Alt du trenger å vite om streiken. Kors på halsen.

Jeg skjønner godt at du blir drittlei av å høre om lærerstreiken. Før jeg begynte å jobbe i videregående skole for seks år siden, skjønte jeg ikke så mye av hva lærerne holdt på med, jeg heller. Og dersom du er blant dem som får informasjon om konflikten fra en fragmentert blanding av nettavistitler, KS-lederens ulne retorikk og lærernes streikesanger, kan jeg også forstå at du sliter med å opparbeide deg sympati med oss sytende slabbedasker.

(Liten digresjon: Her har vi ingen illusjoner, for dette hører vi daglig, ofte i veldig tydelige vendinger. Å være i streik kan nemlig til tider minne litt om å bo i kommentarfeltet til nettavisene. Lite frisker opp i hverdagen som å få kreative tips i gata eller på nærbutikken om hvordan vi kan gå og henge oss, eller nøyaktig hvor langt opp i ræva vi kan stikke kravene våre.)

Heldigvis er folk flest skikkelige folk, med skikkelige spørsmål og innvendinger. Og det skjønner jeg som sagt godt.

Nå, godt inne i den tredje streikeuka, ser jeg at det er en del betimelige spørsmål og kommentarer som går igjen. Derfor tenkte jeg at det kunne være lurt å dele disse ofte stilte spørsmålene og kommentarene her, slik at vi kan gå gjennom dem sammen (jeg begynner dessuten å få skoleabstinenser, og trenger et slags utløp for trangen til å undervise noen. Neida. Joda. Litt, i hvert fall.).

Hannes streikeskole! Bli opplyst i en fei.
(foto: streikekollega Stian Green)

Forhandlinger handler om å gi og ta. Nå må dere lærerne gi noe også.

Vi har ikke gjort annet enn å gi. Eller rettere sagt: KS har ikke gjort annet enn å ta. Lærerne har mistet tid til for- og etterarbeid siden nittitallet, og nå er det nok. Når KS nå framstiller det som at de har ”gitt” oss noe, handler det i realiteten om at de har foreslått å ta bittelitt mindre enn de egentlig ville. Hvis noen stjeler bilen din og er så generøse at de lar sykkelen din stå igjen, har de da gitt deg noe? 

Fremdeles har vi altså ikke fått noe som helst av KS. Her kan du se en enkel og tydelig animasjon av hvilken vei dette har gått de siste tjue årene:



Og den spesielt interesserte infoholikeren kan kose seg med denne detaljerte oversikten over årets forhandlinger, med krav og tilbud fra begge parter.

Lærere bør tåle å jobbe i 7,5 timer som andre folk.

Det gjør vi. Dette er IKKE en kamp for å jobbe mindre, det er en kamp for å jobbe når og hvor det er hensiktsmessig. Lærerne jobber ikke noe mindre enn andre, arbeidsåret vårt er bare annerledes lagt opp.

Norske lærere tilhører et eksklusivt mindretall lærere med mest bundet tid i Europa. I over 2/3 av EU-landene har lærerne bare bundet tid i undervisningstiden, resten disponerer de selv. Og i Finland, som vi ellers liker å sammenlikne oss med, har de altså mye mer fleksibel arbeidstid.

Så hvordan er arbeidstida vår lagt opp?
Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket (1687,5 klokketimer) skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka.

Arbeidsuka vår består av ca 70 prosent bundet tid (slik som mange jobber har kjernetid) og ca 30 prosent ubundet tid (slik mange har fleksitid). Vår bundne tid består av undervisningstimer, møter og felles planleggingstid. På den videregående skolen min begynner undervisningen kl 08.10 og varer til kl 15.30.

Som regel er jeg der den tiden, men har noen ”hull” i timeplanen i løpet av dagen, som går med til fraværsføring, elevsamtaler, samarbeidsmøter, kopiering, research, dokumentering og annet forefallende. Tiden utover dette skal brukes til planlegging og vurdering (det som før het retting, men som nå inneholder så mye mer enn det).

La meg gi et eksempel:
Jeg underviser i mediefag, psykologi og norsk, og har 30 elever i nesten hver klasse. Når én klasse har hatt prøver eller innleveringer, trenger jeg om lag 15 timer for å vurdere det klassesettet – og da jobber jeg effektivt. Alle skal ha individuell beskjed om hva de har gjort bra, hva som skal til for å bli bedre og tips om hva de bør jobbe mer med, samt en karakter i henhold til de vurderingskriteriene vi har satt opp for akkurat den vurderingssituasjonen. Når jeg har til sammen 105 elever (noe som ikke er spesielt mye), og de skal ha 3-5 slike vurderingssituasjoner i året, sier det seg selv at det blir en del timer til sammen (det er blant annet snakk om lange vg3-tekster med tidvis komplisert fagstoff).

Alt jeg ber om, er muligheten til å kunne fortsette å sitte hjemme og rette konsentrert når jeg ikke har undervisning, eller på kveldstid, eller i helgen, i stedet for å sitte på et bittelite arbeidsrom sammen med 16 andre kolleger etter 5-8 timer intensiv undervisning. Jeg er fremdeles på skolen i elevenes undervisningstid, og langt utenom også, dersom det er behov for samtaler og annen oppfølging. Jeg er dessuten tilgjengelig for både elever og kolleger via mail og ymse digitale verktøy til langt på kveld. Dette fungerer godt. Når Arne i vg2 har et kjempeviktig spørsmål klokka 22, får han som regel svar av meg. Elevene mine er fornøyde med dette.

Det blir dessuten dyrt å binde lærerne til arbeidsplassen. Hvis lærerne skal bindes til arbeidsplassen mer enn i dag, må vi ha tilfredsstillende arbeidsplasser, noe halvparten av oss mangler. Ifølge Bygganalyse AS vil det koste kommunene 14 milliarder kroner å sørge for dette.

Det er dårlig gjort at streiken går ut over barna.

Helt enig. Vi håper det kommer en løsning så snart som mulig. Denne streiken handler i aller høyeste grad om skoleframtida til den tredjeparten som blir rammet: skoleelevene. Vi kan ikke gå med på et utfall som gir dem en dårligere og mer byråkratisk skolehverdag og lærere som ikke får skikkelig tid til dem. Jeg ble lærer på grunn av elevene (ikke på grunn av kontorarbeidet, lønna eller det glamorøse imaget), og det er viktig for meg å kunne ivareta dem skikkelig.

Vi treffer elevene i lokalmiljøet og når vi står streikevakt. De synes det er kjempefrustrerende at de ikke har kommet skikkelig i gang med skoleåret, men de forstår lærernes kamp og de støtter oss. De vet nemlig også hvor skolen trykker.

Dere burde prøvd dere i en normal jobb, så hadde dere skjønt hvor godt dere har det!

Det er fiffig hvor mange av lærerkritikerne som snakker om at "lærerne skulle prøvd en ordentlig jobb", som om ingen av oss har vært i andre yrker noensinne.

Mange av oss lærere (kanskje særlig på yrkesfag) har faktisk årevis med arbeidserfaring fra andre jobber både i privat og offentlig sektor, i små og store bedrifter, og som selvstendig næringsdrivende. Men INGEN av de som kritiserer oss for manglende arbeidserfaring har satt sine bein i et klasserom etter at de sluttet på skolen selv (og let’s face it, for en del av dere begynner det å bli ganske mange år siden). Så hvem er det egentlig som mangler erfaringsgrunnlag for å sammenlikne?

Før jeg begynte som lærer i videregående skole for seks år siden, jobbet jeg 12 år i privat næringsliv, til tider i stillinger godt over hundre prosent, og i fire av årene som selvstendig næringsdrivende. Jeg vet med andre ord en god del om andre arbeidssituasjoner og bransjer.

Det er drøyt at dere som har hatt ferie i åtte-ni uker skal gå ut i streik.

Lærere har fem ukers ferie som andre, og et årsverk på linje med andre ansatte i offentlig sektor.

La oss ta dette én gang til: Det vanligste i arbeidslivet er at man har en arbeidstid på 37,5 timer i 45 uker, i alt 1687,5 timer. Lærere har i stedet et komprimert arbeidsår som følger elevenes skoleår. Når hele årsverket skal utføres i løpet av 39 uker betyr det flere arbeidsfrie dager enn de fleste andre, men samtidig en gjennomsnittlig arbeidstid på 43 timer i uka. Dette betyr altså at lærerne har et årsverk og ferie på lik linje med andre tilsatte i offentlig sektor.

Det er mange andre som også har slitsomme jobber, og som jobber mer enn fastsatt arbeidstid.

Ja, det er vi veldig klar over. Når mange lærere velger å fokusere på at de jobber mye, er ikke det fordi vi tror eller mener vi jobber mer enn alle andre, men som en reaksjon på signaler og kommentarer vi får fra mange kanter om at vi jobber så innmari lite. Det kan oppleves som litt urimelig, for å si det mildt.

Lærerne bare syter og klager.

Det er trist hvis det oppfattes slik, for de fleste av oss synes selv vi har verdens beste jobb. Jeg har gnålt uforholdsmessig mye (blant annet her på bloggen) om hvor glad jeg er i jobben min. Dette er den morsomste og mest givende jobben jeg noensinne har gjort! Jeg vil gjerne ha mulighet til å fortsette å gjøre den på best mulig måte, og det er det vi sier ifra om nå.

Her kan du lese litt mer om hvordan en vanlig arbeidsdag ser ut, hvordan en mindre vanlig arbeidsdag ser ut og hvor glad jeg er i jobben min.

Det finnes så mange dårlige/inkompetente lærere.

Det er flere enn 150.000 lærere i Norge, og vi er som folk flest – forskjellige. Felles for de aller fleste er at de har både mye kunnskap om fagene sine og stort engasjement for å jobbe i skolen. Men vi må ha tid, rom og tillit for å gjøre jobben skikkelig. Man får ikke flere gode lærere av å gjøre forholdene dårligere. Og dette er ganske kritisk, folkens.

Snart finnes det nemlig altfor få lærere, og med KS’ løsninger kommer skolen til å lekke i begge ender – dårligere rekruttering og større frafall. Hvordan tenker KS og lærerkritikerne at dårligere arbeidsvilkår, lite konkurransedyktig lønn, dårligere status og generelt mer hets skal løse den økende lærermangelen?

Hva er det som gjør lærerjobben så innmari spesiell?

Vi er ikke mer spesielle enn mange andre – men lærerjobben er ikke en kontorjobb. Derfor kan vi ikke organiseres som om vi var byråkrater. Det gjelder flere yrker enn vårt – sykepleiere, for eksempel. Det fungerer dårlig å innføre vanlig kontortid for sykepleiere og ha dem på jobb bare på dagtid, fordi folk er syke også om natta.

På samme vis er det meningsløst å ha lærere på et kontor til faste tider, uavhengig av hva som trenger å gjøres og hvilke behov elevene har. I løpet av skoleåret, derimot, er det viktig at vi har mulighet til bruke ekstra tid på å rette prøver og innleveringer, forberede undervisning tilpasset elevene (hvis behov vi er blitt kjent med) og følge opp de problemene og utfordringene som dukker opp.

...sånn er det på min arbeidsplass også, skal jeg si deg!

Ja, mange har det nok slitsomt på jobben, mange opplever unødvendig byråkrati, unødig tidspress eller urimelige arbeidsforhold. Hvis du forteller meg hva som er problematisk i en jobb jeg ikke har erfaring med selv, prøver jeg å lytte og lære. Denne streiken er vår måte å si fra om at det ikke er bra nok for oss og elevene våre. Takk for at du prøver å lytte til oss.

Kom dere tilbake på jobb!

Mer enn gjerne! Jeg lengter skikkelig etter jobben min. Jeg savner elevene, timeplanen, brannslukkingen og mestringsopplevelsene. Det er ikke noe gøy å være lærer uten elever. Vi går med glede tilbake på jobb så fort vi får arbeidsforhold som sikrer at vi kan gjøre den jobben.
Si det gjerne videre til KS.

Hverdag. Akkurat sånn.

I gamle dagers bloggosfære var det ikke helt uvanlig med sånne "et bilde i timen"-poster hvor man dokumenterte en typisk dag. Jeg gjorde det en gang for nesten fire år siden (hjelp! det føles som det var i går!). Så kanskje det kunne la seg gjøre med en ny versjon nå? Det blir nesten litt retro, bare at dagsaktuelt. Dessuten gnåler jeg jo en hel del om at hverdager er undervurdert.

Kl 07.00: Jeg er nyvaska, påkledd, velstelt nok og nesten i ferd med å våkne. Storebror (13) har vært oppe en time allerede. Han liker å få litt alenetid med tekoppen sin før han skal ta to busser til nabokommunen, hvor han har valgt å gå på ungdomsskole. Lillesøster (8) skal ha havregrøtfrokost og matpakke, og Hunden (1) skal luftes før alle menneskene forlater huset – mens den firbeinte står i vinduet med et blikk som gir oss store hjerter og dårlig samvittighet. I dag passer det sånn at jeg skal samkjøre med Mannen (43) til jobben. Han slipper av meg på Lillestrøm før han drar videre til Helsfyr.

Kl 08.05: Det er fem minutter til skolen begynner (det ringer ikke inn eller ut hos oss, så alle må passe klokka selv), og elever og lærere siger jevnt og langsomt mot inngangene. Noen har allerede vært her en stund, andre virker mer nyvåkne og desorienterte. Jeg har ikke undervisning i første økt i dag, så jeg setter kursen mot arbeidsrommet mitt, som jeg deler med 15 andre. Det har nok aldri skjedd at vi har vært der samtidig, og i dag tidlig er det stille.

Jeg klasker derfor neve med meg selv i pur begeistring over at internett fungerer igjen (det var borte i timesvis i går, helt krise), og går i gang med å sjekke mail, ta notater til undervisning og skrive ut ymse dokumenter jeg kommer til å trenge.

Kl 09.50 begynner andre økt, og da har jeg norskundervisning med 30 vg2-elever fra MK.
I dag skal vi ha analyse, yay!, annonserer jeg med begeistra utestemme og ditto solo-applaus. Det kommer et unisont sukk fra klassen. Elever generelt (og yrkesfagelever spesielt) er ikke overvettes hekta på denslags, og lar seg slett ikke forføre av min entusiasme sånn helt uten videre.

Men det er greit, jeg elsker analyse og virkemidler og rim og rytme og snedig terminologi, så jeg kjører på med egne virkemidler og eksempler. Og ettersom klassen består av nydelige elever, våkner de etter hvert til liv og bidrar med både gode spørsmål og praktfulle eksempler.

Dessuten har jeg et ess i ermet. Vi skal analysere denne teksten:

Den er så stappfull av fiffige allusjoner og enderim og assonans og kontrast og metaforer og andre virkemidler at det nesten blir litt for mye for en stakkars norsklærer, som piper med hundefløytestemme i begeistring for hvert tredje ord. Og elevene liker både låta og teksten (det er ikke tilfeldig, jeg kjenner jo elevene mine og har valgt ut teksten deretter), og glemmer nesten at de egentlig ikke liker analyse.

Når klokka er 11.20 og jeg annonserer at økta er slutt, blir jeg møtt med: Åh nei, er det ferdig allerede? Men dette var jo skikkelig morsomt! 
Det er mulig at jeg nådde toppen av min lærergjerning der og da. Jeg ble i hvert fall overvelda av eufori, for ingenting kan måle seg med sånne øyeblikk. Neveklask med meg selv igjen, nå.

Kl 11.20 begynner midttimen, som varer (ja, nettopp) en time. Da er det lunsj og fritime for elevene, og lunsj og møter eller jobbing for lærerne. Jeg er alltid litt engstelig for at jeg har oversett en møteinnkalling, så jeg bruker ofte de første minuttene til å sjekke sånt. Det er jeg ikke alene om. Men i dag er det (så vidt jeg kan se) ingen møter for meg, og dermed kan jeg lage kaffe og hente en grov baguette med ost og skinke fra kantina og jobbe ved pulten min.

Innimellom ringer det på døra. Det er elever som vil låne eller levere kamera på utstyrsrommet, snakke om fraværet sitt, spørre om råd for videre utdanning, dobbeltsjekke fristen for en innlevering eller gråte litt på en skulder fordi noe er tungt og vanskelig. Det siste kan by på praktiske problemer, for vi har ikke så mange ingen grupperom i bygningen vår. Men vi får det som regel til allikevel, ved å ta tomme øvingsrom og redigeringsrom til hjelp.

Kl 12.20 har jeg mediekommunikasjon med MK-klassen min. Temaet er reklame. Dette har de hatt om før, så vi gjennomgår hovedlinjene temmelig kjapt. AIDAS-modellen, opinionsledere, merkevarer, målgruppeprofiler, virkemidler. Jepp, de husker ganske mye. Da kan jeg hente fram den praktiske oppgaven jeg har lagd (og som jeg selv synes er uhyre morsom). Elevene deles inn i små grupper, og trekker to lapper per gruppe: En med produkt, og en med målgruppe. Deretter skal de klare å selge inn produktet til den aktuelle målgruppa.

Det fiffige her er selvsagt at produktene har et visst retropreg, for å si det mildt. Dermed kan de få i oppdrag å selge skrivemaskiner til mammabloggere, eller faxmaskiner til unge, eventyrlystne menn. For eksempel. Økta blir så morsom at jeg nesten glemmer å ta bilder, men jeg får streng beskjed av elevene om å skrive at de er de beste elevene som finnes. Det er ikke vanskelig å love. Og vips, så er klokka 13.50 og vi må pakke sammen.

Kl 14.00 har jeg brukt de ti minuttene mellom øktene på å gå innom arbeidsrommet for å legge fra meg noe, hente noe annet, gå en snartur på do og forflytte meg fra den ene enden av skolen til den andre. I tredje etasje i hovedbygget har jeg psykologi 2, et programfag (det som før het linjefag) som hører til samfunnsfagene. Flesteparten av de 30 elevene i klassen er vg3-elever, men det er noen vg2-elever der også. Det er en sterk og faglig engasjert klasse. Folk som snakker om at alt var så mye bedre før kan bare ta seg ei bolle, for nivået vi opererer på her møtte ikke jeg da jeg gikk på videregående – det kom ikke før jeg begynte på universitetet.

Vi bruker først litt tid på å gå gjennom undervisningsevalueringen. Hvert skoleår får vi lærere trukket ut to klasser som skal evaluere oss (anonymt, selvsagt) på en rekke punkter. Vi skal graderes på en skala fra 1-5 på punkter som: Læreren er flink til å hjelpe meg når jeg står fast, læreren er lederen når vi har undervisning, læreren bidrar til å skape et godt miljø blant elevene, læreren viser et høyt faglig engasjement, jeg får tilbakemeldinger fra læreren om hvordan jeg kan bli bedre i faget og så videre. Resultatene skal vi gjennomgå i en utviklingssamtale med vår nærmeste leder og med elevene i klasserommet. Dette er en nyttig øvelse, synes jeg (i motsetning til en del andre undersøkelser som måler gjennomsnittselevens mening om det samlede snittet av alle lærere). Dette kan jeg faktisk bruke til noe. Jeg får gode, konstruktive innspill på flere av punktene.

Så er det tid for praktisk arbeid. Jeg har kjøpt et knippe klikkere (sånne som brukes til hundetrening) på Biltema, og deler inn klassen i grupper på tre. Hver gruppe består av en hund, en instruktør og en observatør. Instruktørene skal få hundene til å gjøre en bestemt øvelse, kun ved hjelp av positiv forsterkning i form av klikk. Det favner to relevante temaer i psykologi: operant betinging og kommunikasjon. Dessuten er det både frustrerende og underholdende – to elementer som gjør at man husker bedre. Og før vi vet ordet av det, er klokka 15.30 og skoledagen er over.

Klokka 16.30 kommer jeg hjem til verdens gladeste hund. Åh, så innmari glad! Selv om Storebror har vært hjemme en stund, oppfører hun seg som om jeg var det eneste mennesket på jorda. Vi legger ut på tur, og hunden får løpe og base og hoppe og grave og snuse i all den vidunderlige snøen. Hurra! Man leker tross alt ikke finsk lapphund, sier hunden i en kort kommentar. Før hun pløyer seg ned i snøen igjen.

Klokka 17.30 spiser jeg middag. Her burde jeg selvsagt kline til med noe kortreist, økologisk og nøye planlagt, men slik blir det ikke i dag. Mannen dro avgårde på hyttetur med kompiser i 16-tida, Storebror har allerede lagd seg middag, og Lillesøster er hos en kompis for lekselesing og mat. Dermed er det bare meg igjen. Jeg har litt kjøttsaus igjen fra gårsdagens middag, og denger den på et pitabrød, strør på ost, steker herligheten og kaller det pizza. Det ser stusselig ut, men det smaker greit.

Klokka 19.00 har jeg egentlig satt meg til for å jobbe litt, men så kommer Lillesøster hjem fra kompisbesøk. Hun vil så veldigveldigveldig gjerne ordne håret mitt, og det får hun selvfølgelig lov til. Jeg må visst se kulere ut, mener Lillesøster. Det løser seg med ei hjertespenne i panneluggen og to assymetriske musefletter. Lillesøster er fornøyd med kreasjonen, betror meg noen hemmeligheter, leker litt med hunden og går aller nådigst med på å legge seg. Nattasangen er Jeg folder mine hender små, med meg på vokal og energisk beatboxing fra Lillesøster.

Klokka 21.20 har jeg rukket å jobbe en stund, selv om det til stadighet er noe galt på internett som jeg må blande meg inn i. I mellomtiden har Storebror lest litt i boka si (Vredens dag, Kurt Aust) og gått en tur med hunden. Han har også rukket å game en hel del med en skolekompis som han kommuniserer med på Skype samtidig. De snakker skravler sammen konstant mens de spiller, og all kommunikasjon foregår på engelsk. Jeg vet ikke helt hvorfor de velger å snakke sammen på et fremmedspråk, men nøyer meg meg å tenke at det er språktrening. Etter hvert kommer tenåringen ned for å veksle noen ord (på norsk) med mora si. Man skal være takknemlig for at tenåringssønner gidder å snakke med mora si. Særlig når sånne sønner er så interessante å snakke med.


Det finnes en statusgenerator for Facebook. Den tar for seg statuser du har skrevet før, og genererer nye oppdateringer basert på de gamle. Jeg synes den er ubegripelig underholdende, og her har den jaggu klart å avrunde for meg.

Ferdaminne fra Danmark, del 2: Vi bor i en skrekkfilm

Etter en lang og innholdsrik skoledag dro de spente elevene våre hjem med vertselevene sine, hvert til sitt. Våre danske kolleger skulle ha informasjonsmøter for foreldre om kvelden, og tilbød oss å bli på skolen sammen med dem. Det var hyggelig, men vi hadde vært på reisefot siden klokka fem om morgenen, og tenkte at det var like greit å installere oss der vi skulle bo, slappe av litt og kanskje finne et sted å spise etter hvert.

Egentlig skulle vi bo i sentrum av Roskilde, men ettersom det var fullt i samtlige herberger, hadde vi blitt booka inn på noe som ble omtalt som en enkel bed & breakfast litt utenfor sentrum. Vi fikk tilsendt lenke til stedet på forhånd, og tenkte at joda, dette ser trivelig og greit ut. Enkel, landlig sjarm. Dette blir bra. Lite visste vi at vi nettopp hadde blitt casta i en skummel film.

Danmark er et lite land med kort vei til alt, det er noe alle nordmenn vet. Men da vi satt i bilen til vår danske kollega og det var flere kilometer siden vi hadde sett hus eller gatebelysning, begynte vi å stusse litt på beliggenheten til dette stedet. Det gjorde kollegaen også, men ifølge adressen var vi på rett vei. Videre bar det, på en landevei som snirkla seg forbi øde åkre og bladløse trær.

Lite er så mørkt som en nordisk januarkveld uten snø og belysning (eller bebyggelse i det hele tatt). Mens vi kjørte stadig lenger ut i det store intet kunne vår danske kollega fortelle oss at stedet vi skulle bo på hadde vært sosialistisk internatskole og kurssted for noen årtier siden, men at det gikk konkurs. Artig, tenkte vi. 

Avkjøringa fra hovedveien landeveien dukka opp så plutselig at vi holdt på å kjøre rett forbi, men omsider var vi der. Billysene sveipa over en håndfull mer eller mindre figurative skulpturer (heldigvis ingen weeping angels, så vidt jeg kunne se) blant nakne trær på vei opp til to gigantiske murbygninger. Begge de ruvende bygningene var påfallende mørke, og det var verken skilt eller ringeklokker på noen av de til sammen seks inngangsdørene.
Kunne dette virkelig være riktig sted? Kollegaen gikk ut av bilen for å ringe noen og sjekke, og plutselig dukka det opp ei dame. Fra vår plass i baksetet så det ut som hun kom rett ut av skogen.

– Jada, her er det, smilte den plutselige dama. Det var bare å bli med. Og mens baklysene på skyssbilen forsvant mellom trærne, gikk vi inn i den ene av de seks dørene og tok fatt på de til sammen 104 steintrappetrinnene opp til øverste etasje (jeg telte dem senere). Riktignok fantes det en gitterheis i oppgangen, men den hadde nok ikke virka på lenge – tatt i betraktning av at heisdøra i første etasje var dekka over med et stort maleri som så ut til å ha hengt der en stund.

I toppen av trappeoppgangen. Sparsomt belyst. 

Vel oppe i etasjen vår kunne vi ha skua ut over halve Sjælland – i hvert fall hvis det hadde vært lyst, og den øverste etasjen hadde hatt noe annet enn skråstilte takvinduer som regnet piska beinhardt på.

Vår vertinne viste oss det lille kjøkkenet og tok oss med på en vandring gjennom de lange korridorene for å peke ut toalettene (til venstre, ved siden av kjøkkenet), baderommene (helt i den ene enden av bygningen, rett ved loftstrappa), dagligstua (helt i den andre enden av korridorene) og rommene våre (ved siden av dagligstua). Lysbryterne fant vi aldri riktig ut av. 

På vei fra rommet mitt til do. Eller badet. Eller kjøkkenet.
Det var ikke så lett å vite. 

Omvisninga vår endte opp på det lille kjøkkenet igjen. Det var tid for oppsummering.  
– Morgenmad er inkludert, og den er her, sa vår vertinne, og pekte på en halvfull pose med ferdig oppskåret brød på kjøkkenbenken.
– Og hvis strømmen går igjen, eller noe annet skjer (SIC!), kan dere prøve å ringe meg på dette nummeret. Og så forsvant hun også. Ut døra og borte vekk.

Kollega Åse og jeg var alene tilbake i den store murbygningen, påfallende langt ute på landsbygda i Danmark.Her kunne vi satt oss ende ned for å vente på den skumle musikken og vårt uunngåelige endelikt, men vi var skikkelig, skikkelig sultne. Tullete å gå i døden på tom mage, tenkte vi. Og etter litt leting fant Åse popcorn i et skap. Vi spiste brødskiver og popcorn i dagligstua (den som lå helt i enden av korridoren) mens vi fniste nervøst og trakk pleddene (to hver!) tettere rundt oss. Når vi pusta dypt ut, kom det frostrøyk.

– Åse, pep jeg. 
– Åse, vi har sett nok skumle filmer til å vite hvordan dette ender, ikke sant?
– Mhm, nikka Åse kort. Hun underviser i film. 
Til sammen hadde vi tilstrekkelig kompetanse til å fastslå, med solid faglig grunnlag, at vi befant oss midt i en krysning mellom The Shining og Riget, med en dæsj nordic noir.

Selvportrett med pledd og skummel korridor. 

Heldigvis hadde vi internett. Vår venn i nøden, vårt signal til omverdenen. Jeg brukte nettet for å finne ut om det var noen butikker eller noe annet som kunne minne om sivilisasjon i nærheten av oss. Det bekrefta hva jeg allerede mistenkte: Vår nærmeste nabo var den vi kjørte forbi på veien, nemlig noen enda større murbygninger et par kilometer unna. Psykiatrisk Center Sct. Hans var det, og bidro ikke betraktelig til vår sinnsro akkurat da (annet enn vissheten om at det sannsynligvis befant seg fagfolk der som etter hvert kunne behandle traumene våre).

For øvrig var det ikke mye sympati å møte på den delen av internettet som heter Facebook. Nødropet vårt resulterte i en mengde råd om å gjennomsøke bygningen hver for oss, hint om Kim Bodnia som nattevakt og beskjed om at det ikke var annet å vente når man overlater planlegginga til Lars Von Trier. Vi følte oss ikke helt tatt på alvor, for å si det sånn. 

I korridoren hang et bilde tatt i dagslys, om sommeren. Det er sikkert pent.
Trekk fra alt som kan minne om lys og løv på trærne, legg til vind og regnvær, så får du vår opplevelse.
Vinduet til rommet mitt ser du øverst, på det røde taket, til høyre for midtpartiet.

Til vår store forbløffelse overlevde vi den første natta, og grytidig neste morgen ble vi henta av en annen dansk kollega. Det var fremdeles mørkt (både ute og inne) da vi satt oss inn i bilen hans og fortalte hvordan vi hadde tilbragt natta i noe som mest av alt kunne minne om en dogmeskrekkfilm. Hans respons:
– Nåh, men så var jo også dette et tuberkulosesanatorium i gamle dager.
Visste vi det ikke. Stakkars tuberkuløse krek.

Det er rart med dagslys og skolehverdag – da virker ingenting skummelt eller kjipt. Vi hadde vi i hvert fall vett nok til å bunkre opp store mengder mat, drikke, godteri og snacks før vi ble kjørt tilbake, og vi inntok dermed sanatoriet med nye krefter og en god porsjon fandenivoldskhet. Dessuten hadde det blitt såpass varmt innendørs at Åse omsider kasta ytterjakka.

Sett i bagspejlet (som de sier lokalt) var det nok allikevel ikke noe sjakktrekk å zappe innom The Walking Dead på TV, særlig ikke fordi sånne gamle, store bygninger lager veldig mange rare lyder. Da jeg la meg om kvelden var det allikevel det elektriske anlegget jeg frykta mest.

Det eneste støpselet på rommet mitt. Jeg vet ikke helt hva som hang sammen med hva. 

Først på fredag (den femte dagen) så vi omsider stedet i dagslys. Før den tid var det noen av oss som ymta frampå om at stedet kanskje ikke eksisterer i dagslys (det ville jo vært typisk, sånn skrekkfilmmessig, det vet jo alle). Dette var imidlertid et kontroversielt utsagn som viste seg å være feil. Se bare her:

Dag fem (exhibit A): Kollega Åse ved inngangsdøra. 

Det viste seg at stedet også har en skulpturpark. Nok en ting som er tipptopp og superdupert i dagslys, men ikke så greit når man bare får glimt av skapningene i mørket, for eksempel ved at et billys bare såvidt sveiper over skapningene når man ankommer stedet. Men for all del, fint med kunst. Ikke skummelt i det hele tatt.

Kunst. Om det så er det siste du ser.

Ferdaminne fra Danmark, del 1

I forrige uke var jeg på jobbreise. Klokka 05.30 mandag morgen sto jeg på Oslo Lufthavn (det heter visst ikke Gardermoen lenger?) med kollega Åse og venta på elevene våre mens jeg tviholdt på lister og dokumenter for hele reisefølget og styrta kaffe som en tulling. Det finnes ikke nok kaffe i verden (i hvert fall ikke på det som en gang het Gardermoen) for meg så tidlig. Men alle reisedeltakerne dukka opp i riktig tid, vi besto sikkerhetskontrollen med glans og flyet til Købehavn var i rute. Og jeg, som ofte har et snev fly...eh..anstrengthet, tok meg skapelig sammen, som seg hør og bør for den som skal være reiseleder og voksen og ansvarlig og rollemodell og alt det der.

Fra flyplassen gikk togturen via Købehavn og til Roskilde, hvor vår danske lærer guida oss med lokalbussen til Himmelev gymnas, en videregående skole noen minutter utenfor Roskilde sentrum. Her venta ei spent gruppe danske vertselever på sine norske gjester.

På mange måter to måter kan man si at Roskilde er Danmarks svar på Lillestrøm: Begge ligger nær hovedstaden, og de har omtrent like mange innbyggere. Ut over det er likhetstrekkene få. Roskilde er en av Danmarks eldste byer, og er kjent for vikinghistorie, musikkfestival og en imponerende domkirke som rommer alle avdøde medlemmer av kongefamilien. Lillestrøm fikk bystatus i 1998, og kan skilte med Tom Lund, byfesten og varemessa.

Et litt fiffig poeng er dog at Lillestrøm sannsynligvis er den eneste norske byen som er flatere enn en hvilken som helst dansk by, samtidig som Roskilde har en ganske imponerende oppoverbakke fra havna og til sentrum (til dansk å være, vel å merke).

De første par timene gikk som forventa: Elevene var litt keitete og sjenerte, og prøvde iherdig å late som de var kule og utadvendte. Vi lærerne var litt desorienterte og stressa, og prøvde iherdig å late som vi var forberedt og avslappa. Samtlige deltakere lyktes helt middels med akkurat de prosjektene, og det er omtrent den måloppnåelsen man bør forvente i begynnelsen, da alle skal bli kjent med hverandre, skolen, planene og ikke minst nabospråkene.

Nabospråkene kan nemlig være så inderlig lunefulle, med sine falske venner og vanskelige vokaler. For det norske jentenavnet Aina høres da vitterlig ut som guttenavnet Einar på dansk? Og når noen er rar, er hun da søt eller underlig? Må man eller kan man gjøre noe? Skulle vi virkelig spise frokost klokka tolv hver dag? En av våre norske elever hadde fortalt sine danske vertselever at hun hadde hybelkaniner. Det tok en stund før de fant ut av at det slett ikke dreide seg om møysommelig oppdrett av en helt spesiell form for pelsdyr. Humor over landegrenser er slett ikke uten fallgruver.

Men vi kom nå i hvert fall godt gjennom bli kjent-leker og morsomme spørreleker om de respektive landenes kultur, språk og egenart, vi stifta bekjentskap med begge lands tekster, helt fra Ja, vi elsker og Der er et yndigt land til Natasjas Gi mig Danmark tilbage og Don Martins Nilsen.

Digresjon: Da vi spilte Mitt lille land for danskene kom vi inn på 22. juli. Jeg ble overraska og litt satt ut av hvor sterkt det virka å høre dem fortelle om hvordan de hadde reagert og fulgt med oss i den tida. Det var rett og slett så jeg måtte klype meg litt i hånda for ikke å bli upassende rørt (dessuten ble jeg litt svar skyldig da danske kolleger senere lurte på hvordan valgresultatet nå i høst kunne bli som det ble, sett i lys av det vi hadde opplevd).

Men uansett: Vi så Flammen og Citronen i skolens egen biograf, for vi skulle se Max Manus dagen etter, analysere de to filmene og sammenlikne hvordan de presenterte historien om andre verdenskrig (kino på huset! misunnelig!).

Vi fikk med andre ord gjort ganske mye. Deretter var skoledagen slutt, og det var tid for å trekke oss tilbake, hver til vårt. Elevene våre skulle bo hjemme hos danske vertselever. Vi lærere trodde vi skulle bo på et deilig pensjonat. Det viste seg at vi skulle bo i en skummel film.

Dette er med andre ord en cliffhanger (den oppvakte leser vet å sette inn skummel musikk akkurat nå). Mer om vår dogmeskrekkfilmopplevelse i del 2, coming soon to a blog near you. Og der byr vi på bøttevis av bilder.

Rapport fra den andre siden

For drøyt tre måneder siden skrev jeg en bloggpost om hvordan Storebror (12) mistrivdes på skolen og hvorfor vi valgte privatskole etter sjuende klasse. Jeg har snakka med Storebror, og vi er enige om at de som leste det forrige innlegget fortjener å få vite hvordan det går. Storebror synes dessuten det er viktig at flere får høre at det finnes alternativer. Så her er en foreløpig rapport.

Jeg trodde at Storebror var av den typen som ikke fortalte så mye hjemme. Typisk gutt, lissom. Det viser seg at det var feil. Han hadde bare ikke noe å fortelle.

Nå, derimot. Fra første dag på den nye skolen har han kommet hjem og skrudd skravlekrana på fullt. Han forteller om diskusjoner de har hatt i timen, hva lærerne har sagt og gjort, prosjekter de skal ha framover og hva han har snakket med klassekamerater om. Han snakker! Helt av seg selv! Jeg lytter og nikker og kommenterer og slår hjul innvendig. Går det virkelig an at så mye endrer seg på så kort tid, nærmest over natta? Det er nesten så jeg må klype meg i armen.

I september var vi på åpen skole og foreldremøte. Jeg var nysgjerrig på å treffe alle som Storebror fortalte så mye om, men erfaring har lært meg at jeg ikke akkurat bør holde pusten mens jeg venter på konstruktive tilbakemeldinger. Jeg fikk en helt ny erfaring.

Etter bare tre uker på nyskolen hadde Storebror blitt sett bedre enn på de fire siste årene til sammen.

Vi snakka blant annet med en matte- og naturfaglærer som lyste opp da vi fortalte hvem som var sønnen vår, og som med stor entusiasme og flere konkrete eksempler la ut om Storebrors mange ferdigheter og særegenheter. Han snakka dessuten varmt og engasjert om hele elevgruppa og forklarte hvordan han har lyst til å jobbe med akkurat den gjengen. Det var nesten så jeg fikk lyst til å begynne i åttende klasse selv. Og alt dette skjedde før selve foreldremøtet, som også var både informativt og lovende på alle måter.

Jeg ble så glad at jeg måtte gråte en skvett i bilen etterpå. Endelig!

Storebror selv har fått en skole-iver jeg aldri har sett hos ham før. Han står opp av seg selv i grålysninga (halvannen time tidligere enn om han hadde gått på lokalskolen, og tidligere enn han strengt tatt trenger nå også), tar ansvar for både matpakke og skolesekk, tar to busser for å komme til skolen og to busser hjem igjen, og gjør lekser på eget initiativ. Sågar med en god porsjon glede, og noen ganger i helga.

Det begynner rett og slett å ligne et slags samsvar mellom læreglede og skoleglede hos min førstefødte. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, men jeg ser jo tilbakemeldingene, vurderingene og karakterene han får (de er skikkelig gode, og jeg mener ikke bare karakterene, men kvaliteten på vurderingene, man er ikke lærermamma for ingenting). Men ikke minst ser jeg hvor mye rettere han er i ryggen, hvor mye gladere han er – og hvor mye mer han er til stede i seg selv.

Og jeg blir så glad på hans vegne at jeg må slutte å skrive med en gang, for jeg har ikke de ordene som kan beskrive det skikkelg.

Høsten i snapshots

Sommeren i år var så lang og fin og fullkommen at da ferien var over, var det i grunn helt greit. Jeg var sommermett og klar for hverdag igjen. Det er en skikkelig luksussituasjon.

Men selv om ferien tok slutt, fortsatte finværet – dag etter dag. Vi kunne ikke helt huske hvordan gråværshimmelen så ut. Regnjakka lå bortpakka så lenge at vi glemte hvor den var. Det ble noen fine, lange kveldssolturer med Hunden. Noen ganger var barna med. Hunden gikk pent ved siden av meg. Det gjorde ikke alltid barna. 

Lillesøster i kveldssol. Hun har aldri sett
Det lille huset på prærien, men det har jeg. 

Med skolestart fikk jeg nok å gjøre. To av fagene mine var helt nye for meg, det samme var alle elevene mine. De var ikke nye på videregående, for jeg har bare vg2- og vg3-elever, men jeg måtte pugge navn og feste dem til ansikter. Jeg insisterer på navneleker og fotografering, og så lager jeg klassekart med egne bilder som jeg kan studere og repetere. 

Elevene fyller dessuten ut skjemaer hvor de sier litt om hva de forventer av faget og læreren, beskriver hvordan de foretrekker å jobbe og nevner hva jeg som lærer bør vite om dem. Svarene er veldig varierte, men kjennetegnene på en god lærer er temmelig samstemte. En god lærer skal være: blid, forberedt, engasjert, variert, tydelig, tålmodig, trivelig, effektiv, oversiktlig, forståelsesfull – og holde et høyt akademisk nivå. Puh! 

Noen ganger dukker det opp kreative svar i bunken. 

Denne kompetansen må jo komme til nytte på et vis, tenker jeg. 

Etter å ha pønska på ny tatovering et par år, fant jeg endelig det motivet jeg skulle ha. Det kom som tips fra en venn på Facebook, og jeg visste med en gang at det var det rette. Skulle jeg liksom ikke ha Time Lord-språk på armen?

Circular Gallifreyan: Bow ties are cool!

I midten av september dro MK-avdelingen (medier og kommunikasjon, altså) ved skolen på tur til Nord-Koster, takket være en finfin kollega som inviterte oss med til sitt sted. Vi var der i fjor på samme tid, og det er så fint at jeg går med gladpipestemme på hundefløytenivå hele helga. 

Begeistra på tur. Björnsängen, Nord-Koster.

Vi gikk lang tur i forbløffende variert landskap, la spennende planer for kommende arrangementer på skolen, møtte hester, sauer og innfødte, spiste godt, sov godt og lo mye. Noen bada, noen fotograferte (på ordentlig, ikke sånn iPhoneknipsing som undertegnede driver med), noen spilte og sang og alle hadde det knakende fint.

Hyggelige naboer kom med plommer. Og vips,
så diska vår utmerkede vert opp med syltetøy og vafler til alle. 

Vi skjønte at vi hadde flaks som fikk med oss den siste skikkelige sensommerhelga. Vi kunne nemlig spise både frokost og lunsj utendørs, og vi brukte verandaen til langt på kveld. Riktignok trengte vi både ullgensere og pledd etter solnedgang, men det er uansett ingen selvfølge å nyte utelivet (nesten) døgnet rundt midt i september. 

Skumring over Basteviken. 

Dagene flyr og ukene gamper avgårde, og plutselig, i dag, er det siste fredag før høstferien. Litt over sju i morges var Hunden og jeg på den sedvanlige morgenturen, men noe var annerledes. Hunden snuste begeistra i lufta. Hva var dette? Det lukta jo ...vinter? Og da vi kom borti skogkanten, gikk hun fullstendig bananas: Hvitt, stivt gress! Rim! Endelig!

Må rulle meg i dette deilige, kalde!
Lapphundlykken stiger når temperaturen synker. 

Det er høst. Winter is coming. På tide å fyre i peisen – og kanskje blogge litt mer?

Om å svelge kameler – og velge privatskole

Når Storebror denne uka avslutter sjuende klasse, tar han ikke bare farvel med barneskolen, men med offentlig skole som sådan. Det føles som et nederlag. Samtidig er det en stor lettelse.

Jeg har alltid tenkt at den offentlige skolen både er og må være god og romslig nok for alle, og jeg har snakka varmt om inkludering, individuell tilpasning og differensiering. Lenge før jeg begynte å jobbe som lærer selv har jeg vært opptatt av å være en skolepositiv forelder som ser etter løsninger og samarbeid, og som støtter opp under det som skjer på skolen. Dette mener jeg fremdeles.

Men for om lag to måneder siden kom jeg hjem fra jobben til Storebror som hadde en klar melding til meg:
– Nå er det nok. Nå vil jeg begynne på privatskole! sa han, og jeg kunne se at han var så dønn sikker som en ganske så reflektert tolvåring noensinne kan bli. Jeg ble egentlig ikke veldig overraska, for han har mistrivdes på skolen lenge.

For to år siden skrev jeg innlegget Elsker å lære, hater skolen, og lite har endra seg siden den gang. Eller, det er ikke helt sant. Misforholdet mellom læringsglede og skoleglede har blitt enda mer uttalt siden den gang. Jeg har en sønn som står opp ekstra tidlig i helgene for å se litt på CNN, som låner faktabøker i stort monn på biblioteket og som gjerne vil snakke om sammenhengen mellom kaffens ankomst til Europa og opplysningstiden. Da elevene i engelsktimen skulle holde foredrag om et idol, valgte han å snakke om Edward Jenner (og før du tror at noen av oss har tipsa ham: Vi måtte google Jenner selv for å skjønne hva sønnen snakka om).

Han er slett ikke noe geni. Han er bare veldig, veldig interessert i (og ditto kunnskapsrik om) en del temaer. Selvfølgelig er det emner og øvelser han sliter med, han også. Men det er så mange ting han faktisk kan – mye av det på høyt nivå. Og da er det sørgelig å se at han faller så utenfor i klasserommet.

I grunnskolen er det mange elever i hver klasse, og stor variasjon i elevmassen. Lærere må gjøre så mye mer enn å undervise i fag: De skal lytte, trøste og oppmuntre, de må fungere som sosialarbeidere, spesialpedagoger, trenere og ekstraforeldre. Det er nesten ikke grenser for hva som skal inn i lærernes ansvarsområde, for det vanlige mantraet som følger alle slags utfordringer og samfunnsproblemer er at det må inn i skolen. Jeg vet så altfor godt hvor lite tid det i praksis blir til å følge opp hver enkelt elev. Derfor har vi lenge tenkt at okei, det er ikke nok ressurser for alle, men heldigvis kan vi følge opp ganske brukbart selv – så får vi håpe at den tida som ikke brukes på barnet vårt, kommer andre til gode, kanskje noen som ikke har den muligheten hjemme.

Dette kan jeg leve med. Jeg kan leve med at sønnen min, som tross alt er ganske så heldig, ikke får noe skreddersydd opplegg.

Det jeg imidlertid ikke kan leve med, er å oppdage at han har gått rundt og følt seg dum. Jeg kan ikke leve med at det bare fokuseres på hva han ikke er flink til, og at vi knapt har hørt et ord om hva han faktisk mestrer. Jeg kan ikke leve med at læreren hans uttaler på et møte at ”problemet med (Storebror) er at han har så mange sære interesser”.  Ja, han sa problem og han sa sære interesser. Det er et direkte sitat. Og da jeg hørte det holdt jeg på å begynne å grine. For det avslører en holdning til elever som er så langt fra det ideelle at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. 

Jeg kan ikke leve med den holdningen.

De sære interessene læreren sikta til, er for øvrig fysikk, kjemi, astronomi, historie og politikk. Heldigvis begynte jeg ikke å grine. Jeg sa at på den videregående skolen der jeg jobber er ikke slike interesser det aller minste sære, de er tvert om temmelig vanlige. Og så sa jeg ganske mye mer. Det hjalp lite.

Så da Storebror en ettermiddag for to måneder siden sa at han ville begynne på privatskole, var jeg åpen for å undersøke alternativene. Det viste seg at den skolen han hadde i tankene var en kristen privatskole i en nabokommune. Riktignok er jeg kristen selv, mens Storebror tror bare på vitenskapen, som han selv uttrykker det. Jeg lufta dette med ham. Det viste seg at han var innforstått med det, og at han var villig til å svelge hvor mange salmevers det skulle være for å gå på en skole hvor han blir sett. 

Det viste seg dessuten at privatskolen det er snakk om har en elevmasse med stor variasjon både i livssyn og etnisitet, faktisk vel så mye som den offentlige skolen. Det var veldig viktig for oss, for jeg vil ikke ha barn som vokser opp i en homogen enklave. Og etter å ha lest utallige rapporter, snakka med tidligere elever og foreldrene deres og ikke minst besøkt skolen, ble vi enige om at Storebror skulle få begynne på privatskole fra høsten.

Jeg mener som sagt fremdeles at den offentlige skolen bør være god og romslig nok for alle. Jeg mener at den allerede er veldig god for veldig mange, men det er desto verre for de som av ulike årsaker ikke føler seg hjemme der. Jeg er villig til å kjempe for den offentlige skolen. Men jeg er ikke villig til å drive prinsipprytteri på vegne av barnet mitt. Jeg kan ikke ofre ham på noe ideologisk alter. Den kampen må vi ta på andre arenaer. Jeg er klar. 

I mellomtiden nyter jeg å ha en sønn som for første gang på årevis gleder seg over noe som har med skole å gjøre. 

Juni i en fei

Juni, altså. Raskeste måneden i året, riktignok i knivskarp konkurranse med desember. I mitt gamle liv, før jeg ble lærer, var juni en slaraffenmåned med lange fri-ettermiddager og få forpliktelser, bortsett fra de mange sommeravslutningene for ungene. Nå er juni høysesong: Standpunktkarakterer skal settes på alle elever, og det avholdes klasselærerråd i svimlende mengder.

Og så er det eksamensperioden, som strekker seg over nesten hele måneden. MK-elevene mine hadde tverrfaglig medieeksamen i begynnelsen av juni, alle som en. Det er en krevende eksamensform som strekker seg over tre dager, men sannelig jobba de godt og leverte flotte, solide produkter. Kanskje all gnålinga vår har hatt noe for seg?

I de andre fagene aner vi ingenting om hvem som eventuelt blir trukket ut, så for psykologiklassen min var det bare å forberede seg så godt som mulig, med repetisjon, muntlig trening og alle læringsstrategier i boka (bokstavelig talt, for psykologiboka har faktisk et helt kapittel med læringsstrategier).

Kreativt tankekart over de forskjellige retningene innen psykologi. 

I begynnelsen av forrige uke ble hele ni av dem trukket ut til muntlig eksamen, og jeg var så spent! Det er nervepirrende greier for eksaminator også, for jeg vil jo så gjerne at de skal få skinne og vise alt de kan. Heldigvis gikk det veldig bra! Jeg lurer på om elevene skjønner hvor stolt jeg blir av dem? Det tviler jeg på.

Nå er eksamen vel overstått for alle egne elever, og jeg har unnagjort et sensoroppdrag på en annen skole. Fremdeles gjenstår et eksternt sensoroppdrag denne uka, men så er vi ferdig. Vi får sett mye av fylket på denne måten, og det er ålreit å treffe kolleger på andre skoler.

Det er ikke bare elever som har eksamen, jeg tror ikke jeg vet om noen som studerer så mye som lærere. Jeg er ferdig med min aller siste eksamen i norskstudiet, og i midten av måneden fikk jeg sensur.

Nå skal jeg få bruke alt jeg har lært, hurra!

Det gikk alldeles storartet og praktfullt (jeg må jo få skryte litt, hva er ellers vitsen med å ha egen blogg?), og nå er jeg norsklærer også! Etter fire år med deltidsstudier ved siden av jobben skal det bli helt greit å bare konsentrere meg om å være lærer. En stund, i hvert fall. Man vet jo aldri hva man kan finne på etter hvert.

Men det har vært plass til mer enn jobb og eksamen i juni. Mannen og jeg har vært i Stavanger på KISS-konsert. Jeg vant to billetter i en radiokonkurranse, og vi syntes det var et perfekt påskudd for å ta en helg på Norges vestkant.

Rock on!

Rock'n roll-livet arter seg litt annerledes for førtiser, viser det seg. Vi benytta sjansen til å besøke gamle venner som bor i gangavstand fra Viking stadion, og kunne nyte et alldeles fantastisk sjuretters måltid og veldig hyggelig selskap, før vi mette og fornøyde rusla bort for å se de aldrende herrene. Musikalsk sett var ikke konserten noe høydepunkt, men underholdningsverdien var stor.

Storebror og jeg går fremdeles på skole med Hunden. En gang i uka møtes "klassen" forskjellige steder på Romerike, og så er det hjemmelekser.

Storebror og Hunden trener kontakt. 

Vi hadde fin framgang og lærte mye, men nylig fikk Hunden sin aller første løpetid. Og vips, så hadde vi en pubertetshund i huset, med alt som følger med. Hunden er usigelig fornærma over at hun ikke får lov til å løpe fritt i hagen lenger (vi kan jo ikke ta sjansen på at en hannhund finner veien inn), og vi prøver med svært vekslende stort sett sviktende hell å få henne til å huske alt hun har lært om å gå pent og komme på innkalling. Den gode nyheten er at elektronikk-gnaging tilsynelatende ikke er like spennende lenger.

Juni er også måneden for Byfest i Lillestrøm, med gratiskonserter og annen moro fra morgen til kveld i fire samfulle dager. Etter en lang sensordag på fredag passa det usedvanlig godt med lønningstreff og sushi med gode kolleger, og deretter fant vi et bord på en uterestaurant hvor vi kunne høre på musikk, skravle og fjase oss langt inn i sommernatta, som heldigvis og tilfeldigvis var usedvanlig mild.

Lørdag formiddag var det barnas tur, og Lillesøster og jeg sykla til sentrum for å høre på to av hennes store idoler: Markus og Martinus, kjent fra MGP junior. Torget var overraskende stappfullt av små fans og foreldrene deres, og Lillesøster ble engstelig for at hun ikke skulle få med seg noe som helst. Jeg ofra skuldrene mine (den musikalske integriteten var jo forlengst kompromittert), og ei lykkelig jente fikk synge med på kjente hits.

Litt sliten i skuldrene, men små konsertgjengere
må jo få se idolene sine. 

Fremdeles er det noe igjen av juni. Vi skal markere at Storebror er ferdig med barneskolen (hjelpe meg!). Og på jobben skal det som vanlig være aktivitetsdag og ryddedag og sommerlunsj og høytidelig avslutning for avgangselevene våre. Fine rutinene. Hvordan skulle vi ellers klart å opparbeide oss den rette sommerfølelsen?

Velsigna denne dag når lufta skin
og mild vind rører blomeeng og lin;
til rosa ropar nattergalen ør:
«No er det tida til å drikka vin!»

Omar Khayyam (1048–1122),
gjendikta frå persisk av Johannes Gjerdåker.

Du veit det er vår når...

Det er lett å merke tegnene. Jeg våkner tidligere, jeg nynner (om mulig) enda mer, og den fullstendig berusende lukta av bar asfalt og rå jord gjør meg svimete av lykke når jeg er ute og spaserer. Jeg inhalerer hver gang.

Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår tra la la/Vår i år

Andre tegn er kanskje ikke like universelle, men svært tydelige for de av oss som har videregående skoler som arbeidsplass. Jeg snakker selvfølgelig om lærernes svar på hestehov og blåveis. Jeg snakker om russ.

Når de første kneipp-skoa dukker opp i klasserommet, er det vår (gammelt lærerordtak).

Jeg har sett mange mislykka forsøk på russeknuter. Klassikeren er de som prøver å synge alle utsagn, eller snakke et annet språk, en hel skoledag. Det er rørende enkelt å sabotere: Man trenger bare å skråle litt insisterende på en annen, fengende melodi eller stille noen brå og sjokkerende spørsmål, så klapper kidsa sammen som Fredo Corleone i huset ved Lake Tahoe. Ikke at jeg vil ødelegge, altså, men noen frynsegoder skal vi lærere også ha.

Kneipptøflene på bildet var imidlertid de beste brødskoa jeg har sett så langt, svært gjennomtenkt og begrunnet i designen. Gaffatape i sålen for å forhindre slitasje, men ikke tape hele veien opp, for da blir det fuktig. Plaster rundt ankelen - fordi skorpa gnager.  Og vips, så var den knuten på plass.

Dette ser du ikke i reportasjene om det elleville forbruket til dagens russekull. 

Jeg ble så glad da jeg så denne sykkelen på parkeringsplassen forrige dagen. For selv om det er noen som bruker vanvittige summer på elleville russebusser og -konsepter, er det flere som nøyer seg med en litt rusten, gammel kassebil på deling. Eller kollektivtransport, for den saks skyld. Og det er altså noen som velger helt andre alternativer. Hvert eneste år. Det fungerer bare ikke så bra for tabloidene å syte over det elleville forbruket til ungdommen nå til dags når illustrasjonsbildet er en russesykkel og leserne selv kjører SUV. Hvordan skal vi kunne bli moralsk oppbragt over det, lissom?

Lukrativt å være en tur innom jobben til mamma i disse dager. 

Lillesøster (7) betrakter russ som fantastiske skapninger som attpåtil sitter på noe hun ønsker seg: Russekort! Hun rangerer russen et godt stykke over Djustin Biiiiber på kulhetsskalaen, og synes det er rart at den tidvis teite mammaen hennes får lov til å omgås disse mytiske skapningene på jevnlig basis. Derfor var det veldig stas å få være med mamma på jobben i dag. Her bruker jeg imidlertid "være med mamma" i begrepets aller løseste forstand, for jeg så ikke mye til henne. Mens jeg hadde fagsamtaler med elever veltet hun seg lykkelig i en haug med russ, midt i skolegården. Hun klarte sågar å true overtale noen av dem til å snurre henne rundt som en karusell. Opptil flere ganger.

I kveld var det ei fornøyd og lett mai-rusa frøken som skulle legge seg. Det var ikke noen vei utenom: Nattasangen måtte være Ja, vi elsker. Den hadde de øvd på i klassen i dag, og den skulle synges. Det ble ikke bare nasjonalsangen på sengekanten. Jeg måtte også gjennom ett vers av Vi ere en nasjon, vi med og en noe haltende versjon av Norge i rødt, hvitt og blått. Lillesøster deltok sporadisk, men ellevillt, der hun kjente igjen noe av enten tekst eller melodi.

Det var faktisk ganske fint, til tross for delvis sviktende stemme og/eller tekstkunnskap. Hjertet mitt rakk å svulme litt i kjærlighet både til datteren, fellesskapet, landet, og alt det der. Så lå vi en stund, helt stille, og smilte til hverandre.
– God natt, jenta mi, sa jeg kjærlig.
– God natt mamman min, sa hun og klemte meg.
– Sov godt, lille venn.
– Mamma, du lukter kritt. 

Lillesøster velger boka

Ved leggetid i kveld ville Lillesøster (7) lese høyt for meg på sengekanten igjen. Okei, sa jeg, og foreslo at hun i så fall kunne lese Morgon og kveld av Jon Fosse eller 1975 av Jesper Halle, for de må jeg uansett ha lest ferdig innen torsdag.

Men det gadd hun ikke. I stedet ble det Mia velger leken av Anneli Klepp. Igjen.

Noen er åpenbart ikke interessert i å utvide horisonten sin.

For det er ikke til å stikke under en stol at vi har vært gjennom noen runder med boka om Mia som ofte vil bestemme. Lillesøster er blitt veldig glad i å lese, og vil gjerne lese høyt (og med enorm innlevelse) for oss. Det er mulig hun bruker samme taktikk som jeg gjorde som barn, nemlig å lese selv for å slippe å bli lest for. I så fall har vi en spennende tid foran oss, fylt med subtil maktkamp helt til noen kapitulerer. Det er også mulig at hun simpelthen fryder seg over lesemestringa, og derfor vil gjøre det så mye som mulig. Det er selvfølgelig helt greit. Jeg er ikke kjip, heller.

Mia-bokas suverene posisjon de siste par ukene har sin naturlige årsak. På Lillesøsters skole har det nemlig vært leseaksjon, og i den forbindelsen fikk de minste besøk av Anneli Klepp – selveste forfatteren! Jeg må tilstå at jeg tvilte litt i forkant på at forfatterbesøk kunne ha noen særlig innvirkning på sånne småtasser. Er det ikke litt mer uttelling på sånne opplegg i de eldre klassetrinnene, da? Blir det kanskje litt abstrakt for de små? Bortkasta penger, rett og slett? Dette tenkte jeg.

Jeg kunne ikke tatt mer feil. Skikkelig, heidundrende feil. Lillesøster kom hjem og snakka som en foss om Anneli, som hun nå er på fornavn med. Hun siterer forfatteren stadig vekk, og stopper opp underveis i boka for å forklare hvordan illustratøren og forfatteren har samarbeida. Plutselig har det gått opp for Lillesøster at noen faktisk har lagd alle bøkene som finnes i verden. At det er virkelige mennesker som har gjort en helt ekte jobb. Det er både magisk og konkret på én gang, synes Lillesøster. Og leser og leser.

Noen ganger er det skikkelig deilig å ta feil. 

Grammatikknostalgi

Noen ganger blir jeg nostalgisk. På pluskvamperfektums vegne, for eksempel. Stakkars, fine pluskvamperfektum som ikke finnes lenger. I navnet, altså. Jeg var alltid litt ekstra glad i det navnet. Plus que parfait, som det heter på fransk: Mer enn fullført. Skikkelig ferdig, med andre ord. 

Jeg var et sånt rart barn som likte grammatikk og smakte på verbtidene som små drops, lærte dem utenat og sa dem for meg selv. Pluskvamperfektum, hviska jeg til meg selv. Første og andre kondisjonalis, sang jeg inni hodet mitt på vei hjem fra skolen. Jeg ble sterk av å kunne de ordene, jeg var Hermione Granger flere tiår før hun ble født i bokformat. 

Men nå! Nå er det plutselig nye navn som gjelder. Der de gamle var som knitrende, hemmelighetsfulle boksider, er de nye som sånne rene, sterile stålredskaper i et kjøkken. Jeg har ikke bruk for de gamle ordene lenger. Nei, det er skikkelig ferdig nå. Det er bare noe som kunne/ville ha vært. 

...og før jeg visste ordet av det var det eksamenstid igjen. Snart er tre fjerdedeler av det toårige norskstudiet mitt fullført. Begynte jeg ikke for omtrent to uker siden?

Operasjon sommerferiefølelse (en tretrinnsrakett)

Se på den fine t-skjorta jeg fikk i går, av verdens fineste 3kmab!

Etter fire år som lærer har jeg allerede etablert en ganske sikker rutine for å få den rette sommerferiefølelsen. De siste ukene fram til skoleslutt er som regel veldig hektiske, men så kommer altså de faste øvelsene som gjør at sommerfølelsen sakte, men sikkert sniker seg på. "Operasjon sommerferiefølelse" har tre hovedelementer:

1. Den rituelle ryddinga.
Torsdag hadde vi ryddedag på skolen. For elevene innebærer det å fjerne rusk & rask fra klasserommene og fra ymse utstyrsrom og studioer, samt å stable alle pulter og stoler på gangen, sånn at noen kan gjøre et eller annet hovedrenholdsaktig eller vedlikeholdsaktig med selve rommene.
Og når det er vel overstått, er det min tur til å rydde arbeidsplassen min. Jada, jeg kunne selvsagt gjort det når som helst, men jeg venter med vilje. Det er en helt egen tilfredsstillelse å sortere papirbunkene, kaste ting jeg ikke trenger lenger, sette noe i permer og se en ren og ryddig pult tre fram - blanke ark og fargestifter som står og venter til høstens skolestart.

2. Fest for avgangselevene.
På skolen vår er vi velsignet med en ærverdig aula og noen usedvanlig dyktige musikk-, dans- og dramaelever. Sammen danner de ei flott ramme rundt den høytidelige avslutninga for alle avgangselevene i vg3. Torsdag kveld gikk de i prosesjon inn på skolen for siste gang (pynta med bunader, dresser, sine fineste hettegensere og alle andre mulige avskygninger av festantrekk), inn i aulaen hvor gladrørte og stolte familiemedlemmer og lærere venta. Og etter en fin og lang seremoni med taler, musikk og framvisning av samtlige elever på scenen er det tid for å feire litt mer uformelt.

MK-elevene og lærerne deres pleier å reservere plass på et av byens etablissementer for den delen. Det er som regel strålende stemning, litt sånn glad-hektisk og nostalgisk på én gang. Og det var altså her jeg fikk overrakt den alldeles fantastiske t-skjorta på bildet. Spesiallagd med Star Wars-referanse og personlig sitat. Åh, jeg ble så pipeglad at jeg var helt i hundefløytemodus.

Hvis du lurer på sitatet, kan jeg avsløre at det står "I dag skal vi bare bruke utestemme". Det stammer fra den gangen jeg ble litt lei av lydnivået i klasserommet, og lanserte utestemme-dagen, etter mottoet if you can't beat them, join them. De syntes det var rimelig slitsomt å høre meg undervise med utestemme, merkelig nok.

Dette er gjengen jeg var i London med tidligere i år, og jeg kjenner dem rimelig godt etter tre år. En makeløs gjeng! Jeg kommer til å savne dem skikkelig, men jeg trøster meg med at de skal videre i livet - og at de kommer til å gjøre makeløse ting helt andre steder. Sånn skal det være. Jeg er glad for at jeg har fått være sammen med dem i disse årene, og ønsker dem all mulig hell og lykke videre. Finingene.

3. Sommeravslutning og sommerlunsj.
Fredag (altså tidligere i dag) var siste skoledag for vg1, vg2 og oss lærere. Siste skoledag begynner alltid med en festforestilling i den nevnte aulaen, med sang, musikk, dans og taler. Deretter er det kake og kos klassevis, for meg betydde det å tilbringe litt avsluttende kvalitetstid med den lett feriehungringe vg2-klassen jeg har vært kontaktlærer for i år. Og når alle sommerhilsener og klemmer er overbragt og de siste elevene er vinka avgårde, samles nåværende og tidligere ansatte til felleslunsj. Kolleger som forlater oss fikk mange godord med på veien. Noen skal begynne i andre jobber, noen skal bli pensjonister. Selv satte jeg en finfin ny pers i antall snitter.

Og nå er det ferie. Riktignok skal jeg snike meg til å jobbe litt i neste uke, men det er bare kosejobbing og regnes ikke: Jeg skal finskrive noen undervisningsnotater, høyst selvvalgt.

Det blir sommer i år også. Komplett med feriefølelse. Så kan det bare regne, det er greit. Jeg har et hav av tid.