fredag 6. mars 2009

Den gang da - 1987

Jeg brukte en del av vinterferien til å rydde arbeidsrommet. Der fant jeg en eske med gamle bilder, brev og andre nostagiframkallende effekter. Det var en øyeblikkelig tidsmaskin. Jeg ble sittende uforholdsmessig lenge og mimre (på bekostning av den faktiske ryddetiden).
Hvem var jeg? Hva gjorde jeg? Det ble noen overraskende gjensyn.
Så nå kaster jeg all skamrødme og bluferdighet på båten, og publiserer noen av bildene som små snapshots fra fortiden, komplett med beskrivelser av hvem jeg var akkurat da. Musikken var viktig og betegnende, så den får stor plass.

Her er altså del én:
1987




Året er 1987.
Jeg er temmelig nøyaktig fjortenogethalvt år gammel - og mer allvitende enn jeg noensinne har vært verken før eller senere. Jeg tenker dypere tanker og føler mer intenst enn noen noensinne har gjort.
Bildet er tatt av venninne Monica på pikerommet hjemme, og den observante leser legger sikkert merke til den uttrykksfulle og akk så triste klovnen som henger i bakgrunnen (foruten de åpenbare stilmessige tegnene på at vi befinner oss i Madonnas storhetstid).

Jeg har et veldig tidsriktig rom, med vannseng, rosa vegg-til-veggteppe, speilfliser på veggen, dobbel kassettspiller og en sånn hvit porselensvase formet som en hånd.
Undommen anno 1987 har ikke fancy teknologi, men Pusurboka mi fungerer som kombinert laptop/mobiltelefon/dagbok, og strutter tjukk og innholdsrik av dype sangtekster, tullete tegninger, bildeklipp av kjekke kjendiser, telefonnumre, karakterer og hilsener fra venner. Det er mye frustrasjon mellom permene.
Jeg får et dikt på trykk i Det Nye, under signaturen "teardrop-87".

Jeg drømmer om verdensfred, Jørgen, mindre rumpe og større pupper, og å slippe å bo langt inni granskauen. I karakterboka mi skriver læreren at "Hanne kunne tjene på å konsentrere seg mer om skolearbeid og mindre om gutter og fjas". Jeg synes det er urimelig, for jeg får utmerkede karakterer og leser flere bøker enn de fleste av mine skolekamerater. Men jeg skjønner forsåvidt poenget, for jeg prøver veldig hardt. Jeg piercer sågar nesa mi med stoppenål.
Samtidig er jeg livredd for det meste.

Dette hører jeg på:


"Ten Thousand Lovers" med TNT (jeg hadde en kjempecrush på Ronni Le Tekrø).


"You Give Love A Bad Name" med Bon Jovi. Jeg hørte hele albumet åtte milliarder ganger, og husker fremdeles sånne pinlige ting som når Jon Bon Jovi har bursdag (2.mars!).


"Love Bites" med Def Leppard. Jeg øvde meg på å tegne band-logoen, og tilbragte mange hjerte-smerte-stunder med denne såre sangen. Den sa liksom alt. Hulk.

Lurer du forresten på hvorfor jeg var så alvorlig?
For det første var dette et svært selvhøytidelig tiår. Ironien var ikke moderne, mens svulstighet var desto mer poppis.
For det andre hadde jeg tannregulering.

8 kommentarer:

rikke sa...

Hahaha, "teardrop -87"! Den skal jeg le av lenge, Hanne. LENGE! :D

Henning O. sa...

Blir nesten litt rørt her jeg sitter.
Forøvrig enig i at kritikken var uberttiget. Var det noen som skulle hatt den så var det vel en del av oss gutta.

Gode tider var det uansett spør du meg...

Hanne sa...

Rikke: Jepp. Jeg rødmet litt da jeg skrev det nå. Men jeg tjente hele femti kroner, og det var mye den gang i forrige århundre.

Henning: Ja, man blir litt rørt av sånt. Det er så lenge siden, samtidig som det var i går. Vi hadde mye fint sammen, altså.

Anna-panna sa...

Helt fantastisk!

Toril sa...

Herlig! Og jeg gikk som vanlig og tenkte på Jon 2. mars, som alle år siden midten av 80- tallet. Ikke rart jeg strever med ny kunnskap, jeg som har hjernen full av ting som stod i Topp og telefonnumre fra barneskolen...

Hanne sa...

Anna: :o)

Toril: Der kan du se. Og en vakker dag får vi sikkert bruk for kunnskapen. En vakker dag. Helt sikkert.

snusmumriken.wordpress.com sa...

Åh herregud så søt du var! Det er da ikke værst å ha sett så flott ut som fjortiss :)

Hanne sa...

Snusmumriken: Jeg var vel snarere litt sursøt. ;o)