onsdag 28. mai 2014

Maya Angelou: Still I Rise

Maya Angelou døde i dag, 86 år gammel, etter å ha vært en sånn person og levd et sånt liv man liksom aldri blir ferdig med å lese om. Heldigvis, da, at det er skrevet så mye både om og av henne.

Kortkort sammendrag: Maya Angelou ble født 4.april 1928 i St.Louis, Missouri. Hun er kjent som dikter og forfatter, men før det hadde hun en rekke forskjellige jobber: nattklubbdanser, prostituert, skuespiller – og frilansjournalist i Ghana, for å nevne noen. Mellom 1969 og 2002 utga hun 6 selvbiografier (ta den, Knausgård). Hun var kompis med Malcolm X og Martin Luther King, komponerte filmmusikk, underviste og engasjerte seg i politikk.

Nå må jeg slutte før dette slutter å være kortkort, men hvis du er interessert kan du lese mer selv, for eksempel her eller her.

Eller du kan lese denne artikkelen: How Maya Angelou influenced hip hop. Selv mente hun at musikksjangeren var en finfin inngangsport til poesien for unge. Og hvis du liker diktet i bloggposten her, kan du selvfølgelig lese flere.

Bilde hentet fra Buzzfeed. 

Still I Rise

You may write me down in history
With your bitter, twisted lies,
You may tread me in the very dirt
But still, like dust, I'll rise.

Does my sassiness upset you?
Why are you beset with gloom?
'Cause I walk like I've got oil wells
Pumping in my living room.

Just like moons and like suns,
With the certainty of tides,
Just like hopes springing high,
Still I'll rise.

Did you want to see me broken?
Bowed head and lowered eyes?
Shoulders falling down like teardrops.
Weakened by my soulful cries.

Does my haughtiness offend you?
Don't you take it awful hard
'Cause I laugh like I've got gold mines
Diggin' in my own back yard.

You may shoot me with your words,
You may cut me with your eyes,
You may kill me with your hatefulness,
But still, like air, I'll rise.

Does my sexiness upset you?
Does it come as a surprise
That I dance like I've got diamonds
At the meeting of my thighs?

Out of the huts of history's shame
I rise
Up from a past that's rooted in pain
I rise
I'm a black ocean, leaping and wide,
Welling and swelling I bear in the tide.
Leaving behind nights of terror and fear
I rise
Into a daybreak that's wondrously clear
I rise
Bringing the gifts that my ancestors gave,
I am the dream and the hope of the slave.
I rise
I rise
I rise.

(Maya Angelou)

fredag 16. mai 2014

Fredagsdiktet: Sommarnatt

Temaet i ukas fredagsdikt er et litt annet enn vi kanskje forventer av å lese tittelen.

Nettopp derfor bør vi lese det. Kvelden før selveste hurradagen kan vi gjerne koste på oss å være så inderlig takknemlig for hvordan vi ikke har det, og for alt som ikke er.

Gratulerer til alle oss som feirer i morgen. Vi er lottovinnere, hele gjengen.



SOMMARNATT
Den stille sommarkveld har ingenting med dette:
forbrende mannelik i dynger på ei slette.

Det raude fargespel på havets horisont
er ikkje atterskin av blodig krigar-dont.

Dei fredelege tre som lutar tungt mot kveld
blir ikkje rivne vekk av tunge bombesmell.

Den svale vindt som susar trygt omkring mitt hus
ber ikkje bod om stank i brende byars grus.

Og landet ligg og søv så blått og draumeslørt.
Den norske sommarnatt har inga blodhand rørt.

Min tanke klamrar seg til vind og jord og tre.
Ein gong kan alt vi reddast kome til å skje.

(Arnljot Eggen, trykt i Dagbladet 19.8.1950)

tirsdag 13. mai 2014

Lillesøster forsker på hva som er skikkelig gøy

Det er en vanlig maikveld i denne husholdningen, noe som innebærer at hele resten av familien gjør lystbetonte ting, mens jeg sitter ensom og naglet til kjøkkenbordet og vurderer prøver og innleveringer så tastaturet går varmt og kjeven spenner seg.

Neida, jeg klager ikke (så veldig mye), for jeg vet jo at jeg får igjen for de utallige vårkveldene og -helgene med hode og fingre fulle av vurderingskriterier og framovermeldinger og eksamensforberedelser i form av avspasering i slutten av juni. Men akkurat nå er det travle tider, baktusbror.

Lillesøster var såvidt hjemom til middag før hun strøk avgårde igjen, ut til kompisgjengen. Folk som snakker om at unger nå til dags aldri leker ute, bor åpenbart ikke på Skjetten. Her myldrer det av unger i stikkveiene, på lekeplassene og i skogholtene. Det går i sisten, fotball, gjemsel, trehyttebygging, sykling, rollerblades og annen moro – og garantert en del aktiviteter foreldre egentlig ikke vil vite om. Uansett har de det travelt, ungegjengen, og voksnes smålige forsøk på å begrense avkommets frihet med kjedelige ting som middagstider, leggetider og denslags, blir møtt med ymse varianter av diskusjon eller unnvikelse.

Der satt jeg altså og jobba for meg selv. Temmelig presis klokka 19.20 ringte telefonen min. Det var Lillesøster, som skulle vært hjemme klokka 19.15. Nå var hun på lekeplassen, det hørte jeg av lydene i bakgrunnen (både på telefonen og gjennom vinduet, i en fiffig stereoeffekt).
– Hei mamma!, utbrøt hun med sin mest entusiastisk-blide stemme.
– Hei jenta mi, sa jeg, litt mer avventende.
– Du mamma, kan jeg få lov til å være ute litt til, for du skjønner, jeg er kjempesvett! 
– Uhm...hæ?
– Ja. Jeg er kjempesvett, og det er et klart bevis på at jeg har det skikkelig gøy!

Det er vanskelig å være firkanta i møte med så god argumentasjon og klokkeklare beviser.

fredag 9. mai 2014

Fredagsdiktet: Til livet

Om morgenen går vi stort sett på autopilot her i huset. Rutiner er redningen for morgentrøtte folk. Men når vi våkner og oppdager at hunden har spist hver smitt og smule av brødet (fordi noen har lagt det litt for langt ut på kjøkkenbenken), blir det rør i rutinene. Og når det attpåtil er veldig lite havregryn igjen i den guloransje papirposen, blir det komplett kaos. Ikke så imponerende, kanskje, men sånn er det nå her.

Vi kom oss da av gårde til slutt, alle sammen. Bortsett fra den mette og veldig fornøyde hunden, som krølla seg sammen i kroken sin etter morgenturen, klar for å passe huset med stoisk ro. Og jeg rakk første økt med et nødskrik, halsende inn døra til et rom (halv)fullt av minst like morgentrøtte elever.

Jeg var forberedt. En plan var lagt. Det står svært sjelden på det. Men heldigvis er det rom for å gå litt utenom planen, også. Det er lov å improvisere, særlig når man har gjort leksa si. For tiden snakker vi om (psykisk) helse, livskvalitet og andre litt vage begreper som mange bruker, men få kan definere helt presist. Jeg grep sjansen til å utforske lykkebegrepet nærmere, og fikk elevene til å notere stikkord på tavla. Hva forbinder de med lykke?

Ikke bare ble det et godt utgangspunkt, det ble ei tavle som rett og slett var litt lykkefremmende. Jeg var slett ikke den eneste som tok bilde av tavla vår i dag tidlig, det var en skog (eller i hvert fall et lite skogholt) av hender og telefoner i lufta.

Vanligvis passer jeg på å viske ut det som er skrevet på tavla før jeg går, sånn at de som skal bruke rommet etter meg kan starte med blanke ark. Men i dag lot jeg det stå. Og gikk plystrende til neste økt.




Til livet

Mitt liv, eg lovar deg høgt og dyrt:
Ikkje før døden det vil
sloknar min brennande elskhug til deg,
og gleda: å høyre deg til.

Og svaret ditt kling ifrå alt eg ser
og høyrer ved dag og natt,
i alt det du gjer meg, i alt som skjer:
Eg elskar, eg elskar deg att!

(Halldis Moren Vesaas)

mandag 5. mai 2014

Hvis livet mitt hadde vært i shuffle play

Jeg har alltid vært fornøyd med at jeg blogger etter lystprinsippet, for meg selv og egen skriveglede, ikke for annonseinntekter eller oppdragsgivere. Dette skal være et fristed, ikke en plikt. Så får det heller være at det av og til blir litt sjeldnere mellom innleggene. Det tar seg alltid opp igjen, har jeg tenkt. Men ærlig talt, det får da være grenser for unnasluntring, selv på dønn egosentriske lekeplasser som dette.

Her forleden snakket jeg med en tenåring som snart skal ha norskeksamen. Hun hadde lest en del om å skrive.
– Pff, det er som å lære å svømme via internett, utbasunerte jeg.
– Det er bare én ting som hjelper for å bli bedre til å skrive: Å skrive.

Jeg ble litt mindre kjepphøy da jeg kom på at det siste innlegget mitt her inne ble skrevet i begynnelsen av februar. Siden den gang har alle bokstavene mine gått med til noe annet: Formelle brev, undervisningsnotater, vurderingskriterier, planer og andre dokumenter som er akk, så nødvendige, men som knitrer litt tørt og lukter mer fylkeskommune enn fantasi.

Hvor ble det av ordleken og den gode flyten? Jeg vet sannelig ikke. Jeg har hatt mange gode setninger i hodet, men de stopper der. Jeg har ikke hatt snev av skriveglede i det hele tatt, for første gang på veldig, veldig mange år. Noen skriver bedre når de ikke har det så bra, men for meg har det ikke fungert helt sånn. Og etter som jeg er voksen og stort sett bestemmer selv (i fritida mi, vel å merke), har jeg ikke vært nødt til å gjøre så mye med det.

Men nå. Nå tar jeg meg selv i nakken og bruker litt mild egentvang. Jeg prøver det rådet jeg ofte gir til elever når de står fast: Ikke pønsk så mye, ikke sensurer deg selv unødvendig, ikke tenk at du skal skrive Store og Viktige Ting. Legg gjerne et ark foran skjermen så du kan knotte avgårde uten hemninger underveis. Noter ned en sangtekst eller en vits, for den saks skyld. Skriv hva som helst, bare du kommer i gang. Det viktigste er å komme i gang. Nu, jäklar.

Og når jeg først er tilbake på start, kan jeg like gjerne denge til med å gjenopplive en guilty pleasure-aktivitet fra riktig gamle bloggedager, vi snakker om tida før Facebook, da meme-er som dette gikk varmt fra blogg til blogg. Det er lavterskel og forbløffende morsomt å gjøre. Prøv selv, da vel!

The soundtrack of my life: 
  • Put your music player on shuffle.
  • Press forward for each question.
  • Use the song title as the answer to the question - even if it doesn't make sense.
  • NO CHEATING!
How am I feeling today?
Ingen neråtsång (Thåström)

Will I get far in life?
Existance Should Be Singing (Cumshots)

How do my friends see me?
Lang vei til himmelen (Oslo Ess)

What is my best friend's theme song?
Aftenbønn (Jokke & Valentinerne)

What is the story of my life?
Gett Off (Prince and the New Power Generation)

What was highschool like?
Dancing With Myself (Billy Idol)

How can I get ahead in life?
God Morgen (Oslo Ess)

What is the best thing about me?
Dirty Boots (Sonic Youth)

How is today going to be?
Noheart (The Cure)

What is in store for this weekend?
Blister in the Sun (Violent Femmes)

What song describes my parents?
The River (Bruce Springsteen)

To describe my grandparents?
Det brenner under beina mine (Oslo Ess)

How is my life going?
Know Your Enemy (Rage Against the Machine)

What song will they play at my funeral?
Høydepunkt (Raga Rockers)

How does the world see me?
School’s Out (Alice Cooper)

What do my friends really think of me?
Sweet Dreams Are Made of This (Marilyn Manson)

Do people secretly lust after me?
Nonversation (Cumshots)

How can I make myself happy?
Grind (Alice In Chains)

What should I do with my life?
Let There Be Rock (AC/DC)

What is some good advice for me?
Da har du driti deg ut igjen (Jokke & Valentinerne)

How will I be remembered?
Hönan Agda (Cornelis Wreeswijk)

What is my signature dancing song?
Take Your Mama (Scissor Sisters)

What do I think my current theme song is?
Rett opp og ned (Lars Vaular)

What does everyone else think my current theme song is?
Kärlek är for dom (Thåström)

What type of men/women do I like?
Come As You Are (Nirvana)

lørdag 8. februar 2014

Å leve med en gamer

Min sønn, trettenåringen, er en gamer. Han sparte bursdagspenger, lommepenger og andre surt ervervede midler i noen år (!) for å kunne kjøpe seg en skikkelig kraftig, stasjonær gaming-PC. Den er nå innstallert på rommet hans, som sist høstferie gjennomgikk den delvis smertefulle overgangen fra barnerom til ungdomsrom. På dette promperommet sitter han i timesvis bak (halv)lukkede dører – dersom har får lov. Og det får han faktisk rett som det er. Riktignok blir han sendt ut jevnlig for å lufte hunden og unngå D-vitaminmangel, men vi lar ham holde på ved dataskjermen i ganske stor grad.

Noen mener at det er skrekkelig usosialt og stusselig å holde på sånn. Kan ikke kidsa heller være sammen med andre folk, lissom? De som hevder det har neppe vært tilhører til en trettenåring som gamer med kompiser. Der sitter Storebror i sitt eget hus på Skjetten, og skravler uavbrutt med en skolekompis som befinner seg på Høybråten, Lørenskog eller Jessheim, samtidig som de samhandler i en spillverden. Vitser, tyning, latter, ordspill og strategiprat lekker ned til oss i underetasjen, og noen ganger må vi hysje på dem fordi de er så høylytte.

Realitetsorientering: Det er ikke usosialt bare fordi man ikke henger ved den lokale kiosken. Ting foregår på arenaer som ikke eksisterte da du var tretten. Det må du prøve å leve med.

Det hjelper imidlertid fint lite at gaming er sosialt, hvis det samtidig fører til at ungene våre blir psykopatiske kjeltringer og voldtektsforbrytere. Alle vet jo at dataspill inneholder massive oppfordringer til voldsbruk, og ellers legger til rette for grovt blaserte holdninger til menneskelig lidelse. Det kan hvem som helst lese i (nett)avisa.

Heldigvis har jeg fått et unikt innblikk i hva dette dreier seg om hos oss, og jeg er klar for å dele det med verden, koste hva det koste vil. Her er ett av favorittspillene til min sønn, et han gjerne bruker tre-fire timer på av gangen dersom ingen stopper ham. Det er helt sjukt avhengighetsskapende. La meg gi dere et screenshot:

Skummelt.
Klikk på bildet for større utgave. 

Spillet heter Democracy 3, og handler i korte trekk om å være en statsleder og fordele ressurser, innkreve skatter og sørge for ting som helseomsorg, transport og undervisning. Samtidig skal du forholde deg til velgere (inndelt i demografiske grupper, mange av dem overlappende), som blir fornøyde eller misfornøyde med deg alt ettersom du tilgodeser dem, eller velger å bruke pengene på noen andre.


Curb banking bonuses? Ohnoo!
Som om ikke det er nok, blander mediene seg inn i smørja, og publiserer harmdirrende saker om hvordan du som statsleder fullstendig ignorerer ymse velgergrupper (kollektivtrafikken er en skandale!)  – og du må bestemme deg for hva du skal gjøre. Skal du handle, og i så fall hvordan? Eller skal du bare overse det og håpe at folk roer seg ned? Uansett må du ta et standpunkt, og det vil få konsekvenser.

Ja, og nevnte jeg at du må velge partinavn og kampsaker, og etter at du har tatt en del beslutninger og gjort en del tøffe prioriteringer blir ideologien din basert på de valgene du har tatt?

Jepp, denslags skrekkelige saker holder altså tenåringen på med her i huset. Huttetu.

Vi burde snarest innføre skjermforbud og sende ham utendørs, så han kan henge oppe på kjøpesenteret sammen med de som virkelig får ting gjort.




fredag 7. februar 2014

Hverdag. Akkurat sånn.

I gamle dagers bloggosfære var det ikke helt uvanlig med sånne "et bilde i timen"-poster hvor man dokumenterte en typisk dag. Jeg gjorde det en gang for nesten fire år siden (hjelp! det føles som det var i går!). Så kanskje det kunne la seg gjøre med en ny versjon nå? Det blir nesten litt retro, bare at dagsaktuelt. Dessuten gnåler jeg jo en hel del om at hverdager er undervurdert.


Kl 07.00: Jeg er nyvaska, påkledd, velstelt nok og nesten i ferd med å våkne. Storebror (13) har vært oppe en time allerede. Han liker å få litt alenetid med tekoppen sin før han skal ta to busser til nabokommunen, hvor han har valgt å gå på ungdomsskole. Lillesøster (8) skal ha havregrøtfrokost og matpakke, og Hunden (1) skal luftes før alle menneskene forlater huset – mens den firbeinte står i vinduet med et blikk som gir oss store hjerter og dårlig samvittighet. I dag passer det sånn at jeg skal samkjøre med Mannen (43) til jobben. Han slipper av meg på Lillestrøm før han drar videre til Helsfyr.


Kl 08.05: Det er fem minutter til skolen begynner (det ringer ikke inn eller ut hos oss, så alle må passe klokka selv), og elever og lærere siger jevnt og langsomt mot inngangene. Noen har allerede vært her en stund, andre virker mer nyvåkne og desorienterte. Jeg har ikke undervisning i første økt i dag, så jeg setter kursen mot arbeidsrommet mitt, som jeg deler med 15 andre. Det har nok aldri skjedd at vi har vært der samtidig, og i dag tidlig er det stille.

Jeg klasker derfor neve med meg selv i pur begeistring over at internett fungerer igjen (det var borte i timesvis i går, helt krise), og går i gang med å sjekke mail, ta notater til undervisning og skrive ut ymse dokumenter jeg kommer til å trenge.


Kl 09.50 begynner andre økt, og da har jeg norskundervisning med 30 vg2-elever fra MK.
I dag skal vi ha analyse, yay!, annonserer jeg med begeistra utestemme og ditto solo-applaus. Det kommer et unisont sukk fra klassen. Elever generelt (og yrkesfagelever spesielt) er ikke overvettes hekta på denslags, og lar seg slett ikke forføre av min entusiasme sånn helt uten videre.

Men det er greit, jeg elsker analyse og virkemidler og rim og rytme og snedig terminologi, så jeg kjører på med egne virkemidler og eksempler. Og ettersom klassen består av nydelige elever, våkner de etter hvert til liv og bidrar med både gode spørsmål og praktfulle eksempler.

Dessuten har jeg et ess i ermet. Vi skal analysere denne teksten:

Den er så stappfull av fiffige allusjoner og enderim og assonans og kontrast og metaforer og andre virkemidler at det nesten blir litt for mye for en stakkars norsklærer, som piper med hundefløytestemme i begeistring for hvert tredje ord. Og elevene liker både låta og teksten (det er ikke tilfeldig, jeg kjenner jo elevene mine og har valgt ut teksten deretter), og glemmer nesten at de egentlig ikke liker analyse.

Når klokka er 11.20 og jeg annonserer at økta er slutt, blir jeg møtt med: Åh nei, er det ferdig allerede? Men dette var jo skikkelig morsomt! 
Det er mulig at jeg nådde toppen av min lærergjerning der og da. Jeg ble i hvert fall overvelda av eufori, for ingenting kan måle seg med sånne øyeblikk. Neveklask med meg selv igjen, nå.


Kl 11.20 begynner midttimen, som varer (ja, nettopp) en time. Da er det lunsj og fritime for elevene, og lunsj og møter eller jobbing for lærerne. Jeg er alltid litt engstelig for at jeg har oversett en møteinnkalling, så jeg bruker ofte de første minuttene til å sjekke sånt. Det er jeg ikke alene om. Men i dag er det (så vidt jeg kan se) ingen møter for meg, og dermed kan jeg lage kaffe og hente en grov baguette med ost og skinke fra kantina og jobbe ved pulten min.

Innimellom ringer det på døra. Det er elever som vil låne eller levere kamera på utstyrsrommet, snakke om fraværet sitt, spørre om råd for videre utdanning, dobbeltsjekke fristen for en innlevering eller gråte litt på en skulder fordi noe er tungt og vanskelig. Det siste kan by på praktiske problemer, for vi har ikke så mange ingen grupperom i bygningen vår. Men vi får det som regel til allikevel, ved å ta tomme øvingsrom og redigeringsrom til hjelp.


Kl 12.20 har jeg mediekommunikasjon med MK-klassen min. Temaet er reklame. Dette har de hatt om før, så vi gjennomgår hovedlinjene temmelig kjapt. AIDAS-modellen, opinionsledere, merkevarer, målgruppeprofiler, virkemidler. Jepp, de husker ganske mye. Da kan jeg hente fram den praktiske oppgaven jeg har lagd (og som jeg selv synes er uhyre morsom). Elevene deles inn i små grupper, og trekker to lapper per gruppe: En med produkt, og en med målgruppe. Deretter skal de klare å selge inn produktet til den aktuelle målgruppa.

Det fiffige her er selvsagt at produktene har et visst retropreg, for å si det mildt. Dermed kan de få i oppdrag å selge skrivemaskiner til mammabloggere, eller faxmaskiner til unge, eventyrlystne menn. For eksempel. Økta blir så morsom at jeg nesten glemmer å ta bilder, men jeg får streng beskjed av elevene om å skrive at de er de beste elevene som finnes. Det er ikke vanskelig å love. Og vips, så er klokka 13.50 og vi må pakke sammen.



Kl 14.00 har jeg brukt de ti minuttene mellom øktene på å gå innom arbeidsrommet for å legge fra meg noe, hente noe annet, gå en snartur på do og forflytte meg fra den ene enden av skolen til den andre. I tredje etasje i hovedbygget har jeg psykologi 2, et programfag (det som før het linjefag) som hører til samfunnsfagene. Flesteparten av de 30 elevene i klassen er vg3-elever, men det er noen vg2-elever der også. Det er en sterk og faglig engasjert klasse. Folk som snakker om at alt var så mye bedre før kan bare ta seg ei bolle, for nivået vi opererer på her møtte ikke jeg da jeg gikk på videregående – det kom ikke før jeg begynte på universitetet.

Vi bruker først litt tid på å gå gjennom undervisningsevalueringen. Hvert skoleår får vi lærere trukket ut to klasser som skal evaluere oss (anonymt, selvsagt) på en rekke punkter. Vi skal graderes på en skala fra 1-5 på punkter som: Læreren er flink til å hjelpe meg når jeg står fast, læreren er lederen når vi har undervisning, læreren bidrar til å skape et godt miljø blant elevene, læreren viser et høyt faglig engasjement, jeg får tilbakemeldinger fra læreren om hvordan jeg kan bli bedre i faget og så videre. Resultatene skal vi gjennomgå i en utviklingssamtale med vår nærmeste leder og med elevene i klasserommet. Dette er en nyttig øvelse, synes jeg (i motsetning til en del andre undersøkelser som måler gjennomsnittselevens mening om det samlede snittet av alle lærere). Dette kan jeg faktisk bruke til noe. Jeg får gode, konstruktive innspill på flere av punktene.

Så er det tid for praktisk arbeid. Jeg har kjøpt et knippe klikkere (sånne som brukes til hundetrening) på Biltema, og deler inn klassen i grupper på tre. Hver gruppe består av en hund, en instruktør og en observatør. Instruktørene skal få hundene til å gjøre en bestemt øvelse, kun ved hjelp av positiv forsterkning i form av klikk. Det favner to relevante temaer i psykologi: operant betinging og kommunikasjon. Dessuten er det både frustrerende og underholdende – to elementer som gjør at man husker bedre. Og før vi vet ordet av det, er klokka 15.30 og skoledagen er over.


Klokka 16.30 kommer jeg hjem til verdens gladeste hund. Åh, så innmari glad! Selv om Storebror har vært hjemme en stund, oppfører hun seg som om jeg var det eneste mennesket på jorda. Vi legger ut på tur, og hunden får løpe og base og hoppe og grave og snuse i all den vidunderlige snøen. Hurra! Man leker tross alt ikke finsk lapphund, sier hunden i en kort kommentar. Før hun pløyer seg ned i snøen igjen.


Klokka 17.30 spiser jeg middag. Her burde jeg selvsagt kline til med noe kortreist, økologisk og nøye planlagt, men slik blir det ikke i dag. Mannen dro avgårde på hyttetur med kompiser i 16-tida, Storebror har allerede lagd seg middag, og Lillesøster er hos en kompis for lekselesing og mat. Dermed er det bare meg igjen. Jeg har litt kjøttsaus igjen fra gårsdagens middag, og denger den på et pitabrød, strør på ost, steker herligheten og kaller det pizza. Det ser stusselig ut, men det smaker greit.



Klokka 19.00 har jeg egentlig satt meg til for å jobbe litt, men så kommer Lillesøster hjem fra kompisbesøk. Hun vil så veldigveldigveldig gjerne ordne håret mitt, og det får hun selvfølgelig lov til. Jeg må visst se kulere ut, mener Lillesøster. Det løser seg med ei hjertespenne i panneluggen og to assymetriske musefletter. Lillesøster er fornøyd med kreasjonen, betror meg noen hemmeligheter, leker litt med hunden og går aller nådigst med på å legge seg. Nattasangen er Jeg folder mine hender små, med meg på vokal og energisk beatboxing fra Lillesøster.


Klokka 21.20 har jeg rukket å jobbe en stund, selv om det til stadighet er noe galt på internett som jeg må blande meg inn i. I mellomtiden har Storebror lest litt i boka si (Vredens dag, Kurt Aust) og gått en tur med hunden. Han har også rukket å game en hel del med en skolekompis som han kommuniserer med på Skype samtidig. De snakker skravler sammen konstant mens de spiller, og all kommunikasjon foregår på engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor de velger å snakke sammen på et fremmedspråk, men nøyer meg meg å tenke at det er språktrening. Etter hvert kommer tenåringen ned for å veksle noen ord (på norsk) med mora si. Man skal være takknemlig for at tenåringssønner gidder å snakke med mora si. Særlig når sånne sønner er så interessante å snakke med.


Det finnes en statusgenerator for Facebook. Den tar for seg statuser du har skrevet før, og genererer nye oppdateringer basert på de gamle. Jeg synes den er ubegripelig underholdende, og her har den jaggu klart å avrunde for meg.