Lest i januar

Jeg tenkte jeg skulle prøve å holde litt oversikt over hvilke bøker jeg leser gjennom året. Det kan jo for eksempel være artig å se om det dukker opp noen slags mønstre. Og dersom jeg publiserer boklistene månedlig på selveste internettet, kan det hende jeg faktisk klarer å gjennomføre en sånn registrering, også. Det er nemlig ikke første gang jeg begynner å lage liste over hva jeg leser, men etter hvert glemmer jeg å notere underveis, og i god tid før sommerferien har det sklidd helt ut. 

Det er viktig å understreke at kommentarene mine er nettopp det, og slett ikke fullverdige og fullstendige anmeldelser. Jeg forbeholder meg retten til å være både flåsete, kortfattet og subjektiv, alt etter som.

Når døde hvisker - Kurt Aust

Denne begynte jeg på i romjula, så den er litt lest i desember også (men det er ikke så skrekkelig viktig). Jeg er ganske hekta på Austs historiske krimbøker om den danske professoren Thomas av Boueberge og hans trofaste norske sidekick Petter Hortten. De er som skandinaviske 1700-tallsversjoner av Sherlock Holmes & dr Watson. Krimplottet er greit nok, men detaljrikdommen i skildringen av miljø og hverdagsliv utgjør prikken over i-en i bøkene. Sånn er det her også, i den femte boka i serien. Men jeg kommer aldri i verden til å reise til Anholt. Huttetu.  

Fedrenes løgner - Tom Egeland

Egeland, altså. Han er ikke spesielt dyp eller artsy-fartsy, og velsigne ham for det. For han bedriver stor underholdning, så profft og velsmurt at boka nesten leser seg selv. Og akkurat når jeg tenker at dette får du jaggu dra lenger ut på landet med, så pøser han på enda litt til, denger på med absurde detaljer og fiffige sammentreff, og jeg blir både sjarmert og underholdt.

Kinamann - Brynjulf Jung Tjønn

La meg straks innrømme at jeg var litt skeptisk til denne boka i utgangspunktet, for jeg hadde inntrykk av at Tjønn og jeg sto ganske langt fra hverandre i adopsjon-biologi-debatten. Så jeg måtte rett og slett snakke litt strengt til meg selv om betydningen av å ha et åpent sinn før jeg åpna boka. Heldigvis, for boka bør absolutt leses. Den er litt ujevn, men den har partier som jeg har gått og grunnet over ganske lenge etterpå. Jeg har lyst til å skrive mer om boka, men det får i så fall bli mat for en annen post. Interesserte kan jo ta en titt på Eiriks omtale av boka så lenge.

Trynefaktoren - Torgrim Eggen

Jeg er en gjenleser, og Trynefaktoren leste jeg første gang da den kom ut. Det begynner å bli noen år siden, så nå var det på tide å blåse støvet av den igjen. Jeg har lest de fleste bøkene til Eggen, og jeg har veldig sans for hvordan han tar for seg forskjellige miljøer og skildrer dem med infam og nesten parodisk presisjon (går det an, egentlig? Det føles i hvert fall sånn). Her er det det sosialdemokratiske samfunnet generelt og partipolitikken spesielt som får unngjelde. Det var et hyggelig gjensyn.

Det dyrebare - Linn Ullmann

Her kom jeg ikke langt, det må jeg bare tilstå. Bokopplevelse interruptus. Jeg har en liten (muligens urimelig) sperre for Ullmanns bøker etter en noe uheldig leseopplevelse for en del år siden, og det henger igjen. Og det er kanskje urimelig, for det var ikke sånn at jeg mislikte begynnelsen av denne boka, jeg bare slet med en litt sånn udefinerbar motvilje. Jeg skal prøve igjen senere. Jeg tror den fortjener såpass.

This Charming Man - Marian Keyes

Ah! Vi er tungt inne i chick-lit-land, hvor Keyes er den ubestridte dronninga. Dette er også gjenlesing, for når jeg er litt sliten eller synes ting er dumt og teit, er Marian Keyes-bøkene mental comfort food. Vi snakker brain candy av ypperste kvalitet (og jeg har lov til å bruke norsk-engelsk hybridspråk i omtalen, for jeg leser bøkene på engelsk). Keyes er både smartere og morsommere enn de fleste andre i sjangeren.

Madrugada - Jan Mehlum

Denne lastet jeg ned som gratisutgave på iPaden før jeg skulle på tur, og det viste seg å være grei reiselektyre: Grei å lese, grei å legge fra seg og grei å plukke opp igjen (noe som er greit når man er ute og reiser). Jeg er ikke overvettes imponert over plottet, og det er virkelig ikke grenser for hvor mange heldige (og tidvis uheldige) sammentreff hovedpersonen utsettes for. Det lukter enkle løsninger, men jeg lever altså greit med det til sitt bruk. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg synes boka er grei. Verken mer eller mindre.