Jeg tenker mer og mer på Maria, den purunge Maria, og hvordan hun hadde det.
Stakkars, hun var jo bare en jentunge.
Det ene øyeblikket spaserer hun rundt i Galilea og passer sine egne saker.
Og vips, så kommer en engel til henne med tidenes mest skremmende og uforståelige budskap. Akkurat det fordrer selvsagt at vi faktisk tror på den biten. I motsatt fall er Maria verdens dyktigste bortforklarer og bør i det minste hylles som Hun Som Oppfant Påhengsmotoren, men la meg som kristen ta utgangspunkt i det bibelske som sies om det stakkars pikebarnet:
Tenåring og trolovet til Josef i en tid og en kultur som ikke akkurat la forholdene til rette for alenemødre som hadde drevet hor.
Vips - uforklarlig gravid.
Enter engel med et budskap som i beste fall er uforståelig, i verste fall skremmende på randen av total lammelse.
Heldigvis viser det seg at Josef er verdens mest støttende og forståelsesfulle fyr (du verden, så forelsket han må ha vært i Maria), og de er sammen om dette. Tenk, for en lettelse, midt i alt det nye.
Hun får støtte! Hun blir trodd!
Men hvor lenge var Maria i Nasaret? Ikke fælt lenge, viser det seg, for her skal folket telles, og noen må legge ut på langtur.
Josef drar som kjent fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han er av Davids hus og ætt. Høygravide Maria må være med.
Jeg hadde termin et par uker før Maria (nå legger vi den kristne juleforklaringen til grunn for Jesu fødselsdato, altså), og det siste trimesteret før Storebror kom krevde jeg ekstra puter både her og der i senga, mens jeg jamret over halsbrann og var generelt utilpass.
Jeg blir ubegripelig uvel av å tenke på hva en langtur på eselryggen ville gjort med meg - og jeg tør ikke engang tenke på det stakkars eselet.
Og jeg husker hvor stort kontrollbehovet mitt var i forhold til hvordan ting skulle være på stell før Arveprinsen meldte sin ankomst. Barnerommet måtte males pent (i duse, nøytrale gulfarger), vogn, sprinkelseng og diverse utstyr måtte på plass, rutiner skulle gjennomgåes og vi var på forberedende kurs på Ahus.
Maria satt og humpet på et esel, og fikk ikke plass i herberget. De måtte finne et annet sted å overnatte. Er det mulig å finne en tid i en kvinnes liv hvor hun er mindre klar for backpacker-tilværelsen?
Neppe.
Tenk hvor redd, ukomfortabel og utrygg hun var. Jeg blir svimmel.
Så fant de til slutt denne stallen, og hun fikk barnet, og hun fødte i smerte (det gis det nemlig ganske klare føringer på tidligere i Bibelen, og jeg har ingen grunn til å tvile på akkurat det).
Hun var kringsatt av fremmede: Okser, gjetergutter og et og annet asen. Hun var en besøkende, hun hadde ikke familie og kjente rundt seg. Nye mennesker kom og dro, noen viste fram lamunger som guten sku få sjå, andre tilbød det nyfødte barnet gull, røkelse og myrra (
hvor nyttig var det, liksom, kunne ikke et vettugt menneske kommet med kluter, bleier, tilbud om barnevakt eller god mat til Maria?).
Det er ikke lett å få barn på et fremmed sted, langt borte fra hjem og familie.
Tenk hvor ensom hun må ha følt seg. Hadde hun virkelig ingen kvinner der, eller er de bare behendig utelatt fra fortellingene? Uansett er det ingenting som tyder på at hun hadde andre kjente rundt seg enn Josef, sin trolovede.
Ikke noen enkel situasjon, det der. Maria må ha følt seg så ensom!
Og jeg husker hvordan det var da vi reiste over halve kloden for å få Lillesøster. Vi ble foreldrene hennes i en annen verdensdel, i et fremmed land. Den første tiden sammen med henne hadde vi ingen kjente rundt oss, og ingen som snakket samme språk.
For oss var det ikke noe problem, vi var forberedt. Vi var heldige.
Stakkars Maria var velsignet, men ikke særlig heldig.
Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:
«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker som Gud har glede i!»
Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte.
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.
(Evangeliget etter Lukas, Kap 2, 13-19)
Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Selvsagt gjorde hun det. Som Mannen sier, det er relativt universelt i forhold til det å få barn. Man grunner på ting. Det er stort. Det er mystisk.
Men at det er (ikke helt nåtidens) menn som har skrevet evangeliene, er helt klart. Okser, asen, logistikk og flotte gaver. Og menn i de fleste roller, som kommer med viktige meldinger.
Jeg tenker på
hvordan Lillesøster gestaltet Maria i fjor, på julespill i kirken. Hun gjemte ansiktet bak armen og mumlet "
Jeg vil ikke!":
Og innen gjetere og tre vise menn nådde frem til stallen, kastet hun fra seg det lille Jesusbarnet og gikk sin vei. Trampet bestemt avgårde.
Og som vår nydelige, kloke sogneprest sa det etter gudstjenesten i fjor:
Kanskje det var nettopp sånn den purunge Maria egentlig følte det innerst inne, den gangen for lenge, lenge siden i en kald stall: "Denne oppgaven er for stor for meg. Jeg vil ikke!"Men Maria hadde ikke noe valg. Stakkars jentunge.
Jeg tenker på hvordan det sies om Maria:
"velsignet er du blant kvinner".
Og jeg tenker på alle de kvinnene som i disse dager, akkurat nå, er gravide, på flukt, langt fra familie og venner, uten planer, uten trygghet, som føder sine barn i lønndom og fattigdom, og med store bekymringer de grunner på i sine hjerter.
Velsignet er de blant kvinner. Måtte Gud og hvermann beskytte dem.
