torsdag 23. oktober 2008

Når framtida ikke virker


(Bilde fra The Felt Source)

Katja sto opp og tok på seg den høyhalsede, sølvfargede drakten sin.
Hun spiste frokost: En pille med egg-og-baconsmak og en pille med appelsinjuicesmak. I dag var en stor dag: Hun skulle få sin egen robothund!


Omtrent sånn lød begynnelsen på en stil jeg skrev på på åttitallet. Jeg mistenker at vi var mange som skrev sånne stiler på åttitallet, og tittelen var alltid noe sånt som "En vanlig dag i år 2010".
Vi hadde store tanker om hvordan framtida skulle se ut, og forbløffende ofte handlet skolestilene våre om sølvfargede, høyhalsede klær, flyvende biler og mat i pilleform.

Nå som jeg endelig lever i framtida, har jeg mange ganger prist meg lykkelig over at den ikke inneholder så mye av denslags, men desto mer av de nyttige og morsomme teknologi-tingene, som internett, MacBook, iPod, PVR-bokser og nettbank (og Trond Espen Seim i sin beste alder, men det er en digresjon).
Framtida er rett og slett mye morsommere enn det sølvfargede vissvasset våre åttitallsfantasier klarte å drømme opp.

Dit framtida går, følger skolen etter.
Nå har alle vg1-elevene mine fått hver sin MacBook, til odel og leie. Oppgaver, prøver og beskjeder legges ut og besvares på noe som mest av alt minner om en slags pedagogfacebook (på godt norsk heter det It's Learning). Filmsnutter og nyttige faglinker kan deles på et blunk.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læring.
Når det fungerer, vel å merke.

Etter to måneders fartstid som nesten-fulltidslærer i videregående (jeg har vært timevikar før dette), har jeg lært meg å nyte de små øyeblikkene hvor alle har nett-tilgang og undervisningen kan foregå ifølge plan A.
Dette er slik det må gjøres i virkeligheten: For hver undervisningsøkt må man ha en plan A, en plan B - og kanskje til og med en plan C.

Plan A inneholder det man aller helst vil gjøre, som for eksempel å gi elevene oppgaver eller research som innebærer nettsøk, eller gjennomføre en test i hva de har lært så langt (ved hjelp av det tidligere omtalte pedagogfacebook).
Fire minutter inn i testen kommer de første irriterte utropene, og jeg kan ved selvsyn konstatere at jada, der falt nettforbindelsen ut.
Kanskje en umiddelbar lettelse for de som ikke har lest, men først og fremst en stor og underliggende irritasjon for de fleste fordi ting ikke fungerer som de skal.
Elevene våre produserer saker for flere aviser, de driver med ungdomsbedrift, de lager filmer og driver research til medieanalyse - de er avhengige av at teknologien de omgir seg med fungerer.
Det er utrolig frustrerende når de ikke får jobbet som planlagt i timene og levert sakene sine til deadline.

Som lærer skal jeg ikke bare undervise, jeg skal føre fravær, ha oversikt over møter, rette oppgaver og generelt holde meg oppdatert. Dette skal skje ved hjelp av nettbaserte systemer.
Det er et fantastisk opplegg som skaper fantastiske muligheter for læreren.
Når det fungerer, vel å merke.
I dag satt jeg i halvannen time på arbeidsrommet uten annet resultat enn 1 (ja, én) sendt mail. Dermed må sånne ting gjøres hjemmefra, hvor nett-tilgangen er stabil.

Nå er det nok, dette kan vi ikke holde på med lenger.
Jeg må satse på mer bestandige og varige medier. Og jeg har funnet løsningen.
Heretter skal jeg utelukkende basere undervisningen min på stein, kongledyr og flanellograf.

Flanellografen har så mange fordeler. Den er enkel, visuell og til å stole på. Og skulle man miste en sau eller et tre, kan man raskt klippe til en ny i filt.

No more tears. Leve filten!

2 kommentarer:

Marte sa...

Ja! Jeg savner flanellografen, og har skikkelig lyst til å ha en på kontoret mitt. Da skulle det blitt swung over multimediashowet mitt , skal jeg si deg!

marte

Hanne sa...

Ikke sant? Det klør i fingrene, jeg må på en hobbybutikk. Nå skal det bli dreis på sakene.