Det blir tidlig mørkt nå. Det er vått ute. Jeg er litt sliten og litt tiltaksløs. Men jeg tenner et stearinlys, planter rompa i sofaen og gleder meg til store og små ting. Det er fint å glede seg.
Når nettene blir lange er det dessuten veldig fint å ha et bloggunivers å gå på oppdagelsereise i. Jeg trenger ikke forlate huset for å dra på besøk til andres hjørner av virkeligheten. Jeg blir glad, rørt, engasjert, forbannet og imponert. Jeg blir utfordret til å tenke andre tanker. Jeg lærer. Kort sagt skikkelig fine greier.
I dag har jeg lest to kloke bloggposter jeg gjerne vil dele med flere.
Den ene er Virrvarrs og handler om å vokse opp i relativ fattigdom. Den finner du her.
Den andre tilhører Haustljos og introduserte meg for begrepet A4-livskompetanse. Les den her.
onsdag 15. oktober 2008
fredag 10. oktober 2008
Fredagsdiktet: Gniar og gnuar
En brillefin liten diktkommentar fra selveste Skjæraasen passer kanskje ikke så altfor ille i disse småkritiske finanstider.
GNIAR OG GNUAR
Og gniarn og gnuarn
han gnur, og han gnir.
Har går åt e rik e
og lirker og frir.
De'r sølvårer i a
de'r gullbrøst han kjenner
når'n tar etter dama
med klåfingre hender.
Og gniarn og gnuarn
han gnir og han gnur.
Han spinker i skrin,
og han sparer i bur.
Han somner med nykjyl
kring halsen i senga
- og drømmer om skrinet
og buret og penga.
Når gniarn og gnuarn
ska rie tel fest,
da henter'n tur stallen
sin radmagre hest.
Det er ingen glans, men
han gnur-på og gnir-på.
Når'n bare kjem fram,
kan det kvitte hå'n rir på.
En gniar og gnuar
lyt tenkje på alt.
Han sukrer forsiktig
og styrer sitt salt
- og drekk itte brennvin
som sluska og slaska.
Han snuser på kurken
- og kurker att flaska.
Gu' veit hoss det går lell
te sjuende sist
når skrinet er her
og den gjerrige hist.
En lyt full ha råd te
å gnu tå-seg lorten
og gni tå-seg lusa
ska'n sleppe inn porten.
Einar Skjæraasen
GNIAR OG GNUAR
Og gniarn og gnuarn
han gnur, og han gnir.
Har går åt e rik e
og lirker og frir.
De'r sølvårer i a
de'r gullbrøst han kjenner
når'n tar etter dama
med klåfingre hender.
Og gniarn og gnuarn
han gnir og han gnur.
Han spinker i skrin,
og han sparer i bur.
Han somner med nykjyl
kring halsen i senga
- og drømmer om skrinet
og buret og penga.
Når gniarn og gnuarn
ska rie tel fest,
da henter'n tur stallen
sin radmagre hest.
Det er ingen glans, men
han gnur-på og gnir-på.
Når'n bare kjem fram,
kan det kvitte hå'n rir på.
En gniar og gnuar
lyt tenkje på alt.
Han sukrer forsiktig
og styrer sitt salt
- og drekk itte brennvin
som sluska og slaska.
Han snuser på kurken
- og kurker att flaska.
Gu' veit hoss det går lell
te sjuende sist
når skrinet er her
og den gjerrige hist.
En lyt full ha råd te
å gnu tå-seg lorten
og gni tå-seg lusa
ska'n sleppe inn porten.
Einar Skjæraasen
Sorry seems to be the hardest word
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Det er klart at det kan være tungt å krype til korset, legge seg flat, gå kanossagang, be om tilgivelse, be om pent vær, bekjenne sine synder.
Si sorry, rett og slett.
Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:
"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).
Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.
Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.
Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.
Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.
(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!
Si sorry, rett og slett.
Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:
"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).
Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.
Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.
Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.
Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.
(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!
onsdag 8. oktober 2008
Just because I can see the moon doesn't make me an astronaut, you loon
Det finnes vanvittig mye moro med Sarah Palin på den verdensomspennende veven for tiden. Denne snublet jeg over inne hos Hjorthen, og jeg falt pladask (1).
Den er snurrig, søt og sinna på en gang, og går som en farsott verden rundt. Se & le!
(1) Skal jeg være helt ærlig, har jeg falt en smule for Hjorthen også. Litt sånn bloggecrush, lizzom.
Den er snurrig, søt og sinna på en gang, og går som en farsott verden rundt. Se & le!
(1) Skal jeg være helt ærlig, har jeg falt en smule for Hjorthen også. Litt sånn bloggecrush, lizzom.
tirsdag 7. oktober 2008
Stein i øret (varm i toppen)
Nysgjerrighet er en spennende egenskap. Inni et lite barneøre er det mange snurrige krinkelkroker hvor et fremmedlegeme kan gjemme seg.
- Jeg har en stein i øret, sa Lillesøster.
- Har du en stein i øret?
- Ja. Jeg putta den der. Det gjør vondt.
Jeg så ikke noen stein, men parktantene kunne bekrefte tilløp til stein-i-øret-putting blant barna, så Lillesøsters historie var plausibel. Og ettersom hun klagde over tiltagende vondt i løpet av ettermiddagstimene, var det greit å være på den sikre siden. Heller legevakten rundt barne-TV-tid enn rundt midnattstid, for å si det sånn.
Dermed ble det legevakten rundt barne-TV-tid. Vi trampet inn på almennmedisinsk legevakt og forklarte om ørevondt og mulig stein, men at det også kunne være ørebetennelse og livlig fantasi, og var det mulig å sjekke?
Den hyggelige damen forklarte at dersom det ikke var stein i øret var vi på rett sted, men dersom det var stein i øret, måtte vi på skadelegevakten (for skade - brudd - byller - kutt, som det sto på skiltet). Hun mente det var best vi henvendte oss der først.
Nede i avdelingen for skade - brudd - byller- kutt ble vi møtt av en resepsjonist som heldigvis tok seg tid i en travel hverdag til å hjelpe oss uvitende foreldre med oppdragelsen. Da jeg hadde lagt frem problemstillingen, fikk jeg et aldri så lite lynpedagogisk foredrag om viktigheten av å lære barna at de ikke må putte ting i øret.
- Jada, både parktantene og jeg har sagt det, men det er jo fort gjort i den alderen.
- Man må bare forklare det på en ordentlig måte. Da gjør ikke barna slike ting, fastslo hun med et smil som ikke gikk en milimeter over nesetippen.
Åneivelnei. Sånn å forstå. Lillesøster pep om øret sitt og det lille damplokket i toppen min begynte å vippe faretruende. Jeg følte for å avslutte samtalen.
- Vel, noen barn er staere enn andre. Og da må man i så fall binde armene fast rundt livet på dem for å være sikker. Og det er ikke så HENSIKTSMESSIG, ER DET VEL?
Jeg fryktet litt for plassen vår i køen, men det viser seg at legevakten i Lillestrøm ikke diskriminerer foreldre de mener har svekkede pedagogiske evner, så vi kom raskt inn.
Til verdens mest barnevennlige sykepleier og ditto lege, som begge tok Lillesøster med storm. Hun lå musestille mens det ble lyst, pirket og plukket i øret hennes. Og ganske riktig: En stein hadde laget et lite sår. Klart sånt er vondt. Men det kommer til å gro.
Lillesøster fikk masse skryt, og da hun attpåtil ble presentert for to premier, var det klart at legevakten var blitt et skikkelig favorittsted.
Hun knuget den lille ringen og det rosa lykketrollet, og danset ut døra med følgende betryggende konklusjon:
- Jeg skal ikke putte hele trollet inn i øret.
Jeg er redd for at vi kommer tilbake. Vi kommer alltid tilbake.
- Jeg har en stein i øret, sa Lillesøster.
- Har du en stein i øret?
- Ja. Jeg putta den der. Det gjør vondt.
Jeg så ikke noen stein, men parktantene kunne bekrefte tilløp til stein-i-øret-putting blant barna, så Lillesøsters historie var plausibel. Og ettersom hun klagde over tiltagende vondt i løpet av ettermiddagstimene, var det greit å være på den sikre siden. Heller legevakten rundt barne-TV-tid enn rundt midnattstid, for å si det sånn.
Dermed ble det legevakten rundt barne-TV-tid. Vi trampet inn på almennmedisinsk legevakt og forklarte om ørevondt og mulig stein, men at det også kunne være ørebetennelse og livlig fantasi, og var det mulig å sjekke?
Den hyggelige damen forklarte at dersom det ikke var stein i øret var vi på rett sted, men dersom det var stein i øret, måtte vi på skadelegevakten (for skade - brudd - byller - kutt, som det sto på skiltet). Hun mente det var best vi henvendte oss der først.
Nede i avdelingen for skade - brudd - byller- kutt ble vi møtt av en resepsjonist som heldigvis tok seg tid i en travel hverdag til å hjelpe oss uvitende foreldre med oppdragelsen. Da jeg hadde lagt frem problemstillingen, fikk jeg et aldri så lite lynpedagogisk foredrag om viktigheten av å lære barna at de ikke må putte ting i øret.
- Jada, både parktantene og jeg har sagt det, men det er jo fort gjort i den alderen.
- Man må bare forklare det på en ordentlig måte. Da gjør ikke barna slike ting, fastslo hun med et smil som ikke gikk en milimeter over nesetippen.
Åneivelnei. Sånn å forstå. Lillesøster pep om øret sitt og det lille damplokket i toppen min begynte å vippe faretruende. Jeg følte for å avslutte samtalen.
- Vel, noen barn er staere enn andre. Og da må man i så fall binde armene fast rundt livet på dem for å være sikker. Og det er ikke så HENSIKTSMESSIG, ER DET VEL?
Jeg fryktet litt for plassen vår i køen, men det viser seg at legevakten i Lillestrøm ikke diskriminerer foreldre de mener har svekkede pedagogiske evner, så vi kom raskt inn.
Til verdens mest barnevennlige sykepleier og ditto lege, som begge tok Lillesøster med storm. Hun lå musestille mens det ble lyst, pirket og plukket i øret hennes. Og ganske riktig: En stein hadde laget et lite sår. Klart sånt er vondt. Men det kommer til å gro.
Lillesøster fikk masse skryt, og da hun attpåtil ble presentert for to premier, var det klart at legevakten var blitt et skikkelig favorittsted.
Hun knuget den lille ringen og det rosa lykketrollet, og danset ut døra med følgende betryggende konklusjon:
- Jeg skal ikke putte hele trollet inn i øret.
Jeg er redd for at vi kommer tilbake. Vi kommer alltid tilbake.
fredag 3. oktober 2008
Fredagsdiktet: After apple-picking
Ukens fredagsdikt er på engelsk, inneholder frukt og kan tolkes på flere måter. Det ser med andre ord ut som om vi kan ane et slags mønster her. Tilfeldig? Very much so. Men jeg har alltid likt rytmen i Robert Frosts dikt, og epler hører høsten til - så sånn får det bare bli, denne siste helgen i høstferien. Les det gjerne høyt. God helg!
AFTER APPLE-PICKING
My long two-pointed ladder's sticking through a tree
Toward heaven still,
And there's a barrel that I didn't fill
Beside it, and there may be two or three
Apples I didn't pick upon some bough.
But I am done with apple-picking now.
Essence of winter sleep is on the night,
The scent of apples: I am drowsing off.
I cannot rub the strangeness from my sight
I got from looking through a pane of glass
I skimmed this morning from the drinking trough
And held against the world of hoary grass.
It melted, and I let it fall and break.
But I was well
Upon my way to sleep before it fell,
And I could tell
What form my dreaming was about to take.
Magnified apples appear and disappear,
Stem end and blossom end,
And every fleck of russet showing clear.
My instep arch not only keeps the ache,
It keeps the pressure of a ladder-round.
I feel the ladder sway as the boughs bend.
And I keep hearing from the cellar bin
The rumbling sound
Of load on load of apples coming in.
For I have had too much
Of apple-picking: I am overtired
Of the great harvest I myself desired.
There were ten thousand thousand fruit to touch,
Cherish in hand, lift down, and not let fall.
For all
That struck the earth,
No matter if not bruised or spiked with stubble,
Went surely to the cider-apple heap
As of no worth.
One can see what will trouble
This sleep of mine, whatever sleep it is.
Were he not gone,
The woodchuck could say whether it's like his
Long sleep, as I describe its coming on,
Or just some human sleep
Robert Frost
AFTER APPLE-PICKING
My long two-pointed ladder's sticking through a tree
Toward heaven still,
And there's a barrel that I didn't fill
Beside it, and there may be two or three
Apples I didn't pick upon some bough.
But I am done with apple-picking now.
Essence of winter sleep is on the night,
The scent of apples: I am drowsing off.
I cannot rub the strangeness from my sight
I got from looking through a pane of glass
I skimmed this morning from the drinking trough
And held against the world of hoary grass.
It melted, and I let it fall and break.
But I was well
Upon my way to sleep before it fell,
And I could tell
What form my dreaming was about to take.
Magnified apples appear and disappear,
Stem end and blossom end,
And every fleck of russet showing clear.
My instep arch not only keeps the ache,
It keeps the pressure of a ladder-round.
I feel the ladder sway as the boughs bend.
And I keep hearing from the cellar bin
The rumbling sound
Of load on load of apples coming in.
For I have had too much
Of apple-picking: I am overtired
Of the great harvest I myself desired.
There were ten thousand thousand fruit to touch,
Cherish in hand, lift down, and not let fall.
For all
That struck the earth,
No matter if not bruised or spiked with stubble,
Went surely to the cider-apple heap
As of no worth.
One can see what will trouble
This sleep of mine, whatever sleep it is.
Were he not gone,
The woodchuck could say whether it's like his
Long sleep, as I describe its coming on,
Or just some human sleep
Robert Frost
torsdag 2. oktober 2008
Gamle dager, gamle helter
Denne gamle tegneserien fikk Mannen på mail forrige dagen. Heldigvis med en tekst om at det er godt at verden går fremover, og at vi som mennesker forbedrer oss. Det kan vel strengt tatt ikke sies om alle, men det er uansett interessant å se hva som ble regnet som fullstendig stueren underholdning for en generasjon eller to siden (klikk på bildene for større versjon).
"Alene vandrer Ola Dekksgutt om blant svartinger og røver pakk. Han får øie på en skjønnhet som vinker til ham"
"Ola Dekksgutt blir forelsket, men ikke verre enn at han aner noe forferdelig bak seg. Og der står svartingen som er våknet til raseri av sjalusi"
"Ola Dekksgutt er ikke sjømann for ingen ting, og det er ikke første gangen at han er ute i ruskevær og det får nok svartingen føle"
Dessverre har jeg ikke fortsettelsen, så vi må leve i uvisse om hva som videre skjedde med vår helt Ola på eventyr blant villmenn og pakk. Min gjetning er at han forsynte seg godt at den innfødte skjønnheten før han reiste hjem og levde lykkelig i alle sine dager. Og er han ikke død ennå, så har han fått seg en hobby som anonym nett-debattant.
"Alene vandrer Ola Dekksgutt om blant svartinger og røver pakk. Han får øie på en skjønnhet som vinker til ham"
"Ola Dekksgutt blir forelsket, men ikke verre enn at han aner noe forferdelig bak seg. Og der står svartingen som er våknet til raseri av sjalusi"
"Ola Dekksgutt er ikke sjømann for ingen ting, og det er ikke første gangen at han er ute i ruskevær og det får nok svartingen føle"
Dessverre har jeg ikke fortsettelsen, så vi må leve i uvisse om hva som videre skjedde med vår helt Ola på eventyr blant villmenn og pakk. Min gjetning er at han forsynte seg godt at den innfødte skjønnheten før han reiste hjem og levde lykkelig i alle sine dager. Og er han ikke død ennå, så har han fått seg en hobby som anonym nett-debattant.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
