torsdag 16. desember 2010

Tilknytning, del 3: De små superheltene

Du er en dyktig og ganske erfaren medarbeider i bedriften din, kjenner spillereglene og synes du mestrer arbeidsoppgavene godt. Plutselig en dag blir du plassert i ny jobb, uten at noen gir deg en forståelig forklaring på hva slags jobb det dreier seg om.

Du vet ikke hvem av de nye kollegene som er sjefen din, hvem som er de nærmeste medarbeiderne og hvem som bare er innom tilfeldigvis. Alle beskjeder gis på et fremmed språk, og kulturen på arbeidsplassen er helt ukjent for deg.

Noen arbeidsinstruks klarer du ikke å finne, så du prøver deg fram, med svært vekslende hell. Skal jeg sitte ved denne pulten hele dagen? Hvor mange ganger kan jeg forsyne meg i kantina? Er det virkelig vanlig å kile kollegene i heisen? Frustrasjonen din er stor, særlig fordi kollegene sender så blandede signaler. Utprøvingen din er ikke alltid populær, men hva er alternativet – det finnes jo ingen bruksanvisning.
Det høres forferdelig ut, ikke sant? Du er en erfaren voksen med bøttevis av referanser og kunnskap om verden, og kjenner ubehag ved å havne i en uoversiktlig jobbsituasjon. Hvordan tror du det er for en liten kropp å utsettes for et omsorgsbrudd og havne i en ny tilværelse? Alle vet hvor sliten man blir av å være i ny jobb. Tenk hvor sliten man blir av å være i et nytt liv!

En evighetsmaskin
I tilknytningsskolen del 1 og del 2 har vi snakket om nyfåtte barn og hvordan den første tiden kan være. Noen ganger går den første overgangen som en drøm, men så dukker det opp ting etter hvert. Eller man jobber seg målrettet gjennom den såkalte "tilknytningsperioden" og tenker at sånn, da var den jobben gjort, en gang for alle - men så dukker det opp ting etter hvert. Tilknytning er en kontinuerlig prosess, uansett om barnet er adoptert eller mekka sammen på hjemmekontoret, og uansett om den er problematisk eller silkefin.

Tilknytningsprosessen er der like fullt. Kanskje er det litt som husarbeid, at man ikke legger merke til det når det blir gjort? Eller kanskje jeg bør begrense de trivielle analogiene? Det får være grenser.

Tydelige voksne
Apropos grenser: Mange synes det er vanskelig å sette grenser for et barn samtidig som man jobber med en tett og nær tilknytning. Kan sånt la seg kombinere, da? Åja. Barn som har vært gjennom omsorgsbytter og -brudd trenger rammer og forutsigbarhet i hverdagen. Tydelige voksne som viser og forklarer (med ord, tegn og kroppsspråk) hva som skal skje og hvordan ting skal være.

Mange barn får et ganske stort kontrollbehov og sliter med å takle uforutsette hendelser. Da skal de nære omsorgspersonene være barnets fremste veileder og advokat. Det er samtidig greit for omgivelsene å vite at detaljer innen bordskikk eller fargematching av klær kanskje ikke står øverst på prioriteringslista når det er mer grunnleggende ting som oppleves som viktige.

Sosial kryptonitt
Selv om barnet har vært i familien lenge, hverdagen fungerer og barnet virker trygt, kan en bråkete juletrefest eller et stort familieselskap med mange ivrige og ukjente grandtanter være helt kryptonitt for en liten tilknytningsuperhelt. Dette kan være vanskelig å forstå for omgivelsene.
Han har jo vært hjemme i en eeevighet, disse adopsjonsgreiene er jo ikke noe spesielt lenger. Kan det være noe å trekke fram nå, da?, mumler tante Tulla (1).
Mange unger slår seg vrange i store forsamlinger, de trenger bare litt ekstra oppdragelse og en god dose selvstendighet
, istemmer kusine Berit bestemt.

Men for barnet er ikke dette noen spøk. Det har brukt enorme krefter på å sortere tilværelsen og finne ut av rutiner, rammer og hvem det hører sammen med. Den lille tilknytningssuperhelten har funnet ut av sin nye hverdag, men når han kastes ut i en annen setting, nullstilles hele systemet. Hvem er disse menneskene? Hvorfor vil de klemme meg, jeg kjenner dem jo ikke? Skal vi være her lenge? Skal vi kanskje BO HER?

Superhelt-forståelse
For å vende tilbake til jobb-analogien igjen: Du har altså blitt plassert i den nye, ubegripelige jobbsituasjonen, og etter hvert begynner du å mestre hverdagen din. Men så skjer det ting på arbeidsplassen, og plutselig befinner du deg på et sted med mange kolleger og mange nye og ukjente – som oppfører seg som om de var kolleger og sjefer, hele gjengen. Du vet at du har blitt omplassert én gang, og da var også situasjonen uklar. Kanskje det skjer igjen?

Jeg kan ikke understreke nok at barn er forskjellige, og familier likeså. Jeg prøver ikke å male fanden på veggen her. Det trenger ikke være store problemer. Men vi skylder barna våre å forstå (i hvert fall prøve å forstå) de strabasene og overgangene de har vært gjennom, og å handle deretter. De er nemlig små superhelter, alle som én.

Mange av oss som er bevandret i internasjonal adopsjon kjenner til dr. Jane Aronson. Hun har fokusert på såkalt adoption medicine, og har adoptert flere barn sammen med partneren sin (det heter ikke kona i USA). Jeg synes hun er en person verdt å lytte til, og her er en smakebit fra en workshop hun har vært med på:



Også i denne serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres

Veldig snart kommer Tilknytning, del 4: Praktiske tips.
Jeg har mange elementer, men vet at jeg har kloke lesere, så jeg tar gjerne imot innspill og råd fortløpende. Hvis du har gode tips eller annet jeg bør nevne, er det bare å si fra i kommentarfeltet, eller sende meg epost på hannejahren(KRØLLALAFA)gmail.com


(1) Den observante leser vil ha merket seg gjengangerne tante Tulla og kusine Berit i disse tilknytningspostene. De fungerer som representanter for meningssterke, men kanskje litt kunnskapsløse personer i omgivelsene til adoptivfamiliene, sånn for enkelhets skyld. Noen vil kanskje kalle dem en slags stråkvinner. De fleste adoptivfamilier kjenner uansett den type utsagn godt.

10 kommentarer:

Merel sa...

Jeg synes ikke du maler fanden på veggen, barn har jo faktisk som fulltidsbeskjeftigelse å finne ut av hvordan verden fungerer.

Selv fikk jeg en lærepenge da vi dro på ferie med eldsten (ti måneder var han). Alt var strålende: god tid sammen, besteforeldre, sol, i det hele tatt. Men noen dager ut i ferien var han ikke til å kjenne igjen. Vi skjønte ikkeno, før vi plutselig kom på å fortelle knøttet at "vi _skal_ hjem igjen, du skal få komme tilbake til rommet ditt og naboene og lekeplassen". Resultatet: magisk forvandling. Han (og vi!) hadde en fantastisk ferie.

Nå bruker jeg mye plass igjen, men poenget mitt var altså at også vår hjemmelagde sønn, som hadde vært sammen med mamma og/eller pappa hvert eneste minutt i hele sitt korte liv, strevde med å tolke en helt ny verden.

Hanne sa...

Merel:
Nettopp! Alle barn bruker tid og krefter på å pusle sammen sin verden, og når den plutselig endrer seg, er det ikke rart at de trenger enda mer tid og krefter på å pusle den på plass igjen. Da hjemmelagde Storebror var liten og vi dro på hytta, måtte han alltid ha et døgn med akklimatisering før han falt til ro på nytt sted. Og han hadde jo med seg de kjente omsorgspersonene sine. Tenk da hvordan det er når alle menneskene er nye, attpåtil!

PS. Det er bare fint når noen breier seg i kommentarfeltet mitt - jeg ser på det som en skikkelig bonus. :)

Etiopia + India = sant:-) sa...

Hærlig lesning Hanne. Tilknytning tar tid. Hilsen en som har ventet et år på å ta lillejenten til frisøren for at hun skulle være trygg nok. I dag gikk vi og det gikk kjempefint, men oi hvor trøtt hun var etterpå. Sover nå:-)
Alle nye situasjoner tar på. Det er det ikke tvil om.
Gleder meg til del 4!

Trine s sa...

Jeg syns alt du skriver om dette er så utrolig velskrevet, og viktig!

Dette er noe absolutt alle barn har godt av at foreldrene har i bakhodet i løpet av oppveksten, selv om adopterte barn trenger det mer enn egenfødte barn.

Med en forutsigbar trygghet i at de som er foreldre alltid baner vei, alltid er i nærheten og alltid sørger for å ta kontroll i både kjente og ukjente situasjoner, så blir alt så mye enklere for den lille, mener jeg. For barn under tenåringsalder er dette mye enklere enn senere, men jeg tror ikke behovet er så mye mindre når ungene er eldre.

Kjenner du til begrepet tilknytningsomsorg? Attatchment parenting? Det er akkurat det du skriver om, hvertfall.

Mange forveksler det med å aldri gi barnet korreks, men det var vel helst i starten det var mer tydelig at ikke straff er løsningen, den gangen barn fikk ris og knips på hånda for hver minste ting. Nettopp dette med å skape, og _overholde_ grenser er jo det viktige. De hyggelige grensene, som å gi masse nærhet, og de strenge grensene, som at det ikke er greit å kaste melkeglasset sitt på noen i frustrasjon.

Alle har jo en eller annen slags tilknytning til omsorgspersonene sine. Spørsmålet er bare: vil jeg sørge for at dette er en trygg og sunn tilknytning for barnet/barna jeg har omsorg for?

Hanne sa...

E+I=s:
Jeg håper lillefrøkna ble fin på håret, da hun endelig kom seg til frisør. Men du verden,som jeg kjenner igjen det med trøttheten. Lillesøster sov uforholdsmessig mye da hun kom hjem.

Trine s:
Ja, jeg kjenner til begrepet. Ut fra det jeg har lest, har det mye felles med det jeg skriver om (kanskje sågar helt overlappende), men de nettstedene jeg har snubla over om attatchment parenting har gitt inntrykk av å være veldig militante i sin tilnærming, og dermed har jeg ofte trukket meg rolig tilbake. Litt absurd, ettersom jeg er i ferd med å fremstå som litt av en tilknytningsfantast selv, men jeg vil nå alltid fortsette å hevde at barn er forskjellige.
Når det er sagt: ALLE barn trenger nærhet. Sånn, da er jeg der. :)

Trine s sa...

I en verden full av barselshormoner og gode råd som "babyen må ikke bli bortskjemt, den manipulerer deg" om 3 uker gamle småttinger som vil ha kos... Så blir det kanskje litt hissig når de skal forsvare at de faktisk plukker opp babyen og trøster.

Men akkurat dette med at det ikke finnes en one-size løsning er egentlig selve kjernen. At det eneste man må gi likt til alle barn er så mye nærhet og bekreftelse på selvet som mulig, og resten må man se an hvert enkelt barn på.

Det som ikke er sant, er at barn som oppdras slik lever fullstendig uten konsekvenser eller straff. Det er jo overhodet ikke bra for en trygg og solid tilknytning til hverken foreldre eller seg selv. Å vite hvor grensa går, og hvor koselig det er å holde seg innenfor, samtidig som at det er lov å teste ut uten å bli banket opp sånn uten videre... Det er jo fact of life, så og si.

Hanne sa...

Veldig gode poenger, Trine s. Tiltredes. :)

elinkristin sa...

Jeg digger bloggen din Hanne! Det du skriver om tilknytning er nyttig. Jeg har to hjemmelagde barn, og venter nå på tildeling fra Thailand. Tilknytning er et tema jeg skal fordype meg i dette semesteret som bacheloroppgave i mitt sosionomstudie. Jeg har funnet frem til en bok av Patty Cogen som heter "Parenting your internationally adopted child" - hørt om henne? Veldig praktisk tilnærming til hvordan jobbe for å fremme tilknytning. Hun er inne på flere av tingene du skriver om :)

Takk for at du deler. Nyttig kunnskap for ei kommende adoptivmor :) Godt nytt år!

Lill-Karin sa...

Hei!
Ville maile deg, men fant ikke adressen ;)
Vi unnagjør de siste forberedelsene før vi setter oss på flyet og henter vår lillesøster. Da storebror er egenfødt, er det mange rundt oss som vi har lyst å forberede enda bedre på nettopp dette med tilknytning! (vi har endel "gamle tanter" ikke har så lyst å høre om temaet engang).
Tanken er å blogge om det, både litt nå, men særlig like før hjemreise. Kunne jeg fått brukt noe ut av det du har skrevet om tilknytning, og også selvsagt linket til din blogg?
Du skriver rett og slett så bra, og jeg tror og håper det vil gå opp noen lys for vår omgangskrets ;)

Hanne sa...

Elinkristin:
Å, det høres ut som en interessant bacheloroppgave - lykke til med den og med ventetida. Jeg kjenner til boka, men har ikke lest den. Takk for påminnelse. :)

Lill-Karin:
Heldiggriser som står på farten til hentereise - god tur til lillesøster. Det er en fantastisk opplevelse. :D
Klart du kan bruke det jeg har skrevet, jeg vil jo gjerne at flest mulig skal ha nytte av det. Men det er veldig fint at du linker til meg.