Nesten som ekte damer og herrer!

 

Forrige dagen kom Storebror (11) hjem fra skolen med en lapp. På den lappen sto det at han og de andre ungene på sjette og sjuende trinn skulle bli tidsreisende. Whoopee!

"Kl 17.50 møtes guttene nede ved samlingssalen for å trekke borddame mens jentene går inn i gymsalen.
Kl 18.00 starter polonaisen. Det blir videre koldtbord med mye god mat, damenes og herrenes tale, dansekonkurranse, fridans og kåring av ballets Konge, Dronning, Prins og Prinsesse."

– Jasså, dere skal ha vinterball på 50-tallet? var den umiddelbare kommentaren som glapp ut av meg.

For all del, vi hadde også klassefester og skolefester på barneskolen. Vi møttes i gymsalen, det var underholdning og disco – og sågar en og annen form for halvhjertet knuging som med litt godvilje kunne kalles klinedans, for dem som var interessert i sånt (og ja, jeg tilstår at jeg var veldig interessert).

Men det var fest for barn som ville fjase, tulle og danse.
Det var ikke et ball for små damer og små herrer.
Det var ikke en fest hvor små mennesker ble presset inn endra mindre båser.

Jeg kikka på lappen og prøvde å tenke fordomsfritt og åpent over følgende spørsmål:
Når er det hensiktsmessig med kjønnsdeling på fester i barneskolealder?
Det er ikke helt åpenbart, nemlig. For meg som voksen er det én logisk grunn jeg kan tenke meg for å sortere og kategorisere folk etter kjønn i festøyemed, nemlig å se hvem jeg kan og vil ha sex med. Jeg går umiddelbart og uten videre ut fra at det aspektet er utelukket for 6. og 7.klassingene på skolen her.
Så hva gjenstår da, tenkte jeg høyt (jeg gjør ofte det). 

– De skal jo danse, da, sa Mannen lett mens vi ryddet kjøkkenet (det er greit for ham å trekke dansekortet, han som ble kåra til Coca Cola Disco King 1988). 

– Danseargumentet suger, repliserte jeg. Jenter kan godt danse med jenter, og gutter kan danse med gutter. Ja, det er sågar sånn at i den alderen er det mange som foretrekker å danse med noen av samme kjønn. Uhøytidelig forskning viser faktisk at unger foretrekker å velge dansepartner helt på egen hånd (og at den dansepartneren ofte er dem selv).

– Det er jo en veldig praktisk måte å organisere det på, innvendte en kompis halvhjertet på chat.
Jepp, jeg skjønner at det er praktisk når man først har bestemt seg for å pare opp to kull (om lag hundreogfemti) barneskoleelever. Men la oss stille det evige kontrollspørsmålet: Hvorfor?
Hvorfor MÅ vi dele dem inn etter kjønn i første omgang? Kan de ikke bare få lov til å være seg selv?

For blant de hundreogfemti elevene er det garantert noen som forelsker seg i noen av samme kjønn, men som får enda en bekreftelse fra samfunnet og skolen om at de helst bør pares sammen med noen av motsatt kjønn.
Blant de hundreogfemti er det kanskje noen som slett ikke identifiserer seg med det kjønnet samfunnet og skolen mener de tilhører, men som får enda en bekreftelse på at det gjelder å innordne seg.
Og blant de hundreogfemti er det veldig mange som på ingen måte vil forholde seg til noe av dette her og nå, fordi de er barn, og de bør få være barn. Men vi velger å trykke kjønnsrollemønstrene godt og grundig inn i dem. Så er det gjort, en gang for alle.

La oss et øyeblikk godta at det bare er sånn: På fest her til lands deles folk inn etter kjønn. Gutter og jenter deles inn over en lav (alternativt halvhøy) sko: Vi setter dem sammen i par.
På denne barneskolefesten skal altså gutta møtes for å trekke borddamer.

Gutta. Skal trekke. Borddamer.
Det er nok velegnet til å dempe enhver gnisning i gruppa, tenker jeg.
Og jeg tenker at hvis noen på død og liv skulle trekke noen andre i et slags parlotteri, kunne de ikke i det minste la jentene få trekke bordkavalerer? For å være litt elleville med kjønnsrollene, lissom? Det hadde vært forfriskende, i den forstand at jentene kunne få være de aktive.

Ikke at det hadde spilt så stor rolle uansett. Det er lett å se for seg rollespilet som foregår etter kveldens lottotrekning:
Den tøffe gutten som rynker på nesa og gjør halvdiskrete brekke-seg-grimaser til kompisene fordi han har fått hun derre kleine jenta med de rare faktene som borddame. Den kule jenta som fniser megetsigende mens øyenbrynene morser febrilsk til venninner gjennom hele middagen fordi hun pares opp med han derre nerdete kjempetaperen.
Hvem er det som tror at sånt ikke merkes (smertelig og tydelig) av den uønskede parten?
Kjempestas å få lov til å danse sammen etter noe sånt, gitt. Som å vinne i lotto. Bare at lottogevinsten er bæsj – på de nye ballklærne.

Og hva med jentene som blir til overs fordi det alltid (alltid! det er en naturlov!) er flere jenter enn gutter på sånne tilstelninger. Når flokken pares sammen gutt-jente, gutt-jente, gutt-jente, skal overskuddsjentene attpåtil føle litt ekstra på at de ble til overs? For de fleste andre jentene blir jo valgt eller trukket ut av en person av typen hankjønn. La nå endelig jenter i elleveårsalderen føle litt på at de ikke fikk seg en (bitteliten, sannsynligvis utilpass) mann. Sånn gjør vi ungene til gagns mennesker, helt i tråd med den generelle læreplanen.

Nå er ikke min intensjon med dette å henge ut de ivrige sjelene som har jobbet med dette på skolen til Storebror, virkelig ikke. Jeg ser at de har gjort en fabelaktig innsats og at de gidder mer enn snittet. Jeg tror virkelig ikke noen mener noe vondt, og de har heller ingen lumske kjønnskonspirasjoner på lur – så vidt jeg vet. De opererer etter gode, trygge, veletablerte normer i samfunnet vårt.

Men skal vi virkelig sementere de normene hos ungene våre før de har rukket å bli kjent med seg selv?
Poenget mitt er at her gjør vi det mye vanskeligere enn vi trenger.

Kan ikke ungene våre få lov til å definere seg selv?