Jeg ser på bilder av meg selv som barn og husker så godt hvordan det var. Samtidig er Hanne fem år på bildet en annen. Jeg leser gamle dagbøker og får lyst til å si noe fint og klokt til Hanne tretten år.
Og jeg lurer på hva Hanne fem år og Hanne tretten år ville sagt til Hanne trettifem år.
Men vi kan aldri nå hverandre.
DET BARN DU VAR SKAL DU ALDRI BLI
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan hente frem
de drømmer som formet deg
de bilder som fylte sommernatten
med grønn sol og gule slanger
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan åpne dørene
til de rom du har forlatt
du har lagt noe bak deg
du har mistet noe du holdt av
rom som var varme
rom fulle av vann og blomstertapet
det barn du var skal du aldri bli
ingen kan ta deg med til dagene
da klokken var et mysterium
da du visste alt om angst og kjærlighet
ingen kan gi deg den kvelden
da lek og latter fulgte deg inn i søvnen
og ingenting var umulig
det barn du var skal du aldri bli
den du er skal du snart glemme
Lars Saabye Christensen
4 kommentarer:
Se på søte Hanne, fem år, da! Og jaggu kjenner jeg ikke igjen møblene også :)
Takk for det. Det er noe med kombinasjonen markblomster, tørkesnor og slengbukser som gjør meg litt glad. ;)
Og ja, du kjenner selvsagt igjen møblene. De brukes fremdeles. Man kan ikke kaste ting, heller!
Å, for et vakkert dikt. Vemodig er også et ord å bruke om dette. Jeg har voksne barn selv, og hvis jeg kunne få et (umulig) ønske oppfylt så var det å få oppleve en dag tilbake i tid, da mine barn var små. Jeg har altså både min egen barndom og mine barns barndom å tenke tilbake på. Faktisk. Ja, sånn er det. Heldigvis er det gode minner. Det er noe å være glad for.
Fran: Ja, gode barndomsminner er godt å ha med i bagasjen videre. Jeg tenker av og til på at de tingene vi gjør akkurat nå er en del av fremtidige barndomsminner for ungene mine. Det er litt rart å være den som er med på å skape andres minner på den måten. Og fint! :)
Legg inn en kommentar