Bokhyllas uutholdelige tetthet

På selveste valentindagen begynte jeg med et hjerteskjærende prosjekt: Å luke i bokhyllene.
Jeg har alltid hatt et nært, på grensa til hellig, forhold til bøker, og derfor har jeg sjelden klart å kvitte meg med noen. Man kaster da ikke bøker! Men det viser seg at når man ikke kaster bøker, blir det mange av dem.
Veldig, veldig mange.

Vi har ikke verdens største rekkehus i utgangspunktet. Vi er ikke verdens ryddigste mennesker i utgangspunktet. Det er en utfordrende kombinasjon, og når man legger til bokhyller som stadig går over sine grenser og truer huset innbyggere med å overta alt, er det på tide å ta grep.
Bare i stuehjørnet nede hadde vi omlag 33 hyllemeter med bøker. I tillegg kommer bøkene som var stablet oppå hyllene, alle bøkene som befinner seg i de mange hyllemeterne i andre etasje, i støvete kasser i boden, på barnerommene – og på noens nattbord. Gaah!

Jeg trengte noen dager til å kvinne meg opp, men så kom jeg i gang. Jeg kastet med hard hånd, mens jeg vekselsvis pep, heiet og argumenterte høylytt med meg selv. Alt mens jeg nøs så støvføyka sto (nevnte jeg at vi ikke er verdens mest støvtørkende folk, heller?). Storebror fulgte med fra sidelinja. Jeg synes synd på deg mamma, men jeg tror det er litt sunt også, mumlet han. Presis har han alltid vært. 

Nå er jeg nesten halvveis i hyllene, og to store kasser, en koffert og to bager er stappfulle av bøker. I kassa på bildet ligger blant annet Sigrid Undsets samlede verker, Bjørnsons samlede verker og en serie klassikere av bl.a Tolstoj, Dumas, Dickens osv. I de andre er det blanda drops: Mankell, Läckberg, Holt og Lindell ligger andføttes med Falkberget, Mykle, Hamsun og Sandemose. Franske klassikere (Madame Bovary, Les Trois Mousquetaires) geiper arrogant til Marian Keyes' pastellfargede paperbacks. Små reisehåndbøker og humorhefter gjemmer seg mellom de breie ryggene til trauste oppslagsverk i verdenshistorien. Åh, det er vondt, vondt, men helt nødvendig. 

Det er slett ikke alt som kastes. Heldigvis! Jeg klarer ikke å leve uten bøker, så det er mange som får bli her:

Bøker jeg gjenleser hele tida, bøker som betyr noe helt spesielt for meg, bøker jeg vil at ungene skal ha og bøker jeg ikke har lest ennå, men skal lese. Blant annet. Jeg samler dem i et par av hyllene inntil videre (for selve hyllene skal ut og erstattes med nye, eller rettere sagt med eldre og morsomme hyller).

Nå lurer du sikkert på om det bare er jeg som bestemmer her i huset? Svaret på det er nei, men ja (eller omvendt). Altså: De fleste bøkene er mine, så det er klart at jeg må luke og rydde og bestemme. Mannen leser også, men bare en brøkdel av det jeg gjør, og han har dessuten sitt eget system. Men han har sine egne avdelinger i bokhylla, og dem skal han få luke selv:

Det klarer han nok greit, for et par i overkant luftige og poetiske kokebøker har allerede funnet veien til kassene.

Halvparten av hyllene begynner altså å bli riktig så glisne, men jeg har fremdeles mange hjerteskjærende valg å ta. Bøkene på bildet under her er foreløpig usortert, sammen med sine søsken i resten av hyllene. Det hører med til historien at de står dobbelt – det er altså enda en rad innenfor den raden som synes.

Sophie's Choice for bibliofile, rett og slett.
My precious.  



PS. Jeg har selvfølgelig ikke planer om å kaste bøkene i søpla, jeg vil prøve å gi dem bort. Det er bedre hvis de kommer til et godt hjem, så jeg kommer til å gi dem til en bruktbokbutikk eller til et marked, eller noe.