”Men det må jo være veldig vanskelig å bli kjent med barnet ditt når du møter det helt nyfødt? Hvordan kan du vite noe om det? Barnet kan jo ikke snakke eller noenting.”
”Jeg synes det er så flott at du klarer å være stolt av barnet ditt selv om det ligner veldig mye på deg!”
”Synes du ikke det er litt kjedelig at alle barna dine har samme hudfarge? Det blir vel litt … ja, jeg vet ikke helt jeg – ensformig for søsknene? Har du tenkt på at det kan bli vanskelig for dem?”
”Tenk at du har lagd alle barna dine selv! Kjempeimponerende! Det virker så tøft, synes jeg. Er det ikke veldig vanskelig å takle at du måtte gjøre alt selv? Nei? Men helt ærlig, det må jo være vanskelig for deg. Det er jo dritmye jobb og sikkert litt kjipt at du måtte bære dem fram på egenhånd!”
”Er du gravid? Så hyggelig! Men jeg håper dere ble testa for kjønnsykdommer og mulige genetiske sykdommer før dere bestemte dere for å lage barn? Ellers kan jo hva som helst skje. Og det kan bli en veeldig stor påkjenning for dere. Jeg tenker bare på deres eget beste, altså. Er dere helt sikre på at dere får et velskapt barn?”
”Så fine barn! De oppfører seg jo akkurat som vanlige søsken, selv om den ene er født i skyttens tegn og liker fotball, og den andre har ascendanten i bunntråleren og er glad i musikk. Det er nesten så man skulle tro de var helt ekte. Hæ, blir du sur? Er det feil å si ekte, nå også? Jeg må jo få si at det er litt rart at de skal være søsken, de har jo helt forskjellige interesser. Det kan jo alle se!”
”Oi, venter du barn? Så hyggelig! Men synes du ikke det er vanskelig når du ikke vet hvem du får?”
Dette siste utsagnet er ikke blitt snudd på hodet: Det gjelder nemlig uansett hvilken måte man får barn på – selv om jeg ikke kjenner noen gravide som har fått høre det, mens de fleste ventende adoptivforelder har fått nettopp dette spørsmålet. Som regel flere ganger.
Her er svaret: Ingen vet på forhånd hvem de får. Barn er ikke små foreldrekopier. De er unike, spennende mennesker som vi er så heldige å få støtte, hjelpe frem og elske betingelseløst. Uansett hvem eller hvor de kommer fra. Vi kjenner ikke barna våre selv om vi har født dem. Vi må gjøre oss kjent med dem, uansett hvor de kommer fra.
Kanskje blod er tykkere enn vann. Men kjærlighet er tykkere enn blod.
Familier er satt sammen på mange forskjellige måter. Majoriteten via egenfødte barn. Mange andre via adopsjon. Noen via adopsjon + egenfødte (som vår familie). Noen via fosterbarn. Noen med foreldre av samme kjønn. Det er mange varianter. Alle er familier.
Men noen av oss får flere spørsmål enn andre – og de kommer fra folk vi ikke kjenner særlig godt, ofte når vi venter det minst. På bussen hjem fra barnehagen, i køen på matbutikken, eller på restaurant. Eller fra klassekamerater av barna.
Jeg har altså tatt de vanligste kommentarene vi får, og snudd dem helt på hodet. Hvis du føler deg truffet, har du nettopp fått en gyllen mulighet. Du får lov til å tenke deg om.
Og hvis du lurer på noe mer, kan du gjerne spørre. Men gjør det utenom køen på matbutikken, og ikke gjør det via barna våre. Spør meg skikkelig, voksen til voksen, så lover jeg at du får et skikkelig svar,
Viser innlegg med etiketten folkeskikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten folkeskikk. Vis alle innlegg
tirsdag 1. mars 2016
fredag 11. desember 2015
Hvor mye tåler et barn før det er nok?
Krenkelsestyranni. Det er moteordet. Alle må tåle så inderlig vel. Folk må kunne uttrykke meninger fritt. Selv de mest politisk korrekte blant oss geiper ironisk når det er snakk om å verne mottakeren. Man må jo ha vett på å verne seg selv og ikke være så forbanna krenkbar, lissom!
Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?
Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?
Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.
Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.
Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.
Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.
Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.
Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.
Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?
Er det blitt helt umoderne å ta hensyn til mottaker?
Ja, okei, vi vet at ord ikke nødvendigvis fører til handling. Voksne må være litt hardhudede. Vi som omgås barn vet at vi må lære ungene å tåle litt av hvert, de må faktisk lære at bare fordi noe er sagt, betyr det ikke at det er sant. Barn må utvikle robusthet og resiliens. Det er viktig at vi hever oss over det og tåler mer. Ja, vi må tåle. Men skal vi virkelig tåle så inderlig vel – uansett?
Hvor mye tåler for eksempel et barn før det er nok, før ukvemsord blir internalisert og sant, før barnet bøyer seg og tenker at ja, det er nok sant det andre sier: Jeg er nok litt skitnere enn de andre. Det er klart at noen må gjøre et nummer ut av å unngå de stedene der jeg har gått. Selvfølgelig sier noen ”æsj” når de kommer borti pulten min i timen. Jeg fortjener nok ikke det samme som de andre. Og jeg er jo en neger. Som de sier. Og jeg burde ikke ta meg nær av det. Det er jo bare ord! Hva feiler det meg egentlig, som tar meg nær av det? Selv om det skjer nesten hver dag. Men det er jo ikke vondt ment. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og man må ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.
Om barnet hever blikket litt, hva får det se? At noen voksne, noen som er på forsida av avisa, blir kalt ting som ”frekke motbydelige halvape” og blir bedt om å ”flytte tilbake til Afrika … jævla nigger”. Hva ser barnet av folks reaksjoner på dette? Ja, okei, folk er rystet over at det skjer med noen som er så innmari pene og flotte og flinke og virkelig ikke fortjener det.
Folk mener at det må dreie seg om absurde unntak fra normalen. Enkelte gærninger som gjør gærne ting. Det kan umulig være et samfunnsproblem, sånn egentlig. For folk flest er ikke sånn. Det er jo bare enkelttilfeller. Det er bare at de egentlig ikke skjønner hva de sier. Og uansett må man ikke la seg krenke. Man må heve seg over det.
Jeg har en melding til dere alle sammen: Løft hodet opp fra navlen et øyeblikk! Se dere omkring – på ordentlig! Det er ikke bare enkelttilfeller. Det er ikke bare å heve seg over det. Ja, det finnes mange fine folk som sier ifra når noen blir urettferdig behandla. Og det finnes noen som er veldig ekstreme og synes at fremmede bør brenne i helvete. Men mellom der flyter mange – de aller fleste – av de som helst ikke vil ta stilling til at noe teit kan skje i det hele tatt, som synes at det er dumt at noen er slemme, sånt rent generelt, men som unnskylder helt soleklare tilfeller av sjikane, rasisme, diskriminering og dritt med at det er enkelttilfeller og noe som vanligvis ikke skjer.
Vel, det skjer. Og for hver gang dere feier det bort som enkelttilfeller, misforståelser, hårsårhet, krenkbarhet, sinnssykhet eller hva det måtte være dere bruker som balsam for å dempe ubehaget deres, så bidrar dere til problemet. Og for hver gang en offentlig person (som må tåle såpass, offentlig som hen er), eller navnløse, ansiktsløse grupper hetses og omtales, sitter det veldig ekte personer som mottakere av streifskudd i de verbale skyttergravene.
Og til deg som ble skikkelig, personlig forbanna (og kanskje til og med litt krenka på majoritetens vegne?) av det jeg skriver her: Mener du at jeg tar skikkelig feil, må du gjerne møte opp og diskutere det med meg personlig.
Men du må slutte NÅ med å la barnet mitt tåle det, altså summen av det. Det er nemlig en grense for hvor mye et barn tåler før det er nok. Og det er en grense for hvor mye du kan bortforklare som enkelttilfeller og tilfeldigheter uten å være en førsteklasses kuk.
Jeg skriver kuk, jeg roper KUK, jeg kaller deg en skikkelig KUKSKALLE, for det er jo bare et ord. Og da betyr det vel ikke så mye?
mandag 9. desember 2013
Førtismobbing på Facebook - når foreldrene er på feil banehalvdel
Det er ikke ålreit å mobbe småbarn. Det er helt greit å mobbe fjortiser. Nå er jeg usikker: Kan noen forklare meg nøyaktig hvor denne aldersgrensa går?
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley.
”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.
Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).
Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.
Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?
Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.
I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.
Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!
Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?
De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).
Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.
Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.
Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra folkedypet om at hele landet skulle tyne fjortiser på Facebook. Og alle dro av sted for å trykke liker, hver med sin smiley.
”Norge med massiv støtte til åtte-åringene”, står det på forsida av VG i dag. Saken handler om de to guttene som inviterte til bursdagsselskap og opplevde at ingen kom. Det er en hjerteskjærende historie, og mange har (som seg hør og bør!) reagert kraftig. Det reageres faktisk fra fjern og nær, og vi står harmdirrende sammen for å forhindre mobbing og ekskludering. Ingen ting er bedre enn det.
Men samtidig er en av de hyppigste sakene i min Facebook-feed i dag et bilde av fire fjortiser fra Asker som uttaler seg om bruk av skoleuniformer. De fire gutta stilte visstnok til intervju med NRK og mente at skoleuniform ikke var noen god idé, fordi folk må få velge selv hva de vil ha på seg. Og det er nettopp dette så mange voksne i Norge synes er hysterisk morsomt, fordi gutta er iført nesten klin like ytterjakker, alle fire (jeg deler verken bilde eller link, for jeg vil ikke spre det videre).
Jeg har ikke sett selve intervjuet, bare bildet – og de mange, mange kommentarene som følger med. Jeg trenger egentlig ikke se intervjuet, for uansett hva disse gutta har sagt, eller hvordan de har sagt det, får jeg en vond smak i munnen av å se hvordan de blir delt til allmenn latter og skadefryd i dag. Av voksne mennesker, ansvarlige foreldre, tanter, onkler og besteforeldre, som garantert synes mobbing er en skrekkelig uting. Men som samtidig henger ut fire guttunger som uttaler seg i en sak. Det har nok disse gutta lært at de bør slutte med nå.
Jeg vet at de færreste (så å si ingen) av FB-vennene mine som delte dette, er slemme mennesker som gjorde det med onde hensikter. Ingen av dem hadde til hensikt å være kjipe mot barn. Mange av dem gjorde det med glimt i øyet og en tanke om at de er nå søte i den alderen. Jeg er imidlertid litt usikker på hvordan de ville ha reagert hvis det var deres egne purunge tenåringsbarn som ble utsatt for en sånn strøm av pek-og-le-bilder. Eller hva med dem selv?
Så vidt jeg kan se er disse kidsa akkurat i den alderen da nittini prosent har konformitet øverst på dagsorden og ønskeliste, uavhengig av bosted, tidsånd og foreldres inntekt. I den alderen er det livsviktig å passe inn. I den alderen sparte jeg i åtte måneder for å kjøpe meg en hvit og rosa Poco Loco-joggedress, akkurat en sånn som alle andre hadde, men som foreldrene mine syntes kosta altfor mye. Jeg husker fremdeles den euforiske (og skuffende forbigående) lykkefølelsen av å legge de fem møysommelig oppsparte hundrelappene på disken og få selve inngangsbilletten til kulheten med meg hjem.
I den alderen står man på terskelen av å ”finne seg sjæl” ved å prøve seg fram med ulike roller og identiteter. Mange veksler mellom trygg konformitet og ellevill annerledeshet (som påfallende ofte også har sin egen møysommelig utformede uniform, hvor grensene er akkurat like strenge, kodene er bare annerledes). Ikke lenge etter Poco Loco-joggedressen hadde jeg piercinger i nesa og lilla hår.
Hvor mange av dere som delte bildet i dag var uberørt av andres oppfatning av dere da dere var i den alderen? Det skulle vært artig å vite.
Jeg lurer på hvordan det oppleves for en såkalt fjortis å bli delt som dagens moro-ting på Facebook. Sannsynligvis var det stas å bli intervjua av NRK. Litt flaut, kanskje, men veldig stas. Men så deler noen et bilde med en sarkastisk kommentar, og det sprer seg. Fem delinger, ti delinger, voksne på alder med foreldrene dine som peker og ler, peker og deler med andre voksne, som deler med andre voksne, og alle ler, de lager latter-smileys og skriver åhåhå du verden, det var umodent sagt, ganske dumt igrunn, og for øvrig er du og vennene dine veldig lite originale og ikke så rent lite bortskjemte, og du verden så ironisk at dere rikmannsunger med dyre jakker tror at dere kan uttale dere om motepress. Hahahaha! Ha! HA!
Jeg lurer på hva fire fjortiser skal lære av dette. At hvis foreldrene dine har råd og lyst til å kjøpe dyre klær til deg, er du fritt vilt? At du, i motsetning til andre, fortjener tyn basert på dine foreldres valg og kjøpekraft? At hvis du gjør som de fleste andre på din alder, er det greit å le av deg? At det ikke lønner seg å stille opp på intervjuer? At voksne mennesker kan oppføre seg skikkelig drittalt?
De lærer i hvert fall ikke å oppføre seg med folkeskikk i sosiale medier, det kan jeg garantere her og nå. De har nemlig fått tusenvis av dårlige rollemodeller i dag (bildet er delt 743 ganger per nå, og så kan du plusse på et titalls kommentarer per deling).
Men det er jo morsomt og ironisk, når de står der i kjempedyre, identiske jakker og er imot uniformering, innvender noen. Den ironien hadde vært adskillig mer treffende hvis det var foreldrene deres som hadde vært avbilda der. Da skulle jeg kosta på meg et aldri så lite fnis.
Det er nemlig vi i foreldregenerasjonen som må ta ansvaret, og det hadde absolutt vært herlig ironisk å se fire førtiåringer stå der i like jakker, med like frisyrer og vesker og dresser og julepynt og solnedganger og Birkentider og spa-opphold og TV-serier og kjøkkenutstyr og statusoppdateringer om noe rødt i glasset – og snakke om uniformering.
Men det er ikke ironisk når hundrevis av voksne folk gjør narr av fjortiser. Det er tragisk.
mandag 20. mai 2013
Denne er til deg. Dette kan du gjøre.
Søttendemai er vel overstått. Det ble en alldeles fabelaktig nasjonaldagsfeiring både for store og små, tobeinte og firbeinte her i huset. Årets opptelling konkluderte med at 63 personer i alderen 0 år til man-spør-ikke-om-alder var innom, samt tre hunder i aldersgruppa valp. Knusebedårende, var de alle sammen (og da har jeg ikke engang begynt å beskrive valpene).
Samtidig benytta vi anledningen til å markere den andre 17. mai-dagen, den som betyr noe også utenfor landets grenser. Datoen er nemlig også IDAHO, den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Det var jo en ypperlig mulighet til å feire to ting på en gang, og slå et slag for mangfold og toleranse på skikkelig vis. Heldigvis var vi godt forberedt, vi hadde nemlig kjøpt splitternytt regnbueflagg. Se, så fine de to flaggene er sammen:
Hvis du ønsker å bidra til kampanjen, trenger du ikke gråte for at 17. mai er over. Hele mai er nemlig Europarådets kampanjemåned mot hatprat, dedikert til lesbiske, homofile, bilfile og transpersoner sine rettigheter. Du kan lese mer om hvordan du deltar på Skeiv ungdoms nettsider.
Er du ikke sikker på om sånne kampanjer er nødvendige, sier du? Er vi kommet så langt allerede, sier du? La meg hjelpe deg litt på vei.
Du kan begynne med å ta innover deg disse tallene, gjengitt i Tidsskrift for norsk psykologforening:
Du kan bidra til at det budskapet blir sant. DU KAN SE HELE FILMEN!
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tall, statistikker, personlige fortellinger og ymse videoklipp. Men hvis du ikke har blitt overbevist ennå, er du neppe i den gruppa som lar seg overtale av fakta (eller av følelser, eller din egen samvittighet, for den saks skyld). Denne siste oppfordringa er derfor ikke til deg.
Denne er til DEG:
Du kan gjøre en forskjell. Du kan si ifra når du hører diskriminerende ytringer. Du kan bruke inkluderende ord og vendinger. Du kan lære barna dine å være rause. Du kan være et forbilde for de som er rundt deg. Du kan redde liv og psykisk helse. Du kan begynne nå.
Og du kan lese mer her.
P.S. Hvis du blir litt nedtrykt av dette, ta deg noen minutter og se den filmsnutten som alltid gjør meg skikkelig, skikkelig glad: It gets better!
P.P.S. Du kan også gjerne legge inn en kommentar med tips, fakta, oppfordringer, linker, erfaringer eller annet som folk bør kjenne til. Kanskje kan du også dele denne bloggposten. Eller et bilde av deg selv med kampanjeteksten. Noe kan du gjøre, det er helt sant.
P.P.P.S. Du kan snakke med noen, hvis du for eksempel er en ungdom som føler deg ensom, på Ungdomstelefonen.
Samtidig benytta vi anledningen til å markere den andre 17. mai-dagen, den som betyr noe også utenfor landets grenser. Datoen er nemlig også IDAHO, den internasjonale dagen mot homofobi og transfobi. Det var jo en ypperlig mulighet til å feire to ting på en gang, og slå et slag for mangfold og toleranse på skikkelig vis. Heldigvis var vi godt forberedt, vi hadde nemlig kjøpt splitternytt regnbueflagg. Se, så fine de to flaggene er sammen:
 |
| At jeg ser litt molefonken ut bør ikke gå ut over de fine flaggene på bildet. Dessuten var det fotografens skyld. |
Er du ikke sikker på om sånne kampanjer er nødvendige, sier du? Er vi kommet så langt allerede, sier du? La meg hjelpe deg litt på vei.
Du kan begynne med å ta innover deg disse tallene, gjengitt i Tidsskrift for norsk psykologforening:
Flere studier fra vestlige land har vist at homofile har mer angst og depresjon, og at de har høyere forekomst av selvmord enn heterofile. I tillegg viser en NOVA-rapport fra 2007 at homofile tenåringer er mer utsatt for trusler, mobbing og vold.
Ifølge rapporten har fire av ti homofile/bifile gutter og to av ti lesbiske/bifile tenåringsjenter oppgitt at de har vært utsatt for vold som gjorde det nødvendig med behandling av lege siste året. Det er fire ganger så mye som hos heterofile tenåringer.
Rapporten dokumenterer også at homofile tenåringer oftere har vært utsatt for vold fra sine foreldre enn heterofile tenåringer.Du kan ta en kikk på dette nummeret av Utdanning, som slår fast at "jævla homo" fremdeles er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder, og at nesten halvparten av alle homofile er skjult på arbeidsplassen.
Lærere på ungdomstrinnet og helsearbeidere er de som har de største utfordringene knyttet til åpenhet, viser undersøkelsen «Homofile, lesbiske og bifile arbeidstakere i storbyen.»Du kan lese leserbrevet som ble postet på Twitter av selveste Stephen Fry, som kommenterte the best letter I've read for a long time. Not ashamed to say it made me cry:
I am the mother of a gay son and I've taken enough from you good people. I'm tired of your foolish rhetoric about the "homosexual agenda" and your allegations that accepting homosexuality is the same thing as advocating sex with children. You are cruel and ignorant. (...)
My firstborn son started suffering at the hands of the moral little thugs from your moral, upright families from the time he was in the first grade. He was physically and verbally abused from first grade straight through high school because he was perceived to be gay.Du kan for eksempel se på dette videoklippet, hvor Joel Burns snakker om tenåringer som har tatt livet sitt på grunn av homohets, og forteller om hvordan han nesten endte sitt eget. Budskapet hans til tenåringer som ser på er "stick around, it gets better".
Du kan bidra til at det budskapet blir sant. DU KAN SE HELE FILMEN!
Jeg kunne fortsatt i det uendelige, med tall, statistikker, personlige fortellinger og ymse videoklipp. Men hvis du ikke har blitt overbevist ennå, er du neppe i den gruppa som lar seg overtale av fakta (eller av følelser, eller din egen samvittighet, for den saks skyld). Denne siste oppfordringa er derfor ikke til deg.
Denne er til DEG:
Du kan gjøre en forskjell. Du kan si ifra når du hører diskriminerende ytringer. Du kan bruke inkluderende ord og vendinger. Du kan lære barna dine å være rause. Du kan være et forbilde for de som er rundt deg. Du kan redde liv og psykisk helse. Du kan begynne nå.
Og du kan lese mer her.
P.S. Hvis du blir litt nedtrykt av dette, ta deg noen minutter og se den filmsnutten som alltid gjør meg skikkelig, skikkelig glad: It gets better!
P.P.S. Du kan også gjerne legge inn en kommentar med tips, fakta, oppfordringer, linker, erfaringer eller annet som folk bør kjenne til. Kanskje kan du også dele denne bloggposten. Eller et bilde av deg selv med kampanjeteksten. Noe kan du gjøre, det er helt sant.
P.P.P.S. Du kan snakke med noen, hvis du for eksempel er en ungdom som føler deg ensom, på Ungdomstelefonen.
fredag 26. oktober 2012
Når man blir helt tom inni seg
I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.
Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.
– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.
Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.
– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.
Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.
Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.
Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.
For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!
Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.
Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.
Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.
Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.
– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.
Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.
– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.
Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.
Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.
Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.
For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!
Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.
Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.
Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.
fredag 10. desember 2010
Temmelig hemmelig på bussen
– Herregud, du vi'kke tro hva jeg fikk beskjed om hos legen i dag!
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.
Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.
Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.
Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.
Jeg satt i midten av bussen, og jeg anslår at det var omtrent femten-atten passasjerer mellom meg og den mobiltelefonropende unge mannen i baksetet. En lang og detaljert forklaring på helsetilstanden hans fulgte. Det må være lov å si at han godt kunne strammet opp dramaturgien litt og unngått gjentakelsene, sånn for publikums skyld.
Jeg prøvde virkelig å konsentrere meg om boka mi, men det er ikke lett når noen formidler intime helseopplysninger med ropert. Jaja, sa jeg til meg selv. Denne karen lar seg ikke sjenere så lett. Men det er nye tider, og han skal forsåvidt ha for åpenheten sin.
Men så var han tydeligvis i ferd med å avrunde samtalen.
– Okæi, vi får snakkes mer seinere. Men dette må du ikke fortelle til noen, asså.
(stillhet)
– Jeg sa DU MÅ IKKE SI DET TIL NOEN! Jeg vil ikke at folk skal vite om det. Det skjønner du sikkert.
Jeg vet ikke om kompisen skjønte det, men jeg er temmelig skråsikker på at mobilropemannen aldri skjønte årsaken til den allmenne munterheten som plutselig bredte seg i bakre halvdel av 321-bussen tidlig i kveld.
torsdag 28. oktober 2010
Intimitetslimbo: Hvor nært kan du gå?
– Jeg er så drittlei av at folk spør om jeg er gravid!
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?
Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.
Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.
Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).
Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".
– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!
Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!
Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.
Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?
Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.
Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?
– Skjer det ofte, da?
– Det skjer altfor ofte, og jeg skjønner det ikke. Greit nok, jeg har lagt meg ut litt rundt magen..
– (benektende lyder)
– …men de som spør er ikke akkurat nære venner. Det er folk jeg knapt kjenner. Hva får dem til å tro at jeg har lyst til å svare på sånt? Hæ?
Supersvigerinna raser i telefonen. Hun har fått nok av nærgående spørsmål fra såkalt velmenende bekjente. Jeg skjønner henne godt. For i dette tilfellet er velmenenede synonymt med nysgjerrige, og bekjente synonymt med folk hun knapt kjenner.
Vi pønsker litt på hvordan det kan ha seg at hun stadig vekk får gravidspørsmålet. Supersvigerinna er slank som et siv og spretten som en jentunge i kroppen, mens jeg, som er på den velpolstrede siden, sjelden må svare på sånt.
– Kanskje det er nettopp derfor. Ettersom du er slank og snerten, synes folk det er mindre skummelt å spørre deg om sånt, tenker jeg høyt.
– Men det er så…NÆRGÅENDE, pruster hun. Og det er det jo.
Det er merkelig at noen kan få seg til å stille spørsmål om graviditet hos noen som like gjerne kan ha litt luft i magen, for å si det sånn. Tommelfingerregelen bør være at dersom du er usikker på om noen er gravid, kan du vente med å spørre. Etter hvert vil svaret åpenbare seg ganske tydelig. En annen tommelfingerregel: Hvis folk vil at du skal vite, forteller de det. Hvis de ikke gjør det, er du sannsynligvis ikke et nært nok bekjentskap.
Supersvigerinna har en annen ting som teller for at hun skal utsettes for den slags spørsmål: Hun har ett barn.
Jepp, det sentrale tallet her er ett. Hun har altså bevist at hun både kan og vil ha barn, men hun har ikke fått de forskriftsmessige to. Dermed lurer folk, da. Er det ikke snart på tide med et barn til? Skal hun vente for lenge med nummer to? For hun skal vel ha nummer to? Enebarn er jo så….(sett inn passende, men negativt adjektiv).
Folk spør og synser, mener og maser.
Det er selvsagt ikke sånn at alle spørsmål er utidige, det mener verken Supersvigerinna eller jeg. Men vi er skjønt enige om at noen ganger, ja, noen ganger kan folk med fordel stagge nysgjerrigheten sin et par hakk, og heller hente fram fintfølelsen. Som for eksempel når Supervigerinna svarer vennlig, men reservert og benektende på svangerskapsspørsmålet, mens spørreren slett ikke har vett til å skjønne at nok er nok. Da kan nemlig de finne på å si "men datteren din skal vel få søsken en gang?", eller enda bedre "åååja, så du har bare lagt på deg?".
– Hva skal man si til det, da, sukker Supervigerinna.
Ja, hva sier man? Og her kommer det snodigste, det er her vi mennesker er noen raringer. For når folk stiller oss nærgående og tildels pinlige spørsmål, når noen tramper fornøyde over grensene våre, hva gjør vi? Vi føler oss flaue – på andres vegne.
– Det verste er at jeg ofte synes jeg bør hjelpe dem litt! Glatte over, fordi jeg føler meg ansvarlig for andres glipper!
Hun er oppgitt over seg selv, men jeg kjenner mekanismen så altfor godt. Den sitter i mellomgulvet hos meg også. Når noen er litt ufin, får jeg så lyst til å ta ansvar, redde situasjonen, hjelpe vedkommende på et vis. Selv om jeg ikke blir belemret med folk som lurer på om jeg er smelt på tjukka i tide og utide, får jeg min skjerv av nærgående spørsmål og upassende kommentarer, særlig i forhold til Lillesøsters opphav, fortid og tilhørighet. Og da kommer ryggmargsrefleksen: Jeg må gjøre denne situasjonen bedre!
Det er fullstendig ulogisk å føle på sånt. Det er ikke jeg som har gått over streken, så hvorfor skal jeg ta ansvar? Men sånn fungerer noen av oss (de samme av oss føler sannsynligvis også et enormt ansvar for å holde samtalen gående i sosialt lag).
Vi har imidlertid blitt enige om løsningen, Supersvigerinna og jeg. Vi skal ikke unnskylde oss, forklare smilende og glatte over. Vi skal ikke skalle ned nysgjerrigpetteren, heller.
Det finnes bare en fornuftig repons på upassende spørsmål: Motspørsmålet.
Hvis noen stiller deg et spørsmål du synes er vanskelig, invaderende, insinuerende eller bare utidig, er det bare å svare (med et oppriktig åpent og interessert ansiktsuttrykk):
– Hvorfor lurer du på det?
Vips, så har du spilt ballen over på den andre banehalvdelen, spart deg selv bryet med å finne på et treffende svar og overlatt alt forklaringsansvar til den motstående part.
Og skulle det være sånn at spørreren bare var litt klønete, ja, så får vedkommende mulighet til å ordne opp i det.
Men jeg er stadig ute etter å lære. Derfor lurer jeg på hva dere lesere oppfatter som utidige spørsmål og kommentarer – og hva dere gjør med dem?
mandag 4. oktober 2010
TV-bilder kommer langveis fra
Jeg snublet over Unicef-showet på TVNorge i kveld, og det tok ikke mange minuttene før jeg kjente en motvilje i meg som har dukket opp stadig oftere i denslags sammenhenger de siste par årene. Da er veien kort til høyttenking på Facebook.
Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.
Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.
(klikk på bildene for større versjon)
Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.
Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.
Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?
Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)
Jeg vil raust dele ranten med bloggleserne også, men ettersom jeg er litt latræv (hei, det er jo høstferien min), orker jeg ikke finpusse dette ytterligere akkurat nå. Noen ganger må det dessuten være rom for umiddelbar undring og ditto kommentarer.
Derfor poster jeg rett og slett skjermbilder fra diskusjonstråden. Jeg har foretatt litt navnesensur av FB-vennene mine, ettersom jeg (i motsetning til PFU) synes folk flest må få kommentere i forbifarten på den lukkede profilen min uten å få navnet sitt kringkastet verdensvidt.
(klikk på bildene for større versjon)
Anm 1: Av en eller annen grunn ble det litt krøll med tidsangivelsene på kommentarene, men de står altså i kronologisk rekkefølge.
Anm 2: Mulig jeg poster evt flere kommentarer, håper ikke det skremmer noen. Jeg fjerner som sagt navnet, og det er mulig å reservere seg.
Anm 3: For den som vil lese bloggposten jeg nevner, er linken her.
Jeg vet at jeg stiller meg lagelig til for hugg med dette, men det gir jeg blaffen i, jeg synes dette er noe vi bør tenke over i mye større grad.
Nå kan vi for n'te gang sukke og akke oss ukritisk over TV-bilder som kommer langveis fra, mens vi raper pizza, ringer givertelefonen og brer all vår velgjørenhet over oss som ei dyne om kvelden. Fra oss til dem, lissom. Fordi vi er så snille og greie.
Som jeg sier i tråden: Det må da finnes andre måter? Anyone?
Oppdatering: Flere kommentarer (og som vanlig er bildet klikkbart for større versjon)
tirsdag 10. februar 2009
Scener fra en parkeringsplass
Hvis du var ei eldre dame som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, ville du ha sett ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og brøle "FORBANNA DRITTUNGE!" til sjåføren.
Og du ville sagt deg hjertens enig.
Jeg kjører ofte bil til jobben, særlig når jeg har litt knapp tid mellom A og B. Som i dag, da jeg skulle rett fra skolen (A) til et møte et annet sted (B), ti minutters kjøretur unna. Møtet skulle begynne klokka 13.30. Klokka 13.15 kunne jeg konstatere at bilen min var fullstendig innparkert bak en (jada, du gjettet riktig) hvit Mitusubishi. Se bare her:
Bilen min er den svarte stasjonsvogna med diskret gaffatape på sidedøra (rett under det tynne laget av skitt). Der står den pent på rad, med en bilrad bak.
Bilen til venstre for meg kommer seg ut. Bilen til høyre for meg har rolig bygd seg en snøhule for vinteren. Begge radene har fri utkjørsel på hver sin side - så lenge ingen parkerer rett foran dem!
Jeg brukte litt tid på å banne og fryse, for kuldegradene var rause i dag. Deretter tok jeg affære. Noen telefonmanøvre senere fikk jeg sendt avgårde en SMS med REGNR til 2282, en prima tjeneste som straks leverer navnet på eieren av bilen.
La oss kalle ham "Kenneth".
Håhå, kanskje dette ordner seg greit, tenkte jeg overmodig, og ringte til "Kenneth", som ganske riktig kunne bekrefte at han sto parkert akkurat der, midt i veien for min bil.
- Kan du brennkvikt flytte bilen din, spurte jeg.
- Øøøøøh, ja....men det blir ikke med én gang, svarte han fraværende.
- Nehei? Hvorfor ikke?
- Ja, jeg er jo på JOBB da, sa han. Med ettertrykk. Som om jeg var helt teit, lissom.
- Det er vel for pokker jeg også! Og jeg skulle vært i et møte som begynner NÅ. Du kommer hit med en eneste gang, forlangte jeg med min strengeste lærerstemme.
Det lød et oppgitt sukk i den andre enden av linja.
- Okei daa, jeg får komme.
Der sto jeg og hutret i snøen.
Minuttene gikk.
Jeg slo ihjel litt tid med å banne. Og da jeg var lei av å banne for meg selv, ringte jeg Mannen og bannet litt til ham, også. Da jeg ikke kunne kjenne fingrene mine lenger, la jeg på og puttet hendene i lomma. Og sparket litt i snøen.
Langt om lenge vurderte jeg å ringe kommunen eller politiet eller hvem det nå er man ringer for å fikse borttauing/bøtelegging/fengsling uten rettergang.
Da så jeg en skikkelse komme sorgløst slentrende mens han snakket i mobiltelefonen. Han halvflirte til meg og satte seg inn i den hvite bilen for å kjøre avgårde, fremdeles med telefonen i øret.
Ikke pokker.
Ikke i huleste heiteste om han skulle slippe unna uten så mye som et lite "beklager at jeg parkerte deg inne/at du måtte vente så lenge/at du mistet alle fingrene i en lei forfrysningsulykke på grunn av meg".
Hvor blir det egentlig av folkeskikken?
Dermed kunne den eldre dama som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, se ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og spørre sjåføren hva i &%$& han tenkte da han parkerte akkurat der.
Videre kunne hun høre sjåføren flire litt og si:
- Slapp av, a'. Er'e så farlig? ...mens han fremdeles hadde telefonen til øret.
Noe som førte til at kjerringa ga sjåføren et lynsnart kræsjkurs i parkering og folkeskikk.
På dette tidspunktet har den oppmerksomme leser kanskje gjettet at sinnakjerringa var meg.
Og da guttung...eh..sjåføren fremdeles bare flirte, endte det altså med at jeg brølte "FORBANNA DRITTUNGE!" det beste jeg kunne og strekte en frostskadd langfinger mot ham i en befriende umoden gest.
Diskuter aldri med idioter. De bare drar deg ned på sitt nivå og slår deg på erfaring.
PS. Den forbipasserende dama sa seg virkelig hjertens enig med meg. Hun viste seg å være en utmerket, liten enkvinnsheiagjeng.
Og du ville sagt deg hjertens enig.
Jeg kjører ofte bil til jobben, særlig når jeg har litt knapp tid mellom A og B. Som i dag, da jeg skulle rett fra skolen (A) til et møte et annet sted (B), ti minutters kjøretur unna. Møtet skulle begynne klokka 13.30. Klokka 13.15 kunne jeg konstatere at bilen min var fullstendig innparkert bak en (jada, du gjettet riktig) hvit Mitusubishi. Se bare her:
Bilen min er den svarte stasjonsvogna med diskret gaffatape på sidedøra (rett under det tynne laget av skitt). Der står den pent på rad, med en bilrad bak.
Bilen til venstre for meg kommer seg ut. Bilen til høyre for meg har rolig bygd seg en snøhule for vinteren. Begge radene har fri utkjørsel på hver sin side - så lenge ingen parkerer rett foran dem!
Jeg brukte litt tid på å banne og fryse, for kuldegradene var rause i dag. Deretter tok jeg affære. Noen telefonmanøvre senere fikk jeg sendt avgårde en SMS med REGNR til 2282, en prima tjeneste som straks leverer navnet på eieren av bilen.
La oss kalle ham "Kenneth".
Håhå, kanskje dette ordner seg greit, tenkte jeg overmodig, og ringte til "Kenneth", som ganske riktig kunne bekrefte at han sto parkert akkurat der, midt i veien for min bil.
- Kan du brennkvikt flytte bilen din, spurte jeg.
- Øøøøøh, ja....men det blir ikke med én gang, svarte han fraværende.
- Nehei? Hvorfor ikke?
- Ja, jeg er jo på JOBB da, sa han. Med ettertrykk. Som om jeg var helt teit, lissom.
- Det er vel for pokker jeg også! Og jeg skulle vært i et møte som begynner NÅ. Du kommer hit med en eneste gang, forlangte jeg med min strengeste lærerstemme.
Det lød et oppgitt sukk i den andre enden av linja.
- Okei daa, jeg får komme.
Der sto jeg og hutret i snøen.
Minuttene gikk.
Jeg slo ihjel litt tid med å banne. Og da jeg var lei av å banne for meg selv, ringte jeg Mannen og bannet litt til ham, også. Da jeg ikke kunne kjenne fingrene mine lenger, la jeg på og puttet hendene i lomma. Og sparket litt i snøen.
Langt om lenge vurderte jeg å ringe kommunen eller politiet eller hvem det nå er man ringer for å fikse borttauing/bøtelegging/fengsling uten rettergang.
Da så jeg en skikkelse komme sorgløst slentrende mens han snakket i mobiltelefonen. Han halvflirte til meg og satte seg inn i den hvite bilen for å kjøre avgårde, fremdeles med telefonen i øret.
Ikke pokker.
Ikke i huleste heiteste om han skulle slippe unna uten så mye som et lite "beklager at jeg parkerte deg inne/at du måtte vente så lenge/at du mistet alle fingrene i en lei forfrysningsulykke på grunn av meg".
Hvor blir det egentlig av folkeskikken?
Dermed kunne den eldre dama som spaserte over den store parkeringsplassen ved Lillestrøm videregående skole klokka 13.40 i dag, se ei illsint kjerring røske opp døra på en hvit Mitsubishi og spørre sjåføren hva i &%$& han tenkte da han parkerte akkurat der.
Videre kunne hun høre sjåføren flire litt og si:
- Slapp av, a'. Er'e så farlig? ...mens han fremdeles hadde telefonen til øret.
Noe som førte til at kjerringa ga sjåføren et lynsnart kræsjkurs i parkering og folkeskikk.
På dette tidspunktet har den oppmerksomme leser kanskje gjettet at sinnakjerringa var meg.
Og da guttung...eh..sjåføren fremdeles bare flirte, endte det altså med at jeg brølte "FORBANNA DRITTUNGE!" det beste jeg kunne og strekte en frostskadd langfinger mot ham i en befriende umoden gest.
Diskuter aldri med idioter. De bare drar deg ned på sitt nivå og slår deg på erfaring.
PS. Den forbipasserende dama sa seg virkelig hjertens enig med meg. Hun viste seg å være en utmerket, liten enkvinnsheiagjeng.
lørdag 3. januar 2009
PM = personlig mareritt
Det er praktisk å legge familiens sykdom til feriene, så slipper man fraværsdager fra jobb, skole og barnepark. Etter flere dagers inneliv var det allikevel på tide å stable oss avgårde til Strømmen storsenter for å gjøre noen nødvendige ærender.
Dessuten hadde jeg fått et par julegaver som jeg etter litt overveielse bestemte meg for å bytte. En PC-veske fra mannen som jeg heller ville ha i en annen farge, og et skjerf fra svigermor som ikke passet så godt til de jakkene jeg har.
- Og det er jo unektelig greiere å bytte ett skjerf enn å bytte ut hele jakkeparken, tenkte jeg.
Nå må jeg nok revurdere den avgjørelsen.
Skjerfet var nemlig kjøpt på PM.
Og det eneste som er personlig i den butikken, er åpenbart fornærmelsen over at en kunde ønsker noe annet enn det vedkommende har fått i presang.
Jeg begynte smilende og fortrøstningsfull med å hilse pent (det gjør jeg alltid) og legge skjerfet på disken:
- Heihei, jeg har fått dette til jul, og vil gjerne bytte det.
Dama bak disken gløttet såvidt opp, før hun begynte med dårlig skjult triumf:
- Hmmm neei, dette burde nok vært byttet innen...
- Innen 10.januar, står det på lappen.
Noe skuffet måtte hun innrømme at joda, det sto 10.januar på byttelappen.
- Er det noen mulighet for å få penger igjen for det, lurte jeg.
- Nei, det går ikke. Du får finne deg noe annet her i butikken.
Greit nok, selv om det hele hadde vært greiere dersom dama ikke så ut som om hun ønsket både meg og alle andre kunder (hele to i tallet) all mulig ulykke.
Etter en runde i butikken hadde jeg funnet en eneste ting jeg ville ha: Et enkelt skjerf som kostet drøyt hundre kroner mindre enn det jeg ville bytte.
- Da må du finne deg noe for de siste pengene, kommanderte dama.
- Men det klarer jeg ikke nå. Jeg kan vel få en tilgodelapp for restbeløpet?
- Nei. Vi. Har. Ikke. Tilgodelapper, sa hun med en mine som om jeg var en oppsetsig drittunge.
Når jeg tenker meg om, er det ikke umulig at det var nettopp det hun tenkte, all den tid jeg trakk ned gjennomsnittsalderen i butikken med sånn omtrent tjuefem år.
- Så jeg får ikke tilgodelapp, og ikke penger tilbake. Selv om jeg vet at andre har fått nettopp dette, i denne butikken, for bare noen dager siden?
- Det tviler jeg på at de har. Det driver vi nemlig ikke med.
Etter ytterligere litt parlamentering (meg), himling med øyne (butikkdame), halvhjertet trygling (meg) og biske kommentarer (butikkdame), ga jeg opp og sank ned på hennes nivå.
- Javel, da får du hundre kroner av meg, håper det føles godt. Og tusen FORBANNA takk for helt utrolig dårlig service!
Så forlot jeg butikken, ildprustende og bannende.
Det er ingenting som kan piffe opp en ellers grå dag som skikkelig purkete, muggsure butikkansatte.
Dagens forbrukerkonklusjon: Hold deg uendelig langt unna PM på Strømmen storsenter, med mindre du har en fetisj for dårlig utvalg og skikkelig sure folk.
På pluss-siden fikk jeg en aldri så liten følelse av hvordan det er å være ungdom igjen. Men det var ikke verdt det.
onsdag 29. oktober 2008
Gretne gamle gubber
Det er vanskelig å komme helt utenom pastellpopfenomenet Hannah Montana/Miley Cyrus når man har barn i huset. Ungene elsker det, og det er ikke så rart, for barn har ikke særlig god dømmekraft. Jeg tar det med en slags stoisk ro, de har visse faser de må gjennom.
Nå har Dagbladet vært i Tyskland for å intervjue selveste Miley Cyrus, og det ble stygt.
Men ikke på den måten Dagbladet-journalisten hadde planlagt det.
For det er helt tydelig at den utsendte pressemannen synes det er langt under hans verdighet å drive med akkurat dette, og at han synes Miley Cyrus er skikkelig teit.
Og det har han bestemt seg for å bevise, koste hva det koste vil.
- Kan du si noe mer om dine holdninger til internasjonal klimapolitikk, spør Dagbladets utsendte.
Ærlig talt, han snakker med en 15 år gammel popstjerne som intervjues fordi hun har utgitt ny plate. Det er vel ikke akkurat noen stor forventning om at hun skal ha dyp innsikt i internasjonal klimapolitikk.
Egentlig burde hun (eller noen av pressefolkene hennes) ha kontret med å be journalisten redegjøre for den spesielle og den generelle relativitetsteorien, eller noe sånt. Det ville vært akkurat like relevant for settingen.
Gjennom hele saken jobber journalisten iherdig for å vise akkurat hvor dum og overfladisk unge frk Cyrus er. Shopping, krig og fred og sånn, lissom. Hihihi, se på henne! Hør på henne!
Jeg synes hun høres ut som en femtenåring, jeg. En femtenåring som får en bråte mer eller mindre interessante eller vanskelige spørsmål kastet på seg.
Og hun ser ut som det hun er: En femtenårig Disney-stjerne. Så kan man selvsagt (mer enn gjerne) mislike og kritisere hele pastellmaskineriet som driver et slikt barnestjerneikon framover.
Men ved å henge ut en jentunge på denne mugne måten, viser journalisten seg bare som en skikkelig surkuk.
La nå mannen få jobbe med noe annet, noe virkelig viktig. Idol eller fotball, eller noe sånt.
Nå har Dagbladet vært i Tyskland for å intervjue selveste Miley Cyrus, og det ble stygt.
Men ikke på den måten Dagbladet-journalisten hadde planlagt det.
For det er helt tydelig at den utsendte pressemannen synes det er langt under hans verdighet å drive med akkurat dette, og at han synes Miley Cyrus er skikkelig teit.
Og det har han bestemt seg for å bevise, koste hva det koste vil.
- Kan du si noe mer om dine holdninger til internasjonal klimapolitikk, spør Dagbladets utsendte.
Ærlig talt, han snakker med en 15 år gammel popstjerne som intervjues fordi hun har utgitt ny plate. Det er vel ikke akkurat noen stor forventning om at hun skal ha dyp innsikt i internasjonal klimapolitikk.
Egentlig burde hun (eller noen av pressefolkene hennes) ha kontret med å be journalisten redegjøre for den spesielle og den generelle relativitetsteorien, eller noe sånt. Det ville vært akkurat like relevant for settingen.
Gjennom hele saken jobber journalisten iherdig for å vise akkurat hvor dum og overfladisk unge frk Cyrus er. Shopping, krig og fred og sånn, lissom. Hihihi, se på henne! Hør på henne!
Jeg synes hun høres ut som en femtenåring, jeg. En femtenåring som får en bråte mer eller mindre interessante eller vanskelige spørsmål kastet på seg.
Og hun ser ut som det hun er: En femtenårig Disney-stjerne. Så kan man selvsagt (mer enn gjerne) mislike og kritisere hele pastellmaskineriet som driver et slikt barnestjerneikon framover.
Men ved å henge ut en jentunge på denne mugne måten, viser journalisten seg bare som en skikkelig surkuk.
La nå mannen få jobbe med noe annet, noe virkelig viktig. Idol eller fotball, eller noe sånt.
fredag 10. oktober 2008
Sorry seems to be the hardest word
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Det er klart at det kan være tungt å krype til korset, legge seg flat, gå kanossagang, be om tilgivelse, be om pent vær, bekjenne sine synder.
Si sorry, rett og slett.
Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:
"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).
Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.
Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.
Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.
Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.
(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!
Si sorry, rett og slett.
Mye er allerede skrevet og sagt om saken i Oppdal, hvor sogneprest Joseph Moiba er blitt fjernet av prosten ved tre gravferdsseremonier fordi pårørende ikke har ønsket "folk som han" til begravelsen.
Etter et oppvaskmøte i går uttalte biskopen seg, og tok tilsynelatende avstand fra det som har hendt:
"- Jeg beklager at Moiba har opplevd avvisning og følt seg uønsket i de mange relasjoner han har fortalt om både i dette møtet og tidligere i media. Det skal være nulltoleranse i forhold til rasisme i det norske samfunn og i Kirken, sier Knut Andresen, fungerende biskop i Nidaros." (faksimile og sitat fra Aftenposten).
Legg merke til ordlyden. Andresen beklager at Moiba har opplevd dette slik. Han beklager at Moiba har følt seg uønsket.
Dette er en underlig, men slett ikke uvanlig, måte å unnskylde seg på. Og hva sier man egentlig med sånne uttalelser?
Man ber ikke om tilgivelse for hvordan man selv har handlet. Tvert om overfører man problemet.
Man beklager at den som har lidd urett, føler som han gjør. Hadde ikke vedkommende følt sånn på det i første omgang, ville ikke dette vært noe problem.
En unnskyldning med skikkelig bismak, med andre ord.
Vi trenger ikke gå til medienes verden for å treffe på den slags forbeholdne unnskyldninger. De fleste har nok opplevd sånne. Lederen som er lei seg for at de ansatte er så sarte at de ikke tåler den røffe lederstilen hennes. Kollegaen som beklager at kvinnene på kontoret er så pripne at de føler seg trakasserte - når han bare prøver å griseprate hyggelig, sånn for kosens skyld.
Jeg tok en gang til orde da en sjef kom med soleklare rasistiske ytringer. Og jeg fikk en beklagelse: Hun beklaget at hun hadde snakket sånn i mitt påhør.
Implisitt: Det var ikke noe galt i uttalelsen hennes, hun skulle bare ha visst bedre enn å si sånt i påhør av hårsåre Hanne. Og det beklagde hun altså. Du verden, så godt det føltes.
Å be om unnskyldning er en kunst ikke alle mestrer. Og jeg kan dessverre ikke utelukke at jeg har kommet med denslags forbeholdne unnskyldninger selv. Sannsynligvis har jeg det. Jeg tror og håper imidlertid at jeg har lært noe med årene (1).
Men ettersom ord som anger og tilgivelse er såpass sentrale begreper i den kristne lære, hadde jeg på sett og vis innbilt meg at selveste biskopen (og prosten) ville tenkt grundig gjennom dette i sitt lønnkammer, og tilbudt en uforbeholden versjon av en unnskyldning.
Et subjekt i setningen og aktiv bruk av verbene hadde gjort seg så mye bedre. "Jeg beklager at vi har avvist Moiba...", for eksempel.
Ja, det er vanskelig. Men øvelse gjør mester. Og ingen av oss har vondt av å krype til korset av og til.
(1) Hvis jeg ikke har lært: Tilgi meg!
tirsdag 22. april 2008
Å være et menneske, ikke bare en liten lort
For mange år siden, før vi fikk barn, satt Mannen og jeg i baksetet på ei drosje etter en fuktig natt på byen. Vi fjaset og skravlet og var i god stemning, helt til vi registrerte hva drosjesjåføren drev med. Han hadde nemlig satt på noe selvvalgt musikk, og det var ikke hva som helst. Det var reinspikka rasistiske nidviser om hvordan alle svartinger var kriminelle snyltere og burde komme seg ut av landet.
Først kikket vi målløse på hverandre: Hørte vi virkelig riktig? Vi måtte gni oss i ørene.
Noen råtne vers senere ble det hevet over enhver tvil, og jeg lente meg fram mot sjåføren:
"Hva er det egentlig du spiller?"
"Er det ikke bra?", gliste sjåføren, mens han kikket på oss litt sånn nudge-nudgeaktig. Litt sånn vi som er på samme lag-aktig.
"Nei, det er IKKE bra. Hører du ikke hva du spiller? De synger om at folk med en annen hudfarge er kriminelle, for pokker."
"Ja, er det ikke sånn det er, da", flirte han. Fyren hadde åpenbart et dødsønske.
"Nei, det er IKKE sånn det er. Og jeg finner meg ikke i å måtte sitte her og høre på at du spiller den dritten. Skru den av med en gang", krevde jeg, litt skingrende i stemmen nå.
"Jøssenamm, slapp av litt, a. Det er jo ikke noe farlig, hvorfor blir du så stressa, det er jo ikke deg de synger om", sukket sjåføren og skrudde ned volumet et par små hakk.
"Jeg sa SKRU AV DEN FORDØMTE DRITTMUSIKKEN MED EN GANG", brølte jeg, så fråden sto.
Og dermed var vi i gang. Jeg hadde viklet meg inn i en opphetet diskusjon med en drosjesjåfør som mente han var i sin fulle rett til å hevde fremmedfiendtlige meninger, uansett hva noen pripne PK-passasjerer måtte mene. Du verden, det var en lang tur. For ham.
Hadde vi ikke vært på motorveien midt på natta, ville jeg krevd å bli sluppet av der og da. Men jeg var sint, ikke dum. Jeg gadd ikke gå hjem bare fordi han var en dust, så i stedet lot jeg ham få sin varme aftensmat. Jeg tror jeg ljugde på meg en somalisk svigerinne og noen tantebarn også, bare sånn for effektens skyld.
Da vi kom til parkeringsplassen, avrundet jeg med ”og bare så det vet det, er det sånne som DEG vi ikke har bruk for i Norge”. Jeg var fornøyd med harangen, men i overmot og rus innså jeg ikke min begrensning, og føyde til
”og dessuten lukter du promp!”.
Ikke akkurat en verdig avslutning. Jeg skulle nok stoppet litt før. Men jeg marsjerte i hvert fall rett inn og ringte Oslo Taxi for å rapportere fyren, og da klarte jeg å holde meg saklig. De tok det veldig alvorlig og takket meg for at jeg sa i fra.
Jeg tviler på at drosjesjåføren forandret mening om innvandring etter møtet med meg. Særlig ikke etter prompekommentaren min. For man fanger absolutt flere fluer med honning enn med eddik. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lenger jeg ville kommet med innsmigrende tone og/eller fornuftige argumenter i akkurat dette tilfellet. Det toget hadde nok gått for lenge siden, for å si det sånn.
Men jeg har fortsatt å si ifra (riktignok på litt mer fattet vis) når jeg treffer på noen som kommer med nedsettende ytringer i forhold til kjønn, rase og legning. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal si ifra. Jeg skal ikke tåle så inderlig vel.
Det kan være litt slitsomt, men det er langt mer slitsomt å være taus. For da må jeg leve med den gnagende dårlige samvittigheten og den råtne selvfølelsen i lang tid etterpå, hver eneste gang. For ikke å snakke om hvor liten jeg føler meg i forhold til de som virkelig har stått på barrikadene for det de tror på, og de som fremdeles lider for det de mener. Men enten kampen er stor eller liten, er det noen ting man bare må gjøre. Annars är man ingen människa, utan bara en liten lort.
Noen ganger ser jeg jo at det ikke er all verdens vond vilje som ligger bak, men en god del tankeløshet og kunnskapsløshet. Da sier jeg fra på en høflig, gjerne humoristisk måte. Humor er et genialt grep for å få folk til å tenke over holdninger og ordvalg.
Er jeg usikker på hva som ligger bak eller hva vedkommende egentlig mener, sier jeg noe sånt som: ”jeg synes det er veldig ubehagelig at du bruker sånne ord”, eller spør: ”hva mener du egentlig når du sier sånnogsånn?” eller: ”har du tenkt over hvordan det oppfattes når du sier dittogdatt?”.
Jeg har ofte gjort det med litt nervøsitet. Det er ikke så moro å være hun som ikke ler godt av vitsen, men i stedet må kverulere. Eller hun som ødelegger et ellers godt fellesskap. Særlig ekkelt er det med folk jeg ellers virkelig liker og setter pris på. Men jeg kan ikke tillate meg å la være.
Ikke rent sjelden opplever jeg at når én først har sagt ifra, er det flere i en forsamling som sier noe, eller gir honnør i etterkant for å ha sagt noe.
Av og til har jeg fått noen virkelig fine samtaler med den jeg har sagt ifra til, om ordbruk, om holdninger, om frykt eller misforståelser. Vi har gått fra hverandre med en følelse av å ha lært noe, begge to. Av å ha blitt både hørt og sett, og kanskje har vi begge fått med oss noe å gruble på videre. For dette med ordenes valør er ikke bare-bare, og vi kan alle mageplaske grundig. Om jeg mageplasker og støter noen eller opptrer teit, setter jeg pris på å få beskjed, og på å få en mulighet til å oppklare det jeg sa eller gjorde.
Noen ganger har folk bare føyset det bort med hersketeknikker eller forakt. Særlig etter at jeg fikk en datter med mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det lett å blåse det bort med at jeg er hårsår på vegne av datteren min, og gjøre det til noe som dreier seg om mine følelser.
Det får så være, jeg har i hvert fall sagt mitt.
Og jeg kan med hånden på hjertet oppfordre barna mine til å si ifra når de opplever noe som er urettferdig, eller si ifra om noen ikke behandler andre bra.
Men man kan godt droppe prompekommentarer. De høres alltid bedre ut inni hodet.
“You must be the change you wish to see in the world.” (Mahatma Gandhi)
Først kikket vi målløse på hverandre: Hørte vi virkelig riktig? Vi måtte gni oss i ørene.
Noen råtne vers senere ble det hevet over enhver tvil, og jeg lente meg fram mot sjåføren:
"Hva er det egentlig du spiller?"
"Er det ikke bra?", gliste sjåføren, mens han kikket på oss litt sånn nudge-nudgeaktig. Litt sånn vi som er på samme lag-aktig.
"Nei, det er IKKE bra. Hører du ikke hva du spiller? De synger om at folk med en annen hudfarge er kriminelle, for pokker."
"Ja, er det ikke sånn det er, da", flirte han. Fyren hadde åpenbart et dødsønske.
"Nei, det er IKKE sånn det er. Og jeg finner meg ikke i å måtte sitte her og høre på at du spiller den dritten. Skru den av med en gang", krevde jeg, litt skingrende i stemmen nå.
"Jøssenamm, slapp av litt, a. Det er jo ikke noe farlig, hvorfor blir du så stressa, det er jo ikke deg de synger om", sukket sjåføren og skrudde ned volumet et par små hakk.
"Jeg sa SKRU AV DEN FORDØMTE DRITTMUSIKKEN MED EN GANG", brølte jeg, så fråden sto.
Og dermed var vi i gang. Jeg hadde viklet meg inn i en opphetet diskusjon med en drosjesjåfør som mente han var i sin fulle rett til å hevde fremmedfiendtlige meninger, uansett hva noen pripne PK-passasjerer måtte mene. Du verden, det var en lang tur. For ham.
Hadde vi ikke vært på motorveien midt på natta, ville jeg krevd å bli sluppet av der og da. Men jeg var sint, ikke dum. Jeg gadd ikke gå hjem bare fordi han var en dust, så i stedet lot jeg ham få sin varme aftensmat. Jeg tror jeg ljugde på meg en somalisk svigerinne og noen tantebarn også, bare sånn for effektens skyld.
Da vi kom til parkeringsplassen, avrundet jeg med ”og bare så det vet det, er det sånne som DEG vi ikke har bruk for i Norge”. Jeg var fornøyd med harangen, men i overmot og rus innså jeg ikke min begrensning, og føyde til
”og dessuten lukter du promp!”.
Ikke akkurat en verdig avslutning. Jeg skulle nok stoppet litt før. Men jeg marsjerte i hvert fall rett inn og ringte Oslo Taxi for å rapportere fyren, og da klarte jeg å holde meg saklig. De tok det veldig alvorlig og takket meg for at jeg sa i fra.
Jeg tviler på at drosjesjåføren forandret mening om innvandring etter møtet med meg. Særlig ikke etter prompekommentaren min. For man fanger absolutt flere fluer med honning enn med eddik. Samtidig er jeg usikker på hvor mye lenger jeg ville kommet med innsmigrende tone og/eller fornuftige argumenter i akkurat dette tilfellet. Det toget hadde nok gått for lenge siden, for å si det sånn.
Men jeg har fortsatt å si ifra (riktignok på litt mer fattet vis) når jeg treffer på noen som kommer med nedsettende ytringer i forhold til kjønn, rase og legning. Jeg har bestemt meg for at jeg alltid skal si ifra. Jeg skal ikke tåle så inderlig vel.
Det kan være litt slitsomt, men det er langt mer slitsomt å være taus. For da må jeg leve med den gnagende dårlige samvittigheten og den råtne selvfølelsen i lang tid etterpå, hver eneste gang. For ikke å snakke om hvor liten jeg føler meg i forhold til de som virkelig har stått på barrikadene for det de tror på, og de som fremdeles lider for det de mener. Men enten kampen er stor eller liten, er det noen ting man bare må gjøre. Annars är man ingen människa, utan bara en liten lort.
Noen ganger ser jeg jo at det ikke er all verdens vond vilje som ligger bak, men en god del tankeløshet og kunnskapsløshet. Da sier jeg fra på en høflig, gjerne humoristisk måte. Humor er et genialt grep for å få folk til å tenke over holdninger og ordvalg.
Er jeg usikker på hva som ligger bak eller hva vedkommende egentlig mener, sier jeg noe sånt som: ”jeg synes det er veldig ubehagelig at du bruker sånne ord”, eller spør: ”hva mener du egentlig når du sier sånnogsånn?” eller: ”har du tenkt over hvordan det oppfattes når du sier dittogdatt?”.
Jeg har ofte gjort det med litt nervøsitet. Det er ikke så moro å være hun som ikke ler godt av vitsen, men i stedet må kverulere. Eller hun som ødelegger et ellers godt fellesskap. Særlig ekkelt er det med folk jeg ellers virkelig liker og setter pris på. Men jeg kan ikke tillate meg å la være.
Ikke rent sjelden opplever jeg at når én først har sagt ifra, er det flere i en forsamling som sier noe, eller gir honnør i etterkant for å ha sagt noe.
Av og til har jeg fått noen virkelig fine samtaler med den jeg har sagt ifra til, om ordbruk, om holdninger, om frykt eller misforståelser. Vi har gått fra hverandre med en følelse av å ha lært noe, begge to. Av å ha blitt både hørt og sett, og kanskje har vi begge fått med oss noe å gruble på videre. For dette med ordenes valør er ikke bare-bare, og vi kan alle mageplaske grundig. Om jeg mageplasker og støter noen eller opptrer teit, setter jeg pris på å få beskjed, og på å få en mulighet til å oppklare det jeg sa eller gjorde.
Noen ganger har folk bare føyset det bort med hersketeknikker eller forakt. Særlig etter at jeg fikk en datter med mørkere hud enn gjennomsnittsnordmannen. Da er det lett å blåse det bort med at jeg er hårsår på vegne av datteren min, og gjøre det til noe som dreier seg om mine følelser.
Det får så være, jeg har i hvert fall sagt mitt.
Og jeg kan med hånden på hjertet oppfordre barna mine til å si ifra når de opplever noe som er urettferdig, eller si ifra om noen ikke behandler andre bra.
Men man kan godt droppe prompekommentarer. De høres alltid bedre ut inni hodet.
“You must be the change you wish to see in the world.” (Mahatma Gandhi)
tirsdag 8. januar 2008
Det finnes ikke dumme spørsmål, bare dumme mennesker
- Er du like glad i begge to, spurte hun og ventet grådig på svaret.
Jeg husker ikke hva hun heter. For nesten fire år siden hadde vi barn i samme barnehage. Vi vekslet noen ord av og til, men har aldri kjent hverandre godt. Når vi en sjelden gang møtes på butikken går det stort sett i hilsener og en og annen kommentar om været eller hvor vanskelig det er å finne på noe til middag.
Men nå syntes hun altså at det passet seg med en atskillig mer privat tone, der i hylleraden mellom suppeposer og nudler, ett års tid siden forrige tilfeldige møte. Lillesøster kikket nysgjerrig på damen. Lillesøster er riktignok liten, men både ”glad i” og ”begge to” er uttrykk hun kjenner og bruker. Forhåpentligvis gikk sammenhengen henne hus forbi allikevel.
Jeg snakker gjerne om det faktum at barna mine har kommet til meg på forskjellig vis, og jeg er ikke hårsår. Velmente, men klønete kommentarer tar jeg for det de er, og svarer alltid høflig, av og til svært velvillig, litt avhengig av sted og dagsform. Man blir dessuten blasert etter hvert. Men av og til blir jeg allikevel litt paff.
Som for eksempel når jeg får spørsmål om å gradere morskjærligheten jeg har for de to barna mine, sånn på rappen på Meny.
Er sånt vanlig, da, grubler jeg for meg selv. Første måleenhet på ”vanlig” er som regel å spørre meg selv om jeg ville gjort noe tilsvarende. Det ville jeg ikke gjort, men på den annen side er ikke jeg nødvendigvis noe godt mål. En rask og uformell spørreundersøkelse blant bekjente med to eller flere barn avslørte at ingen av dem har fått spørsmålet. Da er det nærliggende å anta at folk avkrever svar på slikt fra meg fordi ett av barna mine er adoptert. Sikker kan man naturligvis ikke være. Det kan jo hende at denne damens litt sære hobby er å stille nærgående spørsmål til fjerne bekjentskaper hun tilfeldigvis treffer på dagligdagse steder. Folk driver jo med så mye rart, som quilting, sekkepipe og håndball, også. Men nå digregerer jeg.
Hvor var jeg? Jo:
Jeg er adoptert, og har adoptert. Jeg har skrevet mye om adopsjon, blant annet fordi jeg synes det er viktig å fjerne noen av fordommene og mytene rundt denne formen for familiedannelse. Jeg snakker gjerne om adopsjon. Jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, om tildeling og hentereisen. Om språkutvikling og praktiske utfordringer. Jeg rynker ikke på nesa over spørsmål om opprinnelsesland, ventetid, kostnader og godkjennelsesrammer. Men det er lov å forvente at vanlig folkeskikk fremdeles gjelder, som på alle andre områder i livet.
Det burde i prinsippet utelukke følgende spørsmål og kommentarer, samtlige reelle, samtlige stilt på offentlige steder (skolegård, butikk, bussholdeplass o.l), samtlige stilt av mennesker jeg slett ikke (eller bare så vidt) kjenner, og samtlige med ungene mine til stede:
- Vet dere om moren var narkoman/alkoholiker/prostituert?
- Vet dere om hun (altså Lillesøster) er HIV-positiv?
- Er det ikke skummelt når du ikke vet hvordan hun kommer til å bli?
- Hun er jo ikke så veldig mørk til å være neger, da (i et oppmuntrende tonefall).
- Er dette noe dere betaler for, eller er det for å hjelpe en organisasjon, sånn à la FOD?
For ordens skyld må jeg understreke at sånne spørsmål tross alt tilhører sjeldenhetene. De aller fleste mennesker holder seg godt innenfor det akseptable. Så om du er nysgjerrig: Spør gjerne, jeg svarer dersom jeg kan og vil.
Men er du usikker på om spørsmålet er passende, kan du kanskje vente med å stille det til ungene mine er utenfor hørevidde? Sånn for sikkerhets skyld.
For ja: Jeg er veldig, veldig glad i dem, begge to. De er det viktigste i verden for meg. Og dersom du sårer dem, blir jeg noe så inn i granskauen forbanna.
Jeg husker ikke hva hun heter. For nesten fire år siden hadde vi barn i samme barnehage. Vi vekslet noen ord av og til, men har aldri kjent hverandre godt. Når vi en sjelden gang møtes på butikken går det stort sett i hilsener og en og annen kommentar om været eller hvor vanskelig det er å finne på noe til middag.
Men nå syntes hun altså at det passet seg med en atskillig mer privat tone, der i hylleraden mellom suppeposer og nudler, ett års tid siden forrige tilfeldige møte. Lillesøster kikket nysgjerrig på damen. Lillesøster er riktignok liten, men både ”glad i” og ”begge to” er uttrykk hun kjenner og bruker. Forhåpentligvis gikk sammenhengen henne hus forbi allikevel.
Jeg snakker gjerne om det faktum at barna mine har kommet til meg på forskjellig vis, og jeg er ikke hårsår. Velmente, men klønete kommentarer tar jeg for det de er, og svarer alltid høflig, av og til svært velvillig, litt avhengig av sted og dagsform. Man blir dessuten blasert etter hvert. Men av og til blir jeg allikevel litt paff.
Som for eksempel når jeg får spørsmål om å gradere morskjærligheten jeg har for de to barna mine, sånn på rappen på Meny.
Er sånt vanlig, da, grubler jeg for meg selv. Første måleenhet på ”vanlig” er som regel å spørre meg selv om jeg ville gjort noe tilsvarende. Det ville jeg ikke gjort, men på den annen side er ikke jeg nødvendigvis noe godt mål. En rask og uformell spørreundersøkelse blant bekjente med to eller flere barn avslørte at ingen av dem har fått spørsmålet. Da er det nærliggende å anta at folk avkrever svar på slikt fra meg fordi ett av barna mine er adoptert. Sikker kan man naturligvis ikke være. Det kan jo hende at denne damens litt sære hobby er å stille nærgående spørsmål til fjerne bekjentskaper hun tilfeldigvis treffer på dagligdagse steder. Folk driver jo med så mye rart, som quilting, sekkepipe og håndball, også. Men nå digregerer jeg.
Hvor var jeg? Jo:
Jeg er adoptert, og har adoptert. Jeg har skrevet mye om adopsjon, blant annet fordi jeg synes det er viktig å fjerne noen av fordommene og mytene rundt denne formen for familiedannelse. Jeg snakker gjerne om adopsjon. Jeg forteller gjerne om mine egne erfaringer, om tildeling og hentereisen. Om språkutvikling og praktiske utfordringer. Jeg rynker ikke på nesa over spørsmål om opprinnelsesland, ventetid, kostnader og godkjennelsesrammer. Men det er lov å forvente at vanlig folkeskikk fremdeles gjelder, som på alle andre områder i livet.
Det burde i prinsippet utelukke følgende spørsmål og kommentarer, samtlige reelle, samtlige stilt på offentlige steder (skolegård, butikk, bussholdeplass o.l), samtlige stilt av mennesker jeg slett ikke (eller bare så vidt) kjenner, og samtlige med ungene mine til stede:
- Vet dere om moren var narkoman/alkoholiker/prostituert?
- Vet dere om hun (altså Lillesøster) er HIV-positiv?
- Er det ikke skummelt når du ikke vet hvordan hun kommer til å bli?
- Hun er jo ikke så veldig mørk til å være neger, da (i et oppmuntrende tonefall).
- Er dette noe dere betaler for, eller er det for å hjelpe en organisasjon, sånn à la FOD?
For ordens skyld må jeg understreke at sånne spørsmål tross alt tilhører sjeldenhetene. De aller fleste mennesker holder seg godt innenfor det akseptable. Så om du er nysgjerrig: Spør gjerne, jeg svarer dersom jeg kan og vil.
Men er du usikker på om spørsmålet er passende, kan du kanskje vente med å stille det til ungene mine er utenfor hørevidde? Sånn for sikkerhets skyld.
For ja: Jeg er veldig, veldig glad i dem, begge to. De er det viktigste i verden for meg. Og dersom du sårer dem, blir jeg noe så inn i granskauen forbanna.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
