onsdag 13. juni 2012

What teachers make

Jeg har spente sommerfugler i magen. Ei gruppe av psykologielevene mine skal opp til muntlig eksamen i morgen. De er så flinke og flotte, og jeg vil så gjerne at de skal få mulighet til å vise absolutt alt de kan til sensor. Og jeg håper virkelig at jeg (som skal være eksaminator), klarer å gjøre jobben skikkelig, sånn at elevene får skinne som de fortjener.

Muntlig eksamen er jeg mest vant til fra den andre siden – som eksamenskandidat. Jeg har vært oppe mange, mange ganger (sånn blir det når man stadig finner nye ting å studere). Første gang i historie på videregående, og (foreløpig) siste gang i fjor på denne tida, da jeg skulle forsvare eksamenskarakteren min på PPU. Noen ganger har jeg vært gruelig nervøs.

En gang kasta jeg opp før jeg skulle inn, det var den gangen jeg hadde et ganske kjølig forhold til læreren som skulle være eksaminator. Forholdet viste seg å være mer enn kjølig, det syntes tydelig på eksaminators himling med øynene og hørbare sukk hver gang jeg sa noe. Heldigvis var sensor av en annen oppfatning, så det gikk bra. Etter hvert har jeg klart å se på muntlig eksamen som en mulighet til å vise hva jeg kan. Og jeg skjønner at eksaminator og sensor som regel vil meg vel.

Jeg håper at morgendagens kandidater også kjenner at jeg vil dem vel. At de husker det jeg har sagt, særlig det om at det ikke er farlig å være nervøs, det er tvert om helt naturlig, og ikke et tegn på at noe kommer til å gå galt. Og at vi først og fremst er ute etter å finne ut hva de kan.

I sånne eksamensperioder kjenner jeg virkelig at jeg lever i jobben min. Det er så intenst. Følelsen av at nå gjelder det skikkelig. Det er vondt å se elever som er så nervøse at det går litt i stå, og veldig vondt med de som blir skikkelig skuffa over resultatet. Noen ganger føles det som å drukne en sekk med kattunger. Det er helt forferdelig.

Samtidig er det fantastisk å få være med når noen presterer med glitter og glans, særlig hvis de overgår sine egne forventninger og klatrer flere karakterer. I går hadde jeg ei gruppe MK-elever oppe til praktisk eksamen, og jeg måtte flere ganger klype meg litt diskret i hånda for ikke å la lettrørt-Hanne ta overhånd (hun blir veldig intens og egner seg virkelig ikke i sånne anledninger).

Uansett, jeg snubla over en videosnutt på Facebook i går kveld, og jeg kan trygt si at den er både morsom, klok og langt over middels inspirerende. Taylor Mali er lærer, slam-poet – og min nye helt. Se på dette:


Jepp, udir, når vi snakker om hva som skal til for å få folk til å bli lærere. Hva med noe som dette?
Åh!


3 kommentarer:

Merel sa...

Definitely beautiful! Takk skal du ha - og lykke til med eksamineringen!

Hanne sa...

Merel:
Takk for det - elevene gjennomførte med glitter og glans, og gjorde læreren sin veldig, veldig stolt. :)

Anonym sa...

Fantastisk at du ser dine elever på en slik måte :-D måtte alle lærere ta lærdom av en slik væremåte <3