Lillesøster sitter tett inntil meg og ser på en av Storebrors legofilmer. Jeg synes hun trykker seg spesielt mye inntil meg, og blir mamma-mistenksom. Må sjekke:
– Er du redd?
– Pff, næsj!
– Er du sikker på det? Helt greit å være litt redd, vet du.
– Klart jeg ikke er redd, mamma. Jeg er jo ikke med på filmen!
– Nei, du er jo ikke det.
– Du vet jo det mamma, at hvis jenta di(1) hadde vært med på filmen, så hadde jeg blitt redd nå. Men det hadde du blitt også, asså!
(1) Hun liker å snakke om seg selv i tredjeperson av og til. Dette skjer særlig i hypotetiske situasjoner, som f.eks i klassikeren "Hva ville du gjort om jenta di rømte hjemmefra?". Svaret krever selvsagt en del hjerte, smerte og teatralsk innlevelse fra foreldreparten.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Det er så gøy med sånne små kloke damer. Jeg savner at barna mine er små når jeg leser sånt!
Ja, du hadde nok blitt enda reddere!
Jeg syns det er litt stress at vi ikke alltid kan forutsi hvilke filmer/scener som er skumle for hverken den store eller den lille- alle barnfilmer skulle kommet med en utførlig liste over innhold og effekter!
Fran: Ja, det er en gave med sånne kommentarer.
Men det er vel fint med store barn også, på sin måte? Er det ikke en sånn alt til sin tid-greie, da?
*håpefull*
Toril: Tenk så redd jeg hadde blitt om hun hadde vært med - det har hun jo helt rett i. Skulle ønske det var lett å forutse hva som er skummelt for barna. Er jeg i tvil, ser jeg filmen først, og avgjør. Men det skjer jo av og til at man blir fullstendig overrumplet over hva de kan oppfatte som skummelt eller trist.
Helt klart at hver alder har sin sjarm. Man kan bare bli litt nostalgisk noen ganger, serru.
Legg inn en kommentar