Quo vadis, bloggen?

I år er det sannelig ti år siden denne bloggen så dagens lys, og hele tolv år siden jeg oppretta min aller første blogg (et nokså famlende forsøk på en yahoo-plattform, av alle ting). Ti år med Hannes hjørne! Da kan en fort gripe til klisjeer som at tida flyr i godt selskap, gitt. Men sannheten er vel snarere at partyformen er i ferd med å dabbe litt av. Når jeg ser på oversikten i høyremargen her, var nemlig 2009 mitt mest aktive år, med 172 innlegg, mange kommentarer og gode samtaler. 

Det var på den tida vi snakka om bloggosfæren, det myldret av bloggere i alle aldre og mangfoldet var stort. Rosabloggerne var på langt nær det fenomenet i de er i dag, i stedet var det bloggere i alle regnbuens farger, vi dannet nettverk, kommenterte og anbefale hverandre. 

Jeg er ikke nødvendigvis noen tilhenger av å sette folk i bås, men hvis vi først skal gjøre det, sånn for moro skyld, var det for eksempel feministbloggere, minoritetsbloggere, skolebloggere, trosbloggere, musikkbloggere, humorbloggere, bokbloggere og litt-av-hvert-bloggere. Blant annet. Mye annet, altså! 

Hver dag sjekka jeg Google reader (R.I.P) for å holde meg oppdatert på de mange bloggene jeg fulgte. Aktiviteten var høy på hvert blogginnlegg, vi kommenterte og delte hverandres ting. Etter hvert dalte kommentaraktiviteten inne på selve bloggene, i takt med at blogginnlegg i økende grad ble delt på Facebook og Twitter, og diskusjonene ble tatt der i stedet. Og gradvis ble også selve meningsytringene flyttet over til FB og Twitter. Noen av de aktive bloggerne fra den tida holder det fremdeles gående, men mange har også gått mer eller mindre i dvale, undertegnede inkludert.

I fjor skrev jeg bare ett eneste innlegg på denne bloggen. Det ligger ikke noen dramatisk avgjørelse bak dette – det var en helt naturlig, gradvis nedgang fordi jeg ikke hadde den samme trangen til å blogge lenger. Samtidig ville jeg ikke erklære bloggen for ferdig og avslutta. Det kan jo hende at jeg får lyst til å øke frekvensen igjen. 

Denne bloggen er en litt-av-hvert-blogg. Jeg tar utgangspunkt i mitt yndlingstema meg selv, men jeg skriver også om jobb, fag, film, språk og annet jeg måtte være interessert i. Jeg tok tidlig avgjørelsen om at jeg ikke skulle avgrense den til bare ett tema, for da måtte jeg ha lagd så mange forskjellige blogger for å få sagt det jeg ville. I stedet bruker jeg etiketter for å skille mellom de forskjellige typene innlegg. Jeg har for eksempel en etikett for skolerelaterte innlegg, en annen for adopsjon og en tredje for dikt.

Jeg bestemte meg også for at jeg ikke ville ha reklameinntekter eller andre bindinger. Bloggen skulle utelukkende være der for skriveglede, kommunikasjon og eget uttrykksbehov – og litt som en ventil for ting som måtte ropes høyt ut i cyberspace. Kanskje jeg bør begynne å rope litt her inne igjen, også, ikke bare i hurtigversjonene (som Facebook og Twitter), for bloggmåten å skrive på er annerledes fra FB-måten. Jeg liker jo å skrive. Jeg organiserer hodet mitt ved å skrive. Jeg pleier å gnåle om at jeg ikke kan vite hva jeg mener før jeg leser hva jeg skriver. Så det er kanskje på tida at jeg tar rede på hva jeg mener igjen? 

Dette blogginnlegget er skrevet i forbindelse med et kurs jeg deltar på: Smart læring ved NTNU. 

I en alternativ verden

”Men det må jo være veldig vanskelig å bli kjent med barnet ditt når du møter det helt nyfødt? Hvordan kan du vite noe om det? Barnet kan jo ikke snakke eller noenting.”

”Jeg synes det er så flott at du klarer å være stolt av barnet ditt selv om det ligner veldig mye på deg!”

”Synes du ikke det er litt kjedelig at alle barna dine har samme hudfarge? Det blir vel litt … ja, jeg vet ikke helt jeg – ensformig for søsknene? Har du tenkt på at det kan bli vanskelig for dem?”

”Tenk at du har lagd alle barna dine selv! Kjempeimponerende! Det virker så tøft, synes jeg. Er det ikke veldig vanskelig å takle at du måtte gjøre alt selv? Nei? Men helt ærlig, det må jo være vanskelig for deg. Det er jo dritmye jobb og sikkert litt kjipt at du måtte bære dem fram på egenhånd!”

”Er du gravid? Så hyggelig! Men jeg håper dere ble testa for kjønnsykdommer og mulige genetiske sykdommer før dere bestemte dere for å lage barn? Ellers kan jo hva som helst skje. Og det kan bli en veeldig stor påkjenning for dere. Jeg tenker bare på deres eget beste, altså. Er dere helt sikre på at dere får et velskapt barn?”

”Så fine barn! De oppfører seg jo akkurat som vanlige søsken, selv om den ene er født i skyttens tegn og liker fotball, og den andre har ascendanten i bunntråleren og er glad i musikk. Det er nesten så man skulle tro de var helt ekte. Hæ, blir du sur? Er det feil å si ekte, nå også? Jeg må jo få si at det er litt rart at de skal være søsken, de har jo helt forskjellige interesser. Det kan jo alle se!”

”Oi, venter du barn? Så hyggelig! Men synes du ikke det er vanskelig når du ikke vet hvem du får?”

Dette siste utsagnet er ikke blitt snudd på hodet: Det gjelder nemlig uansett hvilken måte man får barn på – selv om jeg ikke kjenner noen gravide som har fått høre det, mens de fleste ventende adoptivforelder har fått nettopp dette spørsmålet. Som regel flere ganger.

Her er svaret: Ingen vet på forhånd hvem de får. Barn er ikke små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst. Uansett hvem eller hvor de kommer fra. Vi kjenner ikke barna våre selv om vi har født dem. Vi må gjøre oss kjent med dem, uansett hvor de kommer fra.

Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.

Familier er satt sammen på mange forskjellige måter. Majoriteten via egenfødte barn. Mange andre via adopsjon. Noen via adopsjon + egenfødte (som vår familie). Noen via fosterbarn. Noen med foreldre av samme kjønn. Det er mange varianter. Alle er familier.

Men noen av oss får flere spørsmål enn andre – og de kommer fra folk vi ikke kjenner særlig godt, ofte når vi venter det minst. På bussen hjem fra barnehagen, i køen på matbutikken, eller på restaurant. Eller fra klassekamerater av barna.

Jeg har altså tatt de vanligste kommentarene vi får, og snudd dem helt på hodet. Hvis du føler deg truffet, har du nettopp fått en gyllen mulighet. Du får lov til å tenke deg om.

Og hvis du lurer på noe mer, kan du gjerne spørre. Men gjør det utenom køen på matbutikken, og ikke gjør det via barna våre. Spør meg skikkelig, voksen til voksen, så lover jeg at du får et skikkelig svar,

Hvor mye tåler et barn før det er nok?

Krenkelsestyranni. Det er moteordet. Alle må tåle så inderlig vel. Folk må kunne uttrykke meninger fritt. Selv de mest politisk korrekte blant oss geiper ironisk når det er snakk om å verne mottakeren. Man må jo ha vett på å verne seg selv og ikke være så forbanna krenkbar, lissom!

Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?

Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?

Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.

Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.

Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.

Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.

Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.

Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?

Alt du trenger å vite om streiken. Kors på halsen.

Jeg skjønner godt at du blir drittlei av å høre om lærerstreiken. Før jeg begynte å jobbe i videregående skole for seks år siden, skjønte jeg ikke så mye av hva lærerne holdt på med, jeg heller. Og dersom du er blant dem som får informasjon om konflikten fra en fragmentert blanding av nettavistitler, KS-lederens ulne retorikk og lærernes streikesanger, kan jeg også forstå at du sliter med å opparbeide deg sympati med oss sytende slabbedasker.

(Liten digresjon: Her har vi ingen illusjoner, for dette hører vi daglig, ofte i veldig tydelige vendinger. Å være i streik kan nemlig til tider minne litt om å bo i kommentarfeltet til nettavisene. Lite frisker opp i hverdagen som å få kreative tips i gata eller på nærbutikken om hvordan vi kan gå og henge oss, eller nøyaktig hvor langt opp i ræva vi kan stikke kravene våre.)

Heldigvis er folk flest skikkelige folk, med skikkelige spørsmål og innvendinger. Og det skjønner jeg som sagt godt.

Nå, godt inne i den tredje streikeuka, ser jeg at det er en del betimelige spørsmål og kommentarer som går igjen. Derfor tenkte jeg at det kunne være lurt å dele disse ofte stilte spørsmålene og kommentarene her, slik at vi kan gå gjennom dem sammen (jeg begynner dessuten å få skoleabstinenser, og trenger et slags utløp for trangen til å undervise noen. Neida. Joda. Litt, i hvert fall.).

Hannes streikeskole! Bli opplyst i en fei.
(foto: streikekollega Stian Green)

Forhandlinger handler om å gi og ta. Nå må dere lærerne gi noe også.

Vi har ikke gjort annet enn å gi. Eller rettere sagt: KS har ikke gjort annet enn å ta. Lærerne har mistet tid til for- og etterarbeid siden nittitallet, og nå er det nok. Når KS nå framstiller det som at de har ”gitt” oss noe, handler det i realiteten om at de har foreslått å ta bittelitt mindre enn de egentlig ville. Hvis noen stjeler bilen din og er så generøse at de lar sykkelen din stå igjen, har de da gitt deg noe? 

Fremdeles har vi altså ikke fått noe som helst av KS. Her kan du se en enkel og tydelig animasjon av hvilken vei dette har gått de siste tjue årene:



Og den spesielt interesserte infoholikeren kan kose seg med denne detaljerte oversikten over årets forhandlinger, med krav og tilbud fra begge parter.

Lærere bør tåle å jobbe i 7,5 timer som andre folk.

Det gjør vi. Dette er IKKE en kamp for å jobbe mindre, det er en kamp for å jobbe når og hvor det er hensiktsmessig. Lærerne jobber ikke noe mindre enn andre, arbeidsåret vårt er bare annerledes lagt opp.

Norske lærere tilhører et eksklusivt mindretall lærere med mest bundet tid i Europa. I over 2/3 av EU-landene har lærerne bare bundet tid i undervisningstiden, resten disponerer de selv. Og i Finland, som vi ellers liker å sammenlikne oss med, har de altså mye mer fleksibel arbeidstid.

Så hvordan er arbeidstida vår lagt opp?
Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket (1687,5 klokketimer) skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka.

Arbeidsuka vår består av ca 70 prosent bundet tid (slik som mange jobber har kjernetid) og ca 30 prosent ubundet tid (slik mange har fleksitid). Vår bundne tid består av undervisningstimer, møter og felles planleggingstid. På den videregående skolen min begynner undervisningen kl 08.10 og varer til kl 15.30.

Som regel er jeg der den tiden, men har noen ”hull” i timeplanen i løpet av dagen, som går med til fraværsføring, elevsamtaler, samarbeidsmøter, kopiering, research, dokumentering og annet forefallende. Tiden utover dette skal brukes til planlegging og vurdering (det som før het retting, men som nå inneholder så mye mer enn det).

La meg gi et eksempel:
Jeg underviser i mediefag, psykologi og norsk, og har 30 elever i nesten hver klasse. Når én klasse har hatt prøver eller innleveringer, trenger jeg om lag 15 timer for å vurdere det klassesettet – og da jobber jeg effektivt. Alle skal ha individuell beskjed om hva de har gjort bra, hva som skal til for å bli bedre og tips om hva de bør jobbe mer med, samt en karakter i henhold til de vurderingskriteriene vi har satt opp for akkurat den vurderingssituasjonen. Når jeg har til sammen 105 elever (noe som ikke er spesielt mye), og de skal ha 3-5 slike vurderingssituasjoner i året, sier det seg selv at det blir en del timer til sammen (det er blant annet snakk om lange vg3-tekster med tidvis komplisert fagstoff).

Alt jeg ber om, er muligheten til å kunne fortsette å sitte hjemme og rette konsentrert når jeg ikke har undervisning, eller på kveldstid, eller i helgen, i stedet for å sitte på et bittelite arbeidsrom sammen med 16 andre kolleger etter 5-8 timer intensiv undervisning. Jeg er fremdeles på skolen i elevenes undervisningstid, og langt utenom også, dersom det er behov for samtaler og annen oppfølging. Jeg er dessuten tilgjengelig for både elever og kolleger via mail og ymse digitale verktøy til langt på kveld. Dette fungerer godt. Når Arne i vg2 har et kjempeviktig spørsmål klokka 22, får han som regel svar av meg. Elevene mine er fornøyde med dette.

Det blir dessuten dyrt å binde lærerne til arbeidsplassen. Hvis lærerne skal bindes til arbeidsplassen mer enn i dag, må vi ha tilfredsstillende arbeidsplasser, noe halvparten av oss mangler. Ifølge Bygganalyse AS vil det koste kommunene 14 milliarder kroner å sørge for dette.

Det er dårlig gjort at streiken går ut over barna.

Helt enig. Vi håper det kommer en løsning så snart som mulig. Denne streiken handler i aller høyeste grad om skoleframtida til den tredjeparten som blir rammet: skoleelevene. Vi kan ikke gå med på et utfall som gir dem en dårligere og mer byråkratisk skolehverdag og lærere som ikke får skikkelig tid til dem. Jeg ble lærer på grunn av elevene (ikke på grunn av kontorarbeidet, lønna eller det glamorøse imaget), og det er viktig for meg å kunne ivareta dem skikkelig.

Vi treffer elevene i lokalmiljøet og når vi står streikevakt. De synes det er kjempefrustrerende at de ikke har kommet skikkelig i gang med skoleåret, men de forstår lærernes kamp og de støtter oss. De vet nemlig også hvor skolen trykker.

Dere burde prøvd dere i en normal jobb, så hadde dere skjønt hvor godt dere har det!

Det er fiffig hvor mange av lærerkritikerne som snakker om at "lærerne skulle prøvd en ordentlig jobb", som om ingen av oss har vært i andre yrker noensinne.

Mange av oss lærere (kanskje særlig på yrkesfag) har faktisk årevis med arbeidserfaring fra andre jobber både i privat og offentlig sektor, i små og store bedrifter, og som selvstendig næringsdrivende. Men INGEN av de som kritiserer oss for manglende arbeidserfaring har satt sine bein i et klasserom etter at de sluttet på skolen selv (og let’s face it, for en del av dere begynner det å bli ganske mange år siden). Så hvem er det egentlig som mangler erfaringsgrunnlag for å sammenlikne?

Før jeg begynte som lærer i videregående skole for seks år siden, jobbet jeg 12 år i privat næringsliv, til tider i stillinger godt over hundre prosent, og i fire av årene som selvstendig næringsdrivende. Jeg vet med andre ord en god del om andre arbeidssituasjoner og bransjer.

Det er drøyt at dere som har hatt ferie i åtte-ni uker skal gå ut i streik.

Lærere har fem ukers ferie som andre, og et årsverk på linje med andre ansatte i offentlig sektor.

La oss ta dette én gang til: Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka. Dette betyr altså at lærerne har et årsverk og ferie på lik linje med andre tilsatte i offentlig sektor.

Det er mange andre som også har slitsomme jobber, og som jobber mer enn fastsatt arbeidstid.

Ja, det er vi veldig klar over. Når mange lærere velger å fokusere på at de jobber mye, er ikke det fordi vi tror eller mener vi jobber mer enn alle andre, men som en reaksjon på signaler og kommentarer vi får fra mange kanter om at vi jobber så innmari lite. Det kan oppleves som litt urimelig, for å si det mildt.

Lærerne bare syter og klager.

Det er trist hvis det oppfattes slik, for de fleste av oss synes selv vi har verdens beste jobb. Jeg har gnålt uforholdsmessig mye (blant annet her på bloggen) om hvor glad jeg er i jobben min. Dette er den morsomste og mest givende jobben jeg noensinne har gjort! Jeg vil gjerne ha mulighet til å fortsette å gjøre den på best mulig måte, og det er det vi sier ifra om nå.

Her kan du lese litt mer om hvordan en vanlig arbeidsdag ser ut, hvordan en mindre vanlig arbeidsdag ser ut og hvor glad jeg er i jobben min.

Det finnes så mange dårlige/inkompetente lærere.

Det er flere enn 150.000 lærere i Norge, og vi er som folk flest – forskjellige. Felles for de aller fleste er at de har både mye kunnskap om fagene sine og stort engasjement for å jobbe i skolen. Men vi må ha tid, rom og tillit for å gjøre jobben skikkelig. Man får ikke flere gode lærere av å gjøre forholdene dårligere. Og dette er ganske kritisk, folkens.

Snart finnes det nemlig altfor få lærere, og med KS’ løsninger kommer skolen til å lekke i begge ender – dårligere rekruttering og større frafall. Hvordan tenker KS og lærerkritikerne at dårligere arbeidsvilkår, lite konkurransedyktig lønn, dårligere status og generelt mer hets skal løse den økende lærermangelen?

Hva er det som gjør lærerjobben så innmari spesiell?

Vi er ikke mer spesielle enn mange andre – men lærerjobben er ikke en kontorjobb. Derfor kan vi ikke organiseres som om vi var byråkrater. Det gjelder flere yrker enn vårt – sykepleiere, for eksempel. Det fungerer dårlig å innføre vanlig kontortid for sykepleiere og ha dem på jobb bare på dagtid, fordi folk er syke også om natta.

På samme vis er det meningsløst å ha lærere på et kontor til faste tider, uavhengig av hva som trenger å gjøres og hvilke behov elevene har. I løpet av skoleåret, derimot, er det viktig at vi har mulighet til bruke ekstra tid på å rette prøver og innleveringer, forberede undervisning tilpasset elevene (hvis behov vi er blitt kjent med) og følge opp de problemene og utfordringene som dukker opp.

...sånn er det på min arbeidsplass også, skal jeg si deg!

Ja, mange har det nok slitsomt på jobben, mange opplever unødvendig byråkrati, unødig tidspress eller urimelige arbeidsforhold. Hvis du forteller meg hva som er problematisk i en jobb jeg ikke har erfaring med selv, prøver jeg å lytte og lære. Denne streiken er vår måte å si fra om at det ikke er bra nok for oss og elevene våre. Takk for at du prøver å lytte til oss.

Kom dere tilbake på jobb!

Mer enn gjerne! Jeg lengter skikkelig etter jobben min. Jeg savner elevene, timeplanen, brannslukkingen og mestringsopplevelsene. Det er ikke noe gøy å være lærer uten elever. Vi går med glede tilbake på jobb så fort vi får arbeidsforhold som sikrer at vi kan gjøre den jobben.
Si det gjerne videre til KS.

Maya Angelou: Still I Rise

Maya Angelou døde i dag, 86 år gammel, etter å ha vært en sånn person og levd et sånt liv man liksom aldri blir ferdig med å lese om. Heldigvis, da, at det er skrevet så mye både om og av henne.

Kortkort sammendrag: Maya Angelou ble født 4.april 1928 i St.Louis, Missouri. Hun er kjent som dikter og forfatter, men før det hadde hun en rekke forskjellige jobber: nattklubbdanser, prostituert, skuespiller – og frilansjournalist i Ghana, for å nevne noen. Mellom 1969 og 2002 utga hun 6 selvbiografier (ta den, Knausgård). Hun var kompis med Malcolm X og Martin Luther King, komponerte filmmusikk, underviste og engasjerte seg i politikk.

Nå må jeg slutte før dette slutter å være kortkort, men hvis du er interessert kan du lese mer selv, for eksempel her eller her.

Eller du kan lese denne artikkelen: How Maya Angelou influenced hip hop. Selv mente hun at musikksjangeren var en finfin inngangsport til poesien for unge. Og hvis du liker diktet i bloggposten her, kan du selvfølgelig lese flere.

Bilde hentet fra Buzzfeed. 

Still I Rise

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may tread me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
'Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops.
Weakened by my soulful cries.

Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
'Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin' in my own back yard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I'll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history's shame
I rise
Up from a past that's rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that's wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

(Maya Angelou)

Fredagsdiktet: Sommarnatt

Temaet i ukas fredagsdikt er et litt annet enn vi kanskje forventer av å lese tittelen.

Nettopp derfor bør vi lese det. Kvelden før selveste hurradagen kan vi gjerne koste på oss å være så inderlig takknemlig for hvordan vi ikke har det, og for alt som ikke er.

Gratulerer til alle oss som feirer i morgen. Vi er lottovinnere, hele gjengen.

SOMMARNATT
Den stille sommarkveld har ingenting med dette:
forbrende mannelik i dynger på ei slette.

Det raude fargespel på havets horisont
er ikkje atterskin av blodig krigar-dont.

Dei fredelege tre som lutar tungt mot kveld
blir ikkje rivne vekk av tunge bombesmell.

Den svale vindt som susar trygt omkring mitt hus
ber ikkje bod om stank i brende byars grus.

Og landet ligg og søv så blått og draumeslørt.
Den norske sommarnatt har inga blodhand rørt.

Min tanke klamrar seg til vind og jord og tre.
Ein gong kan alt vi reddast kome til å skje.

(Arnljot Eggen, trykt i Dagbladet 19.8.1950)

Lillesøster forsker på hva som er skikkelig gøy

Det er en vanlig maikveld i denne husholdningen, noe som innebærer at hele resten av familien gjør lystbetonte ting, mens jeg sitter ensom og naglet til kjøkkenbordet og vurderer prøver og innleveringer så tastaturet går varmt og kjeven spenner seg.

Neida, jeg klager ikke (så veldig mye), for jeg vet jo at jeg får igjen for de utallige vårkveldene og -helgene med hode og fingre fulle av vurderingskriterier og framovermeldinger og eksamensforberedelser i form av avspasering i slutten av juni. Men akkurat nå er det travle tider, baktusbror.

Lillesøster var såvidt hjemom til middag før hun strøk avgårde igjen, ut til kompisgjengen. Folk som snakker om at unger nå til dags aldri leker ute, bor åpenbart ikke på Skjetten. Her myldrer det av unger i stikkveiene, på lekeplassene og i skogholtene. Det går i sisten, fotball, gjemsel, trehyttebygging, sykling, rollerblades og annen moro – og garantert en del aktiviteter foreldre egentlig ikke vil vite om. Uansett har de det travelt, ungegjengen, og voksnes smålige forsøk på å begrense avkommets frihet med kjedelige ting som middagstider, leggetider og denslags, blir møtt med ymse varianter av diskusjon eller unnvikelse.

Der satt jeg altså og jobba for meg selv. Temmelig presis klokka 19.20 ringte telefonen min. Det var Lillesøster, som skulle vært hjemme klokka 19.15. Nå var hun på lekeplassen, det hørte jeg av lydene i bakgrunnen (både på telefonen og gjennom vinduet, i en fiffig stereoeffekt).
– Hei mamma!, utbrøt hun med sin mest entusiastisk-blide stemme.
– Hei jenta mi, sa jeg, litt mer avventende.
– Du mamma, kan jeg få lov til å være ute litt til, for du skjønner, jeg er kjempesvett! 
– Uhm...hæ?
– Ja. Jeg er kjempesvett, og det er et klart bevis på at jeg har det skikkelig gøy!

Det er vanskelig å være firkanta i møte med så god argumentasjon og klokkeklare beviser.