Når flettene blir lange

I år kom julekvelden tidlig til Lillesøster. Hun har fått sitt høyeste ønske oppfylt: Langt hår! Selv har jeg brynt meg som afrohårfrisør med fem timers fletting. Jålete – eller politisk?



Mens vi venta på Lillesøster fylte jeg ventetiden på forutsigbart vis: Ved å lese. Jeg leste om hentereiser, tilknytning, språkbytte, rasisme - og om afrohår.
Det sistnevnte hadde jeg aller minst peiling på. Som jeg skriver her, åpnet det seg en helt ny verden: Jeg var totalt uvitende om hvor mye symbolikk, politikk og kultur det ligger i temaet afrohår. Jeg leste om folk som mener at hvite ikke bør adoptere svarte barn – fordi de ikke kan stelle barnas hår. Jeg leste om gråtende småjenter som ville ha lyst barbiehår. Og jeg leste om etsende antipermanenter, pleiende oljekurer, flettetips og boktips. Hjelp! tenkte jeg. Jeg kan jo knapt stelle mitt eget hår!

Svært lite av lesestoffet finnes på norsk, men Haddy N'Jie har skrevet en god kommentar:
Jeg husker dagen jeg fikk min første antipermanent. Den søte kjemikalielukten. De ferske sårene i hodebunnen. Håret som ble stivt. Tørt og fett på samme tid. Jeg husker lettelsen over at håret mitt endelig vokste nedover, flagret i vinden. Redselen for regn og krus og gleden over en god hårdag når håret var nesten som håret til alle jentene og damene som omga meg. I klassen, i bladene, på TV. Slett og mykt.

Jeg har investert en del tid og krefter i å lære fornuftig hårstell og snedige frisyretips for afrohårsmåjenter. Ikke fordi jeg er utpreget jålete (bare tanken gjør meg lattermild), men fordi jeg vil at Lillesøster skal være stolt av det flotte håret sitt. Jeg vil at hun skal være stolt av hele seg, og i en verden som domineres av blonde og glatthårede skjønnhetsidealer for både store og små, er håridentitet absolutt en faktor.

Nå hadde Lillesøster altså ønska seg langt hår lenge, lenge. Jeg har vært litt avventende, for jeg så ikke for meg at jeg klarte å styre med sånt løshår selv, og det er litt av en terskel å få det gjort av andre. Men så kom jeg over flere nettsteder som nevnte yarn extensions. Ikke bare er det billigere enn løshår, det er også enklere å bruke - og dermed velegnet til å øve seg med.

Yarn extensions er altså akrylgarn. Jepp, helt vanlig akrylgarn. Jeg kunne nesten ikke tro det skulle være så enkelt. Riktignok dukket det opp uventede hindringer, for det viser seg at akrylgarn knapt er å oppdrive lenger. Jeg trålet butikker over hele nedre Romerike, uten hell. Men et nødrop på Facebook ga resultater, for snille venninne Ann dro på Bogerud tekstil på Bogerud (the mother lode) og vips, så kom det akrylgarn i postkassa mi.

Dermed satte vi i gang, bevæpnet med mat og ymse videofilmer for Lillesøster, og følgende utstyr for meg:

Akrylgarn, kam, plastdings til å lage rette skiller, hårspenner (ikke på bildet) og en "evokativ braiding and detailing balm" fra Sebastian. Jeg vet ikke hvor den kremen kan kjøpes, for jeg fikk den av venninne Rikke, men den fungerte i hvert fall utmerket.

Herlighet, så enkelt det var! Virkelig, altså. Jeg hadde sett for meg noen nederlag før jeg fiksa det, men det gikk så det grein – mye takket være denne instruksjonsfilmen og denne nettsida.
Internett, altså. Hva gjorde vi før?

Og etter en stk knertenfilm, en stk blåfjell-film og utallige episoder av madagaskarpingvinene, kom vi altså i mål. Underveis foreslo jeg flere ganger for Lillesøster at vi kunne fortsette dagen etter, men nei - hun var dønn motivert og satt musestille med rank rygg gjennom hele prosessen.


Førbilde (t.v.): Kortere hår, men knuseskjønn som alltid.
Etterbilde (t.h.): Gladeste jenta i sju prestegjeld, med prøvekast på hårmanken.