Alarm! Skandale!

Altså, det er forsåvidt greit at nettaviser har mange teite oppslag.

Jeg har vent meg til å se saker som "Lager torturporno for pengenes skyld" (om Saw-filmene).
Her har vi en tittel som sikkert frembringer en liten tabloid-desk-orgasme for finfin kombinasjon av ord (tortur + porno + penger = cum), og attpåtil en skandaløs avsløring: Folk lager spekulative skrekkfilmoppfølgere for pengenes skyld!!!
Og her gikk jeg rundt og trodde det var idealisme som drev dem.
Nok en illusjon knust, der altså. Hold på meg.

Nå trekker Dagbladet "vi-gir-deg-selvfølgeligheter-men-pakker-dem-inn-som-skandaler"-linja si enda litt lenger, som i denne saken.

Dramaturgien er klar: Våre helter, Ryan og Nadine, møter opp på et Palin-møte nedsyltet i Obama-effekter - og får tyn for det.
Tenk det!
Oooh, nå får jeg virkelig en følelse av hvor tøft klimaet er i USA, altså. Det er jo nesten som å være vitne til et gjengoppgjør i The Wire.
Våre to hovedpersoner ble "utskjelt i flere timer" og utsatt for grusom sjikane, som for eksempel:
"- Er dere med i Acorn, eller?"

Tenk hva folk blir utsatt for. Og her sitter vi i våre trygge hjem og tåler så inderlig vel.

Det er for j&%¤lig.

Geografiblogging

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på bloggportalen Bloggurat!

Det er samme kommune, i hvert fall. Beggars can't be choosers.

Når framtida ikke virker

(Bilde fra The Felt Source)

Katja sto opp og tok på seg den høyhalsede, sølvfargede drakten sin.
Hun spiste frokost: En pille med egg-og-baconsmak og en pille med appelsinjuicesmak. I dag var en stor dag: Hun skulle få sin egen robothund!

Omtrent sånn lød begynnelsen på en stil jeg skrev på på åttitallet. Jeg mistenker at vi var mange som skrev sånne stiler på åttitallet, og tittelen var alltid noe sånt som "En vanlig dag i år 2010".
Vi hadde store tanker om hvordan framtida skulle se ut, og forbløffende ofte handlet skolestilene våre om sølvfargede, høyhalsede klær, flyvende biler og mat i pilleform.

Nå som jeg endelig lever i framtida, har jeg mange ganger prist meg lykkelig over at den ikke inneholder så mye av denslags, men desto mer av de nyttige og morsomme teknologi-tingene, som internett, MacBook, iPod, PVR-bokser og nettbank (og Trond Espen Seim i sin beste alder, men det er en digresjon).
Framtida er rett og slett mye morsommere enn det sølvfargede vissvasset våre åttitallsfantasier klarte å drømme opp.

Dit framtida går, følger skolen etter.
Nå har alle vg1-elevene mine fått hver sin MacBook, til odel og leie. Oppgaver, prøver og beskjeder legges ut og besvares på noe som mest av alt minner om en slags pedagogfacebook (på godt norsk heter det It's Learning). Filmsnutter og nyttige faglinker kan deles på et blunk.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læring.
Når det fungerer, vel å merke.

Etter to måneders fartstid som nesten-fulltidslærer i videregående (jeg har vært timevikar før dette), har jeg lært meg å nyte de små øyeblikkene hvor alle har nett-tilgang og undervisningen kan foregå ifølge plan A.
Dette er slik det må gjøres i virkeligheten: For hver undervisningsøkt må man ha en plan A, en plan B - og kanskje til og med en plan C.

Plan A inneholder det man aller helst vil gjøre, som for eksempel å gi elevene oppgaver eller research som innebærer nettsøk, eller gjennomføre en test i hva de har lært så langt (ved hjelp av det tidligere omtalte pedagogfacebook).
Fire minutter inn i testen kommer de første irriterte utropene, og jeg kan ved selvsyn konstatere at jada, der falt nettforbindelsen ut.
Kanskje en umiddelbar lettelse for de som ikke har lest, men først og fremst en stor og underliggende irritasjon for de fleste fordi ting ikke fungerer som de skal.
Elevene våre produserer saker for flere aviser, de driver med ungdomsbedrift, de lager filmer og driver research til medieanalyse - de er avhengige av at teknologien de omgir seg med fungerer.
Det er utrolig frustrerende når de ikke får jobbet som planlagt i timene og levert sakene sine til deadline.

Som lærer skal jeg ikke bare undervise, jeg skal føre fravær, ha oversikt over møter, rette oppgaver og generelt holde meg oppdatert. Dette skal skje ved hjelp av nettbaserte systemer.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læreren.
Når det fungerer, vel å merke.
I dag satt jeg i halvannen time på arbeidsrommet uten annet resultat enn 1 (ja, én) sendt mail. Dermed må sånne ting gjøres hjemmefra, hvor nett-tilgangen er stabil.

Nå er det nok, dette kan vi ikke holde på med lenger.
Jeg må satse på mer bestandige og varige medier. Og jeg har funnet løsningen.
Heretter skal jeg utelukkende basere undervisningen min på stein, kongledyr og flanellograf.

Flanellografen har så mange fordeler. Den er enkel, visuell og til å stole på. Og skulle man miste en sau eller et tre, kan man raskt klippe til en ny i filt.

No more tears. Leve filten!

Bruk av politisk satire i godnattøyemed

Jeg står halvveis tvekroket utenfor rommet til Lillesøster, både lattermild og særdeles øm om hjerterota.

Lillesøster skulle ikke legge seg i kveld, og det var i hvert fall ikke den onde leggedespoten Mamma som skulle få utføre handlingen.
Ikke fillern.
Lillesøster skrek som bare Lillesøster kan, og Storebror fattet omtanke for den lille dramadama.
Han kunne godt legge henne, mente han. Og den ideen kunne Lillesøster virkelig like.

Så jeg måtte tre til side og finne en smugtitteplass rett utenfor rommet, mens en snart åtte år gammel pedagog gjorde jobben.
Og hvilken innlevelse!
Han brettet tøyet hennes så sirlig sammen og la det på krakken. Hans eget tøy har aldri fått den æren. Han klappet dyna over henne, fant frem bamse og slo av taklys, alt mens han snakket med sin mykeste kosestemme. Og på svarene hennes kunne jeg høre at dette var stas. Jeg ble så rørt, der jeg sto.

Så kom de til godnattsangen. Storebror startet friskt med "Kjære Gud, jeg har det godt..", men deretter var det bråstopp og jernteppe.

- Jeg husker ikke mer av den, jeg. Men jeg kan synge en annen fin sang for deg, forslo han etter en stunds stillhet.
- Jah, sukket Lillesøster salig.

Storebror kremtet og dro like godt til med denne sangen:


Så der sto jeg, altså, tvekroket utenfor rommet til Lillesøster, mens Storebror sang så sakte for ett lite troll, de vakreste ord han kjenner:
- Oh, if you become VP, oh it's Canada for me.
Oh, if you become VP, oh it's Canada for me,
it's Canada for me.


P.S. Etterpå fikk Mamma allernådigst audiens for gjennomsynging av klassisk nattasang. Jeg er ikke helt overflødig. Men det kan kanskje være greit å pugge litt alternativ underholdning, for å henge med i svingene etter hvert.

Du vet det er oktober når...

...du legger lua til Lillesøster på gulvet i gangen, og det danner seg en brun søledam.
Og da snakker vi bare om lua.



Jepp, Lillesøster har det moro i parken, for der er det så store og fine søledammer.
Nå ligger absolutt alle klærne hennes i vaskemaskinen.
Som vanlig.
Og slik går nu høstdagan.

Til sammenligning: Sånn ser mønsteret i lua egentlig ut.

Fredagsdiktet: I kveldingen

I dag er det vel ikke helt unaturlig å vende diktblikket mot den ferske salmedikteren Arnulf Øverland.
Diktet "Snehvit er natten" er faktisk både fint og passende i en salmebok, synes jeg. Jeg vil ikke ha noe i mot å synge dette i kirken. Jeg er imidlertid litt mer usikker på hvordan den tordnende dikteren selv ville reagert på å bli innlemmet i denslags selskap. Det er et stykke unna "stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt", for å si det sånn. Kanskje roterer han villt i graven akkurat nå? Eller kanskje han humrer godt fra det hinsidige og tenker litt ironisk på forbrødring og forsoning.
"Snehvit er natten" kjente jeg ikke til, men jeg har et forhold til mange av de andre diktene hans. Som ukens fredagsdikt, som jeg lærte meg utenat i femtenårsalderen (jada, jada, jeg var ei dikt- og puggejente) og fikk deilig gåsehud i nakken av tonen i det. Det er nesten som en besvergelse.

I KVELDINGEN

Det sto en stjerne i natten,
rød og trist. -
Hvor langt det er mellem stjerner,
hvor sent siden sist.
Sent får vi vite ting
som vi skulde ha visst.

Der blånet en drøm for mitt øie,
jeg hørte en sang. -
Men der var ikke tid til å drømme.
Siden engang -!
Jeg måtte sørge for ting som trengtes
- og alt blev trang.

Jeg gjentok: Tider skal komme!
Jeg venter en vår!
Men det blanke og lovende morgengry
blev atter et blekt: igår.
Og dagene skumret tungsindig ned
og blev tapte år.

Der kommer en aftentime,
engstelig sen,
da din ungdoms drømmer er kolde
som hugne sten,
og du roper, men ingen svarer,
nei ikke en.

Der stod en stjerne i natten,
trist og rød. -
Du hørte en sang - kan du minnes
hvordan den lød?
Akk nei, for du har ingen sorger
og har ingen sang og glød.

Mitt hjerte, du strider og slår og slår
i åndeløst jag.
Du brenner i unge drømmer,
du brister en dag.
Eller kanskje du visner i smålig sut
og smålig nag.

O, måtte du våke i uro
for fjern og nær,
og folde deg ut i flammer
som høstens trær,
og måtte du holde nogen
usigelig kjær!


Arnulf Øverland

White moms CAN braid!

Jeg har tidligere gnålt om mine utfordringer når det gjelder hårstell generelt og afrohår spesielt. Sakte, men sikkert har jeg klart å navigere meg i en ny hårverden.
Det første jeg fikk til var den såkalte "two-strand twist". Jeg har vist den før, men jeg legger inn bilde igjen, for jeg er så fornøyd med min egen jobb:



Det ser imponerende ut, men det er veldig, veldig enkelt. Sånn sett er det en svært takknemlig frisyre.

Mens dette med fletting av cornrows har vært skikkelig vanskelig å få dreisen på. Lenge var det greit å skylde på at Lillesøster har maur i rompa og ikke verdens lengste hår. Men etter hvert har hun blitt flink til å sitte stille og håret hennes har vokst, og dermed mistet jeg alle unnskyldningene mine, og satt igjen med to tomme hender, ti klønete fingre og et behov for lettstelte frisyrer som gjør at vi slipper å bruke timesvis med hårbørsten hver dag. Det var med andre ord på tide å gå løs på flettingens mysterier igjen.

Den første utfordringen besto i å tenke helt motsatt av hva jeg pleier. Jeg har over tretti års erfaring med å flette ved å legge de ytterste hårlokkene veksevis over den midterste (eller de ytterste deigstrimlene, når jeg baker fletteloff, noe jeg sant å si har gjort mer enn jeg har flettet hår). Men med cornrows er det omvendt - i stedet for overhåndsteknikken skal de ytterste hårlokkene (eller deigstrimlene, i fletteloffens tilfelle) under den midterste.

Instead of passing the two side strands over the center strand, one weaves them under it.

An easy way to tell which method you are using is to look at the position of your hands as you are braiding. If the palms of your hands are somewhat facing up, you are using the under-handed technique. If the backs of your hands are facing towards you as you braid, you are using the over-handed method.

Recently, I did an informal poll of a group of African American friends and only one of them had learned to braid over-handed. All of them agreed the under-handed technique forms a tighter braid that lasts longer than an over-handed braid.

If you are accustomed to the other method, this one will feel awkward at first but I promise you can do it with a little practice. I did!

(Hentet fra den nyttige bloggen Braids, beads, truth.)

For ikke å trette ut den lille hårmodellen unødvendig, øvde jeg på underhåndsteknikken på mitt eget hår og frynsene i sofapleddet en stund, til det føltes greit.
Jada, det høres teit ut, men er man kløne, så må ting øves inn trinn for trinn.

Deretter gikk jeg systematisk til verks og oppsøkte en rekke nettsteder som ga utførlige instruksjoner i fenomenet cornrows. Problemet er at noen av dem ga til dels motstridende råd, mens andre var så forseggjorte og avanserte at de skremte meg til ren apati.
Denne er ikke så verst.

Og deretter var det bare å prøve. Vi bevæpnet oss med kjeks og Bjørnen i det blå huset på DVD. Det første forsøket ble eh...så som så. Jeg skjønte at jeg hadde et stykke igjen da min eritreiske nabo lo hjertelig og tilbød seg å gjøre det for meg. Et veldig hyggelig tilbud, men her ble jeg like sta som Lillesøster. Klare selv!!

Og plutselig klarte jeg det. Min kamp er kronet med seier: Jeg har knekt flettekoden!
Det er ikke gispe-av-beundring-flott, men det duger, og jeg har klart det to ganger. Lillesøster er storfornøyd med fin frisyre, og jeg er storfornøyd med lettstelt hår.



Se hva jeg kan - omsider!