fredag 26. oktober 2012

Fredagsdiktet: There is a girl inside

Lucille Clifton, altså! Snakker om tøff, kul og talentfull dame. Hun døde for to år siden, 73 år gammel. Heldigvis etterlot hun seg en enorm arv, i form av alle de fabelaktige diktene. Jeg har skrevet om henne før, hun har vært i fredagsdiktet hele tre ganger. Men det er ingen grunn til å sette strek der, så her kommer enda et Clifton-dikt.


There is a girl inside

There is a girl inside.
She is randy as a wolf.
She will not walk away and leave these bones
to an old woman.

She is a green tree in a forest of kindling.
She is a green girl in a used poet.

She has waited patient as a nun
for the second coming,
when she can break through gray hairs
into blossom

and her lovers will harvest
honey and thyme
and the woods will be wild
with the damn wonder of it.

(Lucille Clifton)

Når man blir helt tom inni seg

I kveld fortalte Lillesøster (7) at en av sjuendeklassingene på skolen har plaga henne noen ganger. Han har dytta henne og sagt noe til henne som gjorde henne lei seg.
– Hva sa han for noe, da? lurte jeg på.
– Han sa …n…han sa neger, mumlet Lillesøster med nedslått blikk.

Lillesøster har aldri nedslått blikk, hun pleier å møte verden med knyttede never og et kjempestort smil, men nå så det ut som hun skammet seg over noe. Jeg kjente at det sank litt i meg, ikke først og fremst på grunn av n-ordet, men på grunn av Lillesøsters ukarakteristiske kroppsspråk. Men jeg svarte i samme tonefall som jeg vanligvis gjør når hun forteller om ting som har hendt, jeg prøvde å få alle kjensgjerninger på bordet før jeg reagerte.

– Vet du hva neger betyr, da? spurte jeg.
– Neei, måtte Lillesøster medgi. Så trakk hun pusten og kikka opp på meg:
– Men jeg skjønte at det var noe fælt!
– Hvorfor tenkte du det?
– Fordi han sa det på en sånn sinna ertemåte. Og fordi jeg ble helt tom inni meg.

Den beskrivelsen av å bli utsatt for nedsettende bemerkninger var så presis at jeg ble ganske tom inni meg, jeg også. Men Lillesøster satt der og venta på et svar og en forklaring. Jeg trakk pusten og prøvde å fortelle. At neger er et ord som blir brukt om de som er brune i huden, som kommer fra Afrika eller ser ut som de kommer fra Afrika.

– Sånn som meg, da? Så han får SI sånn? Hun sperret opp øynene og jeg følte det som å drukne en sekk med kattunger. Jeg forklarte videre. At ordet var vanlig i gamle dager, men at det ikke brukes så ofte nå lenger. At mange, særlig voksne og gamle mennesker, bruker det uten å mene noe galt med det, og uten å ville erte noen. De har bare ikke fulgt helt med.

Men at det også finnes noen som bruker det for å være slemme med vilje, og at hun nok hadde helt rett i at akkurat denne gutten tilhører den sistnevnte gruppa. Sånn kan man som regel merke.
Og jeg sa at ingen har rett til å kalle noen noe som gjør at de blir helt tomme inni seg, uansett hva det ordet betyr. Men at det allikevel finnes mange som sier forskjellige ting nettopp for å gjøre andre lei seg. Og noen ganger sier folk ting uten å ville gjøre andre lei seg, men så blir de det allikevel.

Vi hadde en ganske lang prat i sofakroken, og enda en etter at kveldens sengekant-lesestund var ferdig. Vi drøftet hva som er greit å si til andre og hva som ikke er greit, og hvorfor. Om hva vi skal si hvis vi har kommet i skade for å gjøre andre tomme inni seg, og hva vi skal si hvis andre gjør det med oss. Og om at det er verre hvis noen vi liker og er glad i, sier dumme ting til oss. For denne ukjente gutten var jo tross alt ikke en som Lillesøster hadde noe behov for å bli anerkjent av, men allikevel da, mamma.

Egentlig hadde jeg planer om å bruke voksentida mi i kveld på zombieserier og annen moro, men jeg endte opp med å gruble litt i stedet. Ganske løst og fragmentert, må jeg tilstå, for mentalt er jeg faretruende nært zombienivå, akkurat nå. Men la meg få tenke høyt uansett (det er tross alt min blogg, så jeg gjør som jeg vil): Alle er i prinsippet enige om at det ikke er lov å si ting for å være slem. Den konkrete episoden Lillesøster fortalte om, faller åpenbart i den kategorien. Men hvor tar de det fra, de som sier sånne ting? Og hvor går grensene for øvrig? Det er ingen enige om.

For ikke så lenge siden hadde jeg en prat med noen av elevene mine på videregående. De har en ganske tøff tone i klasserommet, og flere har reagert på at slengbemerkningene sitter løst i den gruppa. Blant annet skjer det litt for ofte at noe karakteriseres med nedsettende prefikser som pakkis-, hore- og homo- (til dømes homomusikk, altså musikk som enhver oppegående fyr med kjønnsidentiteten i orden burde holde seg for god til å høre på). Elevene selv kunne ikke helt skjønne at det var noe problem. Vi tuller jo bare! Vi sier det bare til de som tåler å høre det, de er med på spøken!

Det er klart det skal være lov å tulle med venner. Men humorens grenser er skjøre og utydelige. Ordene vi bruker har så mange valører. Den enes morosjargong kan være den andres mareritt. Jeg mener ikke noe vondt med det, geiper vi, og da skal det være greit. For all del; man vil jo ikke ha et jeg-føler-meg-krenket-tyranni, hvor enhver motstand noen måtte oppleve skal være normgivende for alle andres oppførsel. Men samtidig trenger vi å være gnistrende klar over at hver gang vi velger å si noe drøyt (eller ikke si noe fint) om eller til noen, tar vi et valg som påvirker alle rundt oss.

Hva med han som egentlig ikke er med på spøken? Han som ler anstrengt, for han vil ikke være gledesdreper og sutrepave? Og hva med han som tilfeldigvis deler klasserom (eller pauserom, eller middagsbord) med de to som spøkefullt bruker nedsettende betegnelser på hverandre? Han som ikke er direkte mottaker av fy faen, du er så jævla homo, asså!, han som egentlig ikke har noe med det å gjøre, men som sitter i det samme rommet, og plutselig blir helt tom inni seg. Og ingen andre sier noe til det.
Så han er helt tom helt alene.

Det er aldri greit at noen blir helt tomme inni seg.

torsdag 25. oktober 2012

Hva skjer'a?

Hva jeg har gjort for noe i dag? Artig at du skulle lure på det. Jeg liker jo vanligvis ikke å snakke om meg selv, er jo så beskjeden, men siden du spør, skal du nå sannelig få høre!

I dag har jeg stått opp i grålysninga, vinka farvel til Mannen (ikke for godt, bare til han kommer tilbake fra Kristiansand mot slutten av uka), lagd frokost og matpakker til Storebror og Lillesøster og slusa dem ut på skoleveien.

Så har jeg hatt fagdag med psykologielevene mine, 5 timer undervisning på rappen, et hav av tid (bare at ikke, for det går så fortfort). Jeg gjorde et par små forsøk med personlighetstester og liksomtankelesing for å varme opp, repeterte litt om Freud og litt om metode, svarte og forklarte mens de repeterte selv før prøven, og ga dem til slutt den nøye forberedte prøven. Det ble en tjukk og fin rettebunke, for de skrev så blekket spruta.

Eksempel på Freud og sånt.
Jeg har drukket kaffe i lærersalongen, diskutert gårsdagens forestilling av Villanden på Nationalteateret med en kollega, gleda meg høylytt til julebordet, booket tre møter, løst ei gåte som en annen kollega ga meg for nesten ei uke siden og planlagt tulleblogg med noen av de jeg deler arbeidsrom med.

Jeg har ikke rydda skrivebordet mitt. 
Jeg har sjekka Storebrors lekser, tatt en ørliten powernap på sofaen, lagd middag til én stor og to små (kjøttboller, poteter, saus og grønnsaker), spist middag sammen med to små og ei prompepute, sett over Lillesøsters lekser, satt på en klesvask, meldt Lillesøster på morgendagens svømmekurs og gravd ut funnet fram badetøy, håndkle og badehette fra skapet.

Dessuten har jeg underkasta meg iherdig fotmassasje fra en ivrig Lillesøster, lagt Lillesøster, lest tre kapitler av Mio, min Mio på sengekanten hennes (med bare litt for mye innlevelse) og trøsta Lillesøster som var livredd for ridder Kato (who can blame her, han er jo dritskummel).

Når noen vil leke fotterapeut, må andre bare ofre seg. Huff. 
Jeg har sett morsomme YouTube-videoer med Storebror, lest to kapitler litteraturhistorie, finskrevet manus til morgendagens framføring om Alexander Kielland på HiOA og testa en liten smakebit av manuset med Storebror som grei tilhører.

Og jeg har bakt rundstykker med rugmel og yoghurt, snakka med mammaen min i telefonen, hengt opp klesvask, fjasa på Facebook, svart på tre mailer fra elever, planlagt Lillesøsters kostyme til fredagens Halloween-fest, lest et kapittel språkhistorie, rydda kjøkkenet og begått en bloggpost (er i ferd med å begå, hvis vi skal være pinlig strenge).

Det er jaggu godt jeg ikke er så allround-effektiv hver dag, for da hadde jeg vært helt uutholdelig å være sammen med.

Men nok om meg, hvordan står det til med deg?

fredag 19. oktober 2012

Fredagsdiktet: Høld ut



HØLD UT

Høld ut, min venn, høld ut.
Høld ut om natta svartne.
Høld ut om bakka bratne.
Høld ut om angsten kvæle deg.

Høld ut om du blir svekin.
Høld ut om du blir sigin.
Høld ut om haglet tetne.
Høld ut om brua dætt ned.

Høld ut når faen plire.
Høld ut det stygge fliret.
Høld ut, snart er det mårrån.
Snart tørkes alle tåren'.

Jeg er her og vil hjelpe deg.
Jeg står på andre sida.
Rekk handa ut, så når du meg.
Je er her hele tida.

(Ove Røsbak)

tirsdag 16. oktober 2012

Når ga du dine nærmeste en varig gave sist?

Det er mange fordeler med at barna begynner å bli store. En av dem er at Storebror (11) er i ferd med å bli en skikkelig gullgruve for meg. Ikke fordi han kan ta seg jobb og bli selvfinaniserende (vi er ikke helt der ennå), men fordi jeg heretter ikke har bare én, men to stykker å stjele låne sokker av.
Mannen har i mange år vekslet mellom å gneldre irritert, forklare tålmodig og sukke resignert når par etter par med fine, nyvaskede, nyparede sokker forsvinner fra skuffen hans og ender opp i skittentøyet igjen, etter å ha vært innom tærne mine på veien.

Men gjør det så mye, da? har jeg prøvd å argumentere. Jeg har jo også veldig mange sorte sokker, og vi bytter jo på å ta klesvasken, og dessuten har vi felleseie i dette ekteskapet. Jeg er temmelig sikker på at vi gikk inn i forholdet med omtrent like mange enkeltsokker hver, for eksempel. Like sikker er jeg på at det dreide seg om et oddetall for hver av oss. Det går nemlig ikke an å ha partall med sokker, det vet jo alle som noensinne har hatt tekstiler på føttene.
Men selv om Mannen er usedvanlig raus av natur, blir han ukarakteristisk eiesyk og gnien når det gjelder sokker.

Et år hadde jeg vært litt slapp med julegaver til Mannen, og da fikk jeg en genial idé: Jeg lagde et kort som høytidelig erklærte at min gave til ham var at jeg skulle la være å stjele sokkene hans i ett helt år. The gift that keeps on giving, hver eneste dag! Genialt, tenkte jeg, og følte meg både uselvisk og oppofrende. Som følge av den kjærlighetserklæringen måtte jeg tross alt tenke meg om hele 365 morgener på rad, og alle som kjenner meg, vet at det ikke er lett.

Mannen var forsåvidt glad for å få ha sokkene i fred, men han mente at den derre jeg-bare-oppfører-meg-anstendig-og-presenterer-det-som-en-kostelig-gave-retorikken var lite imponerende, og at den på lang sikt kunne slå uheldig ut hvis den bredte om seg i familien.
Han så for seg gavescenarier av typen:

Gratulerer med 75-årsdagen, tante Tulla! 
Ingen skal spenne bein på deg i hele år! 
Klem fra oss på Skjetten
   ...

Tillykke med dåpen, lille venn – 
jeg skal aldri gi deg verken buksevann, 
kokos eller franske mansjetter. 
Kjærlig hilsen din fadder.

Jeg er forsåvidt enig i at vi bør utvise en viss edruelighet i bruk av sånne gaver. Det er tross alt fort gjort å angre seg når tante Tulla (75 1/2) blir litt for nesevis, eller når dåpsbarnet etter noen år ligger hylende på gulvet og ikke er så bedårende lenger. Men allikevel, da! Jeg synes ikke vi skal være så redde for langsiktige forpliktelser i dette bruk-og-kast-samfunnet vårt.

Og mens jeg sitter og skriver denne bloggposten, kommer Storebror og kikker meg over skulderen. Han leser litt, sperrer opp øynene og retter en anklagende pekefinger mot meg: Håh. Håh! NÅ skjønner jeg hva som har skjedd med sokkene mine!

Og vips, så er sønnens julegave i boks. Gjett om han kommer til å bli overraska!

fredag 12. oktober 2012

Fredagsdiktet: Før vi veit ordet av det



FØR VI VEIT ORDET AV DET

Desse brå dagane som kjem og forsvinn
før vi veit ordet av det
Så bort i veggene
Så langt inn i granskogen
Så langt inn i hesteræva, sa far min
og sende rekommanderte brev

Desse brå dagane som kjem og forsvinn
Før vi får slått inn ein spiker
Før vi får sett på kalenderen
Før vi får sett oss ned og kjent etter
korleis det luktar nysteikt brød
og giftige gassar

Og brått er kalenderen der med september
Ein sommer er forsvunnen
i ei skål med fersken
Brått seier den vesle son min
Eg kjenner ikkje deg
Du skal kvile meg

(Anne Karin Torheim)

torsdag 11. oktober 2012

You know me so well, posten

"Hva er Vareprøveesken?
Vareprøveesken er helt gratis for deg som mottaker. Den leveres direkte i din postkasse og inneholder et utvalg av produkter og tilbud i form av vareprøver og kuponger. Vi sender ut esken til de personene vi tror har størst interesse for de aktuelle vareprøvene. Denne gangen var du blant de utvalgte."


Kjære posten, 
Tusen takk for den overraskende pakka jeg fikk i postkassa bare noen dager etter 40-årslaget mitt. For et sammentreff! 
Du skriver at jeg får pakke fordi jeg sannsynligvis er spesielt interessert i akkurat disse tingene. 
Kjære posten, you know me so well! Ikke bare er jeg blitt ei godt voksen dame, jeg er helt klart ei fruktte- og lakrisinteressert godt voksen dame med flass og dårlig ånde. 
Det var jeg ikke helt klar over, og jeg innser at jeg må gå litt i meg selv. Som seg hør og bør for damer i min gruppe. 
Kjære posten. You shouldn't have.
No, really.