Ansiktet, fjeset, andletet

Noen ganger går jeg rundt i verden med et helt nakent ansikt.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Noen ganger klarer jeg å sette på meg et fjes som passer.
Et alvorlig fjes, for eksempel.
Et med mange seriøse ord, voksne og veloverveide,
som strømmer ut så ingen legger merke til
hvor nakent ansiktet mitt er.

Noen ganger klarer jeg å skjule det nakne ansiktet
bak fakter og fjas.
Hahaha, sier jeg. Promp, sier jeg. Det sa brura også, sier jeg
og fjeset mitt gjør som jeg sier.
Hahahaha, sier jeg igjen, og slår på blinklyset i øyekroken,
og folk slår seg på låra og tenker at
det var jammen morsomt.
Jeg er morsom.
Det virker.

Noen ganger forsvinner det nakne ansiktet mitt bak meg selv.
Jeg gjør bare en manøver
hvor jeg er større enn ansiktet mitt,
eller hvor ansiktet mitt er mindre enn meg
 – og vips, spiller det ingen rolle, fordi
jeg er jeg
og andre er andre
og sånn er det.

Men noen ganger,
noen ganger
er ansiktet mitt så nakent
at det ikke har noe å ha på seg.
Da vet jeg ikke hva jeg skal si.

Fredagsdiktet: Alltid?

Jeg fortsetter å dele friskt fra mitt mangslungne ungdomsarkiv av dikt og ymse skriblerier.
Forrige fredag var det et kjærlighetsdikt på rim som fikk lufte seg i offentligheten. Mye av det jeg skrev var på rim, eller i det minste med en veldig klar rytme. Men av og til prøvde jeg meg på noe i den mer modernistiske gata. Her et et jeg skrev på vei hjem til ferie det første året jeg studerte i Bergen. Det er lenge siden, på mange måter.




ALLTID?

Skarpt lys.
Gjennom vinduet
flimrer andres liv: Hvordan
de er, hva de gjør.
Jeg reiser
forbi, farten
er stor. Men
her inne i meg er det
langsomt
sirupstog, et brunt tog
på klissete skinner.
Umulig å spore av, umulig
å øye hastigheten.
Andres liv er flate
bilder
av papp,
i skarpt lys.


HJ

Fredagsdiktet: Hemmelig dikt

Jeg er visst på nostalgikjøret for tiden. Forrige fredag delte jeg et dikt fra det ganske omfangsrike papirarkivet mitt, og det akter jeg å gjøre i dag også.
Det er jammen rart å lese femten-tjue år gamle dikt igjen. Noen ganger husker jeg følelsen på en prikk, andre ganger er jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig har ment. Og noen ganger får jeg lyst til å klappe ungdomshanne litt trøstende på skulderen og si at det ordner seg til slutt, det er ikke så farlig. Alt ordner seg.
Jeg husker knapt hvem jeg skrev dette diktet til den gang i forrige århundre, men selvfølgelig husker jeg den såre følelsen av dønn ulykkelig forelskelse. Kan man egentlig glemme den?


Hemmelig dikt

Jeg satte meg ned for å skrive et dikt.
Om oss to, skulle det være
og ha i seg ord og tanker om slikt
som gjør at du føles så nære.

Jeg satte meg ned, men gløden ble brutt
da jeg innså realiteten.
For diktet ble vagt og med usikker slutt
ved å gjenspeile virkeligheten.

Jeg skrev noen ord som du aldri får se,
du vil nok helst ikke høre
at jeg tenker på mye mer enn det
jeg gir inntrykk til deg av å gjøre.

Det ble et hemmelig dikt fra meg
om ting som ingen bør vite
fordi det er skrevet nettopp til deg
og for deg betyr dette så lite.



-HJ-

Fredagsdiktet: Uansett

I ungdomstida og studietida gikk jeg til stadighet rundt og dro på notisbøker i alle slags farger og fasonger. Men bøkene var selvfølgelig ikke bare til pynt, jeg fylte dem med all slags notater, diktning og skriblerier. De ble både tettskrevne og fillete. Dette var jo før både laptopens og bloggens tid, og et sted måtte man ytre seg. Jeg har spart på ganske mye av det, og noe har jeg delt med dere tidligere. Her kommer nok et et dikt fra dengang.






UANSETT

Frydefull fordervelse
begeistret umoral
velsignende besvergelse
nytelse gjør gal
og glad, og skittent krevende
når puls og tanker banker
Men alt er til å leve med
for angeren er sval.



-HJ-

Fredagsdiktet: En students aftenbønn

I disse eksamenstider er det lett å tenke tilbake på egen skole- og studietid. Og da jeg ryddet i arkivene mine, fant jeg noen gamle vers jeg skrev dengang på nittitallet da forsommeren først og fremst ble forbundet med lærebøker, eksamensnerver, dårlig råd og enda dårligere samvittighet.

Og dersom noen av elevene mine måtte snuble over dette: Verset er IKKE ment som en anbefaling eller bruksanvisning eller noen annen form for oppmuntring til å sluntre unna. Ren fiksjon. Bare oppspinn og fantasi. Ikke noe å lære av det.



EN STUDENTS AFTENBØNN

I morgen skal jeg begynne å studere
det er overhodet ingen tvil om det.
DA er det barrierer å forsere:
I morgen! Bare vent og se.

Men senga er så veldig god å ligge i
og kaffen i kantina må jeg ha.
Til eksamen er det lang, lang tid
når sola skinner og jeg er så glad.

Så jeg lar bare pensum hvile littegrann,
av overlesing blir det bare krøll.
Til neste uke får jeg sikkert blod på tann
- i mellomtiden tar jeg meg en øl.

(Hanne, 1993)

Fredagsdiktet: Sonic Youth

Ukens fredagsdikt satt skikkelig langt inne. Jeg var både trøtt og uinspirert, og kom egentlig ikke på noe som helst.
Men etter at jeg leste det Idaho skrev om Karen Carpenter har jeg gått og nynnet på Sonic Youths sang "Tunic (song for Karen)" resten av dagen. Og ettersom jeg sjelden lar anledningen gå fra meg til å gnåle om Sonic Youth, bestemte jeg meg for å ta sjansen på å utlevere meg selv kraftig.
I min ungdomstid var jeg nemlig en ivrig hobbydikter, hvis hang til patos sannsynligvis overskred mine talenter ganske betraktelig. Men jeg skrev i hvert fall et dikt inspirert av favorittbandet mitt, og det akter jeg å tvangsdele med eventuelle lesere av denne faste fredagsposten. Rett og slett fordi det er et ærlig, lite dikt skrevet av ei knapt tjueårig jente på en studenthybel. Og jeg blir litt ømhjertet av å tenke på henne, der hun satt og ble kjent med seg selv.
Dessuten er det enda en anledning til å denge på med et Youtube-klipp med Kim & co.



SONIC YOUTH

Musikken er et lydtett rom
som jeg vil krype inn i
når kroppen ellers føles tom
og livsangstens disharmoni
tar kvelertak på sjelen min
hvor ensomheten strever
La da musikkens faste sinn
si til meg at jeg lever

La meg få søke tilflukt litt
- alternativ bevissthet
Gitaren kiler hjertet mitt
og rytmen slår slik at jeg vet
at vokalistens sang er grønn
i musikalsk forgrening
Det andre kaller støy og drønn
gir lindring, trøst og mening


(Hanne)

Legenden om Kaptein Hjulvisp

Legenden forteller at i gamle dager holdt pirater til ute på øya der hytta vår ligger. Og det finnes fremdeles spor etter den mest kjente av dem: Kaptein Hjulvisp.
Legenden forteller videre at han gravde ned flere skatter i området der, og hver sommer finner vi pussig nok et skattekart i ruinene av den gamle bua. Skattekartet er utformet som en rebus med stikkord og tegninger, for Kaptein Hjulvisp var en leken mann. Og dermed følger en lang og kronglete skattejakt under mottoet "finner'n er vinner'n". Pussig nok er det alltid barna som klarer å finne kista og dermed vinner innholdet. Den er som regel fylt med sjokoladepenger, såpebobler, tyggis, steiner, tegneserieblader, skjell, en kjettingbit, morsomme knapper og denslags kostbarheter.

Kaptein Hjulvisp var nemlig en litt annerledes pirat. I stedet for å røve ekte gull og skatter, røvet han kaker, slikkerier og mat. Og i stedet for en krok på den ene armen, hadde han en hjulvisp, sånn at han enkelt kunne piske krem og blande vaffelrøre.
Hvis noen av de små hyttegjestene blir skeptiske og tviler på at han har eksistert, kan jeg alltid trekke frem det endelige beviset: En svært gammel hjulvisp som ligger oppå hjørneskapet. Den tilhørte den beryktede kakepiraten.

Legenden om Kaptein Hjulvisp tok form for snart sju år siden, og har med årene blitt bygd ut med en mengde historier. Jeg må tilstå at jeg er blitt veldig glad i den iltre, lille piraten. Jeg ser han levende for meg der han går rundt i konstant sukkerrus mens han prøver å tøffe seg. De ordentlige piratene ler litt av ham, for han er ikke helt godtatt. Men Hjulvisp har funnet sin hylle i livet, og lar seg ikke affisere av hva de andre måtte mene.
Det blir spennende å se om vi snubler over et skattekart i sommer også.

Jeg liker å skrive små, tøysete barnevers og sanger som jeg bruker på ungene. Her er et om Kaptein Hjulvisp. Det kan samtidig fungere som ukens fredagsdikt, med mindre jeg får ånden over meg til å legge ut et ordentlig dikt senere.


KAPTEIN HJULVISP

Jeg kjenner en pussig og morsom pirat
som ikke kan tenke på annet enn mat
De andre er opptatt av penger og skatter
har trebein og armkrok og skumle hatter
Men min kaptein Hjulvisp, han drømmer om kaker
og muffins og kjeks med de deiligste smaker
Han røver helst vafler og seigkarameller
og elgstek, poteter og små frikadeller
Og pølse med lompe og rekesalat
og oster og druer på bugnende fat.
De andre piratene erter ham litt
men Hjulvisp, han smiler og holder på sitt
For han sover godt hver eneste natt
- og ingen blir mett av en gullpengeskatt!


Hanne