torsdag 10. desember 2009

Vettskremt er du blant kvinner

Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det. Stakkars, hun var jo bare en jentunge.

Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker. Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:

Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor. Vips - uforklarlig gravid. Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.

Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr, og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye. Hun får støtte! Hun blir trodd!

Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur. Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.

Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.

Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.

Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.

Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).

Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).

Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!

Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.

(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
Selvsagt gjorde hun det. Det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk. Det er skremmende.

Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.

Jeg tenker på hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.

Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"

Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria: "velsignet er du blant kvinner".

Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.

Velsignet er de blant kvinner.
Måtte Gud og hvermann beskytte dem.

27 kommentarer:

Karen sa...

Amen!

Katrine sa...

Nå rørte du meg Hanne, jeg som vanligvis er så uberørt av bibelhenvisninger at den eneste stunden jeg ikke gråter i begravelser er under prestens tale.

Kristina sa...

For et strålende innlegg!!! Gir leserne av bloggen din også noe å grunne på sine egne hjerter. Vel talt!

9na sa...

Å, så deilig med litt hjerneføde på morgenkvisten. Godt skrevet og både morsomt og tankevekkende.

hvorfor ikke... sa...

Dette var så flott skrevet, Hanne!Så herlig med lillesøster- vil ikke! og refleksjonene rundt det.

Jeg lagde et innlegg og linket til denne posten din. Den ga meg noe, som jeg gjerne vil dele med mange.

Ønsker deg en god helg.
Smil fra Torunn

hvorfor ikke... sa...

...bare en liten ting:
Jeg tror faktisk Maria hadde et valg, akkurat som vi alle har det.

Uten glorie, og uten suksess, men velsignet!

Hanne sa...

Tusen takk for kommentarer, dere.
Og Torunn (hvorfor ikke): Mnja, man kan godt si at alle til syvende og sist har et valg, men for noen er den valgfriheten adskillig mer reell enn for andre. For Maria var det nok ikke noe fritt fra øverste hylle, for å si det sånn.

Virrvarr sa...

Fineste juleinnlegget. Det hadde vært et fint utgangspunkt for en tekstsamling, forøvrig: Fortellingene om Bibelske damer fortalt med utgangspunkt i hvordan det må ha vært.


Jeg har ofte tenkt på de veldig stiliserte julekrybbene der alle har pene klær og Jesusbarnet er rent og pent og tenkt: «Født i en stall? FØDT I EN STALL?» Det må jo ha vært et svare griseri, og masse hyling og stress og dyr som blir urolige og. Ja. Ikke akkurat mennesker svøpt i tekkelige silkelær som smiler fromt.

Hanne sa...

Virrvarr: Åh, det hadde vært et kjempefint utgangspunkt for en tekstsamling! En jeg både har lyst til å skrive i og lese i. :)

Her i gården har for øvrig Lillesøster sin egen versjon av julekrybbeinnredning, som vi rett og slett har gjort til tradisjon. Hva er vel julekrybber uten skjeletter, giraffer og annet krams.

Hanne sa...

Og for øvrig: Jeg har også tenkt mye på hvor grisete, rotete og bråkete det må ha vært i den stallen. Et under i seg selv at fødende og barna deres overlever i sånne omgivelser. Noen gjør jo det. Men mange gjør det ikke.

Helga Marie sa...

Jeg kommer i tanker om et utrolig rått og vondt (grotesk, egentlig) maleri jeg så en gang for mange år siden. Jeg er verken istand til å huske maler eller tittel, men det var digert, og motivet var en ung kvinne på kne i høyet med et nakent spebarn foran seg, tydelig nyfødt. Kvinnens ansiktet var vendt oppover. Det var svett, sykt og uttrykket var skjær nød og forvilelse. Jeg tror ikke motivet var av Maria, men det virket i alle fall som en svært realistisk representasjon av fødsel i et uthus helt alene.

Takk for tankevekkende tekst, Hanne. Du er god!

Marie sa...

Så fin og reflekterande måte du fortel på :)

livetleker sa...

Kjekk kar, Josef. Jeg liker ham. Helt i bunnen av dette innlegget finner dere et av de fine diktene om ham,- i kommentarfeltet et annet.

http://livetleker.wordpress.com/2007/10/23/den-hellige-josef-av-jorden/

hvorfor ikke... sa...

Jeg har ikke fått tanken ut av hodet:) Jeg tror jammen DU har rett, Hanne...hva er dette at vi tror alle har et valg? Alle har nok ikke like reele valg, nei!

Og den tekstsamlingen vil gjerne jeg lese, også! Har igrunnen savnet en bok om bibelens kvinner. Sånn det virkelig var! Helt enig med Virvarr...det var nok ikke mye av det fromme uttrykket og besteborgelig tekstiler i virkeligheten....

Kan dere ikke skrive en bok;)

Hanne sa...

Morsomt og veldig godt skrevet, og en tankevekker. Klart hun må ha vært vettskremt, i omgivelser hun ikke kjente og med bare ukjente rundt seg. Maria må ha vært en sterk kvinne.

Ruth sa...

eit flott innlegg. Tankevekker.

Ha ein 3.søndag i advent.

sigrid sa...

Nyttige refleksjonar...

Toril sa...

Et nydelig og tankevekkende innlegg- det er helt klart en del aspekter som er forsvunnet fra historien!

Trine s sa...

Du skriver så bra!

Ellers må jeg (som ikke-troende overhodet) bare si at bibletekstene er skrevet av menn, så hvordan fødselen forløp vet de vel ikke så mye om?

Det finnes jo masse forskning rundt hva som egentlig skjedde, men forskere er helt enige i at dette har skjedd, om detaljene kanskje har blitt forandret opp gjennom årene. Det var ei jente (de giftet seg iblant unge), hun var på reise som gravid, hun fikk en sønn som satte sitt merke på verden, og i så måte vil jeg si at på mange måter er vi Maria alle sammen.

Å få sitt første barn er en opplevelse og en reise uansett, og jeg er veldig glad og takknemlig for at jeg fikk ta den reisen i Norge der alle får den hjelpen de måtte ha gratis i svangerskapet. Jeg kan stole på at uansett hva som skjer, vil det alltids være mulig å få hjelp av staten - om det så krever litt masing.

Vi er svært heldige i Norge, de aller fleste av oss. Det er jeg veldig takknemlig for. For alle har det jo ikke sånn.

Tone sa...

Hei - jeg fant det under en link fra "hvorforikke-torunn" - og jeg sitter her og ler og takker for et godt skrevet innlegg!! - og ikke bare ler - men tankekorsene du sprer om deg med er jo mektige...
Takk for titten!
Tone

Hanne sa...

Tusen takk for kommentarer dere, jeg har visst ikke klart å holde helt tritt. Derfor takker jeg sånn generelt for responsen, og legger ved noen spesielle svarkommentarer også. :)

Helga Marie: Det maleriet skulle jeg gjerne sett, kjenner jeg.

Livet leker: Fin lenke til to nydelige Josef-dikt!

Torunn: Så herlig at du har gått og grublet på dette, og attpåtil kom tilbake for å legge inn ny kommentar. Nei, jeg tror nok ikke alle opplever at de har noe særlig til valg. Tenk hva slags bånd rolleforventninger, sosialt press, strenge regler og fattigdom kan legge på noen, for eksempel. Huttetu.

Synnøve sa...

Hei. Jeg havnet her via "hvorforikke-Torunn" jeg også, og må si at dette var et kjempebra innlegg!!! Så bra og tankevekkende at jeg oppretter en link til det i bloggen min, i håp om at flere kanskje leser det, og tenker litt mer over hva som egentlig skjedde der i Betlehem en gang.

Hanne sa...

Tusen takk - og takk for link. :)

Ragnhild B. sa...

Nydelig, Hanne, nydelig og vakkert og tenksomt.

rikke sa...

Bare sånn apropos stall: Lærte (på QI, som er kilden til all min kunnskap) at Bibelen ikke sier noe om at det var dyr i denne stallen. Så kan ha vært forholdsvis tomt og rent - men for all del, sikkert fremdeles litt i overkant "shabby chic" til at det blir trivelig...

Hanne sa...

Ragnhild B: Tusen takk for det.

Rikke: Jepp, det er et godt poeng. For øvrig var det visst ikke helt uvanlig på den tiden med sånne hus hvor en del av huset var til dyra, mens den andre var til menneskene - og sånn sett kan det ha betydd at den lille jesusfamilien rett og slett oppholdt seg i husdyrdelen av en bolig. Det mente man i hvert fall i en dokumentar jeg så en gang.

HildeSol sa...

Så flott skrevet! :)