Hytteliv for viderekomne

Det er elleville tilstander på den ytterste halvnøgne halv-ø for tida: Vi har fått vann! Og ikke bare i ei kran ute ved veggen. Vi har rennende varmt og kaldt vann i kjøkkenvasken. Vi har utedusj i det fri med varmt vann, så man kan vaske seg alldeles skinnende ren - og spise noen markjordbær mens balsamen virker. Og vi har fått do av den selvtømmende sorten, hvor man altså bare trykker på en knapp, og så spyler det. Alt dette virker kanskje hverdagslig og tilforlatelig for dere, men når man er vant til å bære drikkevannet opp i store, tunge dunker og grave ned dobøtter i et dypt hull baki myra, framstår dette som en ekstravaganse av en helt annen verden.

Dusje i drikkevann? Hold på meg, for en luksus! Glad, nå.

Som vanlig har jeg tjuvstarta hytteoppholdet ei snau uke før Mannen. Jeg hadde med meg Storebror, Lillesøster, Nabokusina, en storebrorkompis og Hunden. Vi har gått turer, prøvd å bade litt (kaldt!), spilt brettspill og Yatzy, bakt kanelboller, tegna, lest og lekt. Nå har storebrorkompisen dratt hjem igjen og andre venner har vært innom. Jeg fikk bonusbesøk av venninne Sissel som var lei av å gå hjemme i hagen sin og plukke snegler, og dermed fikk vi skravla oss godt og grundig gjennom noen veldig hyggelige døgn. Mannen og venninne Rikke kom på plass i går kveld.

Sommeren er med andre ord godt i rute. Yay!

Gaven som virkelig varer

For nesten to måneder siden runda jeg førti (år, altså - ikke kroner eller skonummer, for eksempel). I forveien tok jeg meg god tid til å grue meg grundig. Helt irrasjonelt, for objektivt sett synes jeg ikke at førti er noen problematisk alder i det hele tatt. Men jeg fikk helt hetta av å se den knytta til meg selv: Hanne (40). Både irrasjonelt og selvsentrert, med andre ord, ikke noen formildende omstendigheter der i gården. Det finnes imidlertid klare fordeler med å gjøre unna gruinga på forhånd. For da merkedagen opprant, var jeg nemlig helt ferdig med sånt tull, og kunne være bare glad og fornøyd.

Det er ålreit å være førti. Jeg liker jo å være voksen (jeg gråt meg for eksempel gjennom både søtten- og attenårsdagen min, og sånt savner man virkelig ikke). Og førtis-tilværelsen ble ekstra ålreit da jeg fikk verdens aller fineste overraskelsespresang på festen min. Det viste seg at en overveldende stor del av vennene mine hadde hatt et hemmelig prosjekt på gang i lang tid. I lang, lang tid.

Da overraskelsen ble vist på storskjerm på festen min var jeg bare millimeter unna skikkelig ugly cry, samtidig som jeg virkelig ikke kunne forstå hvordan de har klart å rotte seg sammen bak min rygg så lenge. Det er som når det skjer et sånt skikkelig plot-twist et stykke ut i en TV-serie, og så ser man plutselig alle de tidligere episodene i et helt nytt lys. For hvor var jeg egentlig den dagen da alle jeg kjenner møttes på arbeidsplassen min for å lage en gladfilm?

Og når nettene er mørke, været er dårlig, når jeg er litt sliten, når noen er teite eller jeg bare trenger en ekstra piff, ser jeg på filmen. Igjen og igjen. Og blir tullete, boblende glad og varm om hjarterota. Hver gang. Så mange fine folk.

(hvis du dobbeltklikker på filmen får du fullskjermopplevelsen)

Tusen, tusen takk til alle dere nydelige, vidunderlige menneskene som var med på å gi meg the gift that keeps on giving. Dere har lyst opp hele høsten og vinteren. Jeg elsker dere!



P.S. Hvis noen har lurt på hvem den mye omtalte Mannen i familien er, så ser dere ham med rutete skjorte og ei rød lampe som mikrofon, ganske i starten av filmen.

Sånne øyeblikk jeg sutter på som drops

Våkner helt av meg selv i tide til å høre Reiseradioens velkjente pludring som slentrer ut av den gamle Tandberg-radioen fra 1969. Legger puter i utestolene, for sola skinner allerede på gressplenen og annekset, og snart har den reist så langt at solstrålene også treffer terrassen. Legger halvstekt rundstykker i stekeovnen så lenge, lager kaffe i den blå kanna og drikker et glass iste fra en knallgull plastkopp mens jeg venter på å bli frokostsulten. Mannen og Storebror sover fremdeles, og Lillesøster har dratt på tur til Hunderfossen med Kusina, Tante og Onkel. Hun grugleda seg, og lovte å skrive og tegne alt hun opplever i ei bok, så vi kan få se det etterpå.
Jeg skal nok gjøre en del ting i dag. Vi skal på utflukt og gjøre ting som Storbror liker, og dessuten er det badevær. Men det er ingen hast, og jeg tror jeg skal lese litt så lenge.

Av og til tenker jeg at jeg kanskje hausser opp denne hyttegreia litt i overkant mye for meg selv. Så har jeg sånne stunder som dette, og vet at neida, jeg overdriver ikke. Akkurat nå, dette øyeblikket, er pur lykke. Sånne øyeblikk samler jeg på. Jeg putter dem i lomma, pakker dem inn og sparer dem så jeg kan ta dem fram og sutte på dem som drops når morgenene blir mørke og kalde og folk er utsøkt teite. Akkurat nå må jeg bare ta den tøffe avgjørelsen om hva slags pålegg jeg skal ha på frokost-rudstykket mitt.

I dag har vi bryllupsdag, hurra for oss. Hvis du lurer på hvordan vi så ut da vi gifta oss for tretten år siden, har Lillesøster tegna et bilde som kan være til hjelp:

Vann! Vann! Vann!

Endelig tid for hyttelivet igjen, i hvert fall for de av oss som har ferie - altså undertegnede, Storebror, Lillesøster og Nabokusinebestevenninna (heretter kalt Kusina, for enkelhets skyld. Det er ikke så enkelt å taste lange tekster på en iPad). Mannen skal jobbe en stund til, og ble bare med ut for frakthjelp og helgeavslapping.

Jeg var rimelig spent da jeg kom ut her i går, for vi har nemlig fått en revolusjonerende nyvinning her ute, en luksus vi egentlig ikke hadde trodd var mulig å oppnå på den ytterste (halv)nøgne (halv)ø.
Ta-daaa!

Rennende vann! Så mye vi vil! Helt til hytteveggen! Med kran og prima trykk og alt! Jeg klarer ikke slutte å bruke utropstegn! 


Det er vanskelig å forklare hvor ellevillt dette føles. Etter årevis (slekta har bedrevet hytting her i omlag 65 år) med frakt og bæring av drikkevannsdunker, oppsamling av regnvann i tønner bak hytteveggen og omhyggelig rasjonering av det verdifulle knapphetsgodet, kan vi bruke vann akkurat som vi lyster. 
Vi ble temmelig euforiske her i går, åpna og stengte krana utallige ganger mens vi lo som gale vitenskapsmenn. Se, det bare renner! Ahahahaha! Se nå! 
Lillesøster tok sporenstreks en spontandusj under den relativt kalde vannstrålen og insisterte på at det var kjempedeilig, og jeg vaska hender så mange ganger at det begynte å nærme seg en tvangshandling. Så brukte vi litt tid på å peke og le av de gamle vannkannene, for de er jo bare såååå forrige uke. Og etter at barna hadde lagt seg, satte Mannen og jeg oss på verandaen og drakk hvitvin mens vi beundret vannkrana. 


I dag har vi har slått oss løs med utagerende saftdrikking. Ungene har  fylt vanngeværene sine utallige ganger og hatt spektakulære kamper på plenen (i regnværet, men hvem bryr seg om sånt). Jeg fniser hver gang jeg kikker bort på den vidunderlig blanke vannkrana som henger der som et overflødighetshorn på rekkverket. Nå er den blitt behørig skrudd fast, og har fått et lite trebrett montert ved siden av seg, til såpe og sånt. En sånn usannsynlig luksus!

Og når vi først snakker om vann: Tropesommeren er bare en fjern drøm, men noen bryr seg lite om det. Kusineklubben har fattet et enstemmig vedtak om at badeaktiviteter gjennomføres i henhold til kalenderen, ikke temperaturen. Jeg bevitner vanviddet fra land, og konstaterer at jeg ikke er medlem av klubben. Men jeg bader nok snart, jeg også. Det er tross alt sommer, ifølge både kalender og magefølelse. 

Operasjon sommerferiefølelse (en tretrinnsrakett)

Se på den fine t-skjorta jeg fikk i går, av verdens fineste 3kmab!

Etter fire år som lærer har jeg allerede etablert en ganske sikker rutine for å få den rette sommerferiefølelsen. De siste ukene fram til skoleslutt er som regel veldig hektiske, men så kommer altså de faste øvelsene som gjør at sommerfølelsen sakte, men sikkert sniker seg på. "Operasjon sommerferiefølelse" har tre hovedelementer:

1. Den rituelle ryddinga.
Torsdag hadde vi ryddedag på skolen. For elevene innebærer det å fjerne rusk & rask fra klasserommene og fra ymse utstyrsrom og studioer, samt å stable alle pulter og stoler på gangen, sånn at noen kan gjøre et eller annet hovedrenholdsaktig eller vedlikeholdsaktig med selve rommene.
Og når det er vel overstått, er det min tur til å rydde arbeidsplassen min. Jada, jeg kunne selvsagt gjort det når som helst, men jeg venter med vilje. Det er en helt egen tilfredsstillelse å sortere papirbunkene, kaste ting jeg ikke trenger lenger, sette noe i permer og se en ren og ryddig pult tre fram - blanke ark og fargestifter som står og venter til høstens skolestart.

2. Fest for avgangselevene.
På skolen vår er vi velsignet med en ærverdig aula og noen usedvanlig dyktige musikk-, dans- og dramaelever. Sammen danner de ei flott ramme rundt den høytidelige avslutninga for alle avgangselevene i vg3. Torsdag kveld gikk de i prosesjon inn på skolen for siste gang (pynta med bunader, dresser, sine fineste hettegensere og alle andre mulige avskygninger av festantrekk), inn i aulaen hvor gladrørte og stolte familiemedlemmer og lærere venta. Og etter en fin og lang seremoni med taler, musikk og framvisning av samtlige elever på scenen er det tid for å feire litt mer uformelt.

MK-elevene og lærerne deres pleier å reservere plass på et av byens etablissementer for den delen. Det er som regel strålende stemning, litt sånn glad-hektisk og nostalgisk på én gang. Og det var altså her jeg fikk overrakt den alldeles fantastiske t-skjorta på bildet. Spesiallagd med Star Wars-referanse og personlig sitat. Åh, jeg ble så pipeglad at jeg var helt i hundefløytemodus.

Hvis du lurer på sitatet, kan jeg avsløre at det står "I dag skal vi bare bruke utestemme". Det stammer fra den gangen jeg ble litt lei av lydnivået i klasserommet, og lanserte utestemme-dagen, etter mottoet if you can't beat them, join them. De syntes det var rimelig slitsomt å høre meg undervise med utestemme, merkelig nok.

Dette er gjengen jeg var i London med tidligere i år, og jeg kjenner dem rimelig godt etter tre år. En makeløs gjeng! Jeg kommer til å savne dem skikkelig, men jeg trøster meg med at de skal videre i livet - og at de kommer til å gjøre makeløse ting helt andre steder. Sånn skal det være. Jeg er glad for at jeg har fått være sammen med dem i disse årene, og ønsker dem all mulig hell og lykke videre. Finingene.

3. Sommeravslutning og sommerlunsj.
Fredag (altså tidligere i dag) var siste skoledag for vg1, vg2 og oss lærere. Siste skoledag begynner alltid med en festforestilling i den nevnte aulaen, med sang, musikk, dans og taler. Deretter er det kake og kos klassevis, for meg betydde det å tilbringe litt avsluttende kvalitetstid med den lett feriehungringe vg2-klassen jeg har vært kontaktlærer for i år. Og når alle sommerhilsener og klemmer er overbragt og de siste elevene er vinka avgårde, samles nåværende og tidligere ansatte til felleslunsj. Kolleger som forlater oss fikk mange godord med på veien. Noen skal begynne i andre jobber, noen skal bli pensjonister. Selv satte jeg en finfin ny pers i antall snitter.

Og nå er det ferie. Riktignok skal jeg snike meg til å jobbe litt i neste uke, men det er bare kosejobbing og regnes ikke: Jeg skal finskrive noen undervisningsnotater, høyst selvvalgt.

Det blir sommer i år også. Komplett med feriefølelse. Så kan det bare regne, det er greit. Jeg har et hav av tid.

Plutselig sommer, alt som før

Nesten 17 grader i vannet var det nede i sundet vårt i dag. Ikke for pyser, men når det er kjempekjempevarmt og helt vindstille på land, er verken Storebror (11), Kompisen (11) eller Lillesøster (6) vonde å be. Løpefart fra brygga, praktfulle plask i vannet - og veldig hurtig oppstiging. Så kan man tørke seg på solvarmt svaberg mens båtene tøffer forbi. Det er rushtrafikk i Strømsund på en dag som denne. Dette er det nærmeste vi kommer stress.

Hundreogførti meter unna sundet er det langt fra hektisk. På hytta går nemlig ikke tida som andre steder, egentlig forholder vi oss ikke til den i det hele tatt. Mens Storebror, Kompisen og Mannen er på båttur til Hankø for å handle og Lillesøster leker med en hyttenabo ved rumpetrolldammen, gjør jeg nyttige ting veldig langsomt. Gresset er blitt langt, tenker jeg, og finner fram klipperen. Så rusler jeg rundt på plenen og gjør noe med det, mens tankene flyr og sola steiker. Steker, heter det strengt tatt her i Østfold. Og røker, leker og lere. Diftonger har ikke noen plass her, til gjengjeld er vokalene lange som en fellesferie. Det tar ikke mange dagene her ute før jeg siger inn i barndommens sommerdialekt.

Mange bloggere driver med dagens outfit, og jeg humrer litt for meg selv mens jeg klipper gresset. For egentlig burde jeg tatt bilde av dagens hytte-outfit. En (litt for liten) rødrutete sommerkjole, Mannens utgåtte tennissko og venninne Rikkes overdimensjonerte stråhatt. Samt solbriller, selvfølgelig. Funksjonelt og behagelig ruler her ute: Bitteliten kjole fordi det er varmt, de gamle skoene fordi jeg klipper plenen, og sommerhatt for å unngå solstikk. Så suppleres antrekket utover kvelden, når temperaturen synker og myggen våkner til dåd. Som regel med joggebukse under kjolen, fars gamle filttøfler på føttene og ei hettejakke eller to. Ofte mangle bare en aluminiumsfolie-hatt for å komplettere looken. Vi kaller den hytteeksentrisk. Førstgangsgjester her ute stiller ofte med ordentlige antrekk og sminke og sånt, men det tar ikke lang tid før de omfavner den unike og velsignet behagelige stilen her, de også. Come over to the hytte side - her er det behagelig.

Da vi kom ut hit i går kveld var det årets første tur for meg, og jeg hadde kjent suget etter Costa del Østfold en stund. Resten av familien var her forrige helg, mens jeg satt hjemme med eksamensoppgaven min. Mannen sendte oppmuntrende bilder av Storebror som spikka greiner og bygde korthus og Lillesøster som fikk Yatzy og klatret på svaberg. Jeg trøsta meg med at neste helg, åh, neste helg - DA skal jeg hytte meg til som aldri før. Og selv om jeg fremdeles hveste og hosta og fikk kniver i halsen hver gang jeg svelga, insisterte jeg på å reise. Man kan like gjerne være syk på hytta som hjemme, tenkte jeg. Og litt sjøluft kan gjøre underverker. Mye tyder på at jeg hadde rett i t siste. I morgen skal jeg nok sågar prøve å bade, jeg også. Det går ikke an å la være når man er selvoppnevnt bademester.

Storebror har med selveste Kompisen for første gang. De ble kjent med hverandre da de begynte i samme barnehage som toåringer, og siden har de vært venner, selv om de ikke går på samme skole. Denne helga har de gjestehytta helt for seg selv. Da vi satt ute i går kveld hørte vi bruddstykker av latter, prat og musikk ut gjennom det åpne vinduet. Og jeg tenkte på den sommeren jeg var nesten tolv, og vi var en gjeng som streifet rundt på øya her, bading og fisking og overnatting i telt.

Så nå sitter jeg i skyggen på terrassen med litt rosévin i glasset og en saftis i hånda. Lufta står helt stille, og de enest lydene er fra ubegripelig mange fugler og insekter som kvitrer, ko-ko-er, surrer og suser - samt fjerne rop fra badende og lekende unger nede i sundet. Det er fremdeles litt for varmt til å tenne grillen. Men jeg kan sikkert ta et glass til mens jeg venter. Jeg har tross alt klippa plenen i dag. Nesten hele.

Snapshot (21)

Lykke i et lite glass.

Årets første hestehov høytidelig overrakt av en opprømt liten giver. Hvert år blir jeg like boblende, tullete glad. Hvert år settes blomsten i vann med stor seremoni. Hvert år beundrer vi oppsatsen og snakker om at nå, nå er det vår! Og at sannelig er jeg verdens heldigste mamma som får blomst. 
Og i år tok den store ungen bilde av blomsten den lille ungen hadde plukket, og alle var enige om at dagen var ualminnelig lys og fin.

Fredagsdiktet: Mamma mia

Åh. Verdens beste dag, en sånn dag hvor jeg tenker: Er det mulig å være så heldig?
Og svaret er ja!

Noen dager, altså. Jeg våkna utvhilt (skulle bare mangle etter omtrent fjorten timers søvn), oppdaget at jeg hadde både fine barn og en ålreit mann, ting gikk relativt på skinner i morgenrushet hjemme – og sannelig var det ikke sol i tillegg. Så kom jeg på jobb, og der var det både viktige møter og litt vanskelige samtaler som skulle gjennomføres. De vanskelige samtalene er kanskje de viktigste. Det er ikke nødvendigvis sånn at det å ha det fint er det samme som å ha det knirkefritt i hverdagen - og omvendt. Gnisninger kan vi lære mye av. Jeg håper det er tilfelle nå også.

Og har jeg nevnt at jeg har så fantastisk fine elever? Åh, de er helt utrolige. De går rundt og er tenåringer med alt det måtte medføre, noe som på mange måter er en heltidsjobb i seg selv. Men samtidig tryller (les: jobber) de fram de flotteste produktene, diskuterer med hverandre, sliter med hver sine ting, er kloke, meningssterke, morsomme, sinte, sjarmerende og helt alldeles unike. I dag hadde vi altså et langt og viktig møte med en ekstern oppdragsgiver, og jeg blir så glad når jeg ser responsen på hva elevene våre kan tilby av løsninger.

Tenk om folk flest hadde visst hvor morsomt det er å være lærer! utbrøt jeg spontant i lunsjen, da en kollega fortalte med glade fakter om en klasse som hadde oppført seg litt overraskende brukbart. De andre var helt enige. Tenk om folk hadde visst! Burde vi dele hemmeligheten?
Og så dro jeg til bakeren for å hente to kaker som den finfine avdelingslederen vår hadde bestilt for å feire. I dag kom nemlig tallene for såkalte primærsøkere til vg1, og det viste seg at MK på Lillestrøm vgs gjorde det ganske så skapelig. Pæh, mye mer enn skapelig: Vi slo faktisk alle rekorder – det er vanvittig mange som vil tilbringe skoletida si hos oss! Elevene våre hadde gjort en kjempejobb med å selge inn skolen og utdanningsprogrammet på både messer og besøksdager, så det er klart at de måtte få kake. Det var stas. For oss alle!
Nevnte jeg at det var sol i tillegg? Og fredag?

Og da arbeidsdagen gikk mot slutten dro de lettere euforiske MK-lærerne et lite stykke ned i gata, til Sakura, hvor vi spiste sushi og vårruller og andre godsaker mens vi skravla hverandre svimle og skålte for hvor heldige vi er. Og tok en del tullete bilder av hverandre. Og kanskje en bitteliten filmsnutt, som aldri skal publiseres på verdensveven. Mens vi lo en hel del, og prata enda litt mer.

Tenk om folk flest hadde visst hvor fint det er å være lærer. Det tenkte jeg fremdeles på da jeg kom hjem utpå kvelden. Og da Lillesøster (som for lengst hadde lagt seg) ropte meg opp til sengekanten fordi hun ville dele det aller fineste diktet hun vet om, det er kjempemorsomt altså, mamma! var dagen komplett – for da fikk jeg fredagsdiktet på kjøpet.


Mamma mia
satt på sklia
mista puppa
opp i suppa

Kokken sa:
Hipp hurra!
Puppesuppe
vil jeg ha

(ukjent)

Når telefonen blir storken

Å få barn via adopsjon er ikke så gruelig forskjellig fra å få barn via hjemmekontoret. Det kan jeg si med en viss tyngde, ettersom jeg har prøvd begge deler. Følelsene er for eksempel veldig like, og mirakuløst nok får man den aller, aller fineste ungen uansett fremgangsmåte.

Men for de av oss som har fått barn via adopsjon, er det ett øyeblikk som utmerker seg, og som for alltid vil fremkalle gåsehud og magiske ilinger av glede. Jeg snakker selvfølgelig om Den Store Telefonen.
Det etterlengtede øyeblikket da en ganske alminnelig mobiltelefon forvandler seg til selveste storken, og kommer med bud om hvem man har ventet på så lenge. Lykke-eksplosjonen man føler når man får et navn, en alder og en liten person å knytte alle de vage avstandsforelskelsefølelsene til.

Dette er selvfølgelig ikke til forkleinelse for selve møtet med barnet. Det første møtet er vidunderlig stort, men når det skjer må man som presumptivt ansvarlig voksenperson gjerne ta seg litt sammen. Man vil nødig være den store, tutende, hvite damen som skremmer vettet av en liten sjel. Fokuset bør ligge på at barnet får et så godt møte som overhodet mulig.
I tildelingsøyeblikket kan man imidlertid gå fullstendig, egosentrisk lykkebananas og la gledesrusen råde med hyling, gledesdans, ukontrollerte lykketårer, sjampis og annonsering til familie og venner. Åh, det er helt ubeskrivelig. Tenk at det er mulig å bli så glad i noen man ikke har møtt.

For nøyaktig fem år siden i dag ringte telefonen min og det sto Adopsjonsforum i displayet. Jeg har fortalt om Den Store Telefonen før, så det skal jeg ikke gjenta. Jeg skal bare kose meg litt med tanken. Dagen pleier ikke feires så voldsomt, annet enn at vi forteller historien som Lillesøster elsker å høre (akkurat som jeg fremdeles elsker å høre mamma fortelle om da de fikk telefonen om meg, uansett hvor voksen jeg blir). Og i kveld skal vi se Lillesøster på sin aller første juleavslutning med skolen. Det blir fint.

Lillesøster selv har sine tanker om at nettopp vi fikk hverandre.
– Tenk, så flaks det var at dere kom for å hente meg. For ellers hadde jeg jo kommet til noen fremmede, filosoferer hun.
– Ja, heldige oss som fikk selveste deg, repliserer jeg.
Og så forteller jeg at Storebror (dengang 6) erklærte at det jaggu var snodig at vi fikk den aller fineste ungen. Og at heldigvis synes alle foreldre at akkurat deres barn er kjempefine og akkurat sånn som de skal være.
– Jah, for ellers hadde de jo ikke vært mammaer og pappaer, konkluderer hun bestemt. Og der har hun forsåvidt et godt poeng.

What happens in Nittedal

– Er det ikke på tide å ta med elevene ut i skauen? sa kollega Stian til meg for noen uker siden. Vi er kontaktlærere for hver vår MK-klasse. Kreative, morsomme og kloke elever, men det er ikke til å komme fra at de tilbringer veldig mye tid i halvmørke klasserom (de skrur av taklyset så fort de får sjansen) foran hver sin dataskjerm. Og når sant skal sies tilbringer vi voksne en del tid foran skjermene selv. Vi var skjønt enige om at det var på tide med litt avveksling, og dermed ble det tur fra tirsdag til onsdag. Boot camp kalte vi det (navnet var mest for vår egen fornøyelses skyld, og litt for å gladskremme elevene).


Pølser, hamburgere, kjøttgryte, pinnebrød, kaffekjele. Buffet, med andre ord.

Tur er sunt. Ikke bare på den klassiske hei hvor det går, fysisk fostring er toppen- friskusaktige måten, selv om det er lurt å røre på seg. Minst like sunt er det å bryte opp i hverdagsrutinene og møtes i andre omgivelser enn vi pleier. Tilbringe et helt døgn sammen, en haug mennesker med forskjellige personligheter, temperamenter, interesser og tålegrenser. Legge laptopen hjemme, spikke pølsepinner, hogge ved, tenne bål, fryse litt, synge høylytt, filosofere rundt leirbålet, ule mot månen, leke mørkegjemsel og sove altfor lite. Vi blir kjent med hverandre (og oss selv) på en helt annen måte.


Leirbål er alltid finere i virkeligheten enn på bilder. Men allikevel, da.

Det er magisk å få være lærer på sånne turer. Det er ikke alltid knirkefritt, og det kan bli både krangling, klaging og tårer. Vi skal ikke nødvendigvis være så redd for det. Innenfor rimelige grenser kan sånt være nyttig å kjenne på. Det kan jeg trygt si, med oppvekstens speiderturer og friluftsliv valgfag i niendeklasse friskt i minne. Ikke bare solskinn og fløyel, for å si det sånn.

Gjengen vi hadde med oss nå var ei boblende gryte av personlighet og energi.
Vi rakk knapt å sette fra oss ryggsekkene og si ordet leirbål før en brølende gjeng satte på sprang ut i skauen for å sanke ved. De slepte store stokker til bålplassen og gjøv begeistret løs på veden med øksa. Andre satte sin ære i å holde liv i bålet, noen sørget for musikk til arbeidet, noen diskuterte store og små verdensproblemer på finurlige vis og atter andre satte i gang med matlaging. Det var en fryd å se – og ikke minst høre – på dem.


Tidlig morgen: Rimfrost og bålfrokost.

Det er så mange ting jeg gjerne skulle delt, men det blir ikke det samme å fortelle om det som å ha vært der. Dessuten er det ikke alt som skal gjenfortelles. What happens in Nittedal og så videre.

Med fare for å virke svulstig (pff, hvem prøver jeg å lure, jeg lar meg gladelig rive med): Jeg har verdens beste jobb.

Sånn går nå dagene

Ferien lunter langsomt avsted, og jeg med den. Dagene er varme, kveldene er lange og vi har hatt mange besøk av venner og familie. Det er ren luksus å kunne drive rundt i sommervarmen mens flotte, morsomme folk kommer og går i en herlig strøm av godt selskap.

Armen er fremdeles ikke bra, men jeg klarer i hvert fall å svømme med den, og godt er det for sånne som i stor grad måler kvaliteten av sommeren etter hvor mange ganger jeg har bada. Det er ikke få! Det er heller ikke få liter vann som flyttes når jeg tar bomba fra brygga, huhei. Noen fordeler skal man ha av å være tjukk, og en av dem er altså ungenes udelte beundring over effektfull hopping.

Nå er du sikkert grenseløst nysgjerrig på hva vi ellers driver med her ute, og det kan jeg godt forstå, for det er uhyre interessant. Men ettersom jeg er litt ufrivillig ordknapp i tastaturet for tida, må vi nøye oss med noen iphone-snapshots.


Lillesøster (5) tilbringer uforholdsmessig mye tid i og ved vannet. Nå svømmer hun på dypet med bare små armringer til hjelp, og de fungerer nok strengt tatt mest som Dumbos magiske fjær. Lillesøster kan, nemlig.


Storebror (10) har kunnet lenge, men trives vel så godt når han kan sitte på et varmt svaberg og spekulere over tingene i havet og gjennomgå i tankene hvordan en av de mange Settlers-rundene egentlig utspilte seg.


Den beste ferie-appen for en verdensromentusiast er uten tvil SkyView, som Storebror (og andre hyttegjester) benytter flittig for å få oversikt over stjernehimmelen. Anbefales på det sterkeste.


Når småjenter lager smågodtsuppe, skal de være glade for at Hellstrøm ikke er i nærheten. Eller en fargekonsulent, for den saks skyld. Uansett var det timevis med moro og herlig griseri.


Noen av oss voksne pusler også litt med tullball. Denne installasjonen har jeg kalt
Brudekrone fra Lambertseter, ca 1956.


Hva lykke er? Løpe rundt i kveldssol på svaberg som fremdeles er varme.
Vi er så heldige at det nesten verker litt i brystet når jeg tenker på det.

Jeg vinker fra Costa del Østfold

Har tatt med meg Storebror (10), Lillesøster (5), Nabokusinebestevenninna (4) og en hel masse bagasje på hytta. Nå sitter jeg altså på den ytterste, (halv)nøgne (halv)ø og nyter ferieroen som er i ferd med å senke seg. Og jaggu skjedde det raskt i år - allerede på båtturen ut kjente jeg at skuldrene senket seg og at klokka ikke var særlig viktig lenger. Da sekkene var ferdig utpakket var jeg i full feriestemning. På afrikatid, som vi kaller det her - en sånn tilstand hvor ting tar den tiden de trenger, og hvor komplikasjoner ikke er særlig problematiske, for det ordner seg jo på et vis. Den tilstanden kom godt med da jeg oppdaget at hele sekken med Storebrors klær står igjen hjemme på Skjetten. Den ble rett og slett glemt i all reiseviraken! Jaja, hvor mye klær trenger man egentlig på ei øde øy? Vi har et lite nødlager her ute med noen underbukser, ei badebukse og noen varme gensere, og da årnær'e sæ fram til den arbeidende mannen kommer etter.

Småjentene lekte lykkelig på plenen med vannbalje og kjøkkenredskaper, Storebror gjenskapte et eller annet kjent slag med de de små plastsoldatene sine, og jeg brukte et drøyt kvarter på å spekulere på om jeg skulle ha et glass Farris Bris eller et glass eplejuice. Jeg har 8 uleste bøker på lur og opptil flere vegger som skal males, og jeg skal ikke på jobb før godt uti august. Rein luksus, med andre ord.

Storebror fikk legge seg i pappas seng i kveld, men stusset litt i leggeøyeblikket:
- Hva er det hvite som ligger oppå senga?
- Det er et sengeteppe, det, gutten min. Det tar vi av.
- Å, er det SÅNN sengetepper ser ut! Jeg tror jeg har hørt om dem.

Sånn er det når man kommer fra et bare delvis møblert hjem. Godt vi har ei overmøblert hytte, sånn kompenseringsmessig.

Vårglede og kretsmester i fiskeboller

Det er jaggu godt at naturen er så viselig innrettet at den legger høysesongen for lærere og studenter til våren (her burde jeg kanskje heller skrevet at udir er viselig innrettet, men det får være grenser).
Dermed er det ikke så farlig at det er travelt, for på magisk vis har døgnet fått flere timer. Det virker i hvert fall sånn, når alt er så lyst og mildt og finfint, og det både er vanskeligere å legge seg og lettere å stå opp. Ikke skal det så mye til, heller, for å gi en stakkar en følelse av frihet og pusterom.

Husker dere bildene jeg la ut midt i april, med den fantastiske forvandlinga på skoleveien min? Med bare ni dagers mellomrom stoppa jeg på sykkelbrua over Nitelva og tok bilder. Det var helt tullete:

Tirsdag 5.april: Isen har såvidt begynt å forsvinne, og det er masse snø igjen på bakken.


Torsdag 14.april: Makan til forvandling! Bart og fint, og sola skinner.

I dag måtte jeg stoppe på samme sted igjen, for å sammenligne med de gamle bildene. Først trodde jeg at jeg hadde bomma på utsnittet, for det var da vitterlig ikke de samme trærne?

Tirsdag 10.mai: Joda, det er de samme trærne – men de har fått grønne vårklær på!
Det synes ikke på bildet, men det lukter fantastisk av blader, sevje, jord, knopper og gress. Insektene suser travelt forbi, og for hver dag som går blir det mer folksomt på veien. Hundeluftere, tursyklister, barnevogntrillende venninner og innbitte powerwalkere.


Etter jobben sykler jeg til barnehagen og henter Lillesøster, som er dekket av møkk og skrubbsår, og således er verdens gladeste jente. Så sykler vi hjem mens den lille kjeften hennes går som et lykkehjul. Det har jo skjedd så mye som må fortelles, og vi ser så mye på veien som må kommenteres, og alt dette skal helst ut på én gang.

I dag var Nabokusinebestevenninna med oss hjem. Her stålsetter frøknene seg før møtet med sin Nemesis – den lange nedoverbakken, som allerede har merket dem begge med fargerike plaster. Det er sånn man lærer seg å bruke bremser og holde føttene på pedalene.

Og mens vi sykler skravlende hjemover, kjenner jeg at jeg har en bittebitteliten ferie, midt i hverdagen. Vel hjemme blir Lillesøster og Kusinebestevenninna uoffisielle kretsmestere i fiskeboller. Hele tre store porsjoner hver er visst helt nødvendig for to akkurat passe sterke frøkner i sin beste førskolealder.

Etter middag blir Storebror nådig med på leken, og vips ligger tre mette unger i tårn i sofaen.
Vi er en hamburger, skråler de i kor. Jeg er ketchupen, konstaterer Lillesøster fornøyd. Og kjøttet, da!

Og så ler de så de triller ned av sofaen, før Storebror fyker ut til kompiser i vårkvelden og Nabokusinebestevenninna må dra hjem. Da leser Lillesøster og jeg om Marikken som sparker den nye sandalen sin tvers over midtsommerbålet, for Lillesøster får ikke nok av å lese om andre småjenter som gjør ting de ikke får lov til.

Og så kan jeg sette meg ned med eksamensoppgaven min igjen, og det er helt ålreit. Jeg har jo hatt litt ferie allerede, et pusterom mellom jobb og studier, og kvelden er ennå ung. Det er egentlig greiere å være voksen deltidsstudent enn jeg hadde forestilt meg. På så mange måter, men det får bli mat for en annen post.


P.S.
Jeg innser at det kan virke som om Mannen ikke er en del av familien, når han ikke får så mye som et ord i en sånn post. Det beklager jeg virkelig, han var i aller høyeste grad til stede. Noen måtte jo lage den gode fiskebollemiddagen og sortere Mount Klesvask (1,73 m.o.h).

Vår i en fei, huhei

Sånn så det ut på skoleveien min for ei uke siden:


Og sånn ser det ut på samme sted i dag:


Tenk på det!
De to bildene er tatt fra sykkelbrua over Nitelva, henholdsvis tirsdag i forrige uke og torsdag denne uka – altså med bare 9 dagers mellomrom! Våren er her! Jeg klarer ikke slutte med utropstegn!
Åh, er det rart at vi er yre nå om dagen, vi vinterbleke nordboere?

Tirsdagslyd: Det löser sig

I kommentarfeltet til forrige ukes tirsdagslyd kom det et ønske om en litt muntrere låt denne uka, noe jeg sporenstreks og uten snev av forbeholdt lovte. Gladsang skal bli, og det er jaggu på tide, tenkte jeg. Men så kom jeg litt i stuss.
For hva er egentlig en gladsang? Den låta som bidrar til mitt sinns munterhet er sannsynligvis en annens fordømte hodepine.

Jeg endte opp med en som i hvert fall gir meg studs i dojan når jeg er ute og spaserer med musikk i øret.



Det er deilig å synge med på refrenget og bli trygg på at
det kommer ordna sig, det gör det alltid.
Jo, det löser sig, så brukar allt bli
det kommer fixa sig till slut
Det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur
och flera mil ifrån, det ordnar sig...
(så kan man heller la være å analysere hele resten av teksten).

Glad er lyden, og glad blir jeg.
For det årnær sæ', som det heter på vår side av grensa.

Jag kastar bollen i luften ser var den landar
låter den studsa ler när den stannar
vet var jag är men är där jag hamnar
trevar och famlar lever och andas

11 down, 49 to go

I løpet av sommeren har vi jaggu feiret et elleveårsjubileum, Mannen og jeg.

Det er altså elleve år siden jeg sto og luska bak en busk ved Strømmen kirke, iført full brudemundur med slør og dertilhørende stæsj, mens jeg ventet på at gjestene skulle komme seg inn i kirken sånn at jeg etter hvert kunne gjøre min strålende entré.

Det var en flott og personlig seremoni, mest fordi vi fikk vår ønskeprest Helge Fisknes til å utføre vielsen. Helge var Mannens konfirmasjonsprest, og selv om Mannen (i motsetning til meg) er en heftig agnostiker, hadde han alltid et sterkt forhold til Helge prest.
Han (Helge, altså) var leder i Aksept fra 1987 til 1996, prest i Kirkens Bymisjon, varm og raus og et menneske det føltes riktig og greit å avgi høytidelige løfter overfor (se bare her).

Bryllupsfesten fortsatte med en finfin fest i en ombygd låve, cajun-buffet til middag, noen tåredryppende taler og deretter dans og moro til kuene kom hjem (og enkelte mannlige gjester måtte vri svetten ut av finskjortene sine, for det var så moro på dansegulvet). Den gang var det fire år siden vi traff hverandre for første gang.

Ettersom vi giftet oss midt i sommerferietida, har vi hatt hver eneste bryllupsdagsfeiring deretter på hytta, med forskjellige gjester hvert år. Og ettersom vi ikke har stålkontroll på datoene her ute, har vi lært oss å stille mobilalarmen, sånn at vi husker dagen.
Det første året ble jeg nemlig vekka av at mamma ringte:
- Gratulerer med dagen, kvitret hun.
Jeg ble helt kald.
- Nå har mora mi blitt senil, tenkte jeg, for det er ingen her som har bursdag om sommeren.
Det tok litt tid før jeg skjønte at hun mente bryllupsdagen vår. Den vi hadde glemt.

Men nå som vi er gamle og kloke og endog lever i framtida med mobilvarsler og sånt, klarer vi å håndtere merkedagen finfint. Vanligvis pakker vi med oss en flaske schprudelwasser og handler noe godt til middag, men i år gikk vi ølveien og feiret med en flaske hver av det fineste trappistene har å tilby:


...nemlig en Rochefort 10.
Jeg mangler ord - dette er utenomjordisk god øl. Den er imidlertid tullete sterk, både i smak og i alkoholprosent, så det holder fint med en flaske til hver, dette er ikke en øl du kommer trekkende med i en sixpack på vorspiel. Det er en øl man nyter mens man snakker om fine og gøye ting.



...og etterpå spiste vi foie gras-crème brulée med jordbærsyltetøy (vi pleier å ha solbærgelé, men det hadde vi glemt å handle), mens vi sendte en vennlig tanke til den stakkars middelklassen borte på Hankø.
Jada, jeg vet det høres motbydelig ut, men det er en tradisjon. Og vi prater litt om hvor fort tida går, og alt som har skjedd, og skåler litt og er generelt glade, og synger høylytt og skrålende med på alle sangene vi liker.

Og vips, så har man vært gift i 11 år. Det er jo helt sjukt lenge!

Da vi annonserte at vi skulle gifte oss, var det noen som lurte på om det ikke var skremmende å tenke på å leve sammen med noen i kanskje 60 år. Det snakket vi om også, for vi er jo pragmatiske mennesker, og for oss var svaret enkelt:
- Det er mer skremmende å tenke på 60 år uten hverandre. Vi har det jo så gøy!

En helg på Hedmarken

Hedmarken er et relativt urørt område for meg, i hvert fall inntil forrige helg. Da var vi så heldige å få delta i et storslagent bryllup som ble holdt på Hoel Gård. Det ble en uforglemmelig opplevelse.

Vi outsourca ungene (oi, det så rart ut å bøye outsourcing på norsk, men sånn er det når man insisterer på en delvis muntlig stil) til henholdsvis en kompis og ei kusine, og kunne dermed stikke avgårde allerede fredag ettermiddag. Lettere overrasket kunne vi konstatere at vi ikke har reist bort på tomannshånd siden før vi fikk Lillesøster, altså godt over tre år siden. Hoi, som tida flyr. Gjett om vi var glade og fnisete i bilen! Samtidig hadde vi en uklar følelse av at vi hadde glemt noe(n), for det var så uvant stille i baksetet.

Hoel gård er en praktfull herregård, som i tillegg til selskapslokaler og annen stas også har mange gjesterom på gården. Vi var imidlertid booket inn i en av portnerboligene, og kjørte ned en lang lindeallé for å komme til disse idylliske småhusene helt nede ved Mjøsas bredd:


Kveldssola skinte, og flere gode venner var allerede ankommet og installert i de andre småhusene. Vi var yre og glade, alle sammen, og rigget oss sporenstreks til med mat og drikke ute ved vannet for å makse ut sommerkveldsopplevelsen.


Ja, etter å ha pakket ut litt og beundret rommet, da. Både vårt og de andres. Det var så mange fine detaljer og gamle møbler å se på. Vi gikk rett og slett tom for rosende adjektiver, etter hvert.



Neste dag bar det i fellesbuss til Hamar domkirke, hvor vielsen ble utført av en prest av det utmerkede slaget - han var både morsom og poengtert. Bruden var vakker, brudgommen gladnervøs, alle hadde gåsehud og flere av oss fikk god bruk for de medbragte papirlommetørklene. Man blir ikke akkurat mindre lettrørt med åra, for å si det sånn.

Helt uten sammenheng for øvrig ble jeg begeistret over å oppdage at altertavla i Hamar domkirke er malt av Henrik Sørensen. At jeg kan gjenkjenne kunst er ikke hverdagskost, men Sørensen har malt altertavla i Lillestrøm kirke også, og dessuten henger flere av maleriene hans på skolen min. Jeg synes rett og slett at jeg kjenner ham litt.


Det fine været la ikke noen demper på stemningen, særlig ikke ettersom alle gjestene ble fraktet tilbake til gården med selveste Skibladner. Det er relativt brukbart å gli bortover Mjøsa i solskinnet med et glass sprudlevin eller to i hånda, på vei til bryllupsfest.


Som om ikke det var nok, ventet nok et eksotisk kjøretøy på oss ved gårdens brygge. Derfra ble vi fraktet oppover den tidligere omtalte lindealleen i verdens eldste volvobuss, fra 1929 (og med "vi", mener jeg eldre, gravide og kvinner med høye hæler. Resten av selskapet tok beina fatt).


Jordbær og mer sprudlevin i hagen ved hovedbygningen (hvis eldste del er fra 1719), mens brudeparet ble fotografert i alle tenkelige vinkler og verten fortalte litt om gårdens historie. Den kan du lese om her, hvis du vil.


Utsikten fra hagen var helt tullete fin. Jeg elsker landskapet på Hedmarken. Det er noe så fint med kulturlandskap med bølgende åser, blått vann og åpne, runde, glade linjer. På denne årstida er fargene så sterke, også. Mæh, jeg har egentlig ikke ord som dekker dette, nå.


Jeg ble så revet med av de vakre omgivelsene og min egen stivpyntethet at jeg begynte å fotografere meg selv som en annen fjortisrosablogger. Det var bare delvis vellykket.
Jeg er fremdeles overbevist om at jeg egentlig var mye, mye finere den dagen enn hva bildene sier. De yter meg ikke rettferdighet. Sånn er det egentlig forbløffende ofte, når jeg tenker meg om. Hm.


Og etterpå var det middag med gårdens egne poteter og annen kortreist mat (nammenam), taler som fikk noen av oss til å skru krana på fullt (folk burde virkelig begynne å ta hensyn til oss lettrørte), kaker, brudevals, drinker, klinedans og alt som ellers hører med.
Utpå natten dinglet Mannen og jeg fnisende og gladslitne nedover lindealleen og valgte for en gangs skyld bort nabohusets nachspiel til fordel for en liten nightcap i tosomhet på rommet.

Nevnte jeg at det til alt overmål var stor, felles frokost (eller kanskje snarere brunch) dagen etter? Vel, det var det. Med sikringskost, latter, oppsummeringer, kaffe i solveggen og alt sånt.

Og alle var enige om at det hadde vært en fullkommen bryllupshelg.

Takk og tillykke, Mona og Espen!

Fortrillende forandringer

Jeg er så ellevilt, tullete lykkelig at jeg ikke trodde det var mulig:
Jeg er våryr og nyforelska!

Den nye pasjonen startet som sånt ofte gjør - på jobbreise.
For de som vet at jeg er lærer, kan det kanskje virke mer enn suspekt at alt dette våknet i meg på en klassetur til Nederland.
Men før du slår alarm, la meg vise fram min nyeste flamme. Ta en titt på formene og fargen, tenk på hvilke eventyr en sånn kan ta deg med på og hvordan det kiler i magen når gamle kunster gjenoppleves.
Og SÅ kan du dømme meg - om du fremdeles vil (men da er du i så fall helt klin kokos tett i kålen, og således ingen man bør høre på).

La meg introdusere: Ta-daahhhh!

Er den ikke fin? Hæ? Er det ikke så det formelig lyser av den? Hæ? HÆ?

Jeg har jo nevnt (les: skrytt ubeskjemmet av) at jeg nylig gjorde unna en seks mils sykkeltur i Nederland. For mange er ikke dette stort, og særlig ikke i et land som er så flatt at det får pannekaker til å framstå som klatrevegger. Men for meg var dette en bragd. Jeg hadde nemlig ikke syklet på tolv år.
Jepp, tolv år.
Jeg ble litt paff selv, da jeg begynte å regne på det.
For tolv år siden bodde jeg midt i Oslo, og syklet til jobben i sentrum en kort periode. Men jeg kom aldri over den øredøvende dødsangsten av å bevege meg som en trillende, myk trafikantblink blant aggressive bilister og nådeløse trikker. Det ble rett og slett for skummelt, og da sykkelen min etter en stund ble stjålet, så jeg det som et vennlig pek fra skjebnen. Jeg skulle få leve!
Deretter flyttet vil til sykkelvennlige suburbia, men jeg levde greit uten sykkel. Og så gikk månedene. Og årene. Jeg levde fremdeles greit som fotgjenger og bilist.

Så da jeg fikk tilsendt ukeprogrammet fra vår nederlandske vertsskole, og så at sykkel var en vesentlig del av opplegget, ble jeg litt kaldsvett. Stemmer det virkelig at man aldri glemmer hvordan man sykler? Jeg var skeptisk. Det ble ikke bedre da min vertslærer skrev i en mail at hun ikke bodde i Delft, men i nabobyen Den Haag, en mil unna. Og hun håpte jeg likte å sykle, for vi kom til å drive en hel del med det.

Jeg så for meg en kjempeflokk friskusaktige lærere og elever som trillet muntert plystrende langs jorder og kanaler - og meg, pesende tre kilometer bak mens jeg hostet blod, før jeg vinglet hodestups ut i nærmeste grøft. Noe så ydmykende. Jeg gruet meg som ei bikkje.

Og så viste det seg at sykling slett ikke var vanskelig. Det var som...ja, som å sykle: Jeg hadde ikke glemt hvordan man gjør det! Men det jeg hadde glemt, var den berusende frihetsfølelsen man får av å trille muntert plystrende langs jorder og kanaler.
Herlighet, så gøy! Mer, mer, mer!

Skal jeg være helt ærlig, har jeg aldri før fått den berusende gladfølelsen av sykling. For oss som vokste opp langt ute på landsbygda, var sykkel først og fremst et nødvendig onde. Bussene gikk ikke, og vi ventet bare på å bli gamle nok til å kjøre moped, og deretter bil, for å komme oss langt avgårde. Og da vi først kom oss til byer og bynære strøk, var avstandene så greie og kollektivtrafikken så luksuriøst hyppig at vi sjelden så oss tilbake.

Hadde noen sagt til meg for noen år siden at jeg skulle bli en lallende gladtulling av en sykkel, og nesten ikke få sove fordi jeg gledet meg sånn til å sykle til jobben, ville jeg fnyst hånlig. Jaaaada, helt sikkert, lissom. Men den samme reaksjonen ville jeg ved nærmere ettertanke fått dersom noen på den tida hadde sagt at jeg ville elske å jobbe som lærer, også.

Sånt får en til å spekulere litt:
Tenk så mange ting jeg aldri har prøvd, men som kanskje ville vært midt i blinken for meg. Kanskje jeg er et supertalent på tuba, helt uten å vite det.
Eller er muligens sekkepipe midt i blinken for meg?
Kanskje ville dressur av veddeløpskameler vært en jobb jeg hadde trivdes ypperlig med.
Er det en sjanse for at jeg blir hekta på undervannsrugby en gang i framtida?
Her er det åpenbart ingen grenser.

I mellomtiden plinger jeg muntert med bjella på den skinnende, røde sykkelen min.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Vårlykke uten sidestykke

I ettermiddag hentet jeg to elleville jenter i barnehagen: Vi skal låne Kusinebestevenninna hele helga, og både hun og Lillesøster gledet seg nesten fra sans og samling. Gjett om de skulle finne på mye moro - og kanskje littegranne hyss! Storebror er glad i dem begge, men synes det kan bli litt mye småjenteglam til tider:
– Det blir to mot én hele helga, det, sukket han lakonisk og søkte tilflukt på rommet sitt etter at pannekakefredagen var overstått og alle var mette. Småjentene strøk på dør, ut i den tidlige vårkvelden, for det er stas å henge i stikkveien med kritt og sparkesykler.
Selv vasket jeg opp, ryddet litt og satte meg til i sofaen med A-magasinet.
Aaah. Fredag. Alt vel.
Bankbankbank!
Plutselig hørte jeg intens hamring og neveklasking på stort sett hele verandadøra (det er liten vits i å vaske glassrutene, for å si det sånn).
Bankbankbank!
Det var da voldsomt til mas! Jeg kvalte et sukk og gikk for å åpne. Der sto to strålende frøkner med en overraskelse:



Åh, så glad man blir. Hvert eneste år, like glad. Det er helt tullete.

Julegleden så langt

Du verden, som ting bare har falt på plass etter at jula meldte sin ankomst. Alt stress forsvant, og det meste ble både vidunderlig og magisk. Det er nesten så jeg må klype meg litt i armen og banke i bordet, for det bør da være litt måte på hvor heldig man kan være?

Bittelille julaften var siste skoledag. Og få ting kickstarter julestemningen så mye som å høre et stort elevkor synge Deilig er jorden i skolens flotte aula. Øyeblikkelig gåsehud.

Lille julaften begynte det å snø, og siden har det vel strengt tatt ikke holdt opp. Huset var både ryddig og rent, og sånn sett ikke til å kjenne igjen.
Og da mørket falt på, tok vi beina fatt til den årlige julegrøten hos gode venner i nabolaget. Mange voksne og barn i alle aldre, mandel i grøten, høyt volum og senkede skuldre. På vei hjem trakk vi ungene på kjelke, de var lykkelig overtrøtte og stappfulle av grøt og juleglede. Og det snødde så fint.

Julaftensdagen iførte vi oss finstasen og spaserte til julegudstjeneste. Jeg var tekstleser, og ungene skulle hjelpe til med å sette fram julekrybbefigurene under tekstlesingen. Jeg fikk bange anelser da de begynte å krangle om Jesusbarnet under generalprøven, og en av de tre vise menn gikk i gulvet så det sang.
Mulig han ikke er like vis nå lenger, for å si det sånn.
Men Lillesøster ble satt under en viss administrasjon, og det hele gikk relativt ryddig for seg da det virkelig gjaldt.
Så skled vi ned bakken hjem igjen, til gjestene og julemiddagen.


Storebror var ekstra stor og kjekk i nyarvet finstas.


Bordet ble dekket til ni - seks voksne og tre barn. For fire år siden foretok vi en radikal endring i julemiddagsmenyen. Exit ribbe og kalkun, enter Donald Duck.
Så i år var menyen som følger:

Forrett
Foie gras med trøffelsalt på brioche, med fikenchutney og solbærsyltetøy.

Hovedrett
Andebryst med solbærsaus, pastinakkpure, potetbåter og rosenkål med bacon, stekt i gåsefett.

Dessert
Kanelparfait med karamell/tyttebærsaus

Ja, det høres nok litt snobbete ut, men så er også Mannen langt over gjennomsnittet interessert i matlaging og bruker veldig mange timer på kjøkkenet. Spør meg derfor ikke hvordan dette lages, jeg har ikke peiling. Mannen sto for forrett og hovedrett, og broren hans var mester for desserten.
Velsigne dem begge. Mvh tjukk og mett dame.


Lillesøster og kusinebestevenninna fikk ski, og de måtte straks prøves. Ettersom vi har et brukshjem (og stygge gulv fra før), lot vi dem ta sin første skitur sammen med en gang. Løypa gikk fra gangen, gjennom stua, ut på kjøkkenet for å snu, og tilbake til gangen igjen. Stor glede, og Lillesøster hadde en imponerende vending ute på kjøkkenet. Mye typder på at vi har funnet familiens skitalent.


Første juledag fikk de nye skiene prøve seg utendørs, også. Akkurat like stor stas.

Og det snør fremdeles.
Jula er på ingen måte over.