Kommunikasjon 1.0

God kommunikasjon er viktig i samlivet. Den bør ikke bare foregå via Facebook. Kan du tenke deg noe så trist? Av og til må man rett og slett logge av og finne tilbake til de gode, gamle formene. Det er nærere, mer personlig – ja, det har ganske enkelt en annen inderlighet enn dette iskalde internettet.

Heldigvis er Mannen og jeg eksperter på kommunikasjon (det har vi lov til å kalle oss, for tenk, når den ene er kommunikasjonsrådgiver og den andre underviser i det). Vi deler gjerne vår visdom.

Fredagsdiktet: Livet er smalt og højt

Livet er smalt og højt
En tændstik blusser op i verdensrummet
belyser kort et ansigt før den slukkes.
I mørket mødes hænder
berører kort hinanden før de stivner.
Ord sendes ud.
Nogle få når frem til et øre
huskes muligvis en tid.
Målt på langs er livet kort
men lodret målt uendeligt
en dirrende fiber i dødens muskel.
Kys med det samme
før kysset rammer et kranium.
Snart er du ingen
men nu har du læber og tændstikker.

(Benny Andersen)

Snapshot (24)

Skjettensenteret i solnedgang. 

Når kuldegradene blir tosifra og hålka setter inn, tar det litt tid å bli klar for en tur med hunden. Det er et lite rituale. Ulltrøye, utebukse og raggiser. Lue, votter og skjerf som skal vikles. Dobbeltsjekke lomma, er det både godbiter og hundeposer der? Og krona på verket, eller snarere grunnmuren på den godt voksne turgåeren: Brodder. Jepp, vi er der. Jeg har splitternye brodder, og er ikke redd for å bruke dem (snarere livredd for å gå uten).

Hunden gladsvinser utålmodig, og jeg forklarer at hun må nok vente, for mennesker har ikke pels. Eller, altså. Jeg har i hvert fall ikke like praktfull hårvekst som en ekte finsk lapphund, en hund av den sorten som helst legger seg i trekken fra verandadøra for riktig å nyte kuldedraget. Noen reinsdyrgjeter har jeg aldri vært, men nå blir jeg til gjengjeld passet på som et reinsdyr. Selv på do.

Ut kommer vi oss omsider, til en verden som er frossen og stille. Joda, det er biler og fotgjengere der. Men selve naturen holder pusten og venter lydløst på varmere tider. Jeg trekker pusten, jeg som kan,  og kjenner kulda stikke i luftveiene. Og så går vi, hunden og jeg. Førstnevnte snuser og svinser fornøyd.

Det er jaggu viktig å være godt kledd, tenker jeg selvtilfreds, og vralter bortover stikkveien som en lett slagrammet Teletubby. Og møter de som er på vei hjem fra ungdomsskolen oppi lia her. Uten luer, med åpne jakker og Converse-sko på beina danser og skutter de hjemover, og slenger muntre heihei til lag-på-lag-damen og den svinsende hunden hennes. Og jeg får en sånn inderlig lyst til å be dem om å kle på seg, huske lue, være forsiktig på glatta så de ikke ramler og slår seg.

Jeg er den dama nå. Det er mange faser man skal gå gjennom.

Fredagsdiktet: Angår det dej kanske

Fredagen kom og gikk mens jeg var opptatt med andre ting enn fredagsdikt: Jeg dro rett fra jobb til fredagspils med superdupre kolleger. Så innmari superdupert var det at jeg ikke kom meg hjem før nærmere midnatt, for vi hadde så mange interessante og morsomme ting å snakke om. Fremmedspråk, julebord, konserter og drømmepartnere. Integrering, hundedressur, zombier og ølsorter. Diktanalyse, popstjerner, religion, tilknytning og iPhone-apps. Og mye, mye mer. 

Vel hjemme fikk jeg en spennende ekstremsport-opplevelse, for hunden ville så veldigveldig innmarigjerne på tur. Tur! Riktignok hadde hun vært på tur med både Mannen og Storebror tidligere i kveld, men voff, liksom. 
Det var så glatt at jeg skled mye mer enn jeg gikk (det er et under at noen av oss har lårhalsen intakt fremdeles), og så kaldt at lufta beit mer enn valpen. Men jaggu var det fint å rusle småvralte rundt i nattestille, vinterkalde rekkehusgater sammen med ei lita hundejente. 
Noen kaller det mindfullness. Jeg kaller det hund.

Men la oss runde av småpratinga og komme til fredagsdiktet, bare ørlitegrann på etterskudd.

Angår det dej kanske

Angår det dej kanske
vad jag gör?
Och vad jag tänker?
Angår det mej kanske
vad du gör?
Och vad du tänker?
Angår vi varandra kanske?
Du och jag och alla vi
som råkar leva här
just nu
och som det hänger på 
hur det ska bli i världen
Angår vi varandra kanske?
Kanske det ja
Kanske          

(Ingrid Sjöstrand)

Fredagsdiktet: Når alle ord tier

Nå er det sannelig på tide å komme i gang med fredagsdiktet igjen. Jeg tilstår gjerne at jeg har tatt en temmelig lang pause, men det må være lov noen ganger, i hvert fall når man har holdt på en stund. Det aller første fredagsdiktet postet jeg 1.februar 2008, og det er snart fire år siden! Så gikk jeg rett og slett litt tom, og ettersom blogging skal være en lystbetont aktivitet for meg (ingen annonseinntekter her i gården), la jeg det på is. 

Men vips, så kommer trangen sakte, men sikkert tilbake. Jeg savner jo diktene. Jeg savner å lete, finne, samle og dele de kloke, fine ordene som andre så nennsomt har satt sammen så mye bedre enn jeg noensinne kan få til. 

Derfor: Nytt år, nye hverdager, nye fredagsdikt. 

Det første fredagsdiktet i 2013 deler jeg nettopp i takknemlighet over å ha hverdager å gå til, hverdager vi gjerne tar som en selvfølge. Jeg har visst lenge at jeg er glad i hverdager. Nå kjenner jeg stadig oftere på takknemligheten over den fantastiske luksusen de jevne hverdagene tilbyr. 

Det er mange som går inn i 2013 uten den (og har du ikke lest Anbjørgs kronikk ennå, er den vel verdt litt tid nå). 


Når alle ord tier

Når alle ord tier
og tennene fryser i hop,
du synes du har skår av
knust glass i munnen
da
står plutselig
et tre i døra
og hvisker grønt
med snø i baret

 (Hans Børli)

Julelur i en fei

Nå skal jeg gi dere verdens lureste tips! Det er et skikkelig klask-meg-i-panna-at-jeg-ikke-visste-dette-før-tips. Ulempen er at det kommer nå, etter at alle skikkelige folk for lengst er ferdige med pepperkakebakestria. Ja, faktisk så seint at de fleste av bildene allerede er forsvunnet fra Facebook-feeden. Da får dere prøve å huske det til neste år (lykke til med akkurat det).

Når man er langt over snittet juleglad, langt under snittet huslig, middels travel og ellers ganske bedagelig anlagt, lærer man seg å prioritere. I denne sammenhengen er prioritere et fint ord som betyr å få maks ut av julekosen med et minimum av stress (jeg viser for øvrig til fjorårets festskriv om å velge de tradisjonene som gir glede, framfor de som stjeler energi).

Pynting av pepperkakehus er et av førsjulstidas høydepunkter her i huset, særlig for dessa som er små. Selve bakinga og monteringa av pepperkakehus er som regel en langt mindre barnevennlig aktivitet. Sant å si er den lite voksenvennlig, også. Jeg har lenge kjøpt ferdig byggesett for pepperkakehus, og det fungerer greit. Men man må fremdeles montere delene, og varm sukkermasse eller melis er standardmetoden. Det har sine ulemper. Melisen er skjør og svak og stivner sakte, mens sukkermassen er djevelens eget verk: Først er den så varm at den brenner fingrene av deg, og vips! så stivner den og blir beinhard før den har vært i nærheten av ei pepperkake-husnov. Dessuten er den nesten umulig å fjerne fra kjeler og sleiver etterpå.

Her er tipset: Bruk Smørbukk-karameller! Det er helt genialt, folkens. Deng en pose Smørbukk-karameller i gryta, smelt dem på lav varme, og voilà! Verdens aller beste lim til pepperkakehus¹. Karamellene smelter på lav temperatur, så selv små barnehender kan komme borti massen uten at fingre går tapt. Massen er snill og formbar, og stivner langsomt nok til at man faktisk rekker å bruke den, men raskt nok til at man slipper å støtte opp bygningsmassen i lange tider.

Man kan ta på det og leke med det
– så får det heller være at bildet ser litt ekkelt ut. 

Dessuten smaker det godt  bedre enn sukkermasse vidunderlig! Egentlig trenger man ikke en hel pose for å montere to hus, som vi gjorde i går. Men man trenger definitivt såpass for å få tilfredsstilt karamelltrangen. At ungene kan trille kuler og lage slanger og behandle karamellmassen helt som plastilina, kommer som en ren bonus på juleverkstedet.

Karamellmassen varmer seg dessuten opp igjen i en fei, noe som er kjekt hvis noen for eksempel (og dette rent hypotetisk) skulle komme til å stappe pipa så full av marshmallows, nonstop og seigmenn at den simpelthen sprekker. Om noe sånt (mot formodning) skulle skje, er det kjekt å kunne lunke litt på kjelen og ha fiks ferdig fugemasse klar på et blunk.

Naboskapet i pepperkakebyen tok seg betraktelig opp
etter at den nye bygningsnormen ble innført. 

Så kan glade pepperkakehuspyntere slå seg løs, helt uten skam, blygsel og voksenstyring. Less is a bore, heter det i pepperkakehusbyen. Og når glade småjenter pynter lystig og skråler julesanger av full hals, kommer julestemninga byksende på den voksne som sitter på sidelinja (og snufser glad, men diskret, fordi hun blir så rørt av det hele).




1 Jeg har ikke kommet på dette selv, altså. Jeg fant det et sted på internettet i fjor, og ble umiddelbart omvendt til smørbukkmodellen. Jeg kan bare ikke huske hvor jeg fikk det fra, så jeg får ikke kreditert rette vedkommende. Beklager, rette vedkommende!

Snørr og forviklinger

Disclaimer: Hvis du misliker bloggposter om a) sykdom og b) folks drømmer, kan du bare klikke deg bort fra denne med en gang, for eksempel til et fint dikt eller noe. 

Sånn, nå som det er unnagjort, kan jeg straks og med en gang syte over at i det øyeblikket jeg signerte for levert eksamensoppgave, kjente jeg feberen komme sigende, og den lille sesongarbeidende rivjern-alven klatret ned i halsen min og gjorde en helsikes jobb med å harve opp det området jeg trenger for å puste og snakke, blant annet. 

Jeg klarte forsåvidt å karre meg på jobb (det var ikke så vanskelig, for i går hadde vi førjulsforedrag med gløgg, og i dag har jeg hørt på praktfullt flinke psykologielever som holdt foredrag om egne forskningsprosjekter, så jeg kunne forsåvidt bare lene meg tilbake og nikke bifallende og klappe begeistret), men i går ettermiddag måtte jeg bare krype hutrende og sutrende til sengs mens jeg tenkte på den fine M-ruta du ser øverst i posten her. 

Og så begynte de intense og komplett utmattende feberdrømmene. Jeg skled rundt blant svette laken mens jeg måtte møte de skrekkeligste utfordringer. Som denne:

Jeg befant meg på den engelske landsbygda, og måtte megle i en veldig kompleks og delikat sak mellom forskjellige grupperinger innen det britiske aristokratiet. Det var min oppgave å finne ut hva som hadde skjedd og hvordan konflikten skulle løses, uten at noen ble pinlig berørt eller sinte. Det var veldig viktig! Og for å kunne gjøre dette, måtte jeg bøye norrøne verb. Jepp. Det var helt sentralt for oppgaven. 

Jeg hadde store skjemaer med norrøne verb, og de skulle flyttes og arrangeres i et sinnrikt system etter hvert som jeg snakket med de forskjellige gruppene. Gjorde jeg noe feil, risikerte jeg både mitt eget skinn og full borgerkrig (og alle vet jo hvor blodig det kan bli blant roser og gresskar på den engelske landsbygda). Og jeg som synes norrøne verb er så vanskelig! 

Det er ikke så rart at jeg var i England i natt. Det har blitt en del Downton Abbey i det siste, og dessuten er jeg midt i The Casual Vacancy av JK Rowling. Jeg blander ofte inn nylig konsumert populærkultur i febermarerittene mine. Så da jeg våkna, priste jeg meg lykkelig for at jeg ikke rakk å begynne på Tjärven av John Ajvide Lindqvist før jeg ble syk. Vi vet hvordan det kan gå. Og selv om Saw-Trygve-episoden er morsom å tenke på nå, var ikke den drømmen noen ...drøm, akkurat.