Kvinnedagen. Hva skal vi med den?

Det er kvinnedag. Jeg er på jobb og har dårlig tid, og i kveld skal jeg skrive oppgave. Derfor gjør jeg det enkelt og fiffig: Jeg slår på stortromma og tilbyr en feminisme-kavalkade fra egen blogg, til glede (og irritasjon) for nye og gamle lesere.

Her til lands er det heldigvis ikke behov for mer av det irriterende likestillingsgnålet. Vi vestlige kvinner er jo så frie og likestilte at det nesten går helt over styr (mange mener jo det har gått for langt allerede):

Frihet, likhet og søsterskap. Sånn cirka. 

Og når kvinnedagen kommer, kan vi rolig slå oss på struttebrystene og konsentrere oss om å frelse andre kulturers kvinner. Vi er jo ferdige.Look to Norway! Our work here is done.

Hvis du leste posten og trykket på lenkene, skjønner du sikkert at jeg var gruelig ironisk. Hvis du leste både innlegget og lenkene og allikevel ikke skjønte det, men heller ville rose meg for at jeg "har skjønt det", kan det hende du henger for mye i nettavisenes kommentarfelt og/eller lider av for tidlig kommentaravgang.

For ja, det stilles fremdeles forskjellige forventninger til gutter og jenter, og rollene er ganske forskjellige. Noen ganger er urettferdigheten stor og skrikende, andre ganger er den del av et subtilt system.
Av og til kan sånt være vanskelig å uttrykke og få gehør for mens man står midt oppi det:

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen. Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker. Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.

Men dette skjedde jo for lenge siden. Det går heldigvis framover, tenker du kanskje. Og visst går det framover, på mange områder. Mens på andre områder har vi tatt et gigantisk skritt bakover. Hvis du har vært i en lekebutikk i det siste vet du kanskje hva jeg snakker om.
Det er til å grøsse av. Eller spy.
For en ikke særlig beskjeden sum kunne du ta henne med hjem og få med armbånd, neglelakk, parfyme, leppestift, hårbørste og et par glossy moteblader på kjøpet.
Dette er hva hun sa:
"I love going shopping and trying out new make-up. I'd like to be on the cover of a fashion magazine."
Målgruppe: jenter i alderen 6-9 år.

Men vi skal selvfølgelig ikke bare være navlebeskuende luksusfeminister som dermed diskvalifiserer oss selv fra å mene noe som helst. Det er nok av arbeid som må gjøres, uansett hvor fingeren treffer på globusen. Og tro det eller ei, det går fint an å se både Norge og verden fra et feministisk perspektiv – samtidig! (her kunne jeg kommet med et litt platt poeng om at vi kvinner vitterlig kan multitaske og ha flere tanker i hodet på en gang, men det skal jeg spare både dere og meg for).

Tallene er altfor alvorlige til denslags fjas.

• Langt flere jentebarn enn guttebarn dør før fylte fem år.
• Over 500 000 kvinner dør i barsel hvert år – de fleste av dem i afrikanske land.
• Tre firedeler av hiv-smittede i alderen 15–24 år er jenter.
• 75 prosent av alle analfabeter er kvinner.
• Når fattige familier ikke kan sende alle barna på skolen, holdes jentene hjemme.
• Ett ekstra år med grunnskole øker kvinners framtidige inntekt med mellom 10 og 20 prosent.
• Verdens kvinner eier kun 1 prosent av jordas ressurser.
• Kvinner gjør 60 prosent av verdens arbeid, men tjener bare 10 prosent av inntektene.
• Tall fra Verdensbanken viser at når en fattig kvinne får økt inntekten, bruker hun 90 prosent på familien. Tallet for menn er under 40 prosent.

Vil du lese mer? To boktips. 

1. Egalias døtre av Gerd Brantenberg.
Et retro-feministtips (1977) til evig underholdning og forargelse. Forfatteren skildrer det oppdiktede samfunnet Egalia, hvor kvinnene har toppjobbene, definisjonsmakten og pengene. Menn passer barn, steller hus og gjør seg attraktive for å bli tatt vare på av en kvinne. Hovedpersonen er den usikre tenåringsgutten Petronius, som drømmer om å bli sjøkvinne og snart må begynne å bruke PH, for det gjør dam. Dagligspråket i Egalia avspeiler kjønnsrollene og maktbalansen, og Brantenberg har konstruert et omfattende vokabular. Jeg leste den første gang på ungdomsskolen og fikk en AHA-opplevelse av de helt sjeldne. Jeg leste den (foreløpig) siste gang for noen uker siden i forbindelse med en litteraturoppgave på HiOA. Jeg ble ikke mindre engasjert, for de språklige maktstrukturene har selvsagt ikke gått noe sted. Det kommer jeg for øvrig til å skrive en egen bloggpost om snart.

2. Half The Sky av Nicholas Kristof & Sheryl WuDunn. 
Jeg anbefaler deg å kjøpe boka og lese om hvordan kvinner over hele verden utsettes for urettferdighet, kriminalitet, slaveri og regelerette drap – fordi de er kvinner. Tallene er så meningsløst store og historiene er så inn i margen rystende. Du kan jo begynne med å gå inn på nettsiden Half the Sky, hvor du selvsagt også kan bestille boka ved samme navn.

Jeg fikk den til jul og leser den i små, små porsjoner, for å orke å fordøye det. Men det er ikke ei bok uten horisont. Det finnes løsninger. Som det også fastslås der: Women are the solution. As the chief economist of the World Bank once wrote: Investment in girls' education may well be the highest-return investment available in the developing world.

"Likestilling er ikke bare et mål i seg selv. Det er også en forutsetning for å bekjempe fattigdom, skape bærekraftig utvikling og demokrati."

- Kofi Annan