Tenk at i går bekymret vi oss først og fremst over været.
Det er vanskelig å finne ord i dag.
Men Jan Erik Vold kan gi oss en påminner om hvordan vi kan velge å tenke framover.
TA VARE
på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn, dagen
er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.
(Jan Erik Vold)
fredag 22. juli 2011
Tjuv! Diktatordritt!
Det er ikke noen frøkensport å delta i brettspill her på hytta. Tonen er ganske barsk og ingen lar noen vinne bare for å være snille. Etter å ha ventet med lengsel noen år, ble Storebror (10) i fjor endelig stor nok til å delta i vårt favorittspill Settlers, noe han mestrer irriterende godt.
Men av og til blir overmakten for stor. Som her, hvor faren hans (hvit spiller), bygde seg ut i alle retninger og attpåtil spilte monopolkortet og stjal all kornforekomsten til øyas bosettere.
Da så Storebror ingen annen utvei enn å demonstrere. Og vips kom det opp sinte plakater på Mannens eiendommer:
Det er jo hyggelig at barna skriver, tenker jeg. Og ikke minst at de har vett til å demonstrere mot urettferdighet i verden generelt (og på Catan spesielt).
Det er med andre ord et visst håp for verden.
Men av og til blir overmakten for stor. Som her, hvor faren hans (hvit spiller), bygde seg ut i alle retninger og attpåtil spilte monopolkortet og stjal all kornforekomsten til øyas bosettere.
Da så Storebror ingen annen utvei enn å demonstrere. Og vips kom det opp sinte plakater på Mannens eiendommer:
Det er jo hyggelig at barna skriver, tenker jeg. Og ikke minst at de har vett til å demonstrere mot urettferdighet i verden generelt (og på Catan spesielt).
Det er med andre ord et visst håp for verden.
onsdag 20. juli 2011
Sånn går nå dagene
Ferien lunter langsomt avsted, og jeg med den. Dagene er varme, kveldene er lange og vi har hatt mange besøk av venner og familie. Det er ren luksus å kunne drive rundt i sommervarmen mens flotte, morsomme folk kommer og går i en herlig strøm av godt selskap.
Armen er fremdeles ikke bra, men jeg klarer i hvert fall å svømme med den, og godt er det for sånne som i stor grad måler kvaliteten av sommeren etter hvor mange ganger jeg har bada. Det er ikke få! Det er heller ikke få liter vann som flyttes når jeg tar bomba fra brygga, huhei. Noen fordeler skal man ha av å være tjukk, og en av dem er altså ungenes udelte beundring over effektfull hopping.
Nå er du sikkert grenseløst nysgjerrig på hva vi ellers driver med her ute, og det kan jeg godt forstå, for det er uhyre interessant. Men ettersom jeg er litt ufrivillig ordknapp i tastaturet for tida, må vi nøye oss med noen iphone-snapshots.
Lillesøster (5) tilbringer uforholdsmessig mye tid i og ved vannet. Nå svømmer hun på dypet med bare små armringer til hjelp, og de fungerer nok strengt tatt mest som Dumbos magiske fjær. Lillesøster kan, nemlig.
Storebror (10) har kunnet lenge, men trives vel så godt når han kan sitte på et varmt svaberg og spekulere over tingene i havet og gjennomgå i tankene hvordan en av de mange Settlers-rundene egentlig utspilte seg.
Den beste ferie-appen for en verdensromentusiast er uten tvil SkyView, som Storebror (og andre hyttegjester) benytter flittig for å få oversikt over stjernehimmelen. Anbefales på det sterkeste.
Når småjenter lager smågodtsuppe, skal de være glade for at Hellstrøm ikke er i nærheten. Eller en fargekonsulent, for den saks skyld. Uansett var det timevis med moro og herlig griseri.
Noen av oss voksne pusler også litt med tullball. Denne installasjonen har jeg kalt
Brudekrone fra Lambertseter, ca 1956.
Hva lykke er? Løpe rundt i kveldssol på svaberg som fremdeles er varme.
Vi er så heldige at det nesten verker litt i brystet når jeg tenker på det.
Armen er fremdeles ikke bra, men jeg klarer i hvert fall å svømme med den, og godt er det for sånne som i stor grad måler kvaliteten av sommeren etter hvor mange ganger jeg har bada. Det er ikke få! Det er heller ikke få liter vann som flyttes når jeg tar bomba fra brygga, huhei. Noen fordeler skal man ha av å være tjukk, og en av dem er altså ungenes udelte beundring over effektfull hopping.
Nå er du sikkert grenseløst nysgjerrig på hva vi ellers driver med her ute, og det kan jeg godt forstå, for det er uhyre interessant. Men ettersom jeg er litt ufrivillig ordknapp i tastaturet for tida, må vi nøye oss med noen iphone-snapshots.
Lillesøster (5) tilbringer uforholdsmessig mye tid i og ved vannet. Nå svømmer hun på dypet med bare små armringer til hjelp, og de fungerer nok strengt tatt mest som Dumbos magiske fjær. Lillesøster kan, nemlig.
Storebror (10) har kunnet lenge, men trives vel så godt når han kan sitte på et varmt svaberg og spekulere over tingene i havet og gjennomgå i tankene hvordan en av de mange Settlers-rundene egentlig utspilte seg.
Den beste ferie-appen for en verdensromentusiast er uten tvil SkyView, som Storebror (og andre hyttegjester) benytter flittig for å få oversikt over stjernehimmelen. Anbefales på det sterkeste.
Når småjenter lager smågodtsuppe, skal de være glade for at Hellstrøm ikke er i nærheten. Eller en fargekonsulent, for den saks skyld. Uansett var det timevis med moro og herlig griseri.
Noen av oss voksne pusler også litt med tullball. Denne installasjonen har jeg kalt
Brudekrone fra Lambertseter, ca 1956.
Hva lykke er? Løpe rundt i kveldssol på svaberg som fremdeles er varme.
Vi er så heldige at det nesten verker litt i brystet når jeg tenker på det.
søndag 10. juli 2011
Havsnød og handikap
Dette er en bloggpost om havsnød og handikap.
Jeg tilbragte altså den første uka på hytta med Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4), mens den stakkars Mannen var hjemme og holdt samfunnshjulene igang. Hytta ligger langt, langt uti oslofjorden og mangler både vei og vann, og vi nyter tilværelsen.
Forrige mandag skulle vi inn til båthavna for å plukke opp en kanne vann, min Kusine A og hennes sønn, tremenning H (10). Båtturen pleier å være grei og raskt unnagjort. Ikke slik denne gang: Omtrent halvveis, altså cirka midtfjords, skjedde det noe.
Porom-pom-pssh, sa motoren, og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra måkeskrikene. Motoren stoppa, og der lå vi i fri flyt.
Et kort overblikk ga meg følgende situasjonsbeskrivelse:
Heldigvis er jeg gammel speider og attpåtil hadde jeg friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, så jeg er ikke tapt bak ei padleåre. Jeg fikk oss på rett kurs mens jeg sang oppbyggelige temasanger for småjentene: Ro, ro, ro din båt og Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer. Sistnevnte likte Nabokusinebestevenninna så godt at hun ville høre den hele tre ganger. Planen fungerte med andre ord så godt at jeg ble skikkelig lei av de sangene, men småjentene koste seg i hvert fall. Storebror hadde noen tilløp til panikk (vi kommer til å knuses mot klippene!), men han hørte på fornuft, så det ordnet seg også.
Men tida gikk og alene var vi. Jeg ringte det kjekke nummeret 02800, som gjør at du automatisk settes over til det politidistriktet du befinner deg i. Der møtte jeg en hyggelig og behjelpelig kar, som tok kontakt med redningssentralen og kunne opplyse om at en redningsbåt kom til å dukke opp innen tjue minutter, og at vi måtte ta kontakt igjen hvis situasjonen endret seg til det mer dramatiske. Det gjorde den jo ikke, annet enn at jeg begynte å bli skikkelig sliten i armene og skikkelig drittlei av å synge båtrelaterte barnesanger. Den like hyggelige mannen fra redningssentralen ringte meg uansett opp to ganger underveis for å høre hvordan det gikk med oss. Jevnt over følte jeg meg skikkelig godt ivaretatt, uten at det løste motorsituasjonen min noe særlig.
Omlag et kvarter senere hadde vi padlet både langt og lenger enn langt (kors på halsen, jeg var en skikkelig rohelt), og jeg var trett og trengte hvile. Som en åpenbaring, som et fata morgana på østfoldbølgene, kom ei hvit plastsnekke tøffende i vår retning. Aldri har jeg sett noe vakrere! Paret i båten lurte på om vi ville taues til båthavna, og jeg nikket på meg en lett whiplash i pur glede. Jeg ringte sporenstreks redningssentral-mannen og avblåste redningsaksjonen. Båten tauet oss inn til til båthavna vår, hvor han som driver båthavna forbarmet seg over meg og tok en titt på motoren. Han kunne ikke skjønne annet enn at det var batteriet, og ganske riktig – med nytt batteri startet båten finfint og gikk som ei klokke (litt rart uttrykk egentlig, ettersom alle vet at klokker kan stoppe både titt og ofte, men den gikk i hvert fall bra).
Og dermed kunne vi legge ut til vår forblåste øy igjen, nå med full vannkanne, Kusine A og tremenning H ombord. Det ble svømmetur i kveldssol med to frydefulle småjenter som passasjerer på ryggen, grilling og skravling og alt som hører med til en suveren sommerkveld.
Men så!
Neste dag våknet jeg ukristelig tidlig til infernalske smerter i høyre skulder og arm. En rødglødende, spent ståltråd gikk ned fra skulder til ytterste fingertupp. Det gikk pokker ikke over. En sånn type vondt som er vanskelig å overse, for den står og skriker inn i øret ditt hele tida, døgnet rundt. Vi har vanligvis et velutstyrt hjemmeapotek på hytta (da bør det vel egentlig hete hytteapotek), noe som er en dyd av nødvendighet når nærmeste apotek og legevakt ligger en oppdagelsesreise unna. Men nå var det ikke så mye som en Paracet å oppdrive. Gnagsårplaster, sterile kompresser, flåttpinsett, hydrokortison og alskens remedier - men ikke én eneste smertestillende tablett. Du vet du har vondt når du er B-menneske, men står opp kl 06 i ferien og vasker opp, bare for å ha noe annet å tenke på.
Jeg er vant til at ting går over av seg selv, bare man ikke tenker så mye på det. Dessuten måtte jeg bære vannbøtter og gjøre denlags ting uansett, for det var jo ingen andre voksne her ute. Men etter ei uke med hysterisk vond skulder og minimalt med søvn, holdt jeg på å tilte, til tross for at jeg hadde fått selskap av andre voksne som kunne gjøre arbeidsoppgavene. Jeg var rett og slett ikke særlig sosial.
Det ble til slutt en tur på legevakten, hvor jeg fikk flust av smertestillende og muskelavslappende og betennelsesdempende piller, og beskjed om at dette kom nok til å ta sin tid. Jeg var uansett yr av lykke over å bli behørig dopa ned, men noen dager senere var desperasjonen til å ta og føle på igjen. Jeg hadde akkurat like vondt, jeg var bare sløva ned i tillegg. Det var så ille at jeg vurderte å reise hjem.
Jeg krøp til korset og fikk tak i en akupunktør på denne siden av Fredrikstad (nærmere bestemt i Gressvik). Hun ble valgt utfra et googlesøk, og jeg er i utgangspunktet enormt skeptisk til sånne alternativgreier, så forhåpningene var ikke allverdens store – men jeg var villig til å prøve det meste, inkludert den kraftige vedkløyveren vi har stående under uthuset.
Vi fant fram til huset hennes i et boligfelt, hun klemte litt her, spurte litt der, holdt på med en pendeldings og satte noen nåler i armen min. Det virket forsåvidt helt greit. Så satte hun en nål i øret mitt, og jeg kvakk til, for det gikk en strøm nedover skulderen og armen. Der satt den, ja, sa hun fornøyd. Og jeg kjente virkelig at den rødglødende ståltråden hadde løsnet grepet. Tre dager senere kan jeg konstatere at ja, jeg har riktignok vondt i armen, men det er bare litt murring sammenliknet med skrikesmerten jeg hadde.
Det er godt mulig at det er placeboeffekt vi snakker om, men herlighet – jeg tar imot en hvilken som helst effekt med åpne armer. Venninne Rikke fjaser med at jeg kommer jeg til å skrive elleville bloggposter om min helsereise, og erter meg med at jeg heretter bør hete helse-Hanne, men det er ingen fare for sånne tilstander. Jeg registrerer bare at jeg ble veldig mye bedre, og er ubegripelig sjeleglad for at jeg får sove helt til ungene våkner og kan gjøre sånne ting som å taste noen ord på Mac-en og pusse tennene selv. Ikke minst at jeg klarer å like å være sammen med folk igjen, og at jeg kan være tilstede i de ubegripelig fine sommerdagene og sommerkveldene vi har nå. Juhu!
Jeg tilbragte altså den første uka på hytta med Storebror (10), Lillesøster (5) og Nabokusinebestevenninna (4), mens den stakkars Mannen var hjemme og holdt samfunnshjulene igang. Hytta ligger langt, langt uti oslofjorden og mangler både vei og vann, og vi nyter tilværelsen.
Forrige mandag skulle vi inn til båthavna for å plukke opp en kanne vann, min Kusine A og hennes sønn, tremenning H (10). Båtturen pleier å være grei og raskt unnagjort. Ikke slik denne gang: Omtrent halvveis, altså cirka midtfjords, skjedde det noe.
Porom-pom-pssh, sa motoren, og så ble det stille. Helt stille, bortsett fra måkeskrikene. Motoren stoppa, og der lå vi i fri flyt.
Et kort overblikk ga meg følgende situasjonsbeskrivelse:
- tre småbarn
- ei tom vannkanne
- to padleårer, av typen spinkel plast
- sør-sørvestlig vind, styrke 9 m/sek
- en Yamarin som ikke er velegnet som robåt
Heldigvis er jeg gammel speider og attpåtil hadde jeg friluftsliv valgfag på ungdomsskolen, så jeg er ikke tapt bak ei padleåre. Jeg fikk oss på rett kurs mens jeg sang oppbyggelige temasanger for småjentene: Ro, ro, ro din båt og Hvem kan seile foruten vind, hvem kan ro uten årer. Sistnevnte likte Nabokusinebestevenninna så godt at hun ville høre den hele tre ganger. Planen fungerte med andre ord så godt at jeg ble skikkelig lei av de sangene, men småjentene koste seg i hvert fall. Storebror hadde noen tilløp til panikk (vi kommer til å knuses mot klippene!), men han hørte på fornuft, så det ordnet seg også.
Men tida gikk og alene var vi. Jeg ringte det kjekke nummeret 02800, som gjør at du automatisk settes over til det politidistriktet du befinner deg i. Der møtte jeg en hyggelig og behjelpelig kar, som tok kontakt med redningssentralen og kunne opplyse om at en redningsbåt kom til å dukke opp innen tjue minutter, og at vi måtte ta kontakt igjen hvis situasjonen endret seg til det mer dramatiske. Det gjorde den jo ikke, annet enn at jeg begynte å bli skikkelig sliten i armene og skikkelig drittlei av å synge båtrelaterte barnesanger. Den like hyggelige mannen fra redningssentralen ringte meg uansett opp to ganger underveis for å høre hvordan det gikk med oss. Jevnt over følte jeg meg skikkelig godt ivaretatt, uten at det løste motorsituasjonen min noe særlig.
Omlag et kvarter senere hadde vi padlet både langt og lenger enn langt (kors på halsen, jeg var en skikkelig rohelt), og jeg var trett og trengte hvile. Som en åpenbaring, som et fata morgana på østfoldbølgene, kom ei hvit plastsnekke tøffende i vår retning. Aldri har jeg sett noe vakrere! Paret i båten lurte på om vi ville taues til båthavna, og jeg nikket på meg en lett whiplash i pur glede. Jeg ringte sporenstreks redningssentral-mannen og avblåste redningsaksjonen. Båten tauet oss inn til til båthavna vår, hvor han som driver båthavna forbarmet seg over meg og tok en titt på motoren. Han kunne ikke skjønne annet enn at det var batteriet, og ganske riktig – med nytt batteri startet båten finfint og gikk som ei klokke (litt rart uttrykk egentlig, ettersom alle vet at klokker kan stoppe både titt og ofte, men den gikk i hvert fall bra).
Og dermed kunne vi legge ut til vår forblåste øy igjen, nå med full vannkanne, Kusine A og tremenning H ombord. Det ble svømmetur i kveldssol med to frydefulle småjenter som passasjerer på ryggen, grilling og skravling og alt som hører med til en suveren sommerkveld.
Men så!
Neste dag våknet jeg ukristelig tidlig til infernalske smerter i høyre skulder og arm. En rødglødende, spent ståltråd gikk ned fra skulder til ytterste fingertupp. Det gikk pokker ikke over. En sånn type vondt som er vanskelig å overse, for den står og skriker inn i øret ditt hele tida, døgnet rundt. Vi har vanligvis et velutstyrt hjemmeapotek på hytta (da bør det vel egentlig hete hytteapotek), noe som er en dyd av nødvendighet når nærmeste apotek og legevakt ligger en oppdagelsesreise unna. Men nå var det ikke så mye som en Paracet å oppdrive. Gnagsårplaster, sterile kompresser, flåttpinsett, hydrokortison og alskens remedier - men ikke én eneste smertestillende tablett. Du vet du har vondt når du er B-menneske, men står opp kl 06 i ferien og vasker opp, bare for å ha noe annet å tenke på.
Jeg er vant til at ting går over av seg selv, bare man ikke tenker så mye på det. Dessuten måtte jeg bære vannbøtter og gjøre denlags ting uansett, for det var jo ingen andre voksne her ute. Men etter ei uke med hysterisk vond skulder og minimalt med søvn, holdt jeg på å tilte, til tross for at jeg hadde fått selskap av andre voksne som kunne gjøre arbeidsoppgavene. Jeg var rett og slett ikke særlig sosial.
Det ble til slutt en tur på legevakten, hvor jeg fikk flust av smertestillende og muskelavslappende og betennelsesdempende piller, og beskjed om at dette kom nok til å ta sin tid. Jeg var uansett yr av lykke over å bli behørig dopa ned, men noen dager senere var desperasjonen til å ta og føle på igjen. Jeg hadde akkurat like vondt, jeg var bare sløva ned i tillegg. Det var så ille at jeg vurderte å reise hjem.
Jeg krøp til korset og fikk tak i en akupunktør på denne siden av Fredrikstad (nærmere bestemt i Gressvik). Hun ble valgt utfra et googlesøk, og jeg er i utgangspunktet enormt skeptisk til sånne alternativgreier, så forhåpningene var ikke allverdens store – men jeg var villig til å prøve det meste, inkludert den kraftige vedkløyveren vi har stående under uthuset.
Vi fant fram til huset hennes i et boligfelt, hun klemte litt her, spurte litt der, holdt på med en pendeldings og satte noen nåler i armen min. Det virket forsåvidt helt greit. Så satte hun en nål i øret mitt, og jeg kvakk til, for det gikk en strøm nedover skulderen og armen. Der satt den, ja, sa hun fornøyd. Og jeg kjente virkelig at den rødglødende ståltråden hadde løsnet grepet. Tre dager senere kan jeg konstatere at ja, jeg har riktignok vondt i armen, men det er bare litt murring sammenliknet med skrikesmerten jeg hadde.
Det er godt mulig at det er placeboeffekt vi snakker om, men herlighet – jeg tar imot en hvilken som helst effekt med åpne armer. Venninne Rikke fjaser med at jeg kommer jeg til å skrive elleville bloggposter om min helsereise, og erter meg med at jeg heretter bør hete helse-Hanne, men det er ingen fare for sånne tilstander. Jeg registrerer bare at jeg ble veldig mye bedre, og er ubegripelig sjeleglad for at jeg får sove helt til ungene våkner og kan gjøre sånne ting som å taste noen ord på Mac-en og pusse tennene selv. Ikke minst at jeg klarer å like å være sammen med folk igjen, og at jeg kan være tilstede i de ubegripelig fine sommerdagene og sommerkveldene vi har nå. Juhu!
søndag 26. juni 2011
Jeg vinker fra Costa del Østfold
Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.
Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.
Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.
Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.
Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.
Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.
Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.
fredag 24. juni 2011
Fredagsdiktet: Oh, the places you'll go!
For den som følger skoleåret er juni en tid for avskjed og avslutning. Vi rydder pulten for papirer, fører sluttvurderinger og eksamenskarakterer sirlig inn i dertil egnede systemer og pakker bort det gamle skoleåret. Vi vinker farvel til elever og håper at vi har gitt dem noe å ha med seg videre på ferden.
Tirsdag kveld var det avslutning med høytid og festtaler i skolens aula for vg3-elevene, med påfølgende samling for klassen og lærerne på et av byens utesteder. Jeg har ikke undervist vg3 i år, men jeg var kontaktlærer for en av klassene både første og andre året deres, så jeg ville gjerne vinke dem avgårde. Stemningen er alltid litt frenetisk. De er sjeleglade for å være ferdige med videregående, samtidig som det hersker en viss skrekkblandet fryd over å stå og vippe på kanten av Resten Av Livet.
Onsdag var det avslutning med vg2-elevene jeg har vært kontaktlærer for i år, med kake og fjas og ha det bra og god sommer. Jeg skal frikjøpes litt for videreutdanning neste år, og skal ikke ha noen av dem i vg3, så for meg føltes dette som en avskjed. For elevene var det bare siste dag før sommerferien, og de kunne knapt vente med å komme seg avgårde. Ikke mye høytid der i gården, med andre ord.
Og deretter bar det videre til sommerlunsj og avslutning for lærerne. Også der var det avskjed. En av kollegene er ferdig med vikariatet sitt. Hun har vært min nærmeste nabo på arbeidsrommet, og det har vært så fint. Jeg kommer til å savne henne, og krysser fingrene for at hun dukker opp hos oss igjen.
Den samme kollegaen sendte meg en tekst tidligere i år (vi har delt ting vi synes er fine eller nyttige), og den passer veldig godt til sånne farvel og lykke på reisen-stunder som juni bugner av. Det er fra en alldeles bedårende Dr.Seuss-bok, og selv om den er lang, anbefaler jeg deg å lese den. Gjerne høyt, så du kan nyte rytmen og rimene til fulle.
Oh, The Places You’ll Go!
Congratulations!
Today is your day.
You’re off to Great Places!
You’re off and away!
You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself any direction you choose.
You’re on your own. And you know what you know.
And YOU are the guy who’ll decide where to go.
You’ll look up and down streets. Look’em over with care.
About some you will say, “I don’t choose to go there.”
With your head full of brains and your shoes full of feet,
you’re too smart to go down any not-so-good street.
And you may not find any you’ll want to go down.
In that case, of course, you’ll head straight out of town.
It’s opener there
in the wide open air.
Out there things can happen and frequently do
to people as brainy and footsy as you.
And when things start to happen, don’t worry. Don’t stew.
Just go right along. You’ll start happening too.
Oh!
The Places You’ll Go!
You’ll be on your way up! You’ll be seeing great sights!
You’ll join the high fliers who soar to high heights.
You won’t lag behind, because you’ll have the speed.
You’ll pass the whole gang and you’ll soon take the lead.
Wherever you fly, you’ll be best of the best.
Wherever you go, you will top all the rest.
Except when you don’t. Because, sometimes, you won’t.
I’m sorry to say so but, sadly, it’s true
that Bang-ups and Hang-ups can happen to you.
You can get all hung up in a prickle-ly perch.
And your gang will fly on. You’ll be left in a Lurch.
You’ll come down from the Lurch with an unpleasant bump.
And the chances are, then, that you’ll be in a Slump.
And when you’re in a Slump, you’re not in for much fun.
Un-slumping yourself is not easily done.
You will come to a place where the streets are not marked.
Some windows are lighted. But mostly they’re darked.
A place you could sprain both your elbow and chin!
Do you dare to stay out? Do you dare to go in?
How much can you lose? How much can you win?
And IF you go in, should you turn left or right…
or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite?
Or go around back and sneak in from behind?
Simple it’s not, I’m afraid you will find,
for a mind-maker-upper to make up his mind.
You can get so confused that you’ll start in to race
down long wiggled roads at a break-necking pace
and grind on for miles across weirdish wild space,
headed, I fear, toward a most useless place.
The Waiting Place…
...for people just waiting.
Waiting for a train to go or a bus to come, or a plane to go
or the mail to come, or the rain to go
or the phone to ring, or the snow to snow
or waiting around for a Yes or No
or waiting for their hair to grow.
Everyone is just waiting.
Waiting for the fish to bite
or waiting for wind to fly a kite
or waiting around for Friday night
or waiting, perhaps, for their Uncle Jake
or a pot to boil, or a Better Break
or a string of pearls, or a pair of pants
or a wig with curls, or Another Chance.
Everyone is just waiting.
NO! That’s not for you!
Somehow you’ll escape all that waiting and staying.
You’ll find the bright places where Boom Bands are playing.
With banner flip-flapping, once more you’ll ride high!
Ready for anything under the sky.
Ready because you’re that kind of a guy!
Oh, the places you’ll go! There is fun to be done!
There are points to be scored. There are games to be won.
And the magical things you can do with that ball
will make you the winning-est winner of all.
Fame! You’ll be famous as famous can be,
with the whole wide world watching you win on TV.
Except when they don’t. Because, sometimes, they won’t.
I’m afraid that some times you’ll play lonely games too.
Games you can’t win ‘cause you’ll play against you.
All Alone! Whether you like it or not,
Alone will be something you’ll be quite a lot.
And when you’re alone, there’s a very good chance
you’ll meet things that scare you right out of your pants.
There are some, down the road between hither and yon,
that can scare you so much you won’t want to go on.
But on you will go though the weather be foul.
On you will go though your enemies prowl.
On you will go though the Hakken-Kraks howl.
Onward up many a frightening creek,
though your arms may get sore and your sneakers may leak.
On and on you will hike. And I know you’ll hike far
and face up to your problems whatever they are.
You’ll get mixed up, of course, as you already know.
You’ll get mixed up with many strange birds as you go.
So be sure when you step. Step with care and great tact
and remember that Life’s a Great Balancing Act.
Just never forget to be dexterous and deft.
And never mix up your right foot with your left.
And will you succeed?
Yes! You will, indeed!
(98 and ¾ per cent guaranteed.)
KID, YOU'LL MOVE MOUNTAINS!
So…
be your name Buxbaum or Bixby or Bray
or Mordecai Ali Van Allen O’Shea,
you’re off to Great Places!
Today is your day!
Your mountain is waiting.
So... get on your way!
(Dr.Seuss)
Tirsdag kveld var det avslutning med høytid og festtaler i skolens aula for vg3-elevene, med påfølgende samling for klassen og lærerne på et av byens utesteder. Jeg har ikke undervist vg3 i år, men jeg var kontaktlærer for en av klassene både første og andre året deres, så jeg ville gjerne vinke dem avgårde. Stemningen er alltid litt frenetisk. De er sjeleglade for å være ferdige med videregående, samtidig som det hersker en viss skrekkblandet fryd over å stå og vippe på kanten av Resten Av Livet.
Onsdag var det avslutning med vg2-elevene jeg har vært kontaktlærer for i år, med kake og fjas og ha det bra og god sommer. Jeg skal frikjøpes litt for videreutdanning neste år, og skal ikke ha noen av dem i vg3, så for meg føltes dette som en avskjed. For elevene var det bare siste dag før sommerferien, og de kunne knapt vente med å komme seg avgårde. Ikke mye høytid der i gården, med andre ord.
Og deretter bar det videre til sommerlunsj og avslutning for lærerne. Også der var det avskjed. En av kollegene er ferdig med vikariatet sitt. Hun har vært min nærmeste nabo på arbeidsrommet, og det har vært så fint. Jeg kommer til å savne henne, og krysser fingrene for at hun dukker opp hos oss igjen.
Den samme kollegaen sendte meg en tekst tidligere i år (vi har delt ting vi synes er fine eller nyttige), og den passer veldig godt til sånne farvel og lykke på reisen-stunder som juni bugner av. Det er fra en alldeles bedårende Dr.Seuss-bok, og selv om den er lang, anbefaler jeg deg å lese den. Gjerne høyt, så du kan nyte rytmen og rimene til fulle.
Oh, The Places You’ll Go!
Congratulations!
Today is your day.
You’re off to Great Places!
You’re off and away!
You have brains in your head.
You have feet in your shoes.
You can steer yourself any direction you choose.
You’re on your own. And you know what you know.
And YOU are the guy who’ll decide where to go.
You’ll look up and down streets. Look’em over with care.
About some you will say, “I don’t choose to go there.”
With your head full of brains and your shoes full of feet,
you’re too smart to go down any not-so-good street.
And you may not find any you’ll want to go down.
In that case, of course, you’ll head straight out of town.
It’s opener there
in the wide open air.
Out there things can happen and frequently do
to people as brainy and footsy as you.
And when things start to happen, don’t worry. Don’t stew.
Just go right along. You’ll start happening too.
Oh!
The Places You’ll Go!
You’ll be on your way up! You’ll be seeing great sights!
You’ll join the high fliers who soar to high heights.
You won’t lag behind, because you’ll have the speed.
You’ll pass the whole gang and you’ll soon take the lead.
Wherever you fly, you’ll be best of the best.
Wherever you go, you will top all the rest.
Except when you don’t. Because, sometimes, you won’t.
I’m sorry to say so but, sadly, it’s true
that Bang-ups and Hang-ups can happen to you.
You can get all hung up in a prickle-ly perch.
And your gang will fly on. You’ll be left in a Lurch.
You’ll come down from the Lurch with an unpleasant bump.
And the chances are, then, that you’ll be in a Slump.
And when you’re in a Slump, you’re not in for much fun.
Un-slumping yourself is not easily done.
You will come to a place where the streets are not marked.
Some windows are lighted. But mostly they’re darked.
A place you could sprain both your elbow and chin!
Do you dare to stay out? Do you dare to go in?
How much can you lose? How much can you win?
And IF you go in, should you turn left or right…
or right-and-three-quarters? Or, maybe, not quite?
Or go around back and sneak in from behind?
Simple it’s not, I’m afraid you will find,
for a mind-maker-upper to make up his mind.
You can get so confused that you’ll start in to race
down long wiggled roads at a break-necking pace
and grind on for miles across weirdish wild space,
headed, I fear, toward a most useless place.
The Waiting Place…
...for people just waiting.
Waiting for a train to go or a bus to come, or a plane to go
or the mail to come, or the rain to go
or the phone to ring, or the snow to snow
or waiting around for a Yes or No
or waiting for their hair to grow.
Everyone is just waiting.
Waiting for the fish to bite
or waiting for wind to fly a kite
or waiting around for Friday night
or waiting, perhaps, for their Uncle Jake
or a pot to boil, or a Better Break
or a string of pearls, or a pair of pants
or a wig with curls, or Another Chance.
Everyone is just waiting.
NO! That’s not for you!
Somehow you’ll escape all that waiting and staying.
You’ll find the bright places where Boom Bands are playing.
With banner flip-flapping, once more you’ll ride high!
Ready for anything under the sky.
Ready because you’re that kind of a guy!
Oh, the places you’ll go! There is fun to be done!
There are points to be scored. There are games to be won.
And the magical things you can do with that ball
will make you the winning-est winner of all.
Fame! You’ll be famous as famous can be,
with the whole wide world watching you win on TV.
Except when they don’t. Because, sometimes, they won’t.
I’m afraid that some times you’ll play lonely games too.
Games you can’t win ‘cause you’ll play against you.
All Alone! Whether you like it or not,
Alone will be something you’ll be quite a lot.
And when you’re alone, there’s a very good chance
you’ll meet things that scare you right out of your pants.
There are some, down the road between hither and yon,
that can scare you so much you won’t want to go on.
But on you will go though the weather be foul.
On you will go though your enemies prowl.
On you will go though the Hakken-Kraks howl.
Onward up many a frightening creek,
though your arms may get sore and your sneakers may leak.
On and on you will hike. And I know you’ll hike far
and face up to your problems whatever they are.
You’ll get mixed up, of course, as you already know.
You’ll get mixed up with many strange birds as you go.
So be sure when you step. Step with care and great tact
and remember that Life’s a Great Balancing Act.
Just never forget to be dexterous and deft.
And never mix up your right foot with your left.
And will you succeed?
Yes! You will, indeed!
(98 and ¾ per cent guaranteed.)
KID, YOU'LL MOVE MOUNTAINS!
So…
be your name Buxbaum or Bixby or Bray
or Mordecai Ali Van Allen O’Shea,
you’re off to Great Places!
Today is your day!
Your mountain is waiting.
So... get on your way!
(Dr.Seuss)
torsdag 9. juni 2011
Blomkålhode, eksamen og trappeangst
Selvportrett med blomkål.
Hvorfor har jeg tatt et dårlig bilde med blomkål på toppen, undrer kanskje du? Det er for å illustrere akkurat hvor stor kul jeg fikk i hodet mandag, da jeg ramla ned trappa. Ah, stairs – my old nemesis.
Det er altså leggetid mandag, og jeg gamper opp trappa med en sånn stor, blå ikeapose med klesvask. Posen hekter seg fast i rekkverket, jeg rykkes bakover og ramler med bakhodet klask! i parketten. Og øyeblikkelig vokser det fram en kul på størrelse med en blomkål.
Jeg var engstelig for at jeg var alvorlig skadd, mens Mannen mente at ettersom jeg snakket sammenhengende og uten stans i minst tjue minutter etterpå, hadde det neppe oppstått nevneverdig hjerneskade.
Mye tyder på at han hadde rett, og heldigvis for det. Jeg hadde simpelthen ikke hatt tid til sånt nå. Uka har gått i ett med undervisning, møter, prosjektiloppkastende sønn og sensoroppdrag. Og i dag hadde jeg jaggu muntlig eksamen!
Den øvelsen har jeg ikke gjort siden 1997, og det var ikke fritt for at jeg kjente litt på nervene. Heldigvis endte det helt alldeles superdupert bra, og nå er jeg FERDIG med studiet og kan kalle meg lærer på ordentlig.
Men tilbake til dette med trapper som min nemesis. Åh, det er så mange historier! Jeg skal beherske meg, men la meg i det minste fortelle om da det hele begynte, tidlig på nittitallet.
Jeg er nemlig sannsynligvis det eneste mennesket i verden som har skamslått seg ved å ramle opp ei trapp. Ja, du leste riktig. Opp.
Jeg delte leilighet i Frankrike med ei jente fra Kamerun (dette er en relevant opplysning). Vi bodde i en toromsleilighet over to etasjer: kjøkken og stue var i inngangsetasjen, mens soverommet og badet lå ei trapp ned. En morgen lå jeg og sov min dypeste søvn i underetasjen, da telefonen ringte. Dette var på den tida da telefonene var få og satt fast i veggen. Ikke hadde vi telefonsvarer heller. Det var med andre ord ikke så rart at jeg hadde det travelt opp trappa - jeg måtte jo ta telefonen!
Veggen var av den typen du finner på peiser, sånn hvit og veldig stikkende mur. Jeg snubla i hvert fall i tredje trinnet og datt så lang jeg var (1,78 dengang også) opp trappa, langsmed stikkeveggen. Det resulterte i skrubbsår over hele høyresida, samt er pinlig møte med den kamerunske jentas far, som ringte. Han var nemlig en snartur innom Frankrike på forretningsreise, og ringte fra telefonkiosken nede på hjørnet. Nå ville han stikke innom, og jeg måtte jeg ta ham imot og konversere fint mens vi ventet på at datteren hans skulle komme hjem. Selv var jeg altså søvndrukken, ustelt, svært gebrokken i fransk – og full av små, blødende prikker fra panne til legg. Han var ikke synderlig imponert over datterens primitive samboer.
Nok om det. Nå skal jeg velte meg i selvtilfredshet over å ha fullført et studium i dag. Samt spise gratinert blomkål.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
