Snørr og forviklinger

Disclaimer: Hvis du misliker bloggposter om a) sykdom og b) folks drømmer, kan du bare klikke deg bort fra denne med en gang, for eksempel til et fint dikt eller noe. 

Sånn, nå som det er unnagjort, kan jeg straks og med en gang syte over at i det øyeblikket jeg signerte for levert eksamensoppgave, kjente jeg feberen komme sigende, og den lille sesongarbeidende rivjern-alven klatret ned i halsen min og gjorde en helsikes jobb med å harve opp det området jeg trenger for å puste og snakke, blant annet. 

Jeg klarte forsåvidt å karre meg på jobb (det var ikke så vanskelig, for i går hadde vi førjulsforedrag med gløgg, og i dag har jeg hørt på praktfullt flinke psykologielever som holdt foredrag om egne forskningsprosjekter, så jeg kunne forsåvidt bare lene meg tilbake og nikke bifallende og klappe begeistret), men i går ettermiddag måtte jeg bare krype hutrende og sutrende til sengs mens jeg tenkte på den fine M-ruta du ser øverst i posten her. 

Og så begynte de intense og komplett utmattende feberdrømmene. Jeg skled rundt blant svette laken mens jeg måtte møte de skrekkeligste utfordringer. Som denne:

Jeg befant meg på den engelske landsbygda, og måtte megle i en veldig kompleks og delikat sak mellom forskjellige grupperinger innen det britiske aristokratiet. Det var min oppgave å finne ut hva som hadde skjedd og hvordan konflikten skulle løses, uten at noen ble pinlig berørt eller sinte. Det var veldig viktig! Og for å kunne gjøre dette, måtte jeg bøye norrøne verb. Jepp. Det var helt sentralt for oppgaven. 

Jeg hadde store skjemaer med norrøne verb, og de skulle flyttes og arrangeres i et sinnrikt system etter hvert som jeg snakket med de forskjellige gruppene. Gjorde jeg noe feil, risikerte jeg både mitt eget skinn og full borgerkrig (og alle vet jo hvor blodig det kan bli blant roser og gresskar på den engelske landsbygda). Og jeg som synes norrøne verb er så vanskelig! 

Det er ikke så rart at jeg var i England i natt. Det har blitt en del Downton Abbey i det siste, og dessuten er jeg midt i The Casual Vacancy av JK Rowling. Jeg blander ofte inn nylig konsumert populærkultur i febermarerittene mine. Så da jeg våkna, priste jeg meg lykkelig for at jeg ikke rakk å begynne på Tjärven av John Ajvide Lindqvist før jeg ble syk. Vi vet hvordan det kan gå. Og selv om Saw-Trygve-episoden er morsom å tenke på nå, var ikke den drømmen noen ...drøm, akkurat.

Dette handler om litt av hvert

– Altså, jeg kan virkelig ikke forstå mote! Storebror (11) stirrer vantro på TV-skjermen, hvor ei dame med et slags fruktfat på hodet synger i ekstremvær-vindmaskin. Han tilhører slett ikke den generasjonen som har et spesielt forhold til Melodi Grand Prix. Han kaller det sågar Eurovision.

Jeg sitter hvesende og snufsende ved siden av ham i sofaen. Ikke fordi jeg blir så inderlig rørt av denne sangkonkurransen, men fordi jeg er dønn, sylte forkjøla. Etter et en heidundrende søttendemaifeiring gikk jeg rett på en intens eksamenshelg. Jeg sov ikke i det hele tatt fra lørdag til mandag, bare leste og skrev, drøfta og greide ut om. Klokka 08.10 mandag morgen satte jeg punktum, dro på HiOA og leverte besvarelsen i tre eksemplarer, og så bar det rett på jobb. Jeg merka at halsen var litt sår allerede da. Og verre skulle det bli.

I går vurderte jeg meg fremdeles frisk nok til å dra på jobb. Det er tross alt siste innspurt før eksamenstid og sommerferie. Men i dag måtte jeg bare kaste inn håndkleet. Jeg prøvde virkelig, men når man må sette seg litt nedpå og hvile etter å ha vært på badet, er det et tegn på at man ikke har så mye på jobben å gjøre. Jeg knirka som ei gammel loftsdør da jeg ringte sjefen for å beklage meg. Det var jo så mye jeg skulle gjøre! I stedet ble jeg liggende hjemme og svette. Nydelig sommervarme ute, skyhøy febervarme inne. Snufs.

Men jeg fikk sove. Brorparten av dagen, faktisk. Nok et tegn på at man ikke er i form, men det hjalp virkelig å sove. Og å true Storebror (11) til å hente opptil flere is til meg fra fryseren, for jeg hadde så voohohondt i halsen. 

Utpå kvelden får jeg altså stabla meg til i sofaen med laptop på fanget og MGP på fjernsynet. Det som mangler av musikalsk kvalitet, oppveies langt på vei av kostymer, effekter, uttale og tekster. Aiaiai. Dessuten får jeg altså anledning til å gi Storebror en liten forelesning i Eurovision-historie. Om at alle måtte synge på sitt eget språk, og at det tidligere bare var vesteuropeiske land med. For dette er også en slags inngang til europeisk historie som sådan. Hvis man legger litt godvilje til.
Og det gjør Storebror, for han liker å snakke om sånt, og han er enormt fascinert av den kalde krigen.

Jeg prøver også å forklare hvor stort dette showet var for oss underholdningsdepriverte barn av 70- og 80-tallet. Men jeg kommer til kort, det er umulig for nåtidas unger å forstå.
Som da jeg underviste en vg2-klasse i mediehistorie, og snakket om NRK og monopolet. En av elevene fikk det ikke helt til å henge sammen, det jeg sa. Hun ble ganske frustrert:
– Monopol? Mener du spillet? Men hva har det med TV å gjøre?

Feberfantasier og søvnparalyse - et rop om hjelp

Jeg har ligget febersyk og omtåket i to dager, og det er altså så slitsomt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. At øynene føles som hardkokte egg i skallen, at hodepinen knuger rundt panna som en litt for liten hjelm og at noen har gått løs på halsen med rivjern kan jeg forsåvidt takle – men disse hersens feberdrømmene!
De er simpelthen så stressende og intense at jeg så smått lurer på om det ikke hadde vært lettere å true seg på jobb. Heldigvis husker jeg bare en brøkdel av dem når jeg våkner mellom slagene, men de bruddstykkene som sitter, er gærne nok. Dagens highlights - både av den tullete og den skremmende sorten:

Jeg skulle synge duett med Kåre Conradi på direktesendt TV. Kåre og jeg skulle straks inn, rett etter en gruppe cheerleadere, da jeg oppdaget at jeg aldri hadde hørt julesangen vi skulle synge. Jeg fikk panikk. Mens Kåre tafatt prøvde å berolige meg, oppdaget jeg at i stedet for den smaragdgrønne, griselekre kjolen jeg skulle hatt på meg, hadde jeg en dobbeltspent, svart dressjakke over en formløs tunika med store svetteflekker. Og det var femten sekunder til jeg skulle på scenen.

(...og så våknet jeg litt...)

Jeg satt i en bil sammen med flere andre og ventet på å kjøre ombord på danskebåten. Det var lang kø og god tid, så jeg fant ut at jeg rakk å gå i kiosken. Jeg spurte de andre om de skulle ha noe, og Jens Stoltenberg ville gjerne ha en tjuepakning med Prince. Jaja, tenkte jeg, hvis Stoltenberg vil ha sigg, får jeg vel nesten kjøpe det til ham. Men i kiosken var de ansatte opptatt med å telle sure padder, så jeg ble forsinka. Jeg løp gatelangs i snøslaps tilbake til bilen, men rakk det ikke. Båten kjørte. Jeg sto igjen på kaia og visste ikke hva jeg skulle gjøre. I hånda knuget jeg Stoltenbergs sigarettpakke.

(...og så våknet jeg litt...)

Det var stort selskap i huset jeg er vokst opp i (som ble solgt på nittitallet), og der skulle det være koldtbord. Jeg gikk rundt med store fat med snitter for finne kjøkkenet. Det var så lenge siden jeg hadde vært der at jeg slet med å finne fram. Roastbiff og brie skvatt av fatene mens jeg sjonglerte dem mellom urimelig smale dørkarmer. Plutselig dukket det opp en hel gjeng med gamle studiekamerater. Jeg ble glad for å se dem, helt til en av dem påsto at hans familie hadde hevd på det ene soverommet vårt, det med en liten balkong. Det rommet skulle de bruke som sommerhus, mente han, og vi hadde fem minutter på oss til å pakke ut derfra.
– Men hva med roastbiffen, ropte jeg forvilet. – Roastbiffen!

(...og så våknet jeg litt...)

Jeg kjørte ski i ei bratt skogsløype, det gikk kjempefort, og det var mange små hopp. Men det var egentlig bare gøy, helt til jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil:
Jeg hadde ikke ski, jeg hadde sykkel, og nå nærmet jeg meg et kjempehopp. Det ble brattere og brattere, og sykkelbremsene virka ikke, for det var jo ei skiløype. Jeg angret som en hund på at jeg ikke brukte sykkelhjelm, for jeg visste at jeg kom til å bli knust som pinneved.

(...og så våknet jeg litt...)

Og så kom barnespøkelsene. Jeg var i et stort hus, og visste at det var opptil fem barnespøkelser der, men det var umulig å vite hvilke rom de befant seg i. Jeg snek meg rundt med hjertet i halsen og visste at snart var min siste time kommet.

Barnespøkelser er noe av det skumleste jeg vet, og når underbevisstheten min skal slå på storslegga, drar den fram enten barnespøkelser – eller mennesker som snakker med en annen stemme enn sin egen. Alternativt barnespøkelser som snakker med en annen stemme enn sin egen.
Å herrejemini.

Enter søvnparalyse
Det var selvsagt ikke det verste. For akkurat da jeg tenkte at nå for pokker, nå er toppen nådd, så trakk underbevisstheten ut selveste esset fra ermet: søvnparalysen.
Den gamle rakkeren som dukker opp av og til og skremmer livskiten ut av meg, fordi alt føles hundre prosent virkelig, samtidig som jeg ikke kan røre meg i det hele tatt.
Mønsteret er stort det samme hver gang, men at jeg vet hva som kommer, gjør ikke opplevelsen noe mindre skremmende.
Hvordan søvnparalyse arter seg? Sånn, for eksempel:

Jeg har våknet etter en forkavet drøm midt på dagen, og ligger godt under dyna i senga mi. Da hører jeg lyden av at inngangsdøra åpnes og lukkes, noen kommer inn i huset! Men det er jo dagen, alle er ute, jeg er jo alene?
Jeg hører skrittene i trappa, langsomme og bestemte. Jeg er lys våken og ser alle detaljer i rommet, men klarer ikke røre meg. Dyna ligger som et blyteppe over meg, jeg får knapt puste. Jeg åpner munnen for å skrike, men det kommer ikke noen lyd. Og skrittene kommer nærmere. Nå åpnes døra, jeg ligger med ryggen til og kan ikke se hvem som kommer inn.
Jeg hører skrittene på soveromsgulvet og kjenner søkket i madrassen når noen setter seg ned på sengekanten. Hjertet hamrer villt i brystet og den ukjente gjesten presser dyna nedover meg, det blir enda tyngre å puste, jeg klarer ikke skrike...

Og så våkner jeg. Hele jeg, ikke bare deler av meg. Og jeg er vettskremt og husker hver detalj, som om jeg skulle ha vært våken hele tida. Ikke rart folk før i tiden trodde søvnparalyse hadde med overnaturlige vesener å gjøre. Jeg ble voksen og vel internettbevandret før jeg fant ut at dette var et relativt vanlig fenomen, og ikke bare jeg som holdt på å bli fullstendig koko.

"Søvnparalyse har nok forekommet til alle tider – og over alt, noe ulike begreper fra forskjellige land tyder på. På japansk refereres det til et ord som betyr noe sånt som ”å sitte fast i metall”.
I Mexico og Indonesia snakker man om at ”en død sitter oppå en”, og i vårt land heter det at ”mara rir en”."

Jeg håper jeg snart blir frisk. Alternativt søvnløs.


Relatert bloggpost: Syk dame, syk hjerne

Trøstehandling av feminist-stash

Etter en forrykende bursdagsfeiring gikk jeg fullstendig ned for telling, med tiltagende feberfølelse og halsvondt. Nå er jeg dausjuk på andre dagen. Svetter og fryser om hverandre, øynene mine føles som hardkokte egg som damper i skallen, og halsen er så vond at jeg tror noen må ha smughøvla litt nedi der med et rivjern eller noe.
I tillegg sliter jeg med en ulmende, underliggende følelse av dårlig samvittighet, for jeg har jo slett ikke tid til å være syk nå.
Jeg prøver å snakke fornuft til meg selv - er jeg syk, så er jeg syk. Jeg sover mye, og trøster meg selv i våkne øyeblikk med å lese True Blood-bøkene (TV-serien er mye bedre, men bøkene er mystisk fengende allikevel, på en sånn kioskromanaktig måte) og surfe litt på nett.
Eller rettere sagt, handle litt på nett. Det er veldig oppkvikkende!

Denne har jeg kjøpt til Lillesøster (4):

Her kan du se flere fine T-skjorter fra Stickersisters.com.

De har stickers og buttons også, som denne:

Her kan du se flere buttons.

Nå har jeg to ting å glede meg til:
1) At jeg blir frisk, og 2) at pakka mi kommer.
Wohoo (hark).

Søvnløs på Skjetten: Jeg ække redd når sola skinner

Travle dager gir dårlig nattesøvn. I hvert fall når travelheten består i hundre småting som må huskes, saker som må skrives og barn som må ivaretas samtidig. Da blir jeg liggende våken i nattevarmen, én meter over madrassen mens jeg roterer som en grillkylling.

I hodet kverner tankene, og de vender seg snart fra det trivielle "dette må jeg huske i morgen" til det mer eksistensielle. Og før jeg vet ordet av det har jeg endevendt livet mitt. Jeg gremmer meg over ting jeg sa eller gjorde for mellom fem og ti år siden. Jeg blir iskald av skrekk for alt som kan, men sannsynligvis aldri vil, hende med meg selv eller de jeg er glad i. Problemet er at skrekktankene slett ikke virker usannsynlige når man har fått rotere i sitt eget fett noen timer, med cirka trettiåtte finfine varmegrader i rommet og høyfrekvent myggsurring som akkompagnement. Jeg gnurer godt på alt som føles feil og mistenkelig i kropp og sinn og tilværelse.

Den siste gangen jeg ser på klokka er den halv fem. Jeg har ikke fått blund på øyet, men til gjengjeld har jeg rukket å konstatere at jeg lider av hjernesvulst, kjevebetennelse, diabetes 2, en uspesifisert hormonlidelse (mangler litt kunnskap om symptomer, må åpenbart lese meg litt opp der), føflekk-kreft, skrumplever, blodpropp i høyre legg og langt fremskreden prokrastinering.

Ja, og så kanskje et snev av eksistensiell angst og heftig hypokonderi, særlig om natten.

Uansett tilbringer jeg tiden med å fike opp meg selv mentalt for at jeg ikke er sunnere, mer organisert, bedre balansert, flinkere og mer fornuftig. Og jeg sverger mellom gnissende tenner at når dagen kommer, da skal jeg sannelig ta tak i ting! Nuh jäklar, har jeg lært!

Men når dagen kommer og sola skinner, forsvinner de mørke tankene. Enter gullfiskhukommelse igjen. Helt til neste natt. Det er på tide å konstatere at prokrastineringsdiagnosen min ikke har noe med hypokonderi å gjøre, det er helt sant. Og kanskje årsaken til alt det andre.

Sykdom var bedre før

I gamle dager var det koselig å være syk.
I gamle dager fikk vi ta med oss dyna ut i stua. Så satt vi der, rødkinnet og feberblank i blikket, mens mamma la en svalende hånd på panna og kneppet medfølende med tunga.
Da kunne vi la oss synke ned i den deilige, selvmedlidende luksusen det var å være syk, og ha fri, en helt vanlig skoledag. Ettersom vi stort sett var ved irriterende god helse, var det langt mellom slike godbiter. Dagen var vår, og vi brukte den klokt.
Vi så på Trim for eldre.

Konsentrert stirret vi på gamlingene i en gymsal inne i storbyen et sted. De hadde gymsokker og knallharde permanentkrøller, og de smilte mens de holdt seg fast i hver sin stolrygg og gjorde beherskede utfall.
"Rull med tærne, en-to-tre, strekk ut ryggen, en-to-tre", formante den bestemorautoritære damen på podiet. Vi rullet forsiktig med tærne under dyna og nøt forestillingen, så lenge den varte.
Deretter var det prøvebildeunderholdning. Mangefarget sirkel og lyder i forskjellig volum og toner. Etter en stund gikk vi som regel lei av å fantasere om at det var en fremmed planet, eller å gjette hvilken tone som kom neste gang.

Da gikk vi løs på stabelen med gamle Sølvpilen-blader, og drømte om at vi levde i Ville vesten og var indianernes sanne venn. Eller Tuppen og Lillemor-blader, og fantaserte om at vi fant en dagbok på loftet og på magisk vis ble transportert tilbake i tid, til et grufullt barnehjem i victoriatiden.
Eller en frynsete Donald-pocket, hvor bare annenhver dobbeltside var i farger. Favoritten var den hvor onkel Skrue flyttet hele pengebingen sin til en øy i internasjonalt farvann for å unngå skatt, og B-gjengen pumpet luft inn i hulrommene under øya og tauet den til sitt område. Onkel Skrue fikk selvsagt tilbake pengene igjen. B-gjengen hadde nemlig ikke tilgang på mat og drikke, og byttet til slutt hele pengehaugen mot kald brus. Typisk.

Vi hadde helt fri. Ingen krav, ingen oppgaver, bare omsorg og ekstravagant underholdning fra statskanalen. Med litt flaks og den rette typen sykdom (omgangssyke var uflaks selv på den tiden), kunne det sågar vanke noen OKO-ringer på en stakkar. Runde sjokoladekjeks med hull i midten, som ellers var så til de grader utilgjengelig.
Fremdeles kan jeg få en spontan lyst på OKO-ringer når feberen stiger og det klør i halsen.

Jeg prøvde det en gang, nå i voksen alder. Dro til butikken med feberverkende kropp og handlet for mine egne, surt tjente penger. Så dro jeg hjem til den rotete stua mi hvor jeg selv hadde ansvar for å rydde. Jeg åpnet pakka, tok en kjeks og prøvde å fortrenge tanken på alt jeg burde ha gjort i stedet for å være syk, og alt ekstraarbeidet som hopet seg opp til jeg ble frisk igjen. Det lyktes bare sånn passe. Jeg pakket dyna rundt meg selv og skrudde på TV-en, men det var ikke Trim for eldre på noen av de gudvethvormange kanalene.

Jeg hostet noen kjekssmuler (var de virkelig så tørre, eller hadde noen endret oppskriften siden sist) og nynnet forsiktig:

"Bedre og bedre dag for dag.
Det går bedre og bedre dag for dag.
Hm hm hm hm hm hm smiiiile
Nananananananana nana nananaaa
Selv om stillingen er svak, så syng med velbehag
Aaa aaa aa -aa
Det går bedre og bedre dag for dag."

Fra asken til ilden

Asken: Å være hjemme hele uka med to syke barn, og megle i krangling, tørke snørr og tårer og administrere trøst og kalde kluter samtidig som man prøver å få gjort fornuftige jobbeting.

Ilden: Å være hjemme alene hele helga med to barn som er blitt friske og irriterende raske, samtidig som man selv er blitt dausjuk og feberslapp og bare vil sove eller dø.

Snøft.
På tide at mannen kommer hjem fra Købehavn nå, den flyfilla (kan man bruke et sånt uttrykk om menn? Who cares.).

PS: Se bort fra bloggpost tidligere i dag. Åpenbart et utslag av feberfantasier som gjorde at jeg et øyeblikk trodde jeg hadde kommet på noe dypsindig og underfundig. Pinlig. Er åpenbart like potensielt utrygt å poste i feberrus som i fylla.

På legevakten

I kveld har vi vært på legevakten.
Det begynte i dag tidlig (eller snarere i går natt, for klokka var vel ikke mer enn fire), med at Lillesøster ble merkbart tungpustet og hvesende. Da hun sto opp hadde hun ikke særlig stemme, og når hun pustet, hørtes hun ut som en litt defekt Darth Vader. Almenntilstanden hennes var ganske brukbar, men utover dagen ble hun dårligere og dårligere, stakkars liten. Hun sovnet stående med hodet på fanget mitt om ettermiddagen, og lå deretter så liten og slapp på sofaen, mens det hveste og rallet i det lille brystet hennes.
Til slutt bestemte vi oss for å reise på legevakten, og godt var det. For mens vi satt på venterommet ble hun veldig dårlig, og jeg ble for første gang alvorlig redd for at hun ikke skulle få puste i det hele tatt. Hun ble redd selv også, og prøvde å gråte, men fikk ikke ut en lyd. Det var grusomt å se på.
Heldigvis så resepsjonisten det også med en gang, og vi ble sluset rett inn og til behandling. Lillesøster fikk en maske på seg, og etter en stund ble pusten hennes lettere. Jeg brukte all energi på å holde tilbake tårene og være trygg og rolig.
Legen tror det kanskje kan være første tegn på barneastma, men det er vanskelig å si nå. De har tatt prøver, hun har ikke noen infeksjon i kroppen. Vi har fått med oss ventoline og babyhaler hjem, og har fått en henvisning til Ahus, så vi kan ringe rett dit om noe skulle skje. Vi føler oss mye tryggere nå. Lillesøster ba til og med om mat da hun kom hjem og lo litt, og nå sover hun.
Man blir så inderlig berørt når barna er syke. Jeg skulle så gjerne ha tatt alt ubehaget i stedet for dem.
Nå håper vi på en rolig og lettpustet natt.

Ps. Må for øvrig få berømme de som jobber på legevakten i Lillestrøm. Vi tatt veldig godt vare på, både medisinsk og menneskelig. Det er godt når systemet fungerer som det skal. All ære til dem!

Når man bokstavelig talt får fnatt

Så har vi vært hos hudlegen, som raskt og enkelt kunne konstatere at vi har fått fnatt. Eller skabb, som det heter på godt norsk (ordet fnatt er en avledning av det danske navnet, fnat - så vet man endelig det).

Til dere som har møtt oss personlig etter hjemkomsten og får litt angst nå, kan jeg umiddelbart berolige med følgende sitat:
"I Norge smittes vi bare ved hudkontakt - hud mot hud. Skabben kan i vårt klima ikke være i live på gjenstander - den dør i løpet av noen timer i romtemperatur. I tropiske land er det annerledes. Skabben smitter ved hudkontakt f.eks. ved seksuell kontakt eller ved å holde hverandre i hånden. Hudkontakten ved håndhilsing er for kortvarig til skabbspredning. Personer som går i samme skoleklasse eller som arbeider sammen smittes ikke, med mindre hudkontakten finnes - kort sagt: man må "holde av" hverandre for å bli smittet. "

Nå kan dere altså være sjeleglade for våre strenge restriksjoner mot å holde og klemme på Lillesøster.

Behandlingen er heldigvis grei, man smøres inn med et middel, ligger med det over natta, vasker seg selv, sengetøy og klær - og det er det. Og når jeg outer oss her på selveste internettet som en skabbefengt familie, er det i trygg forvissning om at det ikke er noe å skamme seg over. Skabb skyldes ikke dårlig hygiene. Men jeg tror nok at jeg uansett kommer til å bruke det danske ordet. Det er mye morsommere.