Fredagsdiktet: Hvorfor Jeppe drikker

Vi står og vipper på terskelen til julebordsesongen, en tid da enhver godt voksen nordmann hyller den stolte tradisjonen som kort oppsummert består i å spise middelmådig, overpriset julemat i trange restauranter, hyle nedpå akevitt og fargerike drinker med dødsforakt, si ting man angrer til hun søte på regnskapsavdelingen, knytte slipset rundt panna på dansegulvet og krangle fire timer i drosjekø for å komme seg hjem og sovne på badegulvet.
Eller amatørfylla, som det også kalles.
For all del, jeg er langt fra negativ til fest. Men noen av oss foretrekker å ligge jevnt og trutt i trening på selskapelighetsfronten. Dermed slipper vi det enorme skippertaket en gang i året, og kan holde oss unna Oslo sentrum i de verste desemeberhelgene.

Nok chit-chat. Her er ukens fredagsdikt, og da skjønner du sikkert hvorfor jeg begynte å tenke på julebord.


HVORFOR JEPPE DRIKKER

Hvor høflig han var, lar seg knapt nok beskrive:
han bukket så korsryggen formelig brakk.
To ord var hans vokabular her i livet:
Det ene var "unnskyld". Det andre var "takk".

Hans liv var å vise seg veloppdragen.
Han levet - og takket fordi han fikk lov.
Han takket om natten, han takket om dagen,
og mumlet en unnskyldning selv når han sov.

Men motet til ikke å være beskjeden
kom over ham bare de ganger han drakk.
Da kunne han si noe annet isteden.
Han slapp å si "unnskyld". Han slapp å si "takk".

Nu kunne han plutselig snakke en masse;
de dristige drinkene drev ham til dåd!
Forløst i uhøflighet satt han ved glasset
med lykkelig utvidet ordforråd.

Men ble han så edru når tørsten var slukket,
da talte han atter som høflige menn:
"Om unnskyldning ber jeg fordi jeg har drukket,
men takker fordi jeg skal drikke igjen."

(André Bjerke)

Feminist? Check. Sint? Check. Fornøyd med det? Check.

SCENE 1:
Jeg er fjorten år og skal på teatertur med skolen. Ettersom vi bor på landet, er en busstur til hovedstaden stor stas, og vi pynter oss. Jeg har fått helt ny kjole, med flaggermusermer og knapper i ryggen, som seg hør og bør for en åttitallsfjortis.
Jeg føler meg skikkelig fin.
Vi fjaser på bussen. Gutta i klassen finner ut at det er moro å dra i knappene på kjolen.
Sporten tar av, gutta blir veldig ivrige, latteren forsvinner. Snart ligger jeg bakerst i bussen med fem-seks gutter som drar i kjolen min (og bare for ordens skyld: samtlige av dem er såkalt etnisk norske, fra gode trygge hjem, med lomma full av spenn).

De er rundt meg og over meg, det er guttehender overalt, de drar i knapper og haler i kjolekanten. Jeg kjenner kjolen glipper, jeg får panikk når jeg tenker på at jeg snart er naken i bussen.
Jeg kan ikke være naken i bussen!
Jeg klorer så hardt jeg kan i det første og beste kvisete guttekinnet jeg får negletak på. Og jeg skriker.

Og NÅ har bråket gått for langt. NÅ kommer Læreren bakover i bussen.
Den middelaldrende Læreren ser en gjeng oppkavede gutter.
Han ser en fresende, halvhikstende Hanne som retter på kjolen. Han ser Kenneth med tre blødende render på kinnet.
- Ho klora meg, sier Kenneth forurettet.
- De prøvde å kle av meg, freser jeg.
- Nå må du styre temperamentet ditt, Hanne. Du kan ikke ty til vold.
Læreren ser strengt på meg. Så går han fram i bussen og setter seg igjen.

Han har ordnet opp i leken.
Og Hanne kan skamme seg over temperamentet sitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.



SCENE 2:
Jeg er tjueseks år og skal på byen med venner etter arbeidstid. Vi begynner kvelden på en halvbrun sentrumspub i hovedstaden.
Da jeg står ved bardisken, kjenner jeg en hånd som griper meg i rompa. Nei, den graver meg i rompa, på en måte jeg knapt ville tillatt fra verken elsker eller gynekolog.
Jeg snur meg, og ser en en singletkledd fjonebart som flirer forventningsfullt.
Kompisene dulter oppmuntrende bak skuldrene til fjonebarten. Haha, Frank er alltid så jævla rå, asså. Han leverer alltid.
Frank skræver selvtilfreds på barkrakken:
- Likte du det?

Jeg tar et resolutt grep midt i den skrævende selvtilfredsheten hans.
Og jeg holder grepet, fast og fint og lenge, mens fliret hans stivner og kompisene blir storøyde.
- Hvis du skal gå rundt og krafse på damer på den måten, bør du sørge for å ha mer å vise til enn dette her.
Så slipper jeg.
Tar ølen min og går til bordet.
Kompisene hyler av morskap. Muligens også av lettelse over at det ikke var dem. Haha, der fikk du den, Frank!

Jeg har ordnet opp i leken selv.
Og jeg kan glede meg over temperamentet mitt i ro og mak.
Klin gæern. Fy faen.


PS.
Denne posten er inspirert av flere gode poster hos andre bloggere i det siste, først og fremst denne.
Men også denne og denne, og sikkert flere, men dem kan dere finne fram til selv ved å følge lenkene videre.

Fredagsdiktet: Det namnlösa

Nok et Karin Boye-dikt. Hun har vært med i fredagsdiktet tidligere, men det er mye å ta av i hennes samling.

DET NAMNLöSA

Mycket gör ont, som inte har namn.
Bäst är att tiga och ta det i famn.

Mycket är hemligt och dunkelt och farligt.
Bäst är att bära det vördsamt och varligt.

Bäst är att tryggt på det hemliga tro
utan att peta på frön som gro.

"Här gick aldrig tanken på spaning.
Allmoder, led mig med säker maning!"

Gott är att lyss til sin Moders röst -
ordlöst bekymmer får ordlös tröst.

Karin Boye

Helt nye dimensjoner av flau

Elleville toppidrettsutøvere som skal være sprøere enn flatbrød gjør meg som regel intenst flau.
Når fotballjentene krabber etter hverandre på gressmatta må jeg ta meg en timeout på kjøkkenet mens jeg nynner febrilsk.
Og når OL- og VM-helter synger folkelige sanger om hvordan de banker alle for å vise hvor lite selvhøytidelige de er, blir det så klam steming i her stua at det dugger på vinduene. Mannen har det akkurat på samme måten, og vi slåss om puter å gjemme oss bak og tilgang til fjernkontrollen.

Det er litt rart at jeg reagerer sånn, for jeg er den første til å forstå at folk ønsker fjas og tøys på jobben. Hvem har vel ikke brukt opp totalbeholdningen av teip på kontoret for å lage morsomme ansikter, for eksempel. Eller byttet ut kollegers telefonrør med en banan, fullt oppsatt med ledninger og det hele.
Litt moro i hverdagen trenger vi, enten vi dyrker sittesår ved en kontorpult eller halser rundt i naturen så snørra slenger.

Men herrejemini, så innmari pinlig det er å se langrennsjentene fjåse seg til med "horeklær".
Og det er ikke noen engangsforeteelse, heller.
"Langrennsjentene overrasket pressen med et nytt horeshow under dagens pressemøte på Beitostølen", kan vi lese i dag.

Horeshow, altså. Er det sånt vi skal le av nå for tiden (og muligens i laaange tider framover)?
Flautflautflaut - på så mange nivåer.

For øvrig er det to elementer jeg savner i denne saken:

1) En motefaglig analyse av hvor hårfine grensene åpenbart er mellom treningstøy og såkalt horetøy.
Her bør profetene bak motebibelen absolutt komme på banen med noen kloke vurderinger.

2) At de prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION) går ut og tar avstand fra den spekulative koblingen til langrenn.
Kan de virkelig leve med et sånt belastende skistempel på yrket sitt?

Valgte privatskole - må ut med penger

"Av St.Pauls rundt 340 elever er cirka 40 prosent ikke-katolske. Det må de betale for", skriver BT.

La meg ta dette med en sånn irriterende liksompedagogisk tone:
Neei, de må ikke betale for at de ikke er katolske.
De må betale for å velge en privatskole.
Herrejemini.

St.Paul er en privatskole. Det er frivillig å gå der. De som ikke kan eller vil betale for skolegang, trenger slett ikke søke seg dit.
Det er en katolsk skole. At katolikker på en privat katolsk skole som er subsidiert av den katolske kirken får lavere skolepriser, er vel å regne som en slags medlemsrabatt.

Jeg er slett ingen tilhenger av privatskoler, men dette er det skikkelig vanskelig å la seg sjokkere av, kjenner jeg.
Det er imidlertid foruroligende lett å la seg underholde av tendensiøse vinklinger i avisartikler.
Yay!

Grøt-ungdommen

Da suppe var kult for noen år siden, og suppesteder med snedige navn etablerte seg over alt, var det noen (Are Kalvø? Knut Nærum?) som harselerte med at snart dukker vel grøt-barene opp som paddehatter på Løkka og Grønland sånne steder som gjerne vil være først ute med ting.
Jeg er ikke så innmari oppdatert på alt som er hipt og kult i byen lenger, men jeg har i hvert fall ikke sett noen grøtsteder med lange køer av livstrette urbanister de gangene jeg forviller meg ut i denslags strøk.

Men jeg er her for å rapportere at dette muligens kommer til å endre seg, for sannelig spiser kidsa på videregående mye grøt for tiden.
Det lukter kanel i korridorene, og "åh, tar du med en grøt til meg?" er ikke uvanlig å høre når noen skal i kantina.
Vi snakker havregrøt og risgrøt, vi snakker rød saft og kanel, vi snakker smørøye for de mest ekstravagante.

Jeg trodde at grøt var for småbarn og gamliser og andre folk som av åpenbare grunner foretrekker maten sin uten konsistens og tyggemotstand, og er litt forbløffet over at tenåringer fra bynære strøk bruker lommepengene sine på grøt framfor kylligwraps og tacobaguetter. Ikke er det nytt, og ikke er det særlig bærbart.

Hva blir det neste?
Kommer rullekaka til å erstatte rullebrettet?
Blir Kongen av Danmark det nye partydopet?

Dette lover i hvert fall godt for planen min om å begynne å undervise med flanellograf.
Jeg er muligens svært ungdommelig.


Oppdatering: Grøtskrivingen satte sine spor. Dette er hva ungene ble servert etter skole og park i dag.

Festivaltid

Ikke akkurat Roskilde, men Astrofestivalen 2008 er nok Storebrors absolutte drømmefestival.
Så i dag vender vi nesa mot Blindern og alt som har med stjerner og planeter å gjøre.
Jeg må tilstå at jeg av og til får et snev av eksistensiell angst av å tenke for mye på verdensrommet og dimensjoner og sånt, men det oppveies forsåvidt av en skikkelig glad ung mann som lever og ånder for verdensrommets herligheter og mysterier.
Storebror gleder seg aller mest til Planetsletta og gyro-astronautsimulatororen. Gyroen har han prøvd før, og nå er han sikker på at han er velegnet til en astronautjobb så fort han er ferdig med skolen.
Men der kommer jeg til å sette foten ned, altså. Hvis han planlegger å stikke ut i verdensrommet, blir det husarrest.