Lang dags ferd mot julekalender

– Julekalender? I daag? Nei, de er utsolgt for leeenge siden, fniste dama i lekebutikken, mens dama ved siden av himla diskret med øynene. Det var mandag 2. desember, litt etter arbeidstid.

Det er åpenbart mye skam knytta til å handle julekalender 2. desember. På mange måter er det foreldreskapets walk of shame, altså voksenvarianten av å luske gjennom byens gater tidlig om morgenen 18.mai – iført bunad. Tro meg, jeg har prøvd begge deler, riktignok med noen tiårs mellomrom. Men det er en digresjon.

Saken er at jeg var skikkelig, skikkelig seint ute med julekalender til barna i år. Jeg har ikke hatt all verdens måloppnåelse tidligere heller. Det har vært mange seine 30. novemberkvelder med frustrasjon, banning og en haug med teip og dillete småpakker. Heldigvis la jeg kalenderlista lavere før barna ble store nok til å insistere på at pakkekalender var en nødvendig tradisjon (Storebror har dessuten velsignet kort hukommelse på den slags), og de siste åra har vi levd lykkelig med enklere kjøpekalendere.

I år var bestillinga klar og grei: Storebror (13) ville ha Flaxlodd-skrapekalender (barneskirenn!) og Lillesøster (8) ønska seg Lego-kalender (easy-peasy-lemon-squeezy!). Og jada, det er enkelt. Noen må bare huske på å kjøpe det. Noen bor ikke i vårt hus. Her bor bare noen andre, og noen andre har jobba 60 timer i uka den siste tida, med undervisning, vurdering, hospitering, faginformering, evaluering, foresattesamtaler, elevsamtaler, utveksling og ikke minst den prestisjetunge julebordskomiteen. Atter andre bor også her, men atter andre var visst også opptatt og dessuten trodde atter andre at noen andre skulle fikse det og omvendt, og – ja.

Før jeg visste ordet av det var jeg altså mora til Børre fra Jul i Svingen, og for å kompensere for dette løp stressa gikk jeg rundt i på Strømmen storsenter i dag for å oppdrive den (forhåpentligvis) ene Lego-kalenderen som var igjen i kongeriket. Om ikke annet gjorde jeg en god gjerning, for jeg fikk veldig mange til å føle seg veldig, veldig selvtilfredse.

Men på Skjettensenteret fikk jeg napp. Tyggegummijenta bak disken rørte ikke en gang på et øyenbryn da jeg spurte om julekalender (har jeg nevnt hvor mye jeg elsker 2013 Skjetten?).
– Åjada, vi har minst tre Lego-kalendere igjen borti hjørnet bak reolen til høyre bak der borte, vet du, drøvtygde hun beroligende. Og vips, så var jeg så kvitrende juleglad at jeg måtte kjøpe med noen kokosboller hjem for å feire (dessuten var det bursdagen til Mannen. Han fikk sofaputer, forresten).

På hjemveien rakk jeg å tenke litt. Og da kom jeg på den gode ideen min fra de tidligste morgentimene i dag, da jeg lå og veksla mellom søvn og bevissthet, og tenkte at en juleGLADkalender, det er tingen. Noe som er enkelt, som skaper glede i hverdagen, samhold i familien og gir både voksne og barn et lite løft (ikke døm meg, jeg drømmer av og til på pedagogsk, det er tross alt tredjespråket mitt). De fleste ideene man får i slumretilstand viser seg å være fullstendig ubrukelige når man våkner på ordentlig. Men denne bestemte jeg meg for å prøve i virkeligheten.

Så dette gjorde jeg i kveld: Jeg ba Storebror, Lillesøster og Mannen om tips til fine, enkle ting som gjør oss og andre rundt oss gladere i førjulstida (responsen var litt varierende, men Lillesøster skrev ei lang, fin liste som gjorde meg alldeles mo og mør om hjerterota). Jeg klipte ut 22 firkanta pappbiter og skrev dato på dem. På baksida av hver kartongbit skrev jeg en liten oppgave som hele familien må gjennomføre den aktuelle dagen. Og vips, så har vi en ekte juleGLADkalender.

Det er ikke nødvendigvis viktig at designen er enkel, men sånn ble det her i huset: Pappbiter, papirklemme og gavebånd.

Det er imidlertid viktig at oppgavene er enkle å utføre, men allikevel fremmer fine ting. Tidligere har jeg prøvd meg på ambisiøse greier som timeplanlegger hele desember, og det kan man jeg altså ikke drive med.

Men oppgavene her kan klemmes inn absolutt når som helst i en hverdag, samtidig som de jobber sammen om et mål: Å gjøre juletida litt gladere og varmere. Dessuten må alle, både voksne og barn, gjøre dette.

Jeg lurer på hvem som kommer til å bli den heldige mottaker av en tegning fra meg. Og jeg lurer på hvordan dette opplegget kommer til å virke. Jeg holder dere oppdatert, uansett utfall.