Tid for tegn

Lillesøster var drøyt 15 måneder gammel da vi fikk tildeling og nesten 17 måneder gammel da vi hentet henne. En magisk og morsom alder, som samtidig innebar at hun allerede var godt i gang med språkutviklingen sin - på amharisk. Så hvordan gjøre overgangen til norsk lettest mulig? Vi lærte oss noen amhariske ord og uttrykk. Samtidig lagde jeg en liten pekebok med enkle bilder av ting, dyr, situasjoner og mennesker. Den var det stas å kikke i sammen med mamma eller pappa. Men det beste tipset fikk jeg fra noen danske nettvenner med god erfaring: Bruk tegn. Om det er ekte tegn til tale, såkalte baby signs eller helt egenkomponerte tegn spiller liten rolle, det nyttige er å understreke de sentrale ordene eller beskjedene med håndbevegelser. Så vi satte i gang fra første stund, og resultatene var ganske imponerende. Allerede etter to dager i Addis brukte frøkna tegnet for "ferdig" når hun ikke ville ha mer mat. Og selv om jeg naturligvis gjerne vil tro at jeg har en særdeles begavet datter, er det nok slik at de fleste babyer og småbarn responderer adskillig raskere på visuelle tegn enn på lyd-ord. Etter en drøy måned hjemme, bruker Lillesøster tegnene flittig. Når hun har bæsj i bleia, klapper hun seg på rompa og peker opp trappa (hvor stellebordet befinner seg). Når hun er sulten, tar hun fingrene til munnen i spisebevegelse, når hun skal legge seg, legger hun hånden under kinnet og så videre. Veldig kult! I det siste har det kommet noen ord i tillegg. Hun sier mamma, pappa, ja, ha det og hallo. Sistnevnte med en sjarmerende østfoldsleng: "Hællæææ". Men når det gjelder det aller viktigste ordet i Lillesøsters vokabular, tviholder hun på amharisk. Ordet "nei" har ennå ikke blitt oversatt til norsk.