..men okse der og giraff sto

"Men okse der og asen sto, og asen sto,
og så den Gud og Herre god.
Halleluja, halleluja."

Så sier sangen "Et barn er født i Betlehem". At den ikke sier et kvidder om verken skjeletter eller giraffer, bryr ikke Lillesøster seg om. I et ubevoktet øyeblikk bestemte hun seg for å ommøblere i julekrybba.
Stakkars Maria er blitt skjøvet ut i kulda, en vismann har fått et skjelett på fanget, to kjempestore engler er med i selskapet - og plastgiraffen Melman følger spent med på opptrinnet.

Egentlig synes jeg krybba fikk et lite løft av Lillesøsters regi, så den skal få være sånn. I hvert fall inntil den lille teologiarkitekten bestemmer seg for å ommøblere igjen.

Har'u en stemme til overs?

Så er skrekkens dag kommet: Jeg skal konkurrere mot et av mine virkelige blogg-idoler. Fr.Martinsen er alle de tingene jeg har innsett at jeg aldri kommer til å bli. Der hun er lavmælt og underfundig, er jeg høyrøstet og plump. Der hun er er en gåtefull katt, er jeg er en trampende elefant.
Jeg er fornøyd med meg selv, altså. Men i cup-sammenheng blir alle kontraster og mangler nådeløst tydelige.
Det får nå bare være som det er.

Kjør bloggerick:


En vettaskremt blogger fra landet,
hun gledet seg ikke det granne.
Mot dronning av blogg
var hun underdog
og tryglet sårt: "Stem litt på Hanne!"


FAQ:
1. Hvordan stemmer jeg?
Du stemmer her. (åttendelsfinale nr 6).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av og trykker "vote") og i kommentarfeltet (som du finner helt nederst på siden).
NB! Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

2. Hvorfor bør jeg stemme på Hanne?
Du mener foruten den desperate bloggericken?
Nå har jeg gjort det til en slags valgkampvane å tilby utvalgte smakebiter fra bloggen min, og ser vel ingen grunn til å la være i dag.

Derfor:
Hos meg får du alt det gøye (og noe alvorlig)jeg har nevnt før.
Dessuten kan du lese om bittesmå feminister og sære ganer.

Jeg skriver om nyervervet visdom og store dumminger.
Og så krydrer jeg med en dæsj musikk og litt film - og de evinnelige fredagsdiktene.
Blant annet.


Oppdatering lørdag: Jaggu fikk jeg mange stemmer, men fr.Martinsen fikk enda flere. Dermed er jeg ute av konkurransen og kan konsentrere meg om noe annet enn å trykke F5. Jeg er veldig fornøyd med å havne blant de 16 beste, og vil gjerne takke for alle stemmer og brillefine kommentarer. En spesiell takk for de suverene kommentarrickene!

Fredagsdiktet: Morgen

Jeg kan ikke skjønne at dette diktet ikke har vært fredagsdikt tidligere. Venninne Siren og jeg elsket det så intenst og inderlig da vi var nitten- og noenogtjueårige studenter.
På den tiden hendte det ikke rent sjelden at vi tvangsdeklamerte dikt for tilfeldige stakkarer som befant seg i vår nærhet på fest, og dette diktet var altså en gjenganger. (1)
Jeg har en slags erindring av oss, med svømmende blikk og et fast grep rundt offerets overarm, mens vi skrålte vers og følte oss umåtelig belevne og kloke.

Jaja.
Det er uansett et veldig fint dikt, som ikke skal lide for at enkelte tok litt av.




MORGEN

Kjære venn, jeg er litt full i dag,
full av vin og lykke allerede.
Alt er nytt og deilig. Vegger, tak
står som skrå kulisser om min glede.

Alt er nytt og merkelig, skjønt vi
er personer i det gamle spillet
som vi mange ganger spilte i
når vi ville, når vi ikke ville.

Kjære venn, min tunge løper vill
mellom ord den nesten ikke kjenner.
Jeg vil bare, bare være til
som en stum statist i dine hender.

Jeg vil bare leve dette døgn
ganske stille mot din hodepute.
Alt er virkelig, og alt er løgn.
Om et øyeblikk er stykket ute.

(Inger Hagerup)


(1) Det hender forsåvidt fremdeles at jeg bedriver en mild form for tvangsdeklamering, men mest for den innerste krets.

..og såmmå å som hende er stjerna borte vekk

Savnet: 1 stk julestjerne, av typen man henger i vinduet.

Sist sett i begynnelsen av januar.
Har åpenbart blitt stuet bort i stor hast mens eier tenkte på noe helt annet og egentlig var litt lei av hele opplegget.
Nå har eier lett i ei hel uke, uten snev av resultat.
Gode innspill som fører til at stjerne kommer til rette mottas med takk.

Hvor i %$#" er den hen?

Med bloggerick som våpen

Nå skjønner jeg endelig hva folk mener med uttrykket "cup er cup". For det er det virkelig. Det er spenning, terror og alt som er gøy og skummelt. Og det er en lammende frykt for motstanderen min, for hvem jeg har stor respekt.
Men cup er altså cup, og jeg ljuger som en tulling hvis jeg prøver å påstå at jeg ikke ønsker å vinne.
Tegneserie-nisjen er tatt, det samme er tilfelle med sjarmerende sang-valgkamp. Så hva gjenstår?
Jeg går for limerick. Eller nærmere bestemt bloggerick.

Ei kamplysten dame fra Skjetten
som var noen år over tretten
sa: "Gi meg din røst
- kjære, hvis du har løst
så skal ikke jeg være gretten."

Du kan sikkert rutinen nå, men for sikkerhets skyld:
Du kan stemme på meg her (tredje runde kamp 9).
Du kan stemme både i pollen (altså der du merker av) og i kommentarfeltet (som du finner nederst).
Stemmene i kommentarfeltet teller ekstra mye!

Forrige runde ga jeg en liten rundtur i bloggen min. Jeg forsetter med noen smaksprøver på hva jeg tilbyr her i hjørnet:
Jeg kan gi deg skråblikk på ungdomskulturen og barns hverdag.
Du får kjekke språkråd og intime betroelser.
Og så hender det jeg blir litt sint. Eller veldig tilfreds.


Oppdatering torsdag: Hurra, jeg kom videre! Yay!
Og med så mange fine kommentarstemmer at jeg er blitt høy som en drage. Ren eufori.
Tusen takk, dere.

Tilknytning, del 1: Øvelser i kjærlighet

- Åh, så tillitsfull og trygg hun er!
Dette er noe mange nybakte adoptivforeldre får høre fra omgivelsene den første tiden. Ofte knyter det seg i magen til foreldrene, for de vet at barnet er alt annet enn trygt. Det bare virker sånn.
Men sånt er veldig vanskelig å forklare for omsorgsfulle slektninger og overivrige bekjente.

Tilknytningsproblematikk har nok gitt mange adoptivforeldre et rykte som overbeskyttende gærninger, og ført til fornærmede reaksjoner i den nyskapte familiens omgivelser.
- Jeg skulle bare løfte opp den lille, men det er tydeligvis IKKE populært, nei, snurper kanskje gammeltante Tulla fornærmet, mens hun tenker sitt om folk som mister gangsynet når de får barn.

Det litt ulne begrepet tilknytning er et spennende tema jeg har hatt på bloggeplanen min lenge, og nå kom det på banen igjen med juleniss-posten. Så la oss snakke litt om hva tilknytning innebærer, og hvorfor dette er viktig å kjenne til når et barn gjør sitt inntog i familien via adopsjon.

Hva er tilknytning?
Alle barn trenger nærhet til sine primære omsorgspersoner, som oftest er foreldrene. Et nyfødt barn er helt avhengig av omsorg fra andre for å overleve. Når barnet kommuniserer med gråt og andre lyder og fakter, tolker foreldrene barnet og yter omsorg.
Gir mat, trøst, bysser og skifter, småprater og er den trygge havnen. Ideelt sett, altså. Samtidig gir barnet respons på omsorgen det mottar, noe som gjør at forelderen tolker barnet enda bedre, noe som gjør barnet enda tryggere, noe som...ja, du skjønner sikkert tegninga.
Det er en slags finfin strøm av kjærlighet og omsorg som fører til at barnet allerede fra det er ganske lite foretrekker foreldrene framfor andre mennesker, og søker til dem for trøst.
Kanskje kan vi rett og slett si at tilknytning er det som gjør en mamma til en mamma (og en pappa til pappa) for et barn. For det er altså barnets tilknytning vi snakker om.

Spontant hos spedbarn
Hos de fleste barn som er mekket på hjemmekontoret, går denne tilknytningen gradvis og spontant fra barnet er nyfødt. Noen mener sågar at den starter før barnet blir født eller at den er genetisk betinget, men det er jeg ikke umiddelbart enig i. Akkurat det kommer jeg gjerne tilbake til en annen gang.
Uansett: Nybakte foreldre kurrer og steller, bysser og prøver så godt vi kan, mens vi dåner innvendig over at akkurat vi fikk den mest vidunderlige lille bæsjebylten i hele, vide verden. Og bylten svarer etter hvert med en tildels altoppslukende forelskelse i mamma/pappa, og er ikke et øyeblikk i tvil om hvor det hører til og hvem som gir den trygghet (etter noen år går dette over i en festlig løsrivelsesprosess, men det er en litt annen side av saken).

Når det må læres
Dessverre er det ikke slik for alle barn. Et barn som har blitt utsatt for omsorgsbrudd kan bli skadet i tilknytningsprosessen. Og et barn som aldri har hatt en mamma og/eller en pappa vet ingenting om hvordan det er å være noens barn. Det må rett og slett læres.

Hvis man for eksempel er ett av mange barn på et barnehjem, er et trygt fang en knapphetsgode. Udelt oppmerksomhet er en luksus. Voksne kommer og går, og konkurrentene er mange.
Da kreves det strategi for å bli sett. Det gjelder å holde seg inne med de voksne som til enhver tid finnes i nærheten. Alle voksne og all oppmerksomhet duger.
Og dermed får barnet ingen følelse for hvem som er den primære omsorgspersonen. Mange forklarer det slik at barnet går på en slags følelsesmessig autopilot, og at det har blitt grenseløst. Jeg synes det er et litt kjipt uttrykk, men det er nok dessverre ganske betegnende.

Trygg eller grenseløs?
Grenseløse barn skiller ikke mellom kjente og ukjente, familie og fremmede. De kan klatre opp i fanget til sidemannen på bussen når de er trøtte og vil hvile, søke til en fremmed for trøst når de slår seg og følge etter tilfeldige forbipasserende på butikken uten å bekymre seg over at mamma kommer ut av syne.

For et utrent øye kan de virke både glade og sjarmerende, og dermed smelter omgivelsene:
- Åh, så tillitsfull og søt hun er. Hun kom rett bort til meg og ba om en klem!
Og en mor eller far som setter grenser og hindrer andre i å plukke opp barnet, blir sett på som en litt sær forelder som er utrygg eller ovebeskyttende i rollen sin. Men av og til er det helt nødvendig å sette grenser for omgivelsene.
Barnet trenger nemlig å lære hva nærhet er.
Det trenger å lære hva det innebærer å være noens barn, og at mamma og/eller pappa er annerledes enn tilfeldige fremmede.
Tilknytningen må repareres.

Hvordan det gjøres?
Det kan du lese om i Tilknytning, del 2: Alt kan repareres.

Også relevant:
Tilknytning, del 3: De små superheltene. 
Tilknytning, del 4: Noen praktiske tips

Juleniss og juleterror

Lillesøster (3) er på vei inn i sin andre julefeiring her til lands. Det hun mangler i erfaring, tar hun igjen i entusiasme. For det er ikke grenser for lykke som fyller den lille kroppen når hun oppdager en nisse, et juletre eller noe som helst annet som kan ha juleprefiks.

Her om dagen tok hun en flaske julebrus som gissel i butikken.
Hun gikk i dekning bak ei hylle på Meny og nektet å forlate butikken uten den julerøde fristelsen.
Knallharde forhandlinger fulgte, men regjeringen har som linje at vi ikke gir etter for terrorister. Vi hinter i stedet om at de skal få kravet sitt oppfylt på lørdag. Hvis de oppfører seg ålreit.

En av mange ting som er morsomt med å ha barn, er å følge den snedige logikken i språkutviklingen deres. Lillesøster har stort sett hørt julenissen omtalt i bestemt form. Dermed har hun funnet sin egen ubestemte form: Det heter selvsagt en juleniss.
En juleniss - julenissen.
Dønn fornuftig, i grunn. Og veldig søtt.

I fjor jul bestemte vi oss for at vi skulle droppe nissebesøk på julaften, for Lillesøsters skyld.
Mesteparten av fjoråret gikk med til å etablere en sikker tilknytning og lære den unge damen å skille mellom nær familie/venner og fremmede mennesker.
Da falt det seg ikke naturlig å fleske til på julaften med en tilsynelatende villt fremmed, beskjegget mann trampende inn i stua.
"Klemme den litt skumle mannen, da, vennen min, og ta imot gavene han gir deg" er ingen kronidé i en sånn sammenheng.

I år har imidlertid handlekraftige Lillesøster ordnet den saken selv.
- Når skal pappa ta på seg juledressen og legge pakker under treet, undret hun forrige dagen.
Så da slipper vi å lure mer på det.

Julenissen er død. Leve julenissen!