tirsdag 21. desember 2010

Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Ifølge tidsånden skal barn være uavhengige og like å passes av andre, og sjenanse er en noe man unnskylder og "jobber med". Samtidig jobber noen med å gjøre barna avhengige av foreldrene og reserverte overfor fremmede.

Når man opererer i utakt med idealene, fremkaller det reaksjoner fra omgivelsene som spenner fra overbærende til oppbragt. Hva vi skal gjøre med det? Jeg kan, med en viss faglig tyngde, gi et avansert råd: Drit i det! Drit i hva folk flest synes. Folk flest har ikke peiling. Hør på folk som kan noe om adopterte barn, men husk samtidig at alle barn er forskjellige, og kjenn på hva som fungerer. Det går ikke an å understreke dette nok, men nå har jeg allerede mast en del.
La oss snakke praktisk. I Tilknytning, del 2: Alt kan repareres finner du en del konkrete råd for den første tiden, blant annet om bæring og trøst. Her er noen flere tips, som også er relevante på sikt.

Sove sammen
Barn som har bodd på barnehjem er vant til mange mennesker og mange lyder rundt seg. Da kan overgangen til et eget rom i et dørgende stille hus være heftig. Mange adopterte barn sliter med nattesøvnen, og det ligger mye god tilknytning i å være umiddelbart nær hverandre mens man sover (og ikke minst hvis man bråvåkner).
Etter den første tiden synes mange det er viktig å få barnet inn på eget rom. Kontrollspørsmål: Hvorfor det? Barn er i barnehagen om dagen, og ettermiddagene er fylt opp av organiserte aktiviteter, TV og travelhet. Når natta kommer skal de helst legge seg mutt alene på eget rom. Hvor vanntette skott vil vi egentlig bygge mellom oss og barna våre?

Jeg har levende minner fra barndommens nattskremsler: Jeg ble fylt av angst og ensomhet om natta, og trengte rolig pust og prosaisk natteluft sammen med noen for holde ut. Jeg ville sove sammen med foreldrene mine. Men da jeg hadde begynt på skolen, føltes det som et nederlag å komme tassende inn på foreldresoverommet. Det hendte mamma fant meg på badet, sammenkrøllet i en liten angstklump. Heldigvis skjønte mamma og pappa situasjonen. Jeg fikk en madrass på gulvet hos dem, og kunne legge meg der når jeg trengte det. Åh, det var godt - og helt nødvendig.

Det finnes ikke noen fasit for sovearrangementer. Noen synes det er ålreit å ha barnet mellom seg i senga. Andre foretrekker barneseng ved siden av foreldresenga. Atter andre bytter på å sove inne på barnerommet og flytter rundt etter behov. Den løsningen som fungerer for familien, er den som er riktig. Det er lov å være kreativ!
Lillesøster hadde sprinkelseng på rommet vårt de første to årene, så nære at jeg kunne holde hånda mi på ryggen hennes hele tida. I fireårsalderen fikk hun eget rom, og var kjempestolt – men hun har ikke tilbragt veldig mange hele netter der inne.

Regler og sang
Sanger, rim og regler er smarte greier. For de fleste faller det seg naturlig og trivelig å synge med barna, og da kan man enkelt bruke sanger og regler som fremmer blikk-kontakt, berøring og som kanskje attpåtil handler om barnet. En kjent klassiker er "panneben, øyensten", eller du kan fjase sammen noe på egen hånd. Vær uredd – ungene vurderer ikke kvalitet på verken tekst eller stemme, det viktige er at det føles godt. Jeg snardiktet en liten sang om ansiktet da Lillesøster var nyfått. Hun er fremdeles veldig glad i den, så sangen har med andre ord blitt en klassiker her i huset. Lillesøster gikk allernådigst med på å vise den fram, så her er den (vær overbærende med kvaliteten):



Midt i fjeset har jeg ei nese
den sitter her
den sitter her
under nesa har jeg en munn
med den kan jeg spise mat som er sunn
…og god.

Med mitt øre så kan jeg høre
ett øre her
og ett øre her
jeg liker godt å kose på kinn
aller mest kinnet til mammaen min
…stor kos!

Ikke akkurat noen kandidat til Spellemannsprisen, men den fungerer: Den er enkel, den medfører både blikk-kontakt, berøring og benevnelser på samhørighet.
For noen barn kan øyekontakt og ansiktsberøring sitte litt lenger inne, og da kan det være lurt å begynne med tåregler (den første lille grisen, anyone?) eller fingerregler (tommeltott, slikkepott) og bevege seg nærmere.

Pakke-leken
Etter badestund eller før leggetid kan du pakke barnet inn i et stort teppe eller håndkle og leke at du får en pakke. Klem godt på pakka, og gjett høylytt på hva det kan være:
Er det en radio? Er det en bamse? Nei, det er….(barnets navn)! HURRA, det var akkurat det jeg ønska meg! Åh, nå ble jeg glad!
Jeg vet at noen rynker på nesa over denne, fordi de mener det gjør barna til en ting som kan gis og fåes. Men for oss handler det mer om at vi har et hyggelig, felles rituale – og at vi får anledning til å spille ut hvor glade vi er for å ha hverandre, igjen og igjen. Vi begynte med Storebror (som er hjemmelagd), og da var det naturlig å fortsette med Lillesøster. Hun forlanger pakke-ritualet hver gang hun kommer i nærheten av et håndkle eller teppe. Like stas hver gang.

Tegn til tale
Barn har språkforståelse lenge før de begynner å snakke selv, og utelandsadopterte opplever dermed et språkbytte også. Hvis du bruker tegn til tale for å understreke det du sier, letter du barnets språkovergang samtidig som du fremmer tilknytningen. Noen er kanskje engstelig for at bruk av tegn kommer i veien for talespråket, men her er fagmiljøene entydige: Tegn fremmer talespråkutviklingen og skaper økt trygghet hos barnet.
Med Tegn Til Tale legger en til rette for å gi barnet muligheter for å kommunisere og lære språk gjennom bruk av flere sanser. (…)
Acredolo og Goodwyn (1996) har etter ti år med vitenskapelig erfaring, intervjuer og forskningsprosjekter, kunnet dokumentere at man ved å supplere babyens uttrykk med tegn, forbedret kommunikasjonen, fremmet taleinnlæringen, stimulerte den intellektuelle utviklingen og bidro positivt til selvaktelsen.
Foreldrene refererte til økt kommunikasjon, mindre frustrasjon, bedre foreldre-barn relasjon, økt selvtillitt og stor interesse for bøker. Forskningen viste også at jo flere tegn barnet brukte, desto raskere lærte barnet å snakke.
Etter hvert som barn lærer talespråk, slippes tegnene.
Tegn til tale er med andre ord finfine greier som med fordel kan benyttes. Både vi og Lillesøster hadde stor nytte og glede av det.

Men egentlig er jeg ute etter erfaringsdeling. Jeg vet at mange av dere som leser denne bloggen har gode og nyttige erfaringer. Tenk så fint om vi kunne samle noen praktiske tips og kjekke råd, sånn at både ferske a-foreldre og uvitende folk i omgivelsene kunne lære av det. Så kom igjen dere, intet tips er for lite eller for ubetydelig. Vil du informere? Legg inn en kommentar, du trenger ikke gjøre det under eget navn.

Tidligere poster i serien:
Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet
Tilknytning, del 2: Alt kan repareres
Tilknytning, del 3: De små superheltene

17 kommentarer:

Trine s sa...

Åh for et herlig innlegg å finne en søvnløs natt :)

Alt du skriver her er akkurat like aktuelt for meg som har et egenfødt barn. Etter over 2 år trenger hun fremdeles masse bekreftelse på at vi foreldre er her. Hun sover stadig i armkroken, er dypt inne i lek midt på dagen før hun plutselig sveiper innom voksenverden for en kos, er veldig opptatt av å peke/ta på øre, nese, munn, pakkes inn i håndkle og løftes opp foran speilet etter hver gang hun har badet.

For moro skyld brukte jeg noen få tegn da hun var baby. Ett for melk, senere for vann, ferdig, mett, forbokstaven på søsken, og dette er tegn hun den dag idag bruker på eget initiativ for å understreke det hun mener, selv om jeg forsåvidt sluttet å bruke det for lenge siden.

Fra hun var 4 mnd gjorde hun (delvis ubevisst?) et slags tegn for melk da hun var sulten. Brått ble det slutt på at familien syns jeg var sær, og alle syns bare det var så veldig søtt og for seg at hun allerede klarte å kommunisere. Det har kun gitt henne mer lyst til å prate tror jeg, siden hun har klart å gjøre seg forstått siden før tunga ble med på leken.

Det å gjøre verden såpass trygg og forutsigbar at alt det uforutsigbare går helt greit, det tar tid.

Ingen reagerer på slik behandling og oppmuntring av en to-åring, men prosessen tar jo den tiden den tar, uansett når barnet ble en del av familien.

Særlig glad ble jeg for beskrivelsen av hvorfor det ikke er så viktig å få ungene over på eget rom alene tidligst mulig. Vi lever jo med andre rundt oss hele tiden, og selv vi voksne foretrekker jo å dele seng og ha hudkontakt med kjæresten vår, så hvorfor er det så viktig å lære ungene at de får pent ligge alene selv om de måtte ønske selskap?

En riktig god julenatt ønskes herved :)

Bente sa...

Hei Hanne og tusen takk for enda ett flott tilknytningsinnlegg. Jeg er hjemme i permisjon - fremdeles i nyfåttfasen, vært hjemme i 6 mnd med ei jente som nå er 19 mnd.

Jeg brukere mer og mer tegn, og angrer veldig på at jeg ikke kom i gang med det fra start. Så for andre kommende foreldre - sett igang med en gang!

Min datter sovner hver kveld fort og greit i egen seng på eget rom. Etter veldig fast skjema med ritualer: Drømmehagen, lesing i bok, kveldsmat, stell på badet inkludert tannpuss sangen, synging på soverommet, "bre over dynesermoni". Men hun våker alltid i min seng - våkner på natten og da er det ikke noe dilling - rett i min seng og så sover vi videre med en gang.

Vi har hatt mye glede av synging, hvor hun sitter på fanget vendt mot meg - og jeg synger alle sangene jeg kan, med bevegelser. Det er de hun er mest interessert i. Til og med lært meg en litt "rocka" versjon av Bæ-bæ lille lam, som hun storler av :-)

Eller så er det stor suksess å ha henne på armen, dikte sanger og danse rundt i stua. Vi har nå vår egen versjon av tango for to!

Min erfaring i forhold til tilknyting, basert på de 6 siste månedene er: bæring (selv om det krever noen runder hos kiropraktor), synging, berøring, kos, kos, kos, samsoving, og tegn-til-tale varianter (her lager jeg meg mine egne tegn, til noen mer "vedtatte".

Ønsker deg samtidig en riktig god jul - og jeg gleder meg til å fortsette å lese bloggen din resten av året - og i hele 2011!

Hilsen Bente

Hanne sa...

Trine s:
Ja, alt sammen er forsåvidt like relevant for hjemmelagde barn, jeg gjorde jo mye av det samme med Storebror - inkludert bruk av enkle tegn. Det er fascinerende hvor tidlig de responderer på bruk av tegn!
Takk for fin kommentar, og god jul. :)

Bente:
Awww, er du i nyfåttperioden? Så koselig! Og så fint at dere har funnet ting som fungerer godt.
Bæring er prima for tilknytningen, selv om det tar på når barna vokser. Jeg er glad for bæresjalet vi brukte, det var god avlastning for armene.
Takk for kommentar, kos deg i permisjon og ha en deilig jul med lillefrøkna! :)

Anonym sa...

Utrolig spennende og nyttig lesing, og dette er også veldig relevant for fosterforeldre!

God jul fra Anne

Bente sa...

Kom på ett tips til....jeg har funnet denne tegnordboken på nett, som viser tegnene via videosnutter.

http://www.tegnordbok.no/

Så når jeg mangler fantasi for å finne på tegn selv, slår jeg opp her og bruker ett mer vedtatt tegn.

Hilsen Bente, igjen....

Mariannes blogg sa...

Tusen takk for enda et flott innlegg, og for en herlig sang og video!!:D
Vi har vært hjemme med Marius i 7 måneder nå, og han blir hele 17 måneder imorra!
Her hjemme bærer vi, samsover, synger og spiller masse, og danser sammen. Ingenting er så deilig som å danse kinn mot kinn til en rolig sang, eller å rocke sammen med de 4 gutta på playhouse Disney;)
Ellers så hentet jo vi Marius fra fosterhjemmet han hadde vært i siden de hentet han på sykehuset, så noen av tingene man prater om for de nyfåtte fra barnehjem er ting vi ikke merker noe til.
(Men at jeg har hørt mye om samsovingen vår, det er sikkert! Men jeg driter i det;))
Ha en riktig flott og velsignet Jul med din flotte familie!
Marianne

Hanne sa...

Anne:
Ja, det er nok mange likhetstrekk der. Så fint at du finner det nyttig!

Bente:
Takk for link, det er veldig kjekt med sånne ressurser. Ikke alltid man klarer å finne tegnene selv.

Marianne:
Ja, det er jo som jeg gnåler om til stadighet: Barn er forskjellige, og det er bakgrunnene også. Så fint at Marius fikk være hos en trygg fosterfamilie fram til dere hentet ham. Kos dere med den første julen med den lille mannen (som er en skikkelig go'ing, herlighet, så søt!). :)

kristin sa...

Veldig bra tekst. Jeg tror særlig "Drit i det!" er noe jeg skal ta med meg, enten jeg lager barn selv eller henter dem :)

Ragnhild sa...

Kjempebra innlegg!

Her er tre tips jeg kom på i farten:

Bilder er bra. Bruk masse bilder: tapetser gjerne deler av barnerommet med bilder fra hverdagen - vi har dem over senga og de er en god innfallsvinkel til mange gode samtaler. Både små og store barn liker dette. Lag også fotobøker/album om alt mulig - barna elsker å se seg selv i ulike situasjoner - de trenger ikke handle om noe stort og spesielt. Felles minner er gode.

Et annet tips er forutsigbarhet: Rutine i hverdagen er bra for mange av barna som har opplevd stor omveltning. Gi dem en sjangs til å føle "kontroll". Når man skal noe nytt (f.eks. reise på ferie), så tegn og forklar på forhånd og underveis, slik at barnet forstår at endringen er unntaksvis. (Og la gjerne aller helst være å dra bort før man har vært hjemme lenge, lenge.)

Og det siste tipset; Ikke rush barnet inn i barnehage fordi "det er det som er vanlig" eller fordi tante Berta (var det det hun het?) tror barnet kjeder seg uten andre barn i nærheten. Unn både barnet og deg/dere selv noen gode lange år hjemme hvis det føles riktig. Drit i lån og inntekt - finn en løsning. (Om dere blir ferdig med lån når dere er 56 eller 57 år har ingen betydning i det lange løp.)

Det var det jeg kom på i farten. Supert at du skriver om dette Hanne!

Anonym sa...

Helt herlig video, Hanne! :)
Og takk for at du har denne bloggen, den er morsom og nyttig å lese, også for oss som har lest et og annet om temaet andre steder. God jul til deg og dine!
Hilsen (ei som heter) Dagrun

Hanne sa...

Kristin:
Det er som Piet Hein sier:

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

;)

Hanne sa...

Ragnihild:
Åh, her var det gode og konkrete råd - jeg håper mange får dem med seg. Jeg kan ikke annet enn å si meg helt enig i alle sammen. Takk!

Dagrun:
Takk for det, god jul til deg også!

k sa...

Jeg blir varm i hjertet og får tårer i øyekroken av nok et vakkert innlegg fra deg, Hanne.
Hilsen en blivende barnepyskolog ;-)

Hanne sa...

Tusen takk, k - det var veldig hyggelig å høre! :)

Anonym sa...

Hei og takk for flott blogg innlegg! Jeg likte spesielt godt det du skriver om at tilknytning er en kontinuerlig prosess. Dette er noe vi stadig blir påminnt om. (Vi har et søskenpar på 5 og 7 år.) Det er spesielt viktig å huske i situasjoner hvor vi (foreldre) er stresset, slitne, ved forandringer og nye situasjoner. Tross at barna våre nå har vært hos oss i over 3 år og blir sett på som "store" av omgivelsen må vi håndtere slike situasjoner med forutsigbarhet, ro og forsiktighet.
Mitt beste tips til tilknytning i startfase og livet generellt er; gjentakelse.
Historier, sanger, rutiner, tradisjoner, leggerutiner, mat, tur....alt du gjør, gjør det om igjen. Når noe nytt skal introduseres gjør det som en del av noe som er velkjent. Dvs ikke alt nytt på en gang. Dette gjelder selvfølgelig når hverdagen blivit noe stabil......vi opplevde at dette var vanskelig å gjennomføre på hentereisen.
Ellers var(er) ballonger, vann, sanger, bøker, fotball, tegning av kommende hendelser (pictogram), samsoving, nærhet, kosedyr, "leke baby", faste rutiner og forutsigbarhet noe av det sentrale i tilknytningsprosessen. Da vi hentet barna våres hadde de begge eget språk og det hjalp oss betydelig at vi snakket deres språk. Det gjorde vi i ca 1 år, mer eller mindre. Vi har vår egen sang, både på norsk og på deres første språk som vi fortsatt synger av og til. I starten sang vi den hver dag, hver gang det var noe nytt som skjedde eller barna trengte litt ekstre trygghet (feks v biltur/besøk).
Jeg opplever at tilknytning er noe vi jobber med hele tiden og jeg tror ikke det arbeidet er slutt på lenge....riktig nok på andre måter. Er allerede igang med å svare på spørsmål om identitet og tilhørighet....
Jeg råder alle som har nyfåtte barn å være hjemmekjære. Vær hjemme, vær sammen som familie. Ta kontrollen over hvem som kommer innenfor døra og til hvilke tider. For oss var det viktig å bygge familie og lære barna hva en familie egentlig er.......og det tar tid!

Toril sa...

Fint innlegg, Hanne:-) Og gode tips fra andre. Her er et tips i forlengelse av det med bilder: På veggen ved spisebordet vårt har vi tre snorer (æh, sånne bånd man kan lage krusseduller på pakker med...) som henger vannrett. Til jul og en god stund etter henger julekortene vi får der, resten av året henger vi opp bilder, tegninger, billetter/ program til ting vi har vært på= fine samtaler og hyggelige minner til alle måltider:-)
Og et anti- tips...: Ikke ha for høye ambisjoner om fine album, for det ender bare med bilder i eske i stedet for bilder å se på!

Hanne sa...

Anonym:
Takk for lang og nyttig kommentar! En egen "trøste-og tilhørighetssang" er kjempelurt, og det er et veldig godt tips å være hjemmekjære den første perioden. Rett og slett gå litt oppå hverandre, bli godt kjent og sørge for at alle finner sitt rom i familien og i huset. :)

Toril:
Så lurt! Vi har også sånt julekortbånd ved spisebordet, men vi fjerner det etter juletida. Nå lurer jeg på om vi skal la det henge i stedet.
Anti-tipset ditt er også gull verdt. Jeg føler meg litt truffet. :)