De gode tradisjonene

I går kveld gjennomførte jeg en av de aller hyggeligste (og nyeste) juletradisjonene mine: Å møte venninne Sissel på Stolen for å skravle jula inn.

Jeg har hørt at første gangen man gjør noe er det en tilfeldighet, andre gangen gjør man det fordi det var hyggelig første gang, og tredje gangen er det en tradisjon. Men i dette tilfellet ble det altså en øyeblikkelig tradisjon som begge deltakere setter høyt.
Venninne Sissel og jeg har kjent hverandre siden studietida i Volda (altså siden midten av nittitallet), vi bodde sammen en periode og har hengt sammen mer og mindre hyppig og intenst siden den gang. Etter hvert blir det imidlertid stadig vanskeligere å få til jevnlige treff, fordi ting som jobb, reiser, familie (og at enkelte av oss flytter til forstadene mens andre blir boende sentralt) stikker kjepper i hjulene. Det går uansett ikke veldig lenge før jeg får abstinenser, og når vi treffes er det skravling på inn- og utpust og total mangel på toleranse overfor de som måtte finne på å forstyrre oss.

I desember 2006 var det altfor lenge siden sist. Jeg hadde nettopp fått verdens fineste nyhet, og ringte Sissel samme dag. Hun satte seg rett ned på en slapsete benk i Birkelunden og snufset litt på våre vegne, og alle hjerter gledet seg. Desemberdagene fløy forbi i gledesrus og forberedelser til den store reisen.
Vi ble uansett enige om at vi måtte klare å klemme inn en date før julaften. Et par dager før julaften møttes vi på Stolen på Grunerløkka. Det var så magisk! Juletre, julemusikk, indisk krydderlukt og masse øl. Jeg husker den kvelden som glitrende lys og et stort smil.
Da jula nærmet seg i fjor, var det liten tvil om at vi måtte gjenta det hele, og vi booket en date på samme sted til omtrent samme tid.
Og i år var det ikke engang spørsmål om saken. Vi avtalte tid, det var det, men jeg tror aldri sted ble nevnt, og vi hadde begge satt av tid til den tradisjonelle juledaten, både kalendermessig og mentalt.
- Det er så deilig å treffes sånn, rett før jul, sukket jeg lykkelig mens jeg slurpet skum av en halvliter.
- Det er genialt å treffes så tett opptil julaften, samtykket venninne Sissel:
- Da kan vi senke skuldrene og drikke oss gjeldfrie og bekymringsløse akkurat i rett tid. Alle burde gjøre dette.

Vi spiste indisk mat, drakk øl og oppdaterte hverandre på absolutt alt som foregikk og alt vi tenkte på. Vi vendte hendelser, analyserte og spekulerte. Vi fniste og fjaste og skoggerlo.
Vi ble rett og slett både gjeldfrie og bekymringsløse, faktisk såpass at siste bussen hjem gikk uten at jeg satt på den. Men hjem kom jeg, med en hyggelig eritreisk drosjesjåfør som måtte høre på at jeg telte til ti og sa meningsløse ting som "kaffe" og "brød" på amharisk for å kjekke meg. Han var høflig imponert.
Jeg var sitrende juleglad.
Og nå skal jeg pynte treet.
Med rolig senkede skuldre.