onsdag 15. september 2010

Når det piper i telefonen

Unger er enormt intuitive med iPhone. Med den gamle sorten mobiltelefoner var det mye feilknotting og instruksjon, ny knotting og frustrasjon. Men da Lillesøster endelig fikk lov til å legge sine bittesmå klåfingre på mammas iPhone i en alder av knapt 4, var det touch'n'go på et blunk.

Siden har det blitt mye mas om å få låne aipøøønen, og helt uten hjelp fra oss knipser hun bilder, zoomer inn og ut, gjør lydopptak som spilles av femtusen ganger i forskjellige stemmeversjoner, hører på favorittmusikken sin og har lasersverdkamper med Storebror (som låner pappas aipøøøn).

Ikonene er selvforklarende og greie - med ett eneste, viktig unntak.
Quiz: Gjett hvilket?



Da hun forrige dagen skulle få lov til å ringe mormor på egenhånd, sa det nemlig stopp.
- Men hvor trykker jeg hen, pep hun.
- Du trykker på bildet av en telefon, sa jeg.
- Hvor da?
- Helt nederst, på telefontegningen.
- Den er ikke der.
- Åjoda, det er helt nederst, knappen er grønn.
- NEI, det ER IKKE noen telefon der!

Jeg tok den og pekte på det riktige ikonet, et hvitt telefonrør på grønn bakgrunn.
- Der, Lillesøster, er telefonen. Ser du?
- Høh? Er DET en telefon?

Hun snøftet av indignasjon. Og plutselig demret det for meg:
Det er selvfølgelig ikke sånn en telefon ser ut for en unge av aipøøn-generasjonen!
Hun har jo aldri brukt et gammeldags telefonrør. Jeg tror ikke en gang hun vet at det går an å ha telefoner som sitter fast i veggen.

Og det er jo egentlig ganske absurd, at en av de mest nyskapende telefonene har en gamlistelefon som telefon-ikon, og ikke en ...tja, iPhone, for eksempel. Men den brukes jo til så mye annet enn å ringe med. Man vil jo ikke forvirre folk unødig, heller.

Men dette kommer jo til å få konsekvenser langt utover det vi kan overskue. Hva kommer for eksempel til å skje med gamle klassikere med linjer som:

"
En ting vi kan gjøre: Vi tar tak i røret,
og slenger den rundt som en slegge."


24 kommentarer:

Toril sa...

Du må anskaffe deg en gammledags telefon, slik at Knutsen og Ludvigsen bevarer sin aktualitet!

Anonym sa...

He he, vi har faktisk en gammeldags bakelitt-telefon (men den funker naturligvis ikke, for sentralen er jo blitt digital), og det er uendelig fascinerende for ungene å høre om hvordan man slår nummer på den. Og om våre hyss i barndommen, blant annet brakte vi fonen til taushet ved å teipe igjen hullene i røret med elektrikerteip. Det er helt sant, da blir den blikk stille. Ikke noe sted lyden kan slippe ut.

Hanne sa...

Toril: Alternativt bruke Knutsen og Ludvigsen som innfallsport til litt historieundervisning. "Nå skal dere høre, barn, når de synger om å svinge røret rundt.."

Anonym: Oi, så kult! Er det sånn med nummerskive og alt? Husker veldig godt den dreielyden, og hvor høytidelig operasjon det var å slå et nummer.

Anonym sa...

Mange programutviklere bruker jo fortsatt et ikon med floppydisk for å indikere at her må du trykke for å lagre.

Anonym sa...

:-D

Dette minner meg på noe styreren i barnehagen til Inger fortalte meg. De har nemlig en del gamle leker der. Bl.a. en sånn gammeldags telefon med nummerskive. Mange av barna leker med den på ulike vis, men ingen har noensinde kommet på ideen å legge røret inntil øret. Det er ingen telefon for dem.

Det jeg imidlertid syntes var utstyrtelig morsomt var en historie om en lommelykt. En sånn eldre modell som bruker et stort, flatt batteri. Oj, dette var litt kronglete å forklare, jeg må google frem et bilde. Her:

http://www.skrotnissen.no/index.php?act=viewProd&productId=52478
*(se fotnote)

Hun fortalte at en av guttene lekte med den og moret seg med å åpne og lukke batterilokket (det var tomt inni der). Men så klemte han fingeren sin og slang den forarget fra seg. "Nå gidder jeg ikke leke mer med denne dumme matboksen!" sa han. Hahaha!

Hilsen Birgit


*Innser jo at dette er gammeldagse greier når det første bildet jeg finner er på skrotnissen.no under "Gammel krambod".

Anonym sa...

Meg med bakelitt-telefonen igjen, og ja, det er en sånn med snurreskive. Fascinerende å tenke på hvor utrolig kort tid det er siden, egentlig – og hvor fullstendig borte vekk den gjenstanden er blitt. Oh, nostalgi ;)

Hanne sa...

Anonym (2):
Det er sant. Floppydisk, lissom. Jeg skal jaggu sjekke med elevene hva de forbinder med det begrepet.

Birgit:
Hahaha, kjempebra! For det første fordi det med telefonen underbygger ipøøøn-argumentet så innmari, og dernest fordi den lommelykt-historien rett og slett er kostelig.

Tenk, barnehagen har sikkert tenkt at det er fint for ungene å leke oppdagelsesreisende med lykt og greier, og der har de gått rundt med matboks og whatnot i stedet. :D

Men at det skal være skrotnisse-gammeldags kan jeg ikke helt forstå, vi har da vitterlig en sånn lykt på hytta?

Anonym (med bakelitt-telefon): Nå fikk jeg veldig lyst til å introdusere ungene mine for en sånn telefon, og be dem om å forklare bruken. Tror vi må ta en tur på telemuseumsdelen av Teknisk museum i høstferien.

Bente sa...

Og jeg er ikke eldre (1968-modell) enn at jeg husker hvordan det var å ringe med sveiv - via sentralen for å be om å bli satt over!!!! Og svarte ikke sentralen etter første omdreining, var jeg ikke sen med å sveive både 3-4 ganger, og fikk en sur sentralbordame på tråden :-))Bodde der en av de siste manuelle sentralene opererte (ble vel lagt om i 1984, eller der omkring) Det blir litt av en histore fra gamle dager, det.....tror jeg må ta med snuppelure til teknisk museum for å vise frem innretningen.

Hanne sa...

Bente:
Jeg er 1972-modell, og jeg husker også hvordan det var å ha sånn modell med sveiv og telefonsentral! Folk tror sjelden på meg når jeg sier det, men der jeg bodde som liten var man seint ute med å automatisere telefontjenestene.

Jeg husker at jeg kunne løfte av røret, snurre på sveiva og si "jeg vil snakke med mamma, hun er hos Åse og Henry i nabohuset", og vips, ble jeg satt over. Sier vel litt om hvor små forhold det var snakk om. ;)

Nå prøvde jeg å google litt på når den siste manuelle telefonsentralen ble lagt ned, men det nærmeste jeg kom var store norske leksikon, som sier at det var på 70-tallet. Det var litt vagt, så jeg skal fortsette å lete, kjenner jeg.

Hanne sa...

...og der fant jeg mer info:

"(...) selv langt utpå 1980-tallet var det mange norske bygder som hadde slike telefonsentraler, bl.a. Nordlenangen sentral i Troms. Abonnenten, f.eks. Nordlenangen 17c måtte sveive på apparatet for å komme i kontakt med sin lokalsentral og muntlig bestille sin telefonsamtale. (...) Televerket var ikke ferdig med automatiseringen i Norge før i 1985 da siste sentral i Balsfjord fikk summetone. Ingen regel uten unntak, en liten telefonsentral i Karasjok forble manuell til den ble nedlagt i 1993."

Se der! Det var visst folk som var senere ute enn den lille vestfoldbygda mi.

Hanne sa...

Glemte å oppgi kilde, og det må man jo gjøre. Jeg fant informasjonen her

Bente sa...

Jammen godt jeg fant noen som også har opplevd disse sveivetelefonene, for jeg har problemer med å bli trodd :-)) Jeg kommer fra en liten Hedmark-bygd, og jeg tror vi var nest sist, eller nest, nest sist...... eller noe :-)

k sa...

Fantastisk bra historie Hanne!
Jeg husker godt vi ringte til familie i Oppland på tidlig 80-tall via tlfsentral, og annen del av fam har fortsatt sin eldgamle sveivetlf som de kan ringe til hovedhuset på gården med. Noen andre i fam var av de siste som fikk innlagt egen tlf, vi måtte ringe til naboen for å tak i dem, dette var langt utpå 80-tallet, relativt sentralt i Akershus!Tror faktisk opphavet har bakelitttlf enda, og tlf med sveiveskive hadde jeg helt til det ikke gikk lenger - syns de var så fine de tlf. Selv har jeg hverken fasttlf eller iPhone :-) og jeg er 69-modell.

Trine Lise sa...

Åh for en morsom tråd :D Min sønn på er nok en av de få 4 åringene med egen iPhon. Når jeg og mann kjøpe oss nye nå i sommer solgte vi den ene vi hadde og poden fikk beholde den andre. Han er helt rå med sin telefon og nå fåtær vi voksne ha vår for oss selv.

Jeg jobber i barne hage og fikk lyst å fortelle om en liten episode for litt siden.

Ved matbordet med 5 årsklubben har vi utrolig mange morsome samtaler. En dag så bø anledningen seg og jeg sa til en av gutta " Hvet du hva? Når jeg var liten så satt telefonen fast i veggen"
Han så ut som et eneste stort ?

Dagen etter da gutten kom i barnehagen med mamma kom mor til meg og sa å fortalte at gutten hadde under middag fortalt hva jeg hadde sagt med veeeeeldig stor innlevelse.
"Og vet du hva mamma?! De måtte svare: Johansen værsegod!"
Han var tydelig imponert :)))
De voksne i familien hadde nesten ramlet av stolen i latter. Som de fleste så hadde de ikke tenkt over at dette fenomenet er ut død.
De dro på teknisk museum helgen etter :)

Og en ting til! I love my ipøøøn

Hanne sa...

Bente:
Jeg er også glad for at det er flere av oss, og at jeg kom til bunns i dette med når tjenesten ble fullautomatisert, for nå kan jeg slå i bordet med det neste gang jeg blir møtt med vantro.

k:
Herlig, her renner det inn med telefonminner. Det med å ringe til naboen er også en klassiker i så måte. :)

Trine Lise:
Hihi, det er snedig hvordan det som er selvsagt for oss, er fascinerende historier fra gamle dager for ungene. Jeg ble også innprentet med å svare "(etternavn), værsågod" når telefonen ringte. Det var en høytidelig affære.

Margrethe sa...

Hahaha! Egentlig rart de fortsatt bruker det gamle symbolet. Kan jo oppstå problemer for de nyeste mobilbrukerne. Vi har faktisk to gamle telefoner med sveiv på stående fortsatt. De funker utmerket, det er bare å dra igang sveiva og rope "middaaaag!" inn i røret. Veldig praktisk.

Har forresten fortsatt skolebloggen min, så du får titte innom innimellom! =)

Hanne sa...

Margrethe:
Har dere virkelig sveietelefoner, altså? Det er jo helt fantastisk! :D
Jeg oppdaget faktisk i går at du har oppdatert tekstbloggen din, så nå er du lagt inn i google reader hos meg, sånn at jeg kan følge med på hva du driver med. :)

Vidar sa...

Minner meg på en tegneseriestripe jeg har sett:
Faren: - Da jeg var liten, hadde vi bare en eneste telefon i hele huset.
Ungene: - Hæ? - Jøss! - Er det sant? - Hvem fikk bestemme ringetonen da?

Hanne sa...

Vidar:
Hahaha! Det er så mange lag i dette her, altså. Ungene i dag kommer aaaldri til å forstå. ;)

lothiane sa...

Utrolig morsomt! Har ikke tenkt på at det telefonrøret ikke nødvendigvis er så innlysende for den oppvoksende slekt.

En annen ting er uttrykket "legge på røret", den skjønner de kanskje ikke heller?

Vi hadde grå telefoner med snurredings på. Vi hadde til og med to for å slippe å løpe fra kjellerstua opp to etasjer til stua for å ta den. Og jeg husker jeg fikk masse kjeft hvis jeg ringte mye, for det kosta jo EN HEL KRONE per tellerskritt. Sykt å tenke på i dag. Det ble nok noen stygge regninger da jeg oppdaget kontakttelefonen... datidens sosiale medier. ;)

Hanne sa...

lothiane:

Jeg prøvde å forklare elevene mine om kontakttelefonen, men jeg måtte gi opp. De bare lo og lo, det var helt umulig.

lothiane sa...

Lo de?!? O_o

Vel, vår tid kommer og da vil hevnen bli servert iskald... når barna deres igjen sitter og ler rått av det de synes er sååå kult nå. ;)

Anonym sa...

Hva med platespiller da? Jeg husker da nevøen min (12 år den gangen) kom hjem til oss og pekte på platespilleren og sa: Hva er det for noe?
Jeg ble så forskrekket at det tok flere sekunder før jeg skjønte, at han hadde grunn til ikke å vite hva det var.

Hanne sa...

Anonym:
Platespiller har de selvsagt ikke peiling på i det hele tatt, de som er barn nå. Og det betyr vel at uttrykket "hakk i plata" blir temmelig uforståelig etter hvert, også.

*sukk*