Luft, kjærlighet og gode råd

Den unge mannen er syk. Han har hanglet noen dager, og i dag har han stort sett tilbragt febersvak i sengen, med lyset av, uten verken lesestoff eller Nintendo. Stakkars liten.
Næringsinntak frem til kl 17.30 i dag: ½ glass eplejuice.
Da må han være dårlig, tenker du kanskje. En fremdeles raskt voksende sjuåring. Men den unge mannen har aldri utmerket seg ved stort næringsinntak. Jeg skjønner ikke helt hvordan han har vokst opp i det hele tatt. Det går visst an å leve på luft og kjærlighet, jeg har beviset her hjemme. Finfine 128 centimeter med luft og kjærlighet.

Men vi foreldre til småspiste og særspiste barn har heldigvis tilgang på nok av folk som vet bedre enn oss. Det har ikke manglet på gode råd og overbærende kommentarer:

Man må la dem smake variert mat fra de er små.
Akkurat som om vi lever på vassgraut her i huset. Som ettåring satt han og suttet på marinerte scampi. Han har vært med på restauranter fra han var en navle stor. Han har foreldre som elsker å eksperimentere på kjøkkenet, en far som gjerne bruker en uke på å forske seg frem til akkurat den rette sausen, og en lillesøster som fungerer som en menneskelig søplekvern. Så klapp igjen med variasjonspratet.

Gi maten morsomme navn!
Fungerer omtrent like godt som å døpe al-Quaida om til KFUM, og forvente at det alene skal få slutt på terrorisme i verden i dag.
What’s in a name, har en litt mer publisert mann enn meg spurt en gang. Ikke mye, Bill. Ikke mye.

La barna delta i matlagingen, da spiser de med god appetitt!
Jeg har hatt maxi cosi’n kilt fast på kjøkkenbenken, jeg altså. Jeg har kuttet grønnsaker mens jeg diktet festlige barnesanger om mat, moste poteter og klappet på kinnet. Han har rørt i gryter, pepret og saltet, eltet deig og plukket basilikum fra urtepottene (akkurat basilikum er forresten en av de få tingene han liker, når jeg tenker meg om). Han liker å lage mat. Det er å spise den som er problemet.

Prøv å lure grønnsaker inn i ting de liker, som for eksempel tomatsausen.
Duh! Det forutsetter at de faktisk spiser tomatsaus.
Og et mikroskop er for øvrig svake greier sammenlignet med de atomliknende løkfragmentene min sønns blotte øye kan oppfange. Kanskje ungen din er treig i oppfattelsen, men min gjennomskuer faktisk sånt.

Du må presentere maten litt festlig og/eller delikat!
Ingen kan bygge høyere tårn av gulrotstaver enn jeg. Og ingen har kastet flere tårn av gulrotstaver når kvelden kommer. Det samme gjelder fiskekaker i hjerteform og andre ting jeg ikke orker å vedkjenne meg nå. Festlig schmestlig. Pføy.

Ikke tilby dem alternativer. Er de sultne, spiser de!
Har du sett noen a la carte-meny ved middagsbordet vårt? Her i huset har vi bare en hverdagsmiddag (per dag, altså). Ingen må spise absolutt alt som står på bordet, men de får finne noe de liker. Liker han ikke fisken, får han spise grønnsakene. Liker han ikke grønnsakene, får han spise risen. Liker han ikke risen, får han la være å spise middag. Og det gjør han. Gladelig. Men av eller annen grunn liker jeg ikke å la ham gå mer enn to-tre dager uten fast føde. Kall meg gjerne feig.
Det koster nemlig ikke den ungen mannen noe som helst å gå ganske lange perioder uten mat, hvis det er det det spørres etter. Etter to uker i Etiopia var han blitt så skremmende tynn at en mindre politisk korrekt person enn meg kunne vært fristet til å spøke upassende med at...vel, nok om det.


Jeg vet at rådene er velmente. De fungerer sikkert på en del unger. Og det finnes sikkert unger som er blitt kresne fordi foreldrene diller for mye med dem. Men stol på at vi har prøvd en del varianter, og at vi jobber med saken. Samtidig er det grenser for hvor mange (negative) følelser jeg ønsker å knytte til mat og måltidssituasjoner. Derfor lager vi lite oppstyr rundt det. Hjemme oppfordres han til å smake, men når vi har gjester eller er i selskap, lar vi ham slippe billig unna. Jeg synes nemlig det er viktigere at han koser seg i sosiale situasjoner enn at han utvikler motvilje mot dem fordi folk maser om hvor lite han spiser.