Fredagsdiktet: Våkne, sommer

VÅKNE, SOMMER

Kysse sin egen
salte arm
og tro at du
har vært her
en svane
ville ha kysset
sin hals.


(Magli Elster)

Kjendisdødsfall i barnehøyde

- Vet du hva? Michael Jackson døde i natt, sier jeg til Storebror.
- Oi. Nå i natt?
- Ja.
- Da ble dette hans siste sommer, sier Storebror med patos.

Han tenker seg litt om.

- Hvor døde han hen?
- I USA.
- Men hvor i USA?
- Los Angeles.
- Åja. Det er i California, akkurat som San Diego.
- Mm, det er sant.

Storebror tenker litt til.

- Michael Jackson var berømt allerede da han var barn, grubler Storebror.
- Ja, han har vært kjent veldig lenge.
- Digger du Michael Jackson?
- Nei, jeg har ikke helt sansen, men jeg likte Thriller godt.
- Det er den zombielåta, ikke sant?
- Ja, den hvor de danser.
- Du har rett i at det er den beste, samtykker Storebror, og tar noen dansetrinn, zombiestyle. Det er absolutt gjenkjennelig.

- Det er jo litt rart at han er død, prøver jeg å avrunde.
- Hvorfor det?
- Tja, det er jo litt rart når folk dør, famler jeg.
- Jeg synes det er rarere at folk lever, jeg.

Og med den koklusjonen stryker han på dør, ut i sommeren. Det viktigste er sagt. Nå venter andre ting.

Selskapelighet og tidsreiser

Åh, for en fin helg! Fredag begynte sommerferien for de av oss i familien som tilbringer hverdagen på skole (stakkars Mannen må fremdeles jobbe noen uker).
Kvelden tilbragte vi sammen med gode venner i nabolaget. Vi hadde planlagt grilling, og tett høljregn klarte ikke å stoppe oss. Varme pledd, terrassevarmer og markise er gode hjelpere når den norske sommeren ikke riktig slår til, og vi satt ute til langt på natt.
Lørdag feiret vi 20-årsdagen til Verdens Søteste Kusine, som er ganske nylig hjemvendt fra et års folkehøyskolemoro vestpå. Det var en brillefin ettermiddag og kveld, med langbord i hagen, hyggelige mennesker og mer sol enn regn.

Og i dag tok vi en dugelig tidsreise tilbake til middelalderen. Geografisk sett forflyttet vi oss ikke så langt, bare inn til gamlebyen i Oslo. Der fant nemlig Oslo middelalderfestival sted, og sånt er stas å få med seg for både voksne og barn. Gjøglere, bueskyting, middelaldermusikk, middelaldermat, middelaldertorg og fantastiske middelalderkostymer.


Vi så på ridderturnering med Frilansene. Storebror heiet seg hes, og undertegnede fikk litt ekstra cred og mammapoeng for å kjenne et par av de medvirkende.

Storebror synes bueskyting virker veldig kult. I dag fikk han prøve seg på et snarkurs, og vi kjøpte en bue og noen piler som han skal øve seg mer med på hytta.
- Jeg vil ha en kanoon, maste Lillesøster. Hun endte til slutt opp med et spyd.

Ser de ikke tøffe ut?
Det synes nok spøkelsene på rommet til Lillesøster også, for hun sover med det nye spydet i senga. Exit spøkelsesfjerner og paraply, der altså.

Og nå er helga slutt, men jeg trenger slett ikke ha noen søndagsfølelse, for ferien er såvidt begynt.
Hva skal vi gjøre i morgen? Akkurat hva vi vil!

Fredagsdiktet: Tenke sjæl

"Ars longa, vita brevis" står det over inngangspartiet til skolen jeg jobber på. Kunsten er lang, livet er kort.
Med tanke på hvor raskt dette skoleåret har gått (begynte vi ikke for omtrent tre uker siden, da?), er det lett å føle litt på hvor kort dette livet åpenbart er.
Sånn var det ikke da jeg selv gikk på videregående. Da var en termin kjempelang, og tre år en liten evighet.
I går kveld var det høytidelig avslutning for tredjeklassingene. Nå er de ferdige med tretten års skolegang, og blir spredd for alle vinder. Noen skal på folkehøyskole, noen skal studere i inn- og utland, noen skal jobbe - og noen er ikke helt sikre ennå på hvor de befinner seg til høsten. Hele uka har Trond Viggo-sangen "Tenke sjæl" ligget i bakhodet mitt, så det virket ikke annet enn rett og rimelig at noen musikkelever framførte nettopp den sangen i går.
Og dermed er det ganske innlysende at ukas fredagsdikt må være en sangtekst. Takk for i år til alle elever. Nå har vi sommerferie. Weee!


TENKE SJÆL

Du vekker’æ sjæl og kjenner’æ helt aleine
Du kjenner at nå det er nå du må stå for det du gjør sjæl
Skaffe’ræ lønn aleine
Lage’ræ mat aleine
For nå må’ru finne ut hvem du er

De gi’række fri. De gamle vil ha’ræ hjemme
De trekker’æ ned og gir d’ække fred til å tenke sjæl
Starte et liv aleine
Tenke ut alt aleine

For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli
Tenke sjæl og mene.
Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

En dag er det slutt, så står du der helt aleine
Du kan ikke gå til skolen mer nå. Du må starte sjæl
Skaffe’ræ klær aleine
Finne’ræ jobb aleine

For da får’u fri, får’ru prøvd hva du vil bli
Tenke sjæl og mene.
Måtte stå for det du sa
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke mente det du sa
Ikke si som andre
Du må tenke sjæl

(Trond Viggo Torgersen)

Vil vi ha baby eller barn?

Norske adoptivsøkere ønsker seg bittesmå barn. Eller er det andre som ønsker for oss?


(faksimile: KK nr 25/2009)

I denne ukas KK (det glossy kvinnebladet, ikke avisa) er det en fin sak om adopsjon, med vekt på adopsjon av litt større barn. Her kan du lese om hvordan det var da Daniel (5 1/2) fikk nye foreldre. Sidesaken handler om tilknytning ved adopsjon, og der har undertegnede med familie æren av å bli eksponert:

(faksimile: KK nr 25/2009)

Jeg må tilstå at jeg ikke er særlig hekta på sånne blader selv (jeg blir ofte veldig irritert og sarkastisk for meg selv når jeg leser dem), men dette er et tema jeg brenner for, og dermed var det en relativt enkel avgjørelse å si ja til å stille opp der. Journalisten var ryddig og oppriktig interessert, og dermed ble saken tilsvarende ryddig og nyansert.
Og på denne måten kan det glade budskapet nå ut til mange som ikke nødvendigvis oppsøker den slags informasjon av seg selv.
Heia folkeopplysning!

Kresne nordmenn?
Det nevnes også i saken at det er mange store barn som trenger foreldre.
Et hyppig og brennbart debatt-tema på diverse adopsjonsfora er hvorvidt norske adoptivforeldre er for "kresne" når de søker om adopsjon. De fleste søkere godkjennes for et barn i aldersgruppa 0-2 år (den laveste aldersrammen man kan godkjennes for her til lands).

Av barna Adopsjonsforum formidlet i 2008 var 32 % under 1 år ved ankomst til Norge, mens 38 % var mellom 1 og 2 år, og 15 % mellom 2 og 3 år. Kun 15 % var over 3 år da de kom hjem med sin nye familie. Denne aldersfordelingen reflekterer ikke de faktiske behovene i de landene vi arbeider med. I alle ”våre” land er det tallrike eldre barn som trenger familier, men Norge tar dessverre bare en liten andel av disse.
Kilde: Adopsjonsforum

Temaet er interessant - og ikke så rent lite komplisert.
For det første: Adopsjonsprosessen her til lands er lagt opp slik at man allerede helt i begynnelsen av prosessen skal ta stilling til landevalg og aldersramme. Dette ønsket skal oppgis til barnevernet, som ved hjelp av samtaler og hjemmebesøk utformer en tilråding som går videre til neste godkjenningsinstans.

Dommedagsfølelser
Men i hvor stor grad kan man forvente at brennferske søkere tidlig i prosessen skal stille seg åpne for barn i alle aldre?
Mange har et sterkt ønske om å få et så lite barn som mulig. Dette kan bunne i et ønske om å få være til stede i så mye av barnets liv som mulig, en frykt for hva et større barn har med seg i bagasjen - eller en kombinasjon av de to.
For mange er forklaringen simpelthen at ikke kan eller vil løsrive seg fra den innarbeidede forestillingen om at barn er noe man får mens de er bittesmå. Det er jo den "vanlige" måten å bli foreldre på - man starter på scratch, så å si.

Og jo eldre aldersramme man åpner for, jo flere merkelige spørsmål og innvendinger vil man møte fra omgivelsene.
- Tør dere dette, da? Tenk på hva de kan ha opplevd! Jeg har en kollega som hadde en nabo som har ei kusine som kjente noen som adopterte et stort barn fra xxx-land, og det gikk IKKE bra, altså, sier jobbkollegaen med en utsøkt og dårlig skjult blanding av medlidenhet og sensasjonslyst.
- Men tenk, en treåring...jeg kan altså ikke foooorestille meg at jeg skulle gått glipp av de første årene med min egen lille Basse, spedbarnstiden er jo så maaagisk, sukker nabodama tilfreds mens hun rusker Basse i luggen.
For en usikker fersking som er helt i startfasen av en lang, lang prosess kan det være vanskelig å manøvrere i sånne farvann uten å få panikk og dommedagsfølelser (panikk og dommedagsfølelser er for øvrig helt naturlig for vordende foreldre både av bio- og adoptiv-sorten, det garanteres av en som har prøvd begge deler).

Dette skyldes delvis en nokså streng holdning til adopsjon av eldre barn fra norske myndigheters side, men også at de aller fleste av våre søkere ønsker å adoptere små barn. Vi er alltid glade når vi får inn søknader fra par som ser utfordringen i å adoptere noe eldre barn. Kilde: Adopsjonsforum

Gradvis modning
Så skulle man kanskje tro at barnevernet ville være gode sparringpartnere og rådgivere i en slik situasjon. De, av alle, vet jo litt om hvor stort behov det er for foreldre til de større barna.
Men det er ikke nødvendigvis sånn.
- Dere vil vel holde dere innenfor 0-2-årsrammen? Det er jo det greieste, fikk vi umiddelbar beskjed om på vårt første møte med barnevernet. For oss var det uansett ikke mye slingringsmonn på aldersrammen, ettersom vi hadde en fireåring fra før og det bør være et par år mellom det nyankomne barnet og eventuelle storesøsken. Men jeg er sannelig ikke sikker på om jeg der og da ville ha utfordret standardgodkjenningen uansett. Det var så mye å ta stilling til.

Så kommer man et stykke lenger i prosessen. Man leser enorme mengder litteratur om adopsjon generelt og utenlandsadopsjon spesielt, følger spennende blogger, utveksler refleksjoner og erfaringer i diverse nettfora, deltar på adopsjonsforberedende kurs og lar tankene modne generelt. Og sakte, men sikkert åpner horisonten seg.
Kanskje vi burde ha søkt om utvidet aldersramme allikevel?
Jeg har snakket med mange, mange adoptivforeldre som kan fortelle om en lignende skeptisk holdning hos barnevernet - og en gradvis modning hos seg selv når det gjelder forestillingen om barnas alder.

Men hvordan går det egentlig i de familiene som faktisk adopterer større barn?

Det er klart at tilpasningen kan være vanskeligere og kreve mer tid når barna allerede har en kultur og et språk. Men samtidig rapporterer mange av dem som adopterer eldre barn at det går over all forventning.
I sin bok ”Kunnskapsstatus om utenlandsadopsjon” (se vår litteraturliste) har Monica Dalen og Barbro Sætersdal et avsnitt om det de kaller ”Myten om adopsjonsalderen”. Der skriver de at forskningen etter hvert har vist at ”adopsjonsalderen slett ikke [er] en så avgjørende faktor for utfallet av en adopsjon som tidligere antatt.
[…] Andre faktorer enn adopsjonsalder synes å ha større innvirkning på barnets utvikling, som f.eks. hvordan forholdene i barnets første leveår har vært, barnets psykiske og fysiske tilstand ved adopsjonstidspunktet og kvaliteten på samspillet i den nye adopsjonsfamilien.” Kilde: Adopsjonsforum

Baby er oppskrytt
Nå skal jeg banne litt i kjerka: Det er ikke alle som synes spedbarnsalderen er det mest magiske som finnes. Noen av oss synes det er helt greit, og vel så magisk, å få barn som er over babyalder.
Jeg skal ikke påberope meg allverdens erfaring på området. Vi fikk Lillesøster da hun var drøyt halvannet år, og i adopsjonsverdenen er det et lite barn, selv om mange har andre tanker. Men hun hadde altså levd et liv før vi ble kjent med henne. Hun kunne både gå og løpe forlengs og baklengs, spytte ut mat, velge klær, rope NEI! (aye!) på amharisk og nynne en sang.
Javisst hadde det vært fint å kjenne henne og være der for henne tidligere også, men la oss være litt pragmatiske: Sånn var det ikke.
Og det er greit.
Vi får resten av livet sammen, og i et sånt perspektiv er halvannet år (eller tre, eller fem, for den saks skyld) ganske lite - og vi er de store lottovinnerne.
Vi ønsket oss barn, ikke baby. We're in it for the long run.

Derfor er vi også skjønt enige om at skulle vi være så elleville at vi (mot formodning!) bestemmer oss for ytterligere familieforøkelse, er to ting helt sikkert:
1) Vi skal adoptere, og 2) Vi skal ha så høy aldersramme som mulig.

Så har jeg noen slags konklusjon eller moral?
Tja.
Jeg er ikke i tvil om at selve adopsjonsprosessen kunne vært lagt opp mer hensiktsmessig. I noen av våre naboland, som Danmark, er adopsjonsforberedende kurs obligatorisk, og det er først etter dette (i den såkalte fase 3) at en aldersramme blir anbefalt og definert.

Min intensjon er virkelig ikke å påføre noen dårlig samvittighet for å ønske seg små barn. Jeg deler bare noen tanker og litt gnål som kanskje kan være til nytte for nye søkere, eller til ettertanke for noen som kjenner noen som kjenner noen som adopterte noen som...ja, du vet.

Tegn en giraff, da vel

Det er moro med veddemål. Denne karen har vedda på at han skal klare å samle inn en million håndtegnede giraffbilder innen 2011. Det er veldig, veldig mange bilder. Derfor er det hyggelig å hjelpe ham.


Her er mitt bidrag. En skjettengiraff med 2013-merke i pelsen og et kokett kniks med bakbeinet.

Vil du hjelpe en ukjent internettmann med å vinne et tøvete veddemål?
Tegn en giraff, du også!

P.S. Ja, jeg vet at egentlig skrives sjiraff nå for tiden, og i mange tilfeller applauderer jeg endringer. Men sjiraff ser bare teit ut, og giraff ser fint og riktig ut. Så derfor.
Sivil ulydighet på veldig lavt nivå.

Guttetiss & jentetiss

Jeg sitter utenfor badet mens ungene leker i badekaret. Nå snakker de om de små, men ikke uvesentlige kroppsforskjellene.

- Jeg har guttetiss, jeg, forklarer Storebror pedagogisk til Lillesøster.
- Det har jeg også, kommer det kjapt og fornøyd fra Lillesøster.
- Neei, det er bare gutter som har guttetiss. Du har jentetiss, du, smiler Storebror.
- Jeg HAR guttetiss! Den er bare på innsiden, peker Lillesøster triumferende.

Sånn kan man også forklare det. Og da er det kanskje ikke så rart at Lillesøster fremdeles insisterer på å stå og tisse.