Forskning, bart og hatt

– Distrahere, digregere, prokrastinere (merk: leses med Gorgon vaktmester-stemme).
Jeg har registrert et snedig karaktertrekk ved meg selv: Jo travlere jeg har det, jo mer fjaser jeg. Ikke på bekostning av de ordentlige oppgavene, snarere tvert i mot. Jeg fjaser i tillegg til. Grafene går samme vei, så å si.
Dermed har jeg kunnet gjennomføre intet mindre enn to vitenskapelige forskningsarbeid de to siste ukene:


1) En Hanne med bart.

Forrige uke lagde elevene magasin, og parallelt med produksjonsarbeidet kunne jeg gjøre litt vitenskapelig arbeid og prøve ut hvorvidt menn automatisk har større autoritet i kraft av sitt kjønn.

Min hypotese var: Menn har bart, ergo bør bart gi autoritet.
Enter plastilinabart (den fungerte for øvrig som en slags botox samtidig, all den tid jeg måtte være dønn urørlig i ansiktet for å holde den på plass, urimelig slitsomt).

Konklusjon: Bart gir ikke mer autoritet. Elevene var faktisk påfallende respektløse.
Men dette bør i hvert fall få dette likestillingsgnålet til å stilne, en gang for alle. Alternativt må man lære seg å skille kjønn fra bart.


2) Cogito, ergo brillefin.

Petter Smart har tenkehatten sin. Mannen her i huset har for lengst funnet seg en vaskehatt som han bruker hver gang han gjør husarbeid. Begge deler ser ut til å fungere greit, riktignok med visse forbehold.
Hypotesen var: Hatten skaper mannen (eller, i dette tilfellet, Hanne'n).
Jeg er tungt inne i oppgaveskriving og denslags gjenvordigheter. Klart at jeg har bruk for en magisk oppgavehatt, som jeg ifører meg når jeg må tenke og produsere. Heldigvis hadde jeg en av Lillesøsters dukkehatter for hånden. I kveld har jeg brukt oppgavehatten med stort hell.
Konklusjon: Fiffig hatt = jobben gjort.

Forskning, dere. Hvem som helst kan gjøre det!