Det kunne hendt hvem som helst. For tenk.

Snøsmelting og den besnærende lukta av bar asfalt gjorde meg våryr. Etter å ha vralta møysommelig gjennom uker og måneder med hålkeføre, og såvidt unngått lårhalsbrudd hver eneste vinterdag, kunne jeg trampe lykkelig ut på hundetur med broddefrie boots – endelig, endelig!

I den aller første nedoverbakken, drøyt hundre meter fra huset, tryna jeg noe så aldeles royalt på all grusen som ligger strødd på asfalten, foretok en uelegant, glidende firepunktslanding og skrubba meg til blods både på hender og knær.

For mange år siden leste jeg en historie om en amerikansk soldat som lurte døden en rekke ganger i Vietnam-krigen, bare for å få vannplaning på bilen og dø på en ganske alminnelig highway etter ei knapp uke hjemme.

Jeg sier ikke at jeg sammenligner de to situasjonene. Det ville vært forferdelig ufint av meg å gjøre. Jeg sier bare at jeg helt hadde glemt den gamle historien, men at jeg plutselig kom til å tenke på den i dag.

Eg er ein hai. Ein ekstremsport-hai.

Tenk at folk tror at det ikke er noe action i rekkehus-stasjonsvogn-og-lærerjobb-tilværelsen. Hah! I frown in your general direction. Hvis ikke dette er ekstremsport, så vet ikke jeg.

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg hadde en innleveringsoppgave med frist i dag tidlig (ja, mange lærere driver med ting på si' – vi er ellevillere enn dere tror, og jeg studerer altså norsk).
I går kveld skulle jeg legge siste hånd på oppgaven min. Riktignok hadde jeg prokrastinert en del, men jeg opplevde full kontroll. Jeg hadde til og med kjøpt bøker! Jeg var åpenbart bedre forberedt enn de fleste. Etter noen timer i dyp konsentrasjon nærmet jeg meg et fullendt mesterverk. Jeg hadde noen praktfulle formuleringer, veldig briljante og bokmålsaktige. Klokka 01 om natta kastet jeg et ekstra blikk på oppgaveteksten for å dobbeltsjekke de formelle kravene, for de hadde jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg kjenner jo høyskolens krav om fontstørrelse og linjeavstand og sånn. Dette leste jeg:

Formelle krav: tekststørrelse 12, linjeavstand 1,5, sidemål.

Sidemål. Sidemål? SIDEMÅL???

Når man er ferdig med oppgaven sin, bare skal se over en ekstra gang, og oppdager sidemålkravet.
Den kjensla.

Da var det bare å oversette (omsetje/omsette). Jeg er faktisk glad i nynorsk, men jeg har ikke skrevet nynorsk siden 1991. Jeg måtte slå opp hvert eneste ord. Hvert eneste! Etter det første avsnittet slo nynorskordboka opp også – med meg. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde nådd grensa for antall søk i løpet av et døgn. Det finnes altså en grense for sånt på nettet, hvem visste det?

Men for all del, jeg kom i mål. Klokka 05.30 kunne jeg sette punktum og stavre meg i seng for en hel times ren og ubesudlet kvalitetssøvn før jeg dro på jobben. Der tilbragte jeg to finfine timer med å kommandere elever til å skrive refleksjonsnotater (og litt til å snakke med meg, for det var så stille i klasserommet), og så bar det rett på høyskolen for norsksamling. 

Syntaktisk setningsanalyse! KAL-prosjekt og tekstkulturer! Diktanalyse! 

Og man skulle tro at jeg hadde besvimt av søvnmangel, men jeg var høy som en drage på spontanjobbing og mestring (og bittelitt på setningsanalyse, for det er skikkelig moro!). 

I hele dag har jeg vært en hai. Jeg har holdt meg oppe og i bevegelse – og glefset dårlig ånde til alle som har kommet for nære. Attpåtil har ikke kontaktlinsene mine kommet i posten som de burde, så i dag tidlig måtte jeg krafse rundt i toalettveska mi og bruke de to restelinsene jeg fant der: Den ene var vanlig, den andre var med farge. Jeg har altså trampa runt hele dagen med ett grønt og ett blått øye. Eg er Noregs svar på David Bowie. Og ingen la merke til det. Selv ikke på lønningspilsen med kolleger. Hva er greia med det?

Folk som påstår at det ikke er noe action i livet til arbeidende og studerende småbarnsforeldre i forstaden må altså ta seg ei bolle. Nå. Vi lever nemlig livet, skikkelig på kanten, flørter med grensene. Herlighet, jeg var jeg SÅ nære å levere oppgaven etter tidsfristen.

For de er mye større i virkeligheten, minst som meloner

Jeg vil ikke drømme om å sammenlikne meg meg Jesus. Jeg drister meg bare til å antyde at vi kunne utgjort et godt team. 

Så kunne han mette 5000 med noen brød og fisker, og deretter kunne jeg sørge for at hele gjengen drakk seg utørste ved hjelp av vannblemmene på hælene mine alene.

 
Ja, dette er resultatet av splitternye tursko. Og ingen forholdsregler overhodet. Noen av oss lærer langsomt og smertefullt.

Men på den lyse siden har du kanskje nettopp lært at du ikke bør surfe på nettet mens du spiser? 

Den der spontane følelsen

Når man skal holde foredrag om tilknytning og adopsjon på treff for ventende besteforeldre og andre spente familiemedlemmer, og har forberedt seg grundig med sirlige notater og en fiffig planlagt dramaturgi i det hele for å være sikker på å huske og ikke minst å få fram alle de viktige poengene, og kommer fram til lokalet som befinner seg i bydel Vestre Aker åtte minutter før foredraget skal begynne, bare for å oppdage at notatene ligger trygt og godt plassert i jobbesekken – som står i stua hjemme på Skjetten. 

Den følelsen.

Blomkålhode, eksamen og trappeangst

Selvportrett med blomkål.

Hvorfor har jeg tatt et dårlig bilde med blomkål på toppen, undrer kanskje du? Det er for å illustrere akkurat hvor stor kul jeg fikk i hodet mandag, da jeg ramla ned trappa. Ah, stairs – my old nemesis.

Det er altså leggetid mandag, og jeg gamper opp trappa med en sånn stor, blå ikeapose med klesvask. Posen hekter seg fast i rekkverket, jeg rykkes bakover og ramler med bakhodet klask! i parketten. Og øyeblikkelig vokser det fram en kul på størrelse med en blomkål.
Jeg var engstelig for at jeg var alvorlig skadd, mens Mannen mente at ettersom jeg snakket sammenhengende og uten stans i minst tjue minutter etterpå, hadde det neppe oppstått nevneverdig hjerneskade.

Mye tyder på at han hadde rett, og heldigvis for det. Jeg hadde simpelthen ikke hatt tid til sånt nå. Uka har gått i ett med undervisning, møter, prosjektiloppkastende sønn og sensoroppdrag. Og i dag hadde jeg jaggu muntlig eksamen!
Den øvelsen har jeg ikke gjort siden 1997, og det var ikke fritt for at jeg kjente litt på nervene. Heldigvis endte det helt alldeles superdupert bra, og nå er jeg FERDIG med studiet og kan kalle meg lærer på ordentlig.

Men tilbake til dette med trapper som min nemesis. Åh, det er så mange historier! Jeg skal beherske meg, men la meg i det minste fortelle om da det hele begynte, tidlig på nittitallet.

Jeg er nemlig sannsynligvis det eneste mennesket i verden som har skamslått seg ved å ramle opp ei trapp. Ja, du leste riktig. Opp.
Jeg delte leilighet i Frankrike med ei jente fra Kamerun (dette er en relevant opplysning). Vi bodde i en toromsleilighet over to etasjer: kjøkken og stue var i inngangsetasjen, mens soverommet og badet lå ei trapp ned. En morgen lå jeg og sov min dypeste søvn i underetasjen, da telefonen ringte. Dette var på den tida da telefonene var få og satt fast i veggen. Ikke hadde vi telefonsvarer heller. Det var med andre ord ikke så rart at jeg hadde det travelt opp trappa - jeg måtte jo ta telefonen!

Veggen var av den typen du finner på peiser, sånn hvit og veldig stikkende mur. Jeg snubla i hvert fall i tredje trinnet og datt så lang jeg var (1,78 dengang også) opp trappa, langsmed stikkeveggen. Det resulterte i skrubbsår over hele høyresida, samt er pinlig møte med den kamerunske jentas far, som ringte. Han var nemlig en snartur innom Frankrike på forretningsreise, og ringte fra telefonkiosken nede på hjørnet. Nå ville han stikke innom, og jeg måtte jeg ta ham imot og konversere fint mens vi ventet på at datteren hans skulle komme hjem. Selv var jeg altså søvndrukken, ustelt, svært gebrokken i fransk – og full av små, blødende prikker fra panne til legg. Han var ikke synderlig imponert over datterens primitive samboer.

Nok om det. Nå skal jeg velte meg i selvtilfredshet over å ha fullført et studium i dag. Samt spise gratinert blomkål.

I see clumsy people. They're everywhere

Noen ganger tøyer man, helt uforvarende, grensene for kløneri. I dag skjedde akkurat det. Jeg har jobbet hjemme, og tida gikk uten at jeg helt skjønte hvor fort. Jeg kom meg ikke ut av døra for å hente Lillesøster i barnehagen før det nærmet seg stengetid. Men marginene skulle holde, så lenge det ikke oppsto noe uforutsett.
Enter uforutsett.

Garasjene her i rekkehusfeltet er bygd på søttitallet med sosialdemokratisk nøysomhet og datidens biler som målestokk. De er med andre ord ikke særlig romslige, og for å parkere i en sånn boks og faktisk klare å åpne bildøra etterpå, må man plassere kjøretøyet med en viss presisjon. Etter snart ti år går det på autopilot. Men da jeg skulle rygge ut av garasjeboksen i ettermiddag, skjedde det noe.

Svuuuusj, sa det, og bilen skled elegant sidelengs, inn mot den ene veggen. Og der sto den. Jeg prøvde å lirke meg noen centimeter framover (det er ikke stort mer å gå på), og gjøre et nytt ryggeforsøk.
Ouviiiiiiii, sa det, og bilen sto og spant, like tett inntil veggen, og ikke i nærheten av å flytte seg bakover.
I løpet av den siste tida har en del snø og slaps blitt med inn i garasjen, og dette har åpenbart blitt omdannet til lekre issvuller, nøyaktig sånn at bildekkene ikke finner feste. Og ettersom plassen der inne er så liten, er det ikke rom for lirking eller å ta noe fart, heller. Langt mindre for å komme seg innunder bilen for å fjerne snøen – ikke engang Lillesøster klarer å klemme seg forbi på passasjersiden.

Jeg brukte en stund på å banne, svette og lirke, men uten resultat. Nei, nå ljuger jeg. Det skjedde noe: Bilen flyttet seg enda litt nærmere den omtalte veggen. Og den lange viseren flyttet seg ubønnhørlig enda nærmere stengetid i barnehagen.
Til slutt måtte jeg bare innse at jeg hadde gjort noe så stappteit som å kjøre meg fast inni min egen garasje.

Heldigvis dukket naboen opp akkurat da. Hun var både medfølende og lattermild, og tilbød meg å låne bilen hennes for å hente Lillesøster.
Dermed kom jeg halsende inn i barnehagen fire minutter før stengetid, og forklarte heseblesende og malerisk hva som hadde skjedd til den ansatte som satt der med Lillesøster og et barn til.
– Men du ringte jo og sa ifra, i hvert fall, sa den ansatte.
– Nei, jeg gjorde ikke det, men jeg rakk det jo heldigvis akkurat, svarte jeg.
Den ansatte ble litt rar:
– Har du ikke snakket med noen her? Men Lillesøster sa jo til meg for litt siden at du ikke kom til å rekke barnehagen, fordi du hadde kjørt fast bilen!
– ......, gapte jeg. Hvor hadde hun det fra?
Det samme spurte jeg Lillesøster om, da vi var på vei ut.
– Jeg bare visste det, smilte Lillesøster gåtefullt.

Vi har aldri kjørt fast bilen før (verken inni eller utenfor garasjen), og jeg har aldri hentet henne for sent, så hun hadde ingen grunn til å anta noen av delene. Og det er det nærmeste vi har kommet noen løsning på det mysteriet.

Dermed kan vi visst oppsummere dagens hendelser i to punkter, hvorav bare den ene er overraskende: Jeg er ei kløne, og Lillesøster er synsk.

Lettskremt og vettskremt

Det er bred enighet om at det er viktig for elevene at læreren ser dem.

Det snakkes ikke så mye om at det er viktig for læreren å se elevene, eller hvilke skrekkelige følger det kan få når man ikke gjør det. La meg komme med et helt tilfeldig eksempel:

Si at læreren intetanende spaserer bortover gata, dypt involvert i en samtale med tja, la oss si avdelingslederen sin.
Hun ser slett ikke elevene som lister seg opp bak henne, før de uten forsvarsel kaster seg brølende over stakkaren og skremmer livskiten ut av henne.
Og sånt kan en stakkars lærer få hjertestans av. For ikke å snakke om at hun risikerer å hyle noe alldeles uelegant mye.

Om dette lærer vi ingenting i pedagogikkstudiet.

Oss kløner imellom - del 2

(bilde fra TypeTees)

I dag ramla jeg av stolen midt i en undervisningstime.
Det var stilig.

Jeg skulle sette meg til rette på en vaklevoren stol på hjul og kom skjevt ut. I hånda hadde jeg mobiltelefonen, så jeg fikk liksom ikke holdt meg fast, heller. Og jeg tenkte på noe helt annet.
Og vips, så seilte stolen avgårde og jeg satt der med rompa på gulvet og et fårete ansiktsuttrykk, foran et knippe hardtarbeidende ungdomsbedrifter.

Det snodige var at jeg ramla skikkelig langsomt.
Helt slow motion.
Underveis rakk jeg å tenke "åh nei, nå går jeg i gulvet, oiii, jeg klarer å redde meg inn, hurra, neida, det gikk ikke allikevel, der seiler stolen mot veggen, der treffer jeg bakken, så inderlig teit!"
Ifølge en av elevene minnet jeg litt om en ramlende panda (note to self: jobbe litt med autoriteten min). En annen lurte på om jeg hadde fått et illebefinnende.
Men jeg er jo bare notorisk klønete.
Og da de skjønte at jeg ikke hadde slått meg noe annet sted enn i selvfølelsen, vakte det naturlig nok en viss munterhet.

Oss kløner, altså. Guds egne practical jokes.

En sørgelig historie om noens ferd fra gledens tinder til skuffelsen dype avgrunn

(fra Jigser Shop)

Spent sjekker jeg resultatet i Tordenbloggen i dag tidlig, for å se hvordan det gikk. Av åtte blogger skulle fire videre, og jeg må innrømme at jeg ikke har veldig store forhåpninger, for her var det mange gode blogger.
Desto større er gleden til en ydmyk bloggestakkar da jeg oppdager at sannelig er jeg med videre i spillet.
Oiiii, det gode selskap! For en boost!
Jeg klarer ikke dy meg for å skryte bittelitt til kollegene mine. Dagen er ellers full av møter og stress, lange butikk-køer og slitne unger.
- Men jeg kom i hvert fall videre i Tordenbloggen, hvisker jeg trøstende til meg selv.

Så smutter jeg innom her i forbifarten før jeg skal styrte videre til foreldremøte på skolen, og oppdager at jeg har blitt kastet ut av lista etter omtelling av stemmer!

Dette skjedde: Jeg hadde en bråte stemmer i pollen, men ganske få i kommentarfeltet.
En eneste, skarve bortkommen kommentarstemme var kommet tilrette etter opptellingen, og dermed var det slutt på Hannes eventyr.
Ritsj, ut av lista.

Går det an å utsette folk for sånne berg-og-dalbaner, da?
Har de tenkt på hva de gjør med folks psyke?
Rett fra Capitol til den tarpeiske klippe, helt uten videre. Ikke så mye som en liten trøstepremie, engang. Ikke så mye som en klapp på skulderen. Sier begrepet tort og svie dere noe? Hæ?

Nå skjønner jeg i hvert fall hvordan John Kerry følte seg. Kommentarstemmene er mitt Florida.

...og snipp, snapp, snute, så var Hannes dag i solen ute. Sniff.


(fra www.madebyeat.com)

Oss kløner imellom

Det finnes knapt noen bedre start på en grytidlig mandags morgen i slutten av oktober enn at den helsikes %$#&-bilen ikke virker.
Det er så man forbanner alle bilprodusenter generelt og franske bilprodusenter spesielt, samtidig som man sender en ekstra olm tanke til den $%#&!! elektronikken som de stapper inn i nymotens automobiler.

Egentlig har jeg vært fornøyd med Renaulten vår, selv om onde tunger hevder at jeg bare ville ha den på grunn av det fjonge småstashet inni, og at jeg dermed, i realiteten, kjøpte verdens dyreste solbrilleetui.
Det er selvsagt bare sludder, jeg er sikker på at det finnes langt dyrere solbrilleetuier å få kjøpt, sågar uten fire hjul, motor og en hel masse potensielt irriterende elektronikk.

Vel hjemme igjen fra jobb har jeg fått rikelig med anledning til å irritere meg over registreringsskjemaer på nett som slett ikke fungerer som de skal og praktiske ting jeg i vanvare har forlagt/ryddet til et såkalt lurt sted og slettes ikke finner.
Hvor har jeg for eksempel gjort av stiftemaskinen min?
Og hva skjedde med den nye termosen, egentlig? Bortført av utenomjordiske gjester med hang til varme drikker?
Dessuten var jeg klønete og kom i skade for å knuse en tallerken. Ikke i sinne, dessverre - det hadde vært et løft.

Jeg er nemlig notorisk klønete. Let me count the ways:

* Jeg er av den typen som klarer å snuble mens jeg står stille. Stadig vekk.
* Jeg har skallet hodet i bakdøra på bilen (ikke den nåværende, den gamle) så blodet rant nedover ansiktet.
* Jeg har satt fast en nøkkel i leppa. Det var en sånn gummidings utenpå, med en sprekk i, og jeg satt fraværende og bet i den, da den smatt på plass som en skikkelig vond piercing.
* Høygravid og fin, bare få dager før Storebrors fødsel, løp jeg nedover en skråning etter bussen, da jeg skled i gjørma og måtte halte hjem og ringe jobben om at jeg ble hjemme. Den eneste buksa som passet akkurat da var jo tilsølt av gjørme.
* Jeg har kilt meg dønn fast inni svingdøra hos Sveriges Televisjon. Det var en søndagskveld, så det var ikke akkurat flust med folk der til å få løsnet den døra. Desto færre som bevitnet fadesen, da.
* Jeg har utallige matlagingsarr på armene fordi jeg stadig dulter borti kantene på stekeovnen mens jeg lager mat. Et praktfullt nanbrød-arr, for eksempel.

Da er det sannelig godt å se at noen har hatt verre dager. Noen har hatt en skikkelig drittdag, rett og slett. Jeg ler godt av at det ikke er meg, og kjenner meg bedre allerede.
Så får vi se hvordan det går med bilen framover.

(P.S. Bildet av bumperstickeren har jeg forresten fått på mail av en hjelpsom Rikke)