Fredagsdiktet: Venetape

Det må da være lov å legge inn fredagsdikt etter midnatt, så lenge man fremdeles regner det som fredag. Jeg har vært ute med gode kolleger og snakket om alt og ingenting, og det var både fint og nødvendig. 

Onsdag tok jeg, som tidligere nevnt, farvel med en god venn. Sola skinte så skarpt på rimfrosten og han fikk et vakkert hvilested: Under et tre på Østre Fredrikstad gravlund, rett ved vannet. Underveis ble vi overrasket av Sivilforsvarets sirener, og noen av oss var enige om at det var akkurat så upassende at det passet seg, det også. Han ville likt det. 

Jeg holdt en liten tale i løpet av seremonien. Avsluttet med det som får bli fredagsdikt i dag. Det er et av de fineste diktene jeg vet om, og det er trist at jeg fikk bruk for det nå. 

I boka Vandre med vers skriver Halldis Moren Vesaas om dette diktet:

Mellom Tor Jonsson og Jan-Magnus Bruheim var det eit vakker vennskap, heilt fritt for kollegial misunning og kappestrid. Dei planla å bygge seg hytte i lag på heimetraktene. Jan-Magnus bygde hytta aleine etter at Tor var død. Han kalla hytta Torbu. 

Eit år etter at Tor døde skreiv Jan-Magnus sitt minnedikt Venetape.

VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.

Han lever ennå. Her må skje eit under!

Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine

på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal

ditt hovud meire reise seg frå pute.

Uverkeleg og ørskegrå står dagen

med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv

og livet stupte under krav og kross.

Og døden kom. Han lyfte krossen upp att

og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.

Det snøar ute. Og eg står her inne

og ventar stilt. Men snø fell aldri over

det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.

Og alt som hender – det er nå det hender.

Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror

or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg

frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.

Og ropet bryt or djupet: Kom attende!

Men venskap vekkjer ingen upp fra døden. 

(Jan-Magnus Bruheim)