Ferdaminne fra Etiopia

Ta deg noen øyeblikk for å tenke over følgende spørsmål:
Hva forbinder du med Etiopia?



NRK sender for tida den utmerkede serien Afrikas ukjende historie, og for et par lørdager siden handlet det om Etiopias ganske så spennende fortid. Programlederen prøvde blant annet å finne ut om det var noe hold i at Haile Selassie (selveste Ras Tafari, anyone?) var den siste i en lang rekke etiopiske kongeligheter som ifølge legenden stammer fra ingen mindre enn kong Salomon og dronningen av Saba.

Det var en interessant episode på mange måter, og jeg anbefaler alle å se det – om ikke annet, så for å få en slags forståelse av at det finnes annen historie i verden enn vår eurosentriske versjon.
Nysgjerrig? Du kan se programmet her.

Selv ble jeg helt sentimental av gjensynet med Etiopia, og fikk enormt lyst til å planlegge en ferietur umiddelbart. Vi var der i 2007 for å hente hjem Lillesøster. Selv om vi reiste litt rundt på dagsturer til Debre Libanos, Debre Zeit og andre steder, er det mye som gjenstår å oppleve. Jeg vil til Lalibela, Axum og Lake Tana, som du kan se mer til i programmet.

Uansett fikk jeg lyst til å dele noen snapshots og småplukk fra Etiopia – landet med 13 måneder solskinn i året, som de med rette kan kalle seg. For hvis vi går tilbake til det innledende spørsmålet, skal jeg vedde på at mange av dere tenker på sult, krig og nød, og kanskje på Live Aid. Det er selvsagt riktig at nøden er overveldende og grusom.

Men jeg synes samtidig at vi ikke yter Etiopia og andre afrikanske land rettferdighet ved å redusere historien til dette, litt på samme vis som at en person med en sykdom er mer enn bare sykdommen sin (var det kanskje en litt klein sammenlikning? Jeg beklager, det får stå sin prøve). Jeg tror uansett vi har mye å tjene på et mer nyansert og helhetlig bilde. Og med vi mener jeg vi i ordets mest inkluderende forstand. Nok forbanna sosialistisk PK-snikksnakk (se hvordan jeg kommer anonyme kommentatorer i forkjøpet, HAHA).

Her er noen bilder. Flere kommer - med tildels gode historier.


Vi bodde på et enkelt og trivelig gjestehus sentralt i Addis Abeba. Bare to kvartaler bortenfor gikk en massivt trafikkert, flerflelts bilvei, men i vår gate var det roligere. Fra balkongene på begge sider av leiligheten hadde vi finfin utsikt til mye spennende.


Om ettermiddagene ble dyreflokker som dette drevet gjennom gata. Veldig stas for ungene (og slett ikke uten underholdningsverdi for de voksne, heller).


Det var dessuten kort vei til små butikker som solgte det meste vi trengte av brød, grønnsaker og ymse småtteri. I en turkis kiosk i gata kjøpte vi brus, etiopisk vin (flaska til høyre, smaker litt som portvin) og dopapir. Bokstavene på Colaflaska er amhariske.

Er det ikke fiffig hvordan merkevaregjenkjenninga fungerer utmerket, selv om skriftspråket er et helt annet?



Men Etiopia er ikke bare Addis. Her er vi på vei til Debre Libanos (som skal få en egen bloggpost med en god historie), og har stoppet for en luftepause underveis. Det ble tid til litt fotballspilling også. Fotball er jaggu en finfin icebreaker, uansett hva man ellers måtte synes om sporten. I Addis hadde stort sett alle et engelsk favorittlag. Overraskende mange heia på Arsenal, men Storebror ble vel møtt med Liverpool-trøya si.


Her er vi høyt, høyt oppe. Addis ligger 2355 m.o.h, og vi kjørte i oppoverbakke derfra. Laaangt nede i dalen under oss renner den blå Nilen. Ved siden av oss svevde fuglene, og aloe vera-plantene var enorme.


En gammel portugisisk bro fra 1600-tallet. Portugiserne kom til landet delvis på leting etter den legendariske Jon Prest, og delvis for å sørge for at landet ble behørig kristnet. Men pilutta dem, for Etiopia hadde ikke noen Jon Prest, og dessuten var de kristne lenge før Portugal kunne skryte på seg tilsvarende. Fine broer bygde de gamle portugiserne i hvert fall, og landskapet er til å miste pusten av. Både bokstavelig talt og i overført betydning.

Stay tuned, folkens. Det kommer mer!

Fredagslyd: Ompa i ny innpakning

Teknologi er gøy, men det burde eksistert et eget ord for den frustrasjonen som oppstår når ting ikke virker som de skal. Det har vært problemer med nettforbindelsen på jobben, og nå har pokkers Blogger (altså den plattformen jeg publiserer denne bloggen på) vært i skikkelig ulage i det siste, noe som har ført til at gårsdagens blogginnlegg med den fabelaktige tegningen har forsvunnet sporløst ut i cyberspace, sammen med en mengde kommentarer. De skal visstnok komme til rette igjen, men jeg er skeptisk avventende.

På den lyse siden: Jeg tror sannelig jeg har skrevet meg ferdig med eksamensoppgaven min. Omtrent i tretida i dag kjente jeg at nå! Nå har jeg sagt alt jeg har å si. Så gjenstår det å se hvordan det går. Det er nesten ei uke til leveringsfristen, så hvis jeg kommer på noe helt udødelig genialt om et par dager, er det fritt fram for endring.

Uansett: Det er fredag og tid for poesi, men også denne uka har jeg valgt å være både ellevill, lat og tidsbesparende – jeg har med andre ord slått sammen tirsdagslyd og fredagsdiktet igjen.
Og denne gang får dere en norsk klassiker i ny visuell innpakning. Låta er Ompa til du dør med Kaizers Orchestra, mens musikkvideoen er lagd av noen av vg1-elevene våre.
Den vant en Gullsnile for beste musikkvideo på MK-awards denne uka, og det er pokker så velfortjent, jeg er grovt imponert.
Jeg anbefaler deg å se hele, du kommer garantert til å bli imponert, du også.


Tips: Dobbeltklikk for fullskjermvisning, for bloggformatet mitt kutter visst bort en god del av bildet.

God helg, folkens!


-------
Oppdatert: Du verden, der kom faktisk gårsdagens blogginnlegg til rette igjen. Det var betryggende.

Hanne med øksa

Jeg gnåler en del til elevene mine om kunsten å skrive kort, viser det seg. Og jeg er langt over gjennomsnittet glad i å kutte i journalistiske tekster. I løpet av et magasinprosjekt ga vg1-elevene mine meg et splitternytt tilnavn: Hanne med øksa.
Og i dag lagde en av elevene denne illustrasjonen, som hun ga meg til odel og eie. Er den ikke fabelaktig?

Jeg er imidlertid litt usikker på hva den sier om mitt pedagogiske grunnsyn, som det så fint heter. Det er dessuten mulig den ikke bør være vedlegg til eksamensoppgaven jeg straks skal levere.

Vårglede og kretsmester i fiskeboller

Det er jaggu godt at naturen er så viselig innrettet at den legger høysesongen for lærere og studenter til våren (her burde jeg kanskje heller skrevet at udir er viselig innrettet, men det får være grenser).
Dermed er det ikke så farlig at det er travelt, for på magisk vis har døgnet fått flere timer. Det virker i hvert fall sånn, når alt er så lyst og mildt og finfint, og det både er vanskeligere å legge seg og lettere å stå opp. Ikke skal det så mye til, heller, for å gi en stakkar en følelse av frihet og pusterom.

Husker dere bildene jeg la ut midt i april, med den fantastiske forvandlinga på skoleveien min? Med bare ni dagers mellomrom stoppa jeg på sykkelbrua over Nitelva og tok bilder. Det var helt tullete:

Tirsdag 5.april: Isen har såvidt begynt å forsvinne, og det er masse snø igjen på bakken.


Torsdag 14.april: Makan til forvandling! Bart og fint, og sola skinner.

I dag måtte jeg stoppe på samme sted igjen, for å sammenligne med de gamle bildene. Først trodde jeg at jeg hadde bomma på utsnittet, for det var da vitterlig ikke de samme trærne?

Tirsdag 10.mai: Joda, det er de samme trærne – men de har fått grønne vårklær på!
Det synes ikke på bildet, men det lukter fantastisk av blader, sevje, jord, knopper og gress. Insektene suser travelt forbi, og for hver dag som går blir det mer folksomt på veien. Hundeluftere, tursyklister, barnevogntrillende venninner og innbitte powerwalkere.


Etter jobben sykler jeg til barnehagen og henter Lillesøster, som er dekket av møkk og skrubbsår, og således er verdens gladeste jente. Så sykler vi hjem mens den lille kjeften hennes går som et lykkehjul. Det har jo skjedd så mye som må fortelles, og vi ser så mye på veien som må kommenteres, og alt dette skal helst ut på én gang.

I dag var Nabokusinebestevenninna med oss hjem. Her stålsetter frøknene seg før møtet med sin Nemesis – den lange nedoverbakken, som allerede har merket dem begge med fargerike plaster. Det er sånn man lærer seg å bruke bremser og holde føttene på pedalene.

Og mens vi sykler skravlende hjemover, kjenner jeg at jeg har en bittebitteliten ferie, midt i hverdagen. Vel hjemme blir Lillesøster og Kusinebestevenninna uoffisielle kretsmestere i fiskeboller. Hele tre store porsjoner hver er visst helt nødvendig for to akkurat passe sterke frøkner i sin beste førskolealder.

Etter middag blir Storebror nådig med på leken, og vips ligger tre mette unger i tårn i sofaen.
Vi er en hamburger, skråler de i kor. Jeg er ketchupen, konstaterer Lillesøster fornøyd. Og kjøttet, da!

Og så ler de så de triller ned av sofaen, før Storebror fyker ut til kompiser i vårkvelden og Nabokusinebestevenninna må dra hjem. Da leser Lillesøster og jeg om Marikken som sparker den nye sandalen sin tvers over midtsommerbålet, for Lillesøster får ikke nok av å lese om andre småjenter som gjør ting de ikke får lov til.

Og så kan jeg sette meg ned med eksamensoppgaven min igjen, og det er helt ålreit. Jeg har jo hatt litt ferie allerede, et pusterom mellom jobb og studier, og kvelden er ennå ung. Det er egentlig greiere å være voksen deltidsstudent enn jeg hadde forestilt meg. På så mange måter, men det får bli mat for en annen post.


P.S.
Jeg innser at det kan virke som om Mannen ikke er en del av familien, når han ikke får så mye som et ord i en sånn post. Det beklager jeg virkelig, han var i aller høyeste grad til stede. Noen måtte jo lage den gode fiskebollemiddagen og sortere Mount Klesvask (1,73 m.o.h).

Fredagslyd: What Did You Learn in School Today?

Ettersom jeg er sprøere enn flatbrød, litt travel, veldig lat og dessuten har sluntret unna med både tirsdagslyd og fredagsdikt i det siste, gjør jeg noe helt ellevilt:
Jeg slår sammen ukas tirsdagslyd og ukas fredagsdikt til en diger klædd og kaller det fredagslyd! See what I did there? Jeg er veldig lur.

Fredagslyden denne uka er fra 1964 og er av og med Pete Seeger, som virkelig er lur. Hvem han er? I kommentarfeltet til sangen omtales han som "the original folk-punk artist", og det synes jeg igrunn er ganske treffende.

A fixture on nationwide radio in the 1940s, he also had a string of hit records during the early 1950s as a member of The Weavers, most notably their recording of Leadbelly's "Goodnight, Irene," which topped the charts for 13 weeks in 1950. Members of The Weavers were blacklisted during the McCarthy Era.

In the 1960s, he re-emerged on the public scene as a prominent singer of protest music in support of international disarmament, civil rights, and environmental causes.

Forza Fugla!

Mannen i huset er beskjeden på så mange områder.
Han vil for eksempel nødig ha noe oppmerksomhet rundt hvilket lag han holder med.

Det sier vel seg selv at vi måtte flytte fra Oslo sentrum.

Ustabil i dugnadstid

I kveld satt jeg i stua hjemme og jobbet på spreng – samtidig som jeg huket meg ned bak vinduet som en tjuv og prøvde å argumentere bort den overveldende følelsen av å være unnasluntrer. Det gikk ganske dårlig.

Dugnad er stort i borettslaget mitt, og det er virkelig bare de aller, aller verste slabbedaskene som ikke møter opp i gata med kost, rive og velvilje. Jeg setter pris på dette. Helt sant, jeg synes det er et godt og sjarmerende trekk ved boligområdet mitt. Men noen ganger passer den dugnaden så innmari dårlig.

Som denne gang, da vi i første omgang hadde tatt feil av hvilken dag det var (og det er ikke bare vår skyld, men skyldes blant annet en skrivefeil på den første infolappen). Jeg er som regel alltid hjemme fra jobben i skapelig tid, men akkurat i dag ble jeg sittende igjen en god stund for å sende unna en del ting som hastet noe innmari. Dermed kom jeg seint hjem, sulten som en ...tja, ulv dekker det ikke, er jeg redd. Varulv, minst. Og mens vi (les: mannen) lager middag, ser jeg altså at folk trekker ut i gata, iført arbeidsbukser og godt humør. ÅH NEI!
Mitt innebygde dårlig-samvittighet-o-meter skyter straks i været, helt opp i det røde området.

Jeg begynner straks å snakke med meg selv. Tipper mannen hadde foretrukket at sånne samtaler foregikk inni hodet mitt, men dengang ei:

Å kjære vene, nå er vi unnasluntrere på dugnaden. Men jeg må jo spise! Og ikke bare det, men jeg er nødt til å jobbe etterpå. Jeg har jo eksamen nå, for pokker!

Det begynner altså med fortvilelse, men tar straks mer usjarmerende vendinger.

Men naboene vet ikke at jeg har eksamen. De ser bare hodet mitt her inne, og tenker at her sitter jeg og ser på Hotel Cæsar og spiser konfekt med tærne. Tenk om de tror jeg følger med på Hotel Cæsar! Pokkers folk som trekker sånne slutninger. Det ville jeg jo ikke drømt om. Og det er ekstra urimelig når jeg faktisk sitter og jobber med hjemmeeksamen, i tillegg til at jeg har full jobb. Når tenker de egentlig at jeg skal ha tid til å rake lekeplassen, da? Hæ? Hæ? Kjipe folk som tenker sånn om meg!

På dette tidspunktet er jeg altså både harm og selvrettferdig, og bebreider naboene på det aller urimeligste. Så dreier jeg over i selvbebreidelse og selvransakelse i stedet:

Men jeg kan jo ikke gå ut og fortelle at jeg sitter og stresser med viktige ting, da virker jeg jo bare helt teit. Åh, jeg føler meg så lurvete. Vi ER jo lurvete, bare se på den såkalte hagen vår. Og nå bekrefter vi det altså ytterligere. Hvorfor kan vi ikke planlegge bedre? Hvorfor må vi fremdeles ha en hel akebrettpark stående ute, sammen med syklene? Og når skal vi egentlig få reparert det gjerdet? Oioioi, dette er ikke bra! Hvordan klarer alle de andre voksne sånne ting? Alle andre får det til. De klipper plener og maler gjerder og panter flaskene før vaskerommet deres er helt fullt, og sorterer klesvask og beskjærer epletrær som den naturligste ting i verden. Det er bare vi som ikke er skikkelige folk.

Mannen lytter i stoisk taushet til min jamrende enetale, spiser opp middagen, tar på seg arbeidshansker og går ut i gata. Jeg blir sittende inne foran laptopen og prøver å jobbe mens jeg med jevne mellomrom gjentar meg selv. Fremdeles ikke inni hodet, for jeg trenger slett ikke noe publikum for å snakke høyt og uavbrutt. Jeg er til enhver tid bare få skritt unna en hatt av aluminiumsfolie. Men som regel klarer jeg å gi adskillig mer blanke i det. Jeg klarer som regel å si at nøkkelen til et lykkelig liv, er å legge lista lavt i hverdagen – og mene det. Det viser seg at dugnad er som kryptonitt for min indre superkvinne. For all sunn fornuft, egentlig.