mandag 11. februar 2008

Et lite stykke himmel

Jeg har funnet himmelen. Den ligger ganske uventet på et flyplasshotell i Frankfurt. Det er kanskje ikke en generell himmel, mer en slags nisjehimmel for en litt overarbeidet småbarnsmor fra forstaden.

I helgen vendte jeg nesen mot Frankfurt for å dekke gave- og interiørmessen Ambiente. Det er en enorm affære, messeområdet er på størrelse med en middels norsk kommune og jeg samlet inn så mye pressestoff at jeg nesten utviklet brokk. Hele lørdagen og en god del av søndagen gikk med til knallhard messejobbing, og jeg fikk med meg noen interessante foredrag som jeg kanskje kommer tilbake til senere – mange spennende tanker om design i forhold til natur, og forbruk i forhold til bevaring. Men akkurat den biten skal oppdragsgiver få først, så la meg vende tilbake til det jeg begynte på: Himmelen.

Det er nesten halvannet år siden jeg har gjort noe som helst helt alene (med unntak av en tur på kino i august). Og perioden etter jul har vært ganske slitsom, med to sjuke unger, en dau-sjuk undertegnede og mye stress. Så da jeg fikk muligheten til å reise på jobbetur, grep jeg den begjærlig.
- Er du sikker på at du vil bruke helgen til dette, spurte oppdragsgiveren forsiktig. Jeg lo rått og forsikret henne om at etter ett års permisjon og nesten to måneders sykdom i heimen, ville en jobbehelg fremstå som en retreat. Hun er småbarnsmor selv og skjønte hva jeg mente. Og jeg fikk rett.

Allerede på flyet ned fredag ettermiddag kjente jeg den helt spesielle følelsen man får av å gjøre noe helt alene. Og da jeg åpnet døra til hotellerommet, jublet jeg litt for meg selv. En bred, deilig seng, bare til meg. Rene, hvite lakener. Store, fluffy puter. Åhhh! Jeg måtte straks ta bilde av vidunderet. Legg spesielt merke til den påfallende mangelen på legoklosser mellom putene.



Et rent, lekkert bad, bare til meg. Metervis med sirlig brettede, kritthvite håndklær. Bittesmå, matchende flasker med såpe, badeskum, shampoo og kremer. Stort badekar med ei hendig hylle til vinglasset (noen påstår at sånt er til såpa, men det er selvsagt ikke riktig).


Jeg gikk rett og slett alenebananas. Jeg rev av meg alle ubehagelige klær, kastet meg på senga og flippet gjennom kanalene på TV mens jeg drakk en overpriset Carlsberg fra minibaren. Så fylte jeg badekaret med varmt vann og velduftende badeskum, tok med meg bok og vinglass og marinerte langsomt en times tid (kun avbrutt av fornøyd klukking).

Deretter pudret jeg nesen og seilte ned i restauranten. ”Table for one, madam”, spurte hovmesteren. ”Oh yes!” utbrøt jeg så fornøyd at han skvatt litt. Jeg ble servert det lekreste fruemåltid, bare til meg.
Creme brulee av foie gras med fikenrelish. Kylling i rødvinssaus. Hele tiden satt jeg og småklukket av fryd, og jeg tipper de andre gjestene trodde jeg var spik gæern eller høy som en drage.

”Hva nå, Hanne?” hvisket jeg til meg selv da middagen var fortært og betalt. ”Du kan gjøre akkurat hva du vil, mulighetene er uendelige.”
Det fylte meg med opprømthet. Og innen klokka ni var jeg vel forvart på rommet igjen, med stillhet og bok. Jeg sov i ni og en halv time den natta, og spiste en lang og god frokost før jeg dro av gårde til en lang dag på messa.

Lørdagskvelden forløp omtrent på samme måte, bortsett fra at denne kvelden tok jeg meg ikke engang bryet med å forlate rommet for å spise. Roomservice, bare til meg.


Aldri har jeg sett så lite av en by jeg har besøkt, og samtidig fått så mye ut av det.

"L'enfers, c'est les autres.", sier Jean-Paul Sartre i Huis Clos. Selv om det er et fantastisk stykke, vil jeg nok ikke gå så langt som å påstå at helvete er andre mennesker. Men at det kan være himmelsk å være alene av og til, det er helt dønn sikkert.

8 kommentarer:

Karen sa...

Å så vidunderlig og så velfortjent!!! Godt at du er en av dem som finner lykke i det å av og til være aleine! :-)

rikke sa...

Pokker, altså, jeg har gått og tenkt på det foie gras- og fikeneventyret siden jeg hørte om det på fredag, og hadde AKKURAT begynt å komme meg nå da jeg leste det på nytt. Jeg tuller ikke, jeg har til og med våknet om natten og tenkt "fois gras-creme brulee og fikenpuré!", for så å lene meg tilbake og sovne igjen.
Men er bortsett fra det skikkelig glad på dine vegne, og håper du har stjålet en liten såpe til meg :)

Hanne sa...

Karen: Jeg er veldig glad i selskap, men av og til må man være for seg selv, og det var så innmari på tide nå.

Rikke: Du har all grunn til å drømme om foie gras-creme brulee. Den var en nytelse. Men jeg har dessverre ikke tatt med noen såper hjem. Jeg mistenker at de mister magien i det øyeblikket de fjernes fra hotellbadet.

Anonym sa...

Det er alltid hærlig å lese bloggen din Hanne:-). Alene tid er noe jeg akkurat har mistet.... Satser på at jeg får det igjen om en 10-16 års tid;-).

-Camilla

Toril sa...

Sååååååååååå deilig det høres ut! Det er deg vel undt:) Vanligvis er jeg vel fornøyd med en "8-4 jobb" og alle helger fri, men en sånn jobbehelg kunne jeg hatt sånn et par ganger i året...

Ser forresten den ligger under "selvsentrert", noe jeg ikke helt forstår?! For hvis du har det bra, har familien din det bra, ergo er det til det beste for alle!

Klem, Toril

Som litt forsinket må komme i gang med 1 årsrapporten!

Olava sa...

Den følelsen du beskriver er den deiligse som finnes! Selvfølgelig forsvinner magien i såpene. Magien ligger i hotellbananasfølelsen. Ære være den som får muligheten til og klarer å nyte den når man får sjansen!!!

rikke sa...

Er det virkelig bare jeg som liker små hotellsåper hjemme også? Hva gjør dere når dere vil late som dere er kjemper, da?? Også er de så praktiske å ha med seg på ikke-hotellreiser, som til hytta og sånn.

Raringer... :)

Anonym sa...

Hanne!

Se til å få fjernet denne historien med en eneste gang - før Kari oppdager den! Da forsvinner hun ut av heimen før kvelden er omme! Vi trenger henne!!!

Tore T.