisjon med Storebror og en dag kunne vare i tre måneder, vi hadde et hav av tid. Jeg gikk hjem fra butikken med Lillesøster som alltid ville gå selv, hun nekta å sitte i vogn. Vi brukte ofte mer enn en time på den drøyt 600 meter lange strekningen.

Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.

Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.

Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.

BARE ET BARN

Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?

Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.

Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?

Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?

Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?

Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.

Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.

(Trond Viggo Torgersen)