mandag 8. april 2013

Scener fra et hundeliv

SCENE: Inne i hodet til hunden, mandag en eller annen gang mellom kl 09.30 og 14.00: 

– Jøss, hvor ble det av menneskene mine? Er jeg helt alene? Jaja, får gjøre det beste ut av det, da.

(snuser påtatt nonsjalant rundt, prøver å plystre litt)

– Doh! Hunder kan jo ikke plystre, tenk at jeg glemmer det hele tida. Får finne noe annet å gjøre da. Men...håh! Håh! Der er jaggu den rare plastpinnen de sitter og tafser på hele kvelden. Det er alltid noen som har fingrene sine på den. Veeent nå litt...

(legger hodet på skakke og ser svært listig ut)

– ...nå er jeg lur! Jeg elsker å få kos og oppmerksomhet av menneskene mine. Og riktignok får jeg det, men det kan da aldri bli for mye oppmerksomhet for en prakthund som meg. Jeg eliminerte en del av konkurransen da jeg spiste de myke, deilige bollene med spennende ledningfyll som matmor hadde over ørene sine når hun hørte på musikk og så på film på den lille skjermen. Men jeg må fremdeles dele oppmerksomheten med plastpinnen.

(hever et øre og logrer konspiratorisk) 

Hvis mesteparten av den rare plastpinnen befinner seg INNI meg, derimot – da kommer jeg til å få all oppmerksomheten, for da må de klø meg på magen for å skifte kanal på TV-en. Håh!

(gnager tilfreds på den rare plastpinnen)

– Jeg er sannsynligvis verdens smarteste hund. De kommer til å bli så stolte!


4 kommentarer:

Åshild sa...

Akkurat sånn har hun/han tenkt. Det er klart det var en god plan.

Veldig bra start på dagen for meg å lese dette. Dere hadde det nok litt slitsomt i går kveld.

Hanne sa...

Det gikk ærlig talt helt greit for meg personlig, for jeg ser knapt på TV (i hvert fall på TV). De andre slet nok litt mer.

Men det er klart at det medfører en del ulemper når hunden driver og oppgraderer seg selv elektronisk, del for del, dings for dings. Ikke minst blir det dyrt i lengden. Pluss at man risikerer å få støt av hundeposen.

Mariann T. sa...

Jeg kjenner at jeg lurer veldig på om dette gikk smertefritt gjennom hundemagen?

Hanne sa...

Ja, det ser ut til at hundens fordøyelsessystem er fullstendig intakt, og hunden er like blid. I dag gnagde hun fornøyd opp laderen til Mac-en min. Jeg begynner virkelig å tro at hun er i ferd med å oppgradere seg selv til hund 2.0.