Ansiktet, fjeset, andletet

Noen ganger går jeg rundt i verden med et helt nakent ansikt.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Noen ganger klarer jeg å sette på meg et fjes som passer.
Et alvorlig fjes, for eksempel.
Et med mange seriøse ord, voksne og veloverveide,
som strømmer ut så ingen legger merke til
hvor nakent ansiktet mitt er.

Noen ganger klarer jeg å skjule det nakne ansiktet
bak fakter og fjas.
Hahaha, sier jeg. Promp, sier jeg. Det sa brura også, sier jeg
og fjeset mitt gjør som jeg sier.
Hahahaha, sier jeg igjen, og slår på blinklyset i øyekroken,
og folk slår seg på låra og tenker at
det var jammen morsomt.
Jeg er morsom.
Det virker.

Noen ganger forsvinner det nakne ansiktet mitt bak meg selv.
Jeg gjør bare en manøver
hvor jeg er større enn ansiktet mitt,
eller hvor ansiktet mitt er mindre enn meg
 – og vips, spiller det ingen rolle, fordi
jeg er jeg
og andre er andre
og sånn er det.

Men noen ganger,
noen ganger
er ansiktet mitt så nakent
at det ikke har noe å ha på seg.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.