Her finner du for øvrig del en og del to.
Året er 1992. Det er sommer, jeg er nittenogethalvt og har nettopp kommet hjem fra et studieår i Aix-en-Provence, Frankrike.
Det er bare noen uker siden jeg landet på Fornebu med rastafletter og veldig svarte, veldig slitte klær, imponerende blek til å ha bodd i Sør-Frankrike. Og jeg tilbringer mesteparten av sommeren med å gruble selvhøytidelig over at det slett ikke er på utsiden jeg har forandret meg mest.
Jeg lengter meg syk etter studentkroa i Aix, etter vennene jeg har fått og ikke minst etter en troløs og utagerende polsk-canadisk rocker som har gitt meg tidenes kjærlighetssorg. Det er begynnelsen på en mangeårig hang til mørke, bleke og berusede rockegutter (inntil en blond skravlefant kommer skliende inn på et nachspiel og bryter den forbannelsen).
Men det vet jeg ikke da.
Jeg vet bare at jeg holder på å klikke av å være tilbake på hjemstedet mitt, at det føles som verdens mest kvelende sted og at jeg må videre.
Den høsten skal jeg flytte til Bergen.
Mens jeg venter på høsten og skolestart ved NHH, skriver jeg selvsentrerte innlegg i dagboka (en slags personlig papirblogg vi drev med i forrige århundre, spør mora di), uler mot månen (pinlig og så godt som sant, i hvert fall billedlig) og drar på Kalvøyafestivalen for å oppleve Nirvana live. Det er en stor opplevelse.
Dette hører jeg på:
"Smells Like Teen Spirit" med Nirvana. Alt med Nirvana, egentlig. Jeg slet ut Nirvana-t-skjorta mi den sommeren og var helt svimeslått av glede over å få oppleve dem live.
"Kiss Off" med Violent Femmes. De ga ut albumet (som også het Violent Femmes) allerede i 1982, og ti år etter skrålte vi oss hese på I take one one one cause you left me and two two two for my family and three three three for my heartache and four four four for my headaches and five five five for my loneliness and six six six for my sorrow and seven seven for n-n-no tomorrow and eight eight I forget what eight was for and nine nine nine for a lost god and ten ten ten ten...for everything everything everything EVERYTHING.
Som en mirakuløs bonus spilte de også på Kalvøya det året. Halleluja!
"Coma" med Guns N'Roses. Jeg fikk mye tyn for denne. Popmusikkvennene syntes den var bråkete og fæl, mens credrockevennene syntes hele bandet var håpløst harry. Jeg ga blanke og nøt den for meg selv. Og jeg merker at jeg fremdeles har en betydelig soft spot for denne låta. Den har..tja..dramaturgi og intensitet.
11 kommentarer:
Du har fått til det helt rette blikket på bildet. Det sier nesten like mye som ordene.
...det rette UTTRYKKET. Hele anskiktet som er lagt i de rette folder.
Haha, blond skravlefant :D
Ja, bortsett fra på telefonen, da, der han ikke er i stand til å si NOENTING! Djises...
Bra at du kom til 90-tallet, forresten, så det kom noe skikkelig musikk opp her også. Nirvana, sikle.
Fran: Jeg er redd for at det ikke er tilfeldig. Jeg brukte nok uforholdsmessig mye tid på å legge ansiktet i de rette, lengtende, melankolske foldene (blush).
Rikke: Nei, han er sirupstreig og vrang på telefonen, men det er alle gutta med det etternavnet, for å si det sånn. Familiesvakhet, det er tøffe tak.
Da var vi samme sted! Jeg så også Nirvana på Kalvøya, og det var akkurat like kjedelig som jeg forventet, så jeg ble ikke skuffet. Det var jeg derimot for at Pearl Jam ikke kom:-(
Beskrivende bilde, forresten. Godt å se den seriøse siden din komme så tydelig frem!
Toril: Kjedelig? KJEDELIG? Hrmpf.
Jeg var også skuffa over at Pearl Jam ikke kom (var det ikke noe med at Eddie Vedder hadde skada seg under stagediving på Roskilde, tro? Eller var det kanskje bare rykter?), men de spilte på Kalvøya året etter, og da så jeg dem.
Nå ble jeg litt nyfiken; hva var det som fikk en med de referanserammene og tilbøyelighetene til å søke Norges Handelshøyskole??
Det var vel større tetthet av blåskjorter enn av bleke, berusede rockegutter der?
Katrine: Haha, det var ikke så mange av den typen der, nei (men noen utskudd fantes det jo). Grunnen til at jeg valgte NHH var at de hadde et studium som heter Fransk for næringslivet. Så jeg var bare ute etter språket deres. ;o)
Jeg er ikke sikkert på at dette er en så smal kultføljetong som du skal ha det til. Tror den har svært bred apell! ;)
Jeg venter selvsagt på flere bilder og tilbakeblikk! Dette var morsomt å lese.
Strekker: Den er kanskje bred i den forstand at de fleste liker å mimre. Men det er jo litt smalt (som i selvsentrert) å basere så mange poster på gamle bilder av seg selv, vel? På den anne side er jo blogging rimelig selvsentrert uansett. ;)
Lin: Så bra. Det kommer nok flere.
Legg inn en kommentar