onsdag 11. juni 2008

Hipp hipp hurra!



Da jeg gikk på videregående, leste jeg St.Croix-trilogien til Gerd Brantenberg for første gang (siden har jeg lest den utallige ganger). Den gjorde et sterkt inntrykk, av flere grunner (trilogien er en knallbra oppvekstskildring fra femti- og sekstitallets Fredrikstad). En av de viktigste grunnene var hovedpersonen Ingers ulykkelige kjærlighet. Inger er forelska hele tiden, og kan falle i staver over noe så enkelt som et par votter, bare fordi akkurat de vottene tilhører hennes elskede. Samtidig er Inger så skamfull at hun bare har lyst til å dø. Inger er nemlig jentegæern. Hun tror at hun er den eneste i hele verden med så syke og skammelige tanker og følelser. Hun vet i hvert fall ikke om noen andre. Man gjorde jo ikke det på den tiden, da homofili fremdeles var forbudt og folk måtte møtes under dekknavn for en forbrytelse som besto i å elske noen av samme kjønn.

Sakte gikk verden fremover. Litt etter litt dukket homfile rollemodeller opp i offentligheten. Den virkeligheten barna mine vokser opp i ser heldigvis helt annerledes ut enn Ingers virkelighet (og min virkelighet på åttitallet, for den saks skyld). Ungene mine er vant til par som består av mann og mann eller dame og dame, og lurer egentlig fælt lite på akkurat det.

Mammaen min, som nærmer seg søtti, har også hengt med i svingene der. Og da vi for noen år siden snakket om et venninnepar av meg som giftet seg, lurte hun på om de ikke skulle ha barn snart, de også.
- Uhm, det kan godt hende de ønsker seg det, men det er jo ikke nødvendigvis så enkelt å få til, sa jeg litt overbærende til min gamle mor.
- Men de kan vel bare adoptere, som andre folk, mente mamma.
- Nei, det har de ikke lov til, forklarte jeg.
- HÆ? HVORFOR IKKE? var hennes oppriktig forbløffede respons. Fine mammaen min.

Jeg hadde ikke noen god forklaring, annet enn at det fremdeles var forskjell på folk, og at er man kvinne som elsker en kvinne, straffes man for penismangelen sin. Og tilsvarende straffes homofile menn for å ha dobbelt opp av samme organ. Som om det er der alt sitter. Null er for få og to er for mange, de må ha én penis, verken flere eller færre, som skikkelige par. Hrmpf.


Dagen i dag er en stor dag. Det er en seier for kjærligheten, for likeverdet og ikke minst en enorm seier for alle de barna som så langt er blitt lovmessig diskriminert fordi foreldrene deres ikke lever i heteroforhold.
Jeg stiler meg i køen av gratulanter, og anbefaler alle å feire med å hente fram Gerd Brantenbergs bøker og lese dem. Det skader aldri med litt perspektiv!

7 kommentarer:

rikke sa...

Føyer meg i gratulantrekken jeg også, og er så glad, så glad i dag for at fornuften har seiret bittelitt.

Ps: Mammaen din altså - hun er en superdame! :)

Toril sa...

Hipp hurra for at verden går fremover!

Må resten av verden følge etter:-)

Toril

Hanne sa...

Rikke: Ikke sant? :)

Toril: Ja, men det gjør den, i hvert fall deler av den. Om enn med museskritt. Og uansett er dette en viktig sak her.

Anonym sa...

Hallo

Ja, dette er kjempefint! Og her må jeg bare fortelle om knallkommentaren fra min eldste sønn. Vi skulle på besøk til en god venninne av meg, og hun hadde nettopp fått barn sammen med sin kvinnelige kjæreste (og litt hjelp, da....) I bilen spurte sønnen min meg hvem som var guttens pappa. Jeg svarte at han hadde ingen pappa han kjenner, men at han har to mammaer. "To mammaer, han er heldig!!!" svarer sønnen min :o)

Bedre motargument mot de som sier at barn av homofile og lesbiske kan bli mobbet finnes vel ikke? Barn synes ingenting er rart før de blir lært at det er rart, mener nå jeg.

Elin2

Hanne sa...

Kjempesøt og illustrerende histore, Elin2! :)
Det er min erfaring også, både i forhold til barn og homofile (og i forhold til adopsjon eller andre "avvik" fra normen for den saks skyld). De stiller et spørsmål, og får de et enkelt og greit svar, ja, så er den saken grei.

Da må jeg nesten få nevne Storebrors utmerkede logikk da vi skulle hente Lillesøster, og en kompis lurte på hvorfor vi skulle helt til Etiopia for å hente en søster. "Fordi det er der hun er, vel", svarte Storebror. Og da var det komplett logisk for kompisen også.

Tilgi meg hvis jeg har nevnt den før. Begynner å bli gammel og gjenta meg selv av og til.

Sorgenfri sa...

Husker veldig godt at jeg leste bøkene hennes selv, og nå fikk jeg jammen lyst til å finne dem frem igjen! :o)
Morra di er kul. ;o)

Hanne sa...

Jeg synes at Gerd Brantenberg fortjener mye mer oppmerksomhet, så ta frem bøkene, Sorgenfri!
Og ja, mora mi er kul på sitt vis. :)