Maya Angelou: Still I Rise

Maya Angelou døde i dag, 86 år gammel, etter å ha vært en sånn person og levd et sånt liv man liksom aldri blir ferdig med å lese om. Heldigvis, da, at det er skrevet så mye både om og av henne.

Kortkort sammendrag: Maya Angelou ble født 4.april 1928 i St.Louis, Missouri. Hun er kjent som dikter og forfatter, men før det hadde hun en rekke forskjellige jobber: nattklubbdanser, prostituert, skuespiller – og frilansjournalist i Ghana, for å nevne noen. Mellom 1969 og 2002 utga hun 6 selvbiografier (ta den, Knausgård). Hun var kompis med Malcolm X og Martin Luther King, komponerte filmmusikk, underviste og engasjerte seg i politikk.

Nå må jeg slutte før dette slutter å være kortkort, men hvis du er interessert kan du lese mer selv, for eksempel her eller her.

Eller du kan lese denne artikkelen: How Maya Angelou influenced hip hop. Selv mente hun at musikksjangeren var en finfin inngangsport til poesien for unge. Og hvis du liker diktet i bloggposten her, kan du selvfølgelig lese flere.

Bilde hentet fra Buzzfeed. 

Still I Rise

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may tread me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
'Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops.
Weakened by my soulful cries.

Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
'Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin' in my own back yard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I'll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history's shame
I rise
Up from a past that's rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that's wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

(Maya Angelou)

Fredagsdiktet: Sommarnatt

Temaet i ukas fredagsdikt er et litt annet enn vi kanskje forventer av å lese tittelen.

Nettopp derfor bør vi lese det. Kvelden før selveste hurradagen kan vi gjerne koste på oss å være så inderlig takknemlig for hvordan vi ikke har det, og for alt som ikke er.

Gratulerer til alle oss som feirer i morgen. Vi er lottovinnere, hele gjengen.

SOMMARNATT
Den stille sommarkveld har ingenting med dette:
forbrende mannelik i dynger på ei slette.

Det raude fargespel på havets horisont
er ikkje atterskin av blodig krigar-dont.

Dei fredelege tre som lutar tungt mot kveld
blir ikkje rivne vekk av tunge bombesmell.

Den svale vindt som susar trygt omkring mitt hus
ber ikkje bod om stank i brende byars grus.

Og landet ligg og søv så blått og draumeslørt.
Den norske sommarnatt har inga blodhand rørt.

Min tanke klamrar seg til vind og jord og tre.
Ein gong kan alt vi reddast kome til å skje.

(Arnljot Eggen, trykt i Dagbladet 19.8.1950)

Fredagsdiktet: Til livet

Om morgenen går vi stort sett på autopilot her i huset. Rutiner er redningen for morgentrøtte folk. Men når vi våkner og oppdager at hunden har spist hver smitt og smule av brødet (fordi noen har lagt det litt for langt ut på kjøkkenbenken), blir det rør i rutinene. Og når det attpåtil er veldig lite havregryn igjen i den guloransje papirposen, blir det komplett kaos. Ikke så imponerende, kanskje, men sånn er det nå her.

Vi kom oss da av gårde til slutt, alle sammen. Bortsett fra den mette og veldig fornøyde hunden, som krølla seg sammen i kroken sin etter morgenturen, klar for å passe huset med stoisk ro. Og jeg rakk første økt med et nødskrik, halsende inn døra til et rom (halv)fullt av minst like morgentrøtte elever.

Jeg var forberedt. En plan var lagt. Det står svært sjelden på det. Men heldigvis er det rom for å gå litt utenom planen, også. Det er lov å improvisere, særlig når man har gjort leksa si. For tiden snakker vi om (psykisk) helse, livskvalitet og andre litt vage begreper som mange bruker, men få kan definere helt presist. Jeg grep sjansen til å utforske lykkebegrepet nærmere, og fikk elevene til å notere stikkord på tavla. Hva forbinder de med lykke?

Ikke bare ble det et godt utgangspunkt, det ble ei tavle som rett og slett var litt lykkefremmende. Jeg var slett ikke den eneste som tok bilde av tavla vår i dag tidlig, det var en skog (eller i hvert fall et lite skogholt) av hender og telefoner i lufta.

Vanligvis passer jeg på å viske ut det som er skrevet på tavla før jeg går, sånn at de som skal bruke rommet etter meg kan starte med blanke ark. Men i dag lot jeg det stå. Og gikk plystrende til neste økt.

Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.

Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

(Halldis Moren Vesaas)

Fredagsdiktet: Nattfugl

Bak skolen jeg jobber på er det en stor parkeringsplass. Der er det et stort tre. Hver eneste ettermiddag hvert eneste år på denne tida fylles treet opp av svarte fugler. Mange svarte fugler. Noen av dem flyr litt rundt, men det er alltid nok fugler til å fylle treet på en skikkelig skummel og dyster måte. Der sitter de og stirrer på en stakkar som er på vei hjem fra jobben.

Jeg innbiller meg at de har en plan. Med meg. Og jeg har for så vidt god grunn til å tenke at fjærkre er ute etter meg. Foreløpig har ikke disse i treet gjort noe som helst som bærer preg av verken ondskap eller genialitet, men jeg senker ikke skuldrene ennå.

De lurer ikke meg.



Nattfugl

Kråkene er nattens fugler.
Tungt kommer de ut av demringen
og speider på oss med stenkullsøyne
hele dagen og med hårde skrik,
at vi ikke skal fortape oss i lyset.
Tunge skygger over takene,
mørke vinger på rutene
binder trådene sammen
fra natt til natt.

(Rolf Jacobsen)

Fredagsdiktet: Bare et barn

Da ungene var bittesmå syntes jeg tida gikk så sakte, den sto nesten helt stille. Jeg var hjemme i permisjon med Storebror og en dag kunne vare i tre måneder, vi hadde et hav av tid. Jeg gikk hjem fra butikken med Lillesøster som alltid ville gå selv, hun nekta å sitte i vogn. Vi brukte ofte mer enn en time på den drøyt 600 meter lange strekningen.

Noen ganger klarte jeg å være skikkelig til stede både i meg selv og i situasjonen, og klarte å oppdage verden sammen med dem. Andre ganger kjeda jeg meg noe så inderlig, ble utålmodig og så fram til at de skulle bli større.

Jeg vet ikke akkurat når de begynte å vokse fort, fort. Men plutselig ser jeg på dem og de er så store, de holder på med så mange egne ting, og jeg blir skikkelig glad når Storebror ber om råd til leksene eller Lillesøster for en gangs skyld gidder å være hjemme i stedet for å stikke ut med lekekamerater. Det er fint og naturlig, og store unger er ufattelig morsomme, lærerike og underholdende. Men det går så fort, og jeg blir engstelig for at det skal gå enda raskere herfra.

Jeg vil så gjerne at noen av dagene våre skal vare i tre måneder igjen.

BARE ET BARN

Bare et barn kan lage en far og en mor
av en lyst og en lengsel.
Bare et barn kan puste liv i en slekt.

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Har du spurt et barn hva som er der?

Barn viser kjærlighet –
uten å kreve noe tilbake.

Har du kjent at det gir deg glede og styrke
men gjør deg sårbar?

Barn viser deg dine verste svakheter –
uten beskyldninger.
Har du kjent at det gjør deg
til en sint kriger uten noen å drepe?

Barn viser deg din egen fortid i speilet i nåtiden.
Har du lyttet til forskjellen?

Barn viser deg noe du aldri har sett før –
et dataspill – en pønkersveis –
et ozonhull i avisen – en midgardsorm.
Har du spurt og lært i stedet for å svare?

Barn kommer fra et hemmelig sted
der tiden renner inn i verden.
Det har med seg spørsmål med skjulte svar
og svar med skjulte spørsmål.
Den som vil lære noe om livet
bør ikke overse en så sikker kilde.

Bruk tiden – for plutselig er barnet
forsvunnet langt inn i en voksen.

(Trond Viggo Torgersen)

Fredagsdiktet: Venetape

Ukas fredagsdikt er en reprise, men det er også et av de fineste diktene jeg vet om, så da må det være greit. Det fungerer dessuten som en slags hilsen: Gratulerer med dagen, Lars.

VENETAPE

Ei uro jagar mellom von og misvon –.
Han lever ennå. Her må skje eit under!
Men venskap bergar ingen mann. Vi er åleine
på ytste øy i våre tyngste stunder.

Det slokna ljos mot gryet. Aldri skal
ditt hovud meire reise seg frå pute.
Uverkeleg og ørskegrå står dagen
med tunge augnelok mot blinde rute.

Eit hjarte slutta slå sin tunge blodkolv
og livet stupte under krav og kross.
Og døden kom. Han lyfte krossen upp att
og la han teiande og tungt – på oss.

Den fyrste dag – og alle dagar går.
Det snøar ute. Og eg står her inne
og ventar stilt. Men snø fell aldri over
det nakne stjernehimmeldjup av minne.

Det bankar nattetid. Det opnast dører.
Og alt som hender – det er nå det hender.
Det snøar på ei grav. Det er som frøyste tåror
or himmelauga over våre grender.

Eg står her framfor stengt, og kallar på deg
frå eisemdstrandi ved den stille sjøen.
Og ropet bryt or djupet: Kom attende!
Men venskap vekkjer ingen upp fra døden.

(Jan-Magnus Bruheim)

Fredagsdiktet: Bladrik grein

Det har vært ei lang og travel og litt bratt uke, men heldigvis har det vært flere fine små hverdagsting, også. Som noen turer i de aller fineste høstfargene langs Nitelva til hundejordet, hvor lapphundfrøkna boltrer seg noe så alldeles ellevilt sammen med andre firbeinte.

I dag begynte jeg morgenen med forkjøla kraksestemme og bomull i hodet, og kom helt til andre økt før jeg sølte kaffe på den eneste lyse genseren jeg har.

Men så tok det seg kraftig opp: Et knippe framifrå elevframføringer med egenproduserte tegneserier som holdt et imponerende høyt nivå. En splitterny MacBook som endelig var klar til å erstatte den kjempestore låne-PC-en jeg har slitt med i tre uker (jada, det er både overflatisk og irriterende ilandsaktig å klage over en stor og klønete PC, men når man skal dra den med seg rundt hele skolen fra økt til økt, den nekter å koble seg til nettet hjemme så jeg knapt får gjort brøkdelen av det jeg skulle ha gjort – og den attpåtil er så tung at bilen insisterer på at den må ha på seg sikkerhetsbelte når jeg legger den i passasjersetet, da er det lov å bli glad for at det problemet løser seg).

Og i kveld har jeg vært på åttendeklassefest med Storebrors nye klassekamerater og foreldrene deres. Det var quiz, kaker og mange smil. Makan til hyggelig gjeng! Og nå er Mannen hjemme igjen fra Stavanger, og i morgen kommer det hyggelige folk på middag. Nå legger jeg beina på bordet, den nye laptopen i fanget og knotter ned ukas fredagsdikt. Fine ord av selveste Halldis Moren Vesaas. Bilde fra en av ukas hundeturer.

God helg, dere.

Bladrik grein

Eit nytt hjarte - er det så rart?
Det får vi da rett som det er!
Det får vi kvar gong vi møter
ein som vi rett får kjær.
Da brest det fram i vår bringe
under hans varme ord
eit hjarte til, som er berre for han
og vil han alt godt på jord.

Slik veks vi med hjarte ved hjarte
som greiner med blad kvar vår,
meir indereleg fast til livsens tre
for kvart eit nytt som vi får.
Det svid til mergen når eitt av dei blir
i utide rykt frå si kvist.
Eg veit ikkje kva for eit av mine
eg nødig ville ha mist. -

Å jo, dette leande, store, som gløder
for deg, venn, må losne sist!

(Halldis Moren Vesaas)

Fredagsdiktet: I smilet ditt

I SMILET DITT

I smilet ditt er det ei ørlita demring,
Smil åt øss, mørket er stort.
Så vakjin du ligg nå i soloppgangstima
når natta gir tapt og går bort.

Stig sakte frå sømna, kom dagen i møte,
ælle ting hende så fort.
I blikket ditt ser jeg ei natt uten ende.
Smil åt øss, mørket er stort.

Snart er du vaksin og læs detti diktet.
Ælle ting hende så fort.
I smilet ditt er det ei ørlita demring.
Smil åt øss, mørket er stort.


(Ove Røsbak)

Stort og stygt – og anbefalt

Forrige kveld så Mannen og jeg Stort og stygt på Det norske teatret. Det var fantastisk. Det er sjelden jeg både gråter og ler så jeg gråter gjennom nesten ei hel forestilling. Det var så mye gjenkjennelse (både av den muntre og pinlige sorten), samtidig som jeg fikk noen helt nye aha-opplevelser og sterke innsyn i andres tilværelse.

(Foto: Erik Berg, Det norske teatret)

Da jeg venta min førstefødte for om lag tretten år siden, fikk min indre infoholiker fritt og usunt spillerom. Jeg oppdaga gravid- og mammasfæren på nettet. Der kunne jeg sitte i timevis og lese diskusjoner om hva vordende mødre kunne spise og hva de for all del måtte unngå hvis de visste sitt eget og barnets beste, nøyaktig hvor mye trening som var for mye eller altfor lite, i hvilken grad far egentlig kunne og burde engasjere seg i svangerskapet, og hvorvidt dyre og/eller naturbaserte hudkremer egentlig hjalp mot strekkmerker. Jeg har riktignok alltid vært infoholiker, men den enorme mengden unyansert informasjon kombinert med det ubegripelige temperamentet folk utviste i disse diskusjonene fikk meg til å felle et hav av (ikke så) modige hormontårer underveis. Det var en helt fremmed og komplett skremmende verden.

Av og til fikk jeg panikk: Herregud, jeg vet ingenting! INGENTING!!!
Og jeg måtte logge av litt. Men jeg kunne ikke logge av fra jobb og sosiale sammenkomster, hvor hvem som helst og fanden og hans svigermor åpenbart hadde fått frikort til å a) beføle magen min b) fortelle meg hvor utrooolig stor/bekymringsverdig liten magen min var i forhold til termin c) belære meg om hva jeg burde spise og drikke og hva jeg for all del burde holde meg unna og d) stille de mest intime spørsmål, av den typen selv ikke en gynekolog eller samlivsterapeut ville stilt.

Jeg leste alle bøker jeg kom over om svangerskap, fødsel og spedbarnstid. Jeg husker tydelig den solvarme, fine forsommerkveld jeg lå ute i hagen og strigråt fordi en av bøkene understreket at barn som ikke hadde vært nær den biologiske mammaen sin etter fødsel, kom til å bære preg av det hele livet. Jeg hadde aldri tenkt på det før, men ettersom jeg tilbrakte mine første måneder på barnehjem, var jeg sannsynligvis skadet for alltid. Det er en ganske overraskende erkjennelse å komme til en fin forsommerkveld etter jobb, når man bare skal lese seg opp litt på hva som venter. Lite visste jeg at jeg  var ekstra skadd fordi jeg ikke ante noe om dette og trodde jeg var lykkelig. Hormonene mine gikk fullstendig i spinn, og jeg klarte ikke slutte å gråte.

Da den førstefødte var liten, kunne jeg tråle mammasider på nettet helt manisk mens han sov, for å finne ut om han var normal eller treig eller fremmelig eller om det muligens kunne finnes noen avvik et eller annet sted.

Så ble jeg gradvis eldre, og barnet ble eldre, og jeg fikk enda et barn, som var dønn forskjellig fra det første barnet, og underveis gikk jeg på så mange små og litt større smeller og svelga så mange hårete kameler både på langs og på tvers at skuldrene senka seg, hakk for hakk.

Fremdeles kan det riktignok rable litt for meg, men det begrenser seg stort sett til ekstra travle perioder, eller når ungene gjør meg ekstra rørt (jeg er den dama som gråter så mye at hun ikke klarer å ta et eneste bilde av 17. maitoget, og som må klype meg hardt, hardt i armen på hver eneste skoleforestilling for at hulkinga mi ikke skal overdøve ungene på scenen).

Men jeg husker usikkerheten. Og jeg har kjent litt på sårheten, den aller største og verste sårheten i verden, den som handler om at barnet ditt av en eller annen grunn står utenfor, at det ikke blir inkludert, at det ikke blir ordentlig sett på sine premisser. Den tror jeg mange foreldre kjenner, selv om det naturligvis er i veldig forskjellig grad og varighet, og av veldig forskjellige årsaker.

I Stort og stygt møter vi to nabopar i ei boligblokk. Det ene paret har sønnen Arve (snart 3) og har akkurat fått vite at de venter barn nummer to. De lever et hektisk hverdagsliv: Tida strekker ikke til og kartet stemmer slett ikke med terrenget når det gjelder sønnens utvikling. Er han virkelig som alle andre barn? Hvorfor vil han ikke møte blikket deres? Angsten lurer under overflaten, men de våger ikke sette ord på det. Ikke ennå.

Det andre paret venter sitt første barn, leser alt de kommer over og er eksperter på småbarnspedagogikk – i teorien, vel å merke. De har klare meninger om hvordan naboene egentlig bør takle sønnen sin, og når de hører Arve gråte hele natta, mistenker de omsorgssvikt, for hvordan kan man ellers forklare det som skjer?

Det er Olaug Nilssen som har skrevet stykket, og jeg er vilt imponert over henne – og over de fantastiske skuespillerne. Replikkene er så overbevisende at det er som å høre dem på barseltreffet, i butikken eller i oppgangen. Jeg kjenner engstelsen til Arves mamma som en klump i magen, og ler meg fillete av de spissfindige dialogene og alle de lett gjenkjennelige foreldrefigurene. Arve (og lekekameraten hans) spilles av voksne, noe som kunne blitt platt eller overdrevet karikert, men her fungerer det pluss moms. Ikke bare tror jeg på at de er barn. Alle inntrykkene og situasjonene blir ekstra sterke fordi barna gestaltes av helt ufattelig dyktige, voksne skuespillere.

Det er så mye mer jeg kunne fortalt, men jeg vil heller anbefale deg å se det (det er ekstraframsyningar i september, kjøp billetter!). Og så vil jeg dele Halldis Moren Vesaas’ dikt ”Voggesang for ein bytting”, som dukker opp flere ganger i løpet av stykket. Like sterkt er det hver gang. Jeg har egentlig ikke vært så glad i akkurat det diktet, men nå leser jeg det på en helt annen måte.


Voggesang for ein bytting

Bysse bysse stort stygt barn.
Troll blir du kalla med rette.
Digraste gryta må hengast i jarn
om du skal få din mette.
Vogga du ligg i er snart for trang,
du kavar og skrik og vil opp i mitt fang.
Tung er du, tung – og natta blir lang
for den som må bysse ein bytting.

Du er ikkje barnet mitt,
men eitt som er på meg tvinga.
Mitt barn var lite og vakkert og blidt,
og vermde så mjukt mot bringa.
Alle som ser deg, gir meg det råd
at eg burde plage deg, lugge og slå,
så vart du vel henta, så kunne eg få
tilbake det barnet eg miste.

Bysse bytting stor og stygg
-sjå ikkje såleis på meg.
Eg skal ikkje slå deg, ver du trygg,
og ingen skal ta deg frå meg.
Den andre er kvarmanns gull der han er,
men du, du er hata av alle her,
så trengst det da visst at eg har deg kjær.
– No trur eg du endeleg sovnar…

(Halldis Moren Vesaas)

Fredagsdiktet: Me skal elska som dyr

Nynorsk, altså. Jeg har blitt ekstra glad i nynorsk i det siste!

Jeg har for så vidt vært begeistra for målformen siden jeg begynte å lese dikt, altså sånn i tenåra en gang. Men jeg har aldri følt noe særlig eierskap til nynorsken. Vi som vokste opp i østlandsområder ikke så langt fra svenskegrensa sleit litt med det. Ofte endte vi opp med å svorske noe skrekkelig når vi prøvde å konstruere noe vettugt på nynorsk. Ikke var det mye hjelp å hente i lærerens råd om å bruke dialekta vår som rettesnor, heller.

Vår egen østfolddialekt ble (og blir fremdeles) altfor ofte omtalt som fordummende og "ikke så mye en dialekt som en talefeil", og vi ville jo ikke forbindes med sånt. Og dermed ble dialekta dempa ned, og nynorsk ble et poetisk språk som noen flinkinger kunne bruke til å skrive dikt og sånt, men ikke noe som egentlig angikk oss (og med oss mener jeg vel egentlig mest meg).

Men nå har jeg jobba meg gjennom opptil flere lange innleveringsoppgaver på dette sidemålet mitt i forbindelse med norskstudiet, og jeg begynner å kjenne på en snikende begeistring for å skrive nynorsk også. Altså bruke det, skikkelig bruke det, til å drøfte, debattere, reflektere og argumentere. Tenk at jeg får det til! Ennå er jeg ikke på et nivå hvor jeg tør (og klarer) å slenge sammen bloggposter i forbifarten på nynorsk, jeg har rett og slett litt prestasjonsangst og klamrer meg fremdeles til ordboka, bare for sikkerhets skyld.

Men allikevel, da. Det er et på alle måter framifrå språk. Nynorsk er så tøft og så poetisk på en og samme tid. Nynorsk har rett og slett både baller og silkemyke fingre.

Her er ukas fredagsdikt, bare bittelitt forsinka. God helg, dere.


ME SKAL ELSKA SOM DYR

Me skal elska som dyr
og som englar
Som blakke hestekroppar
og sommarfuglkyss
Me skal storma fram
over sanddynene saman
og sitja heilt roleg
i sofakroken
medan det grå jærregnet
siler over knausane
si fiolette hud
Måltid lått og
det merkelege huset
me kallar framtid
Eg skal elska deg
med det hav
eg eig inni meg
Me skal elske som dyr
og som englar

(Helge Torvund)

Fredagsdiktet: Ting

Jeg er ikke noen materialist, langt ifra. Jeg eier ikke veldig mange ting. Men jeg liker noen av de tingene jeg eier, og nå forsvinner de i et skremmende tempo. Først spiste hunden opp de fløyelsmyke, svinedyre Bose-hodetelefonene mine, de med aktiv støyreduksjon. For meg var de en kompakt hybel. For hunden var de verdens mest råflotte tyggeleke.

Deretter gikk hun(d) løs på fjernkontrollen til GET-boksen, og fortærte store deler av den. Da jeg seinere den samme uka kom hjem og oppdaget at Mac-laderen min også hadde blitt hundemat, begynte jeg å ane en slags lumsk plan. Jeg mistenkte at hun sakte, men sikkert var i ferd med å oppgradere seg selv i smug til hund 2.0 (det er vanskelig å la være å tenke på K-9 i denne sammenhengen).

Men hunden diskriminerer ikke, viser det seg. Det trenger slett ikke være elektronikk for å vekke apetitten til den firbeinte, finske lappherjeren. Hele Gudfaren-trilogien og to sesonger av Sopranos gikk ned i løpet av noen små formiddagstimer (bare innpakning og cover, ikke selve DVD-ene). Putene til utemøblene? Kjør på! Skumgummi over hele stuegulvet. Og forrige uke kom vi hjem fra videregående hundeteorikurs (oh, the irony!) til dette synet:

Hunden hadde rett og slett spist opp leksene til Storebror. Snakker om klisjé.
Ikke så lett å forklare den der til læreren uten at det rykker i munnvikene. 

Her forleden lånte jeg noen diktbøker på biblioteket. En av dem het "Fra år til år. Dikt fra Dagbladet 1945-1977". Her har Sidsel Mørck samlet et solid utvalg dikt fra Dagbladet spalter, og det var interessant å følge de forskjellige temaene fra år til år. Jeg sparte på noen av diktene, blant annet et om ting. Det er blitt ukas fredagsdikt.

Jeg skulle gjerne vist dere selve diktboka også, men hunden spiste den. Selvfølgelig.
Heldigvis var bibliotekaren hundeeier. 

TING
Jeg vil ikke eie ting.
De dør mellom hendene mine.
Med tusen tause krav
står de og stirrer.
De stjeler tid og tanker
og krefter som skulle vært brukt
til noe annet.
Jeg vil bare eie et glimt
av ting.
Suge det fast et sekund.
Så la det gli gjennom meg.
Uten å røre hendene.
Men jeg har ingen vilje lenger –
for tingene eier meg.

(Ellinor Borg Guhnfeldt, trykt i Dagbladet 11.12.1948)

Fredagsdiktet: Eg ser deg

Bilde fra Et hjerte om dagen

EG SER DEG

Du skin så sterkt

at jeg lyt late att augo.

På augneloka

dansar oppstoda mi

ei heil lita æve.

Hjarta driv med stavsprang.

(Hanne Aga)

Fredagsdiktet: Dei går imot kvarandre

I det siste har Jon Fosse dukka opp flere steder rundt meg. Ikke personlig, da (ikke ennå, men det er vel bare et tidsspørsmål).

Før neste norsksamling på HiOA skal vi lese Morgon og kveld, og jeg prøvde å få tak i den på skolebiblioteket vårt, men der hadde de den bare som lydbok. Jeg er slett ikke glad i lydbøker, jeg vil helst lese selv. Jeg har sågar en teori om at en av hovedgrunnene til at jeg lærte meg å lese allerede i fireårsalderen, var for å slippe høytlesning. Men det er en digresjon, og det kan dessuten hende at jeg har konstruert den sammenhengen i ettertid (det kan like gjerne hende det er riktig, for jeg var et veldig sært barn).

Jeg møtte en kollega av meg i skolegården i dag, og han hadde et fantastisk morsomt sammendrag av Fosses stil og forfatterskap, vi brølte av latter i skolegården og elevene som tilfeldigvis sto i nærheten stussa litt. Jeg er ikke helt sikker på om det var temaet vårt de reagerte på, eller om det var det faktum at to lærere kunne komme med såpass ukontrollerte gledesutbrudd helt plutselig.

I hvert fall kom jeg til å tenke på tulleannonsen jeg fant i Typisk norsk-boka på onsdag, da jeg bladde gjennom den på jakt etter godbiter om grannespråkforståelse til en oppgave jeg jobba med. Den passer godt som illustrasjon til diktet jeg fant i boka Norske kjærleiksdikt forrige fredag, tenkte jeg.

Selv om bildet er morsomt og diktet er trist. Det passer uansett godt nå som alt åpenbart står i Jon Fosses tegn.

Dei ser kvarandre komme gåande imot kvarandre.
Og begge ser dei ned, men dei held fram,
dei må jo det, med å gå imot kvarandre. Kva er det
dei tenkjer? Kvifor ser dei begge ned?

Dei nærmar seg kvarandre og ingen har sett
den andre. Dei går imot kvarandre, som om
dei berre kan gå forbi kvarandre, slik alle andre,
på denne gata, også går forbi kvarandre. Korleis
                                                                       tenkjer

dei som tidlegare har elska kvarandre? Er deira
                                                                      tankar

og hjarte ein lengsel etter å vere som steinar,
djupt i mold, eller er dei slike steinar? Er deira
skam så tung ein draum, at deira rørsler er steinen

utan vatn, utan vind og himmel? Dei går imot
                                                                kvarandre.

Dei går imot kvarandre. Dei går imot kvarandre.
                                                                    Dei går

imot kvarandre. Dei går imot kvarandre. Dei
                                                      møter kvarandre.
Dei går forbi kvarandre. Dei går ifrå kvarandre.

(Jon Fosse)

Fredagsdiktet: Hudsong

Hudsong

Vår første glede: huda
Vår andre glede: huda
Kvart menneske skriv denne songen
Små tynne notar og grovare kalligrafi
Kva glir over andleta og set teikn
Det er vinden
Sola som strøymer inn
Det er smila og dei samanbitne tennene

Når me vert gamle
Kan me seia så mykje
Bare ved å vise andleta våre
Og kroppane

Eg har hud til deg
Huda i hendene mine
Ho syng

(Helge Torvund)

Fredagsdiktet: hun sover

Håndens stilling på lakenet
Armens bue
Drømmen som en mørkere flekk
rundt øyet

Moren vekker henne ikke
men spiser av hennes søvn

Ingen motstand
men varmen mellom ryggen og sengen
Ingen lyd
men pusten hennes som letter

(Gro Dahle)

Fredagsdiktet: Eye halve a spelling chequer

Når lysten til å spille Mindcraft overgår evnen til å stave. Den følelsen.

Tjære alle sammen, jeg vil hjerne påpeke noe viktig. Jeg hard registrert at mange stoler på stavekontrollene i word og lignende programmer, og lar være å dobbeltsjekke språket før en tekst publiseres. Men staveprogrammer kan aldri erstatte sund fornuft, og det er fort hjort å bomme. Maskinen har ikke logisk sans, og homonfone ord merkes for eksempel ikke av som feil. Det er mye å vinde på å lese gjennom teksten en ekstra korridor gang. Dette er ikke gjernekirurgi, og er du usikker, kan du be noen om hjelp. Eller ønske deg ei ordbok til hjul. Den er hvert vær krone.
God helg!

Eye halve a spelling chequer

Eye halve a spelling chequer
It came with my pea sea
It plainly marques four my revue
Miss steaks eye kin knot sea.

Eye strike a quay and type a word
And weight four it two say
Weather eye am wrong oar write
It shows me strait a weigh.

As soon as a mist ache is maid
It nose bee fore two long
And eye can put the error rite
It's rare lea ever wrong.

Eye have run this poem threw it
I am shore your pleased two no
It's letter perfect awl the weigh
My chequer tolled me sew.

(Martha Snow)


P.S. Takk til superdupre Roger som sendte meg diktet!

Fredagsdiktet: Til kvinne er du født

"Til kvinne er du født". Det lå en gang
forbannelse og angst i disse ord.
"Med smerte skal du føde dine barn
og evig tjene mannen her på jord."

Til kvinne er du født. - Fra mor til datter
steg som et sukk opp gjennom tidens sjakt:
"Vær svak og listig. Og la gråt og latter
være ditt vern mot skjebnens overmakt."

Vi tapte alltid, også når vi vant.
På mannens alter måtte kvinnen ofre
den vakre sin forstand, den grimme hjertet.
Men langsomt var det noe som vi lærte.

Med ryggen bøyd mot vold og overgrep
fikk de som ikke stumme bukket under,
en trass i blodet, flammende og het
mot dumhet og mot urettferdighet.

Og langsomt, langsomt lærte vi å se
at også menn var med på hundevakten,
at nesten hele verden lå på kne
for dumheten og ondskapen og makten.

                       ----

Til kvinner er vi født! Vi ser i dag
tilbake på en tid i blod og flammer,
på seir som kanskje blir til nederlag
og hurrarop som kanskje blir til jammer.

Det drønner hult i jorden når vi går.
Vi kan gå under neste øyeblikket.
Vi vet det ikke! Denne jord er vår
og siden våre barns. Vi vil det ikke!

Vi vil at livets gode ting skal skje,
at styrken skal gi svakheten sin hånd,
og menneske skal hjelpe menneske.
Vi vet at livet selv vil ha det sånn.

                       ----

Til kvinner er vi født! Vi lever nær
alt levende. Vi bærer barna frem
mot morgendagen. Og vi vil at der
skal tryggheten og gleden møte dem.


(Inger Hagerup i Friheten, 11 mars 1947)

Fredagsdiktet: the lost women

Etterlysning: de jeg ikke kjenner.
Hvem ville vi vært?

the lost women

i need to know their names
those women i would have walked with
jauntily the way men go in groups
swinging their arms, and the ones
those sweating women whom i would have joined
after a hard game to chew the fat
what would we have called each other laughing
joking into our beer? where are my gangs,
my teams, my mislaid sisters?
all the women who could have known me,
where in the world are their names?

(Lucille Clifton)

Fredagsdiktet: Livet er smalt og højt

Livet er smalt og højt
En tændstik blusser op i verdensrummet
belyser kort et ansigt før den slukkes.
I mørket mødes hænder
berører kort hinanden før de stivner.
Ord sendes ud.
Nogle få når frem til et øre
huskes muligvis en tid.
Målt på langs er livet kort
men lodret målt uendeligt
en dirrende fiber i dødens muskel.
Kys med det samme
før kysset rammer et kranium.
Snart er du ingen
men nu har du læber og tændstikker.

(Benny Andersen)

Fredagsdiktet: Angår det dej kanske

Fredagen kom og gikk mens jeg var opptatt med andre ting enn fredagsdikt: Jeg dro rett fra jobb til fredagspils med superdupre kolleger. Så innmari superdupert var det at jeg ikke kom meg hjem før nærmere midnatt, for vi hadde så mange interessante og morsomme ting å snakke om. Fremmedspråk, julebord, konserter og drømmepartnere. Integrering, hundedressur, zombier og ølsorter. Diktanalyse, popstjerner, religion, tilknytning og iPhone-apps. Og mye, mye mer. 

Vel hjemme fikk jeg en spennende ekstremsport-opplevelse, for hunden ville så veldigveldig innmarigjerne på tur. Tur! Riktignok hadde hun vært på tur med både Mannen og Storebror tidligere i kveld, men voff, liksom. 
Det var så glatt at jeg skled mye mer enn jeg gikk (det er et under at noen av oss har lårhalsen intakt fremdeles), og så kaldt at lufta beit mer enn valpen. Men jaggu var det fint å rusle småvralte rundt i nattestille, vinterkalde rekkehusgater sammen med ei lita hundejente. 
Noen kaller det mindfullness. Jeg kaller det hund.

Men la oss runde av småpratinga og komme til fredagsdiktet, bare ørlitegrann på etterskudd.

Angår det dej kanske

Angår det dej kanske
vad jag gör?
Och vad jag tänker?
Angår det mej kanske
vad du gör?
Och vad du tänker?
Angår vi varandra kanske?
Du och jag och alla vi
som råkar leva här
just nu
och som det hänger på 
hur det ska bli i världen
Angår vi varandra kanske?
Kanske det ja
Kanske          

(Ingrid Sjöstrand)