Reisebrev fra Göteborg

Jeg elsker hotell. Jeg elsker forventningene til rommet, piddeliploink-lyden nøkkelkortet lager når det settes i låsen og den lille oppdagelsesreisen for å finne ut hva som er hvor og hvordan ting er. Jeg elsker room service-menyen og velkomsthilsenen på TV-skjermen. Jeg elsker de små flaskene med såpe og sjampo på badet. Jeg elsker den litt distanserte, men profesjonelle servicen som gir meg det jeg trenger uten å kreve noe som helst av meg (annet enn normal folkeskikk og at jeg betaler regningen min før jeg stikker).
Og aller, aller mest elsker jeg hotellsenger.

Hotellsenger er nyoppredde oaser av  hvitt, rent, glatt sengtøy som lukter veldig svakt av klor. De roper innbydende: Legg deg ned, slå deg løs, hvil deg litt, se på TV, les ei bok, drikk vin, sov i ni timer, gjør hva du vil, det skulle bare mangle. Alt dette sier de, uten at de skravler i det hele tatt, de bare antyder det. Vi forstår hverandre uten ord, hotellsenger og jeg. 
Man kan hevde at hotellsenger og jeg er beviset på at motsetninger tiltrekker hverandre. Jeg er verken ryddig eller glatt (eller svakt klorluktende, for den saks skyld), og skal jeg være helt ærlig, prater jeg en hel del, selv når jeg er alene. 

Uansett: Allerede da jeg åpna døra til hotellrommet mitt i går, visste jeg at dette var en god match. En kjempeseng med et hav av puter, velegnet å gjøre prinsessen på erten matt av misunnelse. Jeg gjorde som ethvert vettugt menneske ville gjøre: Kastet meg ned, rullet rundt, lo høyt, åpnet en vin og bestilte mat fra room service. Mens jeg zappet mellom oTV-kanalene og knatret på Internett. Og jeg veltet meg i vissheten om at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville.
Frihet!
Rock'n'roll!

Rock'n'roll-frihet: Jeg satt bukseløs i senga mens jeg så Antikrundan (!) på SVT og spilte Yatzy (!!) på iPaden. Og så sov jeg i samfulle ni timer og våkna tidlig, uthvilt og pinlig glad. Jeg spiste en utmerket frokost og sto trippende utenfor Göteborg Konstmuseum da det åpna. Deretter gikk jeg museumsbananas (Åh, det var så mye fint! Jeg må komme tilbake til det, for jeg skjønner ikke helt hva som skal til for å legge inn bilder på bloggen med iPaden) mens jeg lot som jeg var hemmelig agent på oppdrag - som lot som jeg var turist. 
Det er alltid morsommere når man later som sånne ting, det er min erfaring. Det var ekstra nyttig den gangen jeg sommerjobba med å pakke 48.000 par tennissokker på et lager i Fredrikstad, men det spriter opp absolutt alle situasjoner, også de som i utgangspunktet er superdupre.
Jeg vaklet tilbake til hotellrommet mitt (my precious!) med slitne føtter og tilfreds sinn utpå kvelden. Og jaggu klarte jeg å komme meg ut igjen for en bedre middag. 

Nå sitter jeg her, stappfull av opplevelser, krämig kantarellsoppa, ankbröst med äppelchutney, rødvin og tilfredshet.

Dette tenker jeg på: 
Det er sannelig mange hyggelige folk i Göteborg, påfallende annerledes enn i Stockholm.
Svensker forstår meg bedre når jeg virkelig drar på med min opprinnelig østfolddialekt. Samtidig slipper jeg å føle sånn på at jeg svorsker (vinn-vinn).
Tenk at noens jobb er å brette enden av dorullen på badet mitt til en fin spiss mens jeg er ute og gjør hva jeg vil.
Jeg snakker virkelig mye med meg selv.