fredag 5. februar 2010

Fredagsdiktet: Hemmelig dikt

Jeg er visst på nostalgikjøret for tiden. Forrige fredag delte jeg et dikt fra det ganske omfangsrike papirarkivet mitt, og det akter jeg å gjøre i dag også.
Det er jammen rart å lese femten-tjue år gamle dikt igjen. Noen ganger husker jeg følelsen på en prikk, andre ganger er jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig har ment. Og noen ganger får jeg lyst til å klappe ungdomshanne litt trøstende på skulderen og si at det ordner seg til slutt, det er ikke så farlig. Alt ordner seg.
Jeg husker knapt hvem jeg skrev dette diktet til den gang i forrige århundre, men selvfølgelig husker jeg den såre følelsen av dønn ulykkelig forelskelse. Kan man egentlig glemme den?


Hemmelig dikt


Jeg satte meg ned for å skrive et dikt.
Om oss to, skulle det være
og ha i seg ord og tanker om slikt
som gjør at du føles så nære.

Jeg satte meg ned, men gløden ble brutt
da jeg innså realiteten.
For diktet ble vagt og med usikker slutt
ved å gjenspeile virkeligheten.

Jeg skrev noen ord som du aldri får se,
du vil nok helst ikke høre
at jeg tenker på mye mer enn det
jeg gir inntrykk til deg av å gjøre.

Det ble et hemmelig dikt fra meg
om ting som ingen bør vite
fordi det er skrevet nettopp til deg
og for deg betyr dette så lite.



-HJ-

5 kommentarer:

Toril sa...

Å, nå fikk jeg en sånn rar følelse, litt som om jeg var ungdom igjen... Oi, det var rart!

9na sa...

Å så flott og nydelig. Kanskje han leser det nå, likevel.

Karen sa...

Åh, smack rett i hjertet! Der følte jeg meg truffet.

livetleker sa...

Næmen, åh. Det var ungt og nydelig. Takk for at du deler.

Hanne sa...

Tusen takk, dere. Nittenåringen i meg hilser og sier hun er glad for tilbakemeldingen. :)